At svarte diskrimineres er utvilsomt, og at andre ikke-vestlige innvandrere også blir diskriminert tror jeg sikkert også er tilfelle. Men når man ser på det som gjerne kalles "life chances" - mulighetene for å skape seg et godt liv gjennom utdanning og karriere - er det et sammensatt og svært nyansert bilde som tegnes. Det vil si: i alle fall om vi benytter det mest detaljerte og omfattende datamaterialet om slikt vi har i denne verden, nemlig dataene til UCAS. UCAS er de britiske universitetene og collegenes "admission service". De samler flere og grundigere data enn noen andre, om alder, kjønn, etnisitet, nabolag, skoleslag, foreldres inntekt osv.. Og for å spole fort fram til konklusjonen: Aller dårligst går det med fattige hvite gutter.
Ikke "white privilege" akkurat.
Mye av det de finner ut er ganske opplagt: De med velstående foreldre kommer seg lettest videre til høyere utdanning og bedre betalte jobber. Men det er mange overraskelser også. Nesten halvparten av elevene som var så fattige at de kunne få gratis måltider på skolen i London kom seg videre inn i høyere utdanning, mens bare 26% av de utenfor London var så heldige.
Videre gjorde "svarte" unge med afrikansk bakgrunn det bedre enn hvite unge, mens det motsatte var tilfellet med svarte barn med karibisk bakgrunn. Fattige jenter med kinesisk bakgrunn gjør det også bedre enn rike hvite barn!
Den etniske gruppen, utenom sigøynere/roma som hadde dårligst sjanser til å bli tatt opp til høyere utdanning var hvite! Og av de hvite som kom inn på universiteter, så var det flest fra middelklassen og over, og 57% var jenter.
Og som nevnt over: Den gruppen som deltar minst i høyere utdanning i Storbritannia er fattige hvite gutter, med 13%. "White privilege" gjelder visst ikke her.
Av de fattige, altså de som er eligible for a free school meal, er det bare 17% av de hvite som kommer seg inn i høyere utdanning, mens øst-asiater og svarte afrikanere som er like fattige har dobbelt så høy andel! Og forskjellene øker. Fra omtrent likt i 2007, og til 41% for svarte og 30% for hvite i 2017.
Dette området er ikke enestående. Det er ikke sånn at 7 av 8 hvite unge menn fra arbeider- og underklassen kalkulerer at de heller kan starte sin egen bedrift enn å gå på universitet. De er kraftig overrepresentert på andre dystre statistikker også - selvmord, arrest, alkoholisme osv.
Dette betyr ikke at andre gruppers problemer er mindre verdt, enten det gjelder kjønn, etnisitet, funksjonshemming, seksuell legning eller noe annet. Men stereotypen som sier at disse utgjør alle og bare som har utfordringer ut fra hvem de er er falsk.
Gruppen fattige hvite gutter og menn, som beviselig er den mest underpriviligerte av alle i forhold til de kriteriene vi har vist til over, har ingen som kjemper for dem. De faller helt utenfor venstresidens etablerte kategorier av ofre og blir oversett og uglesett med white privilege og toxic masculinity som kategorier som forblinder. De som forsøker å ta opp dette åpenbare og store problemet i mange land blir ikke forstått, eller blir beskyldt for å gå rasistenes ærend.
Faren er at dette blir et selvoppfyllende profeti. Det dominerende narrativ er at kvinner kommer dårlig ut over alt, og at seksuelle og etniske minoriteter også gjør det. Da er sjansen for å gjøre noe for den unge mannlige arbeider- og underklassen uhyre liten. En gang var venstresiden opptatt av arbeiderklassens rettigheter og fremgang - men det synes å være lenge siden nå, i hvert fall så lenge den delen av arbeiderklassen det er snakk om er mannlig, hvit og ikke transseksuell.
De får ikke plass i offerfortellingen, og elendigheten fortsetter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar