Institusjonell rasisme?

Ideologien om institusjonell rasisme har fått seg et skudd for baugen. Den kom fra den eneste legitime parten i diskusjonen, nemlig fakta. Institusjonell rasisme er også kjent som systemisk rasisme, og et av de klareste og mest kjente eksemplene er apartheid i Sør-Afrika. 

Etter Black Lives Matter i fjor ble det nedsatt en kommisjon i Storbritannia for å undersøke forekomsten av institusjonell rasisme. Den skulle baseres på fakta og ikke på synsing eller anekdoter, og ble ledet av Tony Sewell. Rapporten er vel verdt å lese. Den viser at forhold som geografi, familieforhold, sosio-økonomisk bakgrunn, kultur og religion hadde mer betydning for "livssjanser" enn etnisk bakgrunn/"rase."*

Rapporten går eksplisitt mot forestillingen om at rasisme forklarer alle, eller de fleste, forskjeller i livssjanser og levekår. Selv om rapporten ikke sier det slik, sitter man igjen med oppfatningen av at fortellingen om systematisk og institusjonell rasisme er grunnet i intellektuell latskap og manglende evne til å skille årsaker fra virkninger. Så lenge man sitter med feil bilde av virkeligheten er man også ute av stand til å finne målrettede tiltak for å gjøre livet bedre for de man hevder å representere. 

Rapporten sier ikke at rasisme ikke finnes, eller at rasismen ikke forverrer etniske minoriteters liv, men at fortellingen om institusjonell rasisme dekker over virkelige årsaker til forskjeller og forvrenger virkeligheten på en måte som på ingen måte gagner etniske minoriteter. At rasisme finnes er åpenbart, at den gjør mye skade er også åpenbart, men (og dette er mest min konklusjon) den intellektuelle latskapen som ligger i den enkle bruken av "institusjonell rasisme" dekker over de egentlige årsakene og dermed også mulighetene til å gjøre livet bedre for folk. Å bruke merkelappen "institusjonell rasisme" gir utløp for moralsk forargelse samtidig som den gir brukeren et klapp på skulderen. Det er mye mer attraktivt enn å gå inn i hvordan ting egentlig henger sammen, som ofte har med sosial klasse og familieforhold å gjøre. 

Rapporten kritiserer også den utbredte bruken av akronymet "BAME" (Black, Asian and Minority Ethnic), for det dekker over enorme forskjeller mellom ulike etniske grupper. For eksempel, selv mellom svarte fra karibien og fra Afrika er det store forskjeller. Svarte fra Afrika gjør det bedre på skolen enn hvite, mens det motsatte er tilfelle for de fra de karibiske øyer til tross for helt lignende levekår, rasisme og nabolag. Forskjellen ligger i optimisme/pessimisme, mener rapporten. 

Med unntak av svarte fra de karibiske øyer, gjør alle etniske grupper det bedre i utdanningssystemet enn hvite fra England. Tygg litt på den! Sewell sier de ble overrasket over hvor fastlåste levekårene til grupper av hvite var. Klasse trumfer "rase,"* med andre ord, og en høyere andel fra etniske minoriteter tar høyere utdanning enn gruppen hvite fra England. Det er verdt å studere dette nøye, for det bryter med hva de fleste går rundt og tror. 

The report says: "Diversity training and policies that treat people differently according to ethnicity does not work." And it recommends policies such as name-blind applications and mentoring rather than quotas.

Men: Mye av det vi har trodd stemmer også. Etniske minoriteter tjener i snitt 2,3% mindre enn tilsvarende hvite. Den forskjellen har krympet betraktelig over et par-tre tiår, men den finnes. Og ledigheten er høyere for unge fra kinesiske og indiske familier til tross for bedre skoleresultater og positive stereotyper. 

Rapporten kommer med en serie anbefalinger (ss. 12-13 for en oppsummering), og dette er det som trengs. Med det mener jeg ikke at alle og bare disse er det som trengs, men at en må finne løsninger og søke fremgang i stedet for å slenge som seg med fasjonable uttrykk som dekker over heller enn åpenbarer virkeligheten. Mange synes besatt av å beskylde alle og enhver for rasisme heller enn å gjøre verden til et litt bedre sted, og at dårlige livsvilkår har med klasse å gjøre heller enn rase synes å være vanskelig å takle for våre dagers venstreside. Rapporten har da også blitt møtt med forargelse fra svært mange som har en egeninteresse i å videreføre "institusjonell rasisme ideologien." Som Brendan O'Neill skriver i Spiked-online:  

‘Institutional racism’ is in many ways the founding myth of the new elites. It is the source of their moral authority. In depicting Britain as a racist country, they can position themselves as the wise, enlightened ones who must rescue and re-educate us all. Once, the elites viewed us as an underclass in need of moral correction; now they view us as a racist throng requiring unconscious bias training. No wonder they’re so angry today: this review has weakened the already weak foundations of their elitist claims to moral and social authority over the masses. The Emperor of Identitarianism now stands naked before us. And you know what to do: laugh

*Jeg skriver "rase" i anførselstegn siden det ikke finnes menneskelige raser. Det er et avskyelig begrep som særlig amerikanere, som har det som obligatorisk kategori i sin folketelling, synes å være besatt av å holde på. 

Hvite mannlige privilegier?

Opprinnelig hadde jeg "Nyanser og forskjeller" som overskrift på dette innlegget. En kan vanskelig tenke seg en kjedeligere overskrift i disse polariserte tider, men det er nødvendig å påpeke at stereotyper ikke er noe bare rasister lider av. Det rammer oss alle at vi så lett henfaller til meningsløst store kategorier, og at vi så lett skjærer alle over en kam.

At svarte diskrimineres er utvilsomt, og at andre ikke-vestlige innvandrere også blir diskriminert tror jeg sikkert også er tilfelle. Men når man ser på det som gjerne kalles "life chances" - mulighetene for å skape seg et godt liv gjennom utdanning og karriere - er det et sammensatt og svært nyansert bilde som tegnes. Det vil si: i alle fall om vi benytter det mest detaljerte og omfattende datamaterialet om slikt vi har i denne verden, nemlig dataene til UCAS. UCAS er de britiske universitetene og collegenes "admission service". De samler flere og grundigere data enn noen andre, om alder, kjønn, etnisitet, nabolag, skoleslag, foreldres inntekt osv.. Og for å spole fort fram til konklusjonen: Aller dårligst går det med fattige hvite gutter. 

Ikke "white privilege" akkurat. 

Mye av det de finner ut er ganske opplagt: De med velstående foreldre kommer seg lettest videre til høyere utdanning og bedre betalte jobber. Men det er mange overraskelser også. Nesten halvparten av elevene som var så fattige at de kunne få gratis måltider på skolen i London kom seg videre inn i høyere utdanning, mens bare 26% av de utenfor London var så heldige.

Videre gjorde "svarte" unge med afrikansk bakgrunn det bedre enn hvite unge, mens det motsatte var tilfellet med svarte barn med karibisk bakgrunn. Fattige jenter med kinesisk bakgrunn gjør det også bedre enn rike hvite barn! 

Den etniske gruppen, utenom sigøynere/roma som hadde dårligst sjanser til å bli tatt opp til høyere utdanning var hvite! Og av de hvite som kom inn på universiteter, så var det flest fra middelklassen og over, og 57% var jenter. 

Og som nevnt over: Den gruppen som deltar minst i høyere utdanning i Storbritannia er fattige hvite gutter, med 13%. "White privilege" gjelder visst ikke her. 

Av de fattige, altså de som er eligible for a free school meal, er det bare 17% av de hvite som kommer seg inn i høyere utdanning, mens øst-asiater og svarte afrikanere som er like fattige har dobbelt så høy andel! Og forskjellene øker. Fra omtrent likt i 2007, og til 41% for svarte og 30% for hvite i 2017. 

Dette området er ikke enestående. Det er ikke sånn at 7 av 8 hvite unge menn fra arbeider- og underklassen kalkulerer at de heller kan starte sin egen bedrift enn å gå på universitet. De er kraftig overrepresentert på andre dystre statistikker også - selvmord, arrest, alkoholisme osv. 

Dette betyr ikke at andre gruppers problemer er mindre verdt, enten det gjelder kjønn, etnisitet, funksjonshemming, seksuell legning eller noe annet. Men stereotypen som sier at disse utgjør alle og bare som har utfordringer ut fra hvem de er er falsk. 

Gruppen fattige hvite gutter og menn, som beviselig er den mest underpriviligerte av alle i forhold til de kriteriene vi har vist til over, har ingen som kjemper for dem. De faller helt utenfor venstresidens etablerte kategorier av ofre og blir oversett og uglesett med white privilege og toxic masculinity som kategorier som forblinder. De som forsøker å ta opp dette åpenbare og store problemet i mange land blir ikke forstått, eller blir beskyldt for å gå rasistenes ærend. 

Faren er at dette blir et selvoppfyllende profeti. Det dominerende narrativ er at kvinner kommer dårlig ut over alt, og at seksuelle og etniske minoriteter også gjør det. Da er sjansen for å gjøre noe for den unge mannlige arbeider- og underklassen uhyre liten. En gang var venstresiden opptatt av arbeiderklassens rettigheter og fremgang - men det synes å være lenge siden nå, i hvert fall så lenge den delen av arbeiderklassen det er snakk om er mannlig, hvit og ikke transseksuell. 

De får ikke plass i offerfortellingen, og elendigheten fortsetter. 

Lord of the Flies i Sandviken

Livet byr på en del veikryss, og vi får aldri vite hvordan ting hadde utviklet seg om vi valgte en annen vei. Man kan likevel ikke la være å tenke på det av og til.

For min del var et slikt veivalg å si nei til plassen - to ganger - på NHH (Norges Handelshøyskole) i Sandviken i Bergen. Det var i 1981 og i 1982. 

Kanskje det var like greit - til tross for at lesning av lønnsstatistikken er litt bedrøvelig for en statsansatt akademiker. Nå ser det ut til at årene ute i Sandviken (for oss som ikke er ambisiøse sosiopater eller ekstemt utadvendte - eller helst en kombinasjon) er en slags Lord of the Flies med forelesninger. 

Kanskje like greit at jeg valgte som jeg gjorde til tross for at far ble ganske skuffet. (Foto: NHH.no)