Begår Israel folkemord?

Det hører man stadig vekk, fra Lindmo på NRK og fra flere andre som burde vite bedre. Et opprop ved universitetet OsloMet fastslår at "vi kan ikke bidra til å legitimere universiteter som uttrykker aktiv støtte til et pågående folkemord." (Foto: Flash90)

Det burde ikke vært krig i Midt-Østen. Det burde vært fred mellom jøder og palestinere. I en ideell verden levde disse, og alle andre, side om side med respekt og toleranse. Men sånn er det ikke.

Palestinere dør i krigen på Gaza, der befolkningen er på omtrent 2.300.000. Myndighetene (Hamas) hevder 28.000, og Israel hevder å ha drept 12.000 Hamas-soldater. Om vi aksepterer begge disse tallene, blir det 16.000 sivile - og med en så ung befolkning som på Gaza blir en svært stor andel av disse barn. Det er all grunn til å være rystet og opprørt over dette. Noen hevder at bortimot halvparten av bygningsmassen er ødelagt. 

Men folkemord? Det er en svært alvorlig anklage, og enda mer alvorlig å kaste det ut som et faktum. Som jeg har påpekt her tidligere kan dette ses på som et forsøk på å alminneliggjøre noe som er svært grovt, og det er det virkelig brutale regimer som tjener på. For at noe skal være et folkemord må man bevise «intensjon om å ødelegge» helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. 

Dersom Israel skulle ha denne intensjonen, så er deres handlinger virkelig talentløse. Ikke bare er det ca. 20% av israels borgere som er arabere og ikke jøder, men IDF driver ikke med mord eller overgrep mot disse. Selv om arabere i Israel (det er flere arabere og muslimer i Israel som regner seg som arabere enn som palestinere) har fritak fra militærtjeneste, er det også flere som er aktivt med i IDF. Det skulle tatt seg ut om disse var med på folkemord på sin egen etniske og religiøse gruppe. Altså kan ikke dette påstått "pågående folkemordet" være noe til suksess. 

Gazas befolkning utgjør, som nevnt, godt over to millioner mennesker. Etter flere måneder med krig, og kanskje så mye som halve bygningsmassen ødelagt, har altså 16.000 sivile blitt drept. Virker det som et folkemord? Et land som virkelig var ute etter folkemord, som Tyskland mot jødene og Hutiene mot Tutsiene i Rwanda, ville sørget for en helt annen type krigføring og ganske andre tapstall. At mange dør er ikke "et folkemord." 

Var Israel ute etter å ramme sivile ville de ikke ha bedt sivilbefolkningen dra fra områdene de kom til å rykke inn, de ville ikke ringt opp folk i områder som skal angripes, sendt flygeblad med informasjon om krigføringen, og så videre. Dødstallene ville sett helt annerledes ut. 

At de er såpass høye likevel skyldes jo i stor grad at Hamas har plassert sin militære infrastruktur i eller tett på boligområder, skoler, sykehus og så videre. De har bedt befolkningen om å ikke høre på Israel og oppfordringene om å flytte ut av kampområder, og de bruker bevisst og kynisk sivile dødstall for å skaffe seg sympati. 

Likevel kan det være at Israel har begått brudd på krigens folkerett. Det blir også etterforsket, og vil bli forfulgt både under og etter denne pågående krigen. Men folkemord er noe helt annet, og jeg er villig til å vedde at Den internasjonale straffedomstolen i Haag ikke kommer til å dømme Israel for folkemord. 

"Folkemord"

At folk dør i krig er ikke det samme som "folkemord," men Israels fiender er så oppsatt på å stemple Midt-Østens eneste demokrati med denne mest alvorlige anklage man kan tenke seg, at de går til enhver ytterlighet for å få det til. Det kan virke som det er for "godt" for jødene at de har vært utsatt for historiens verste folkemord, så de må få skylden for det samme selv. (Bildet: LUIZ RAMPELOTTO/ALAMY)

Det siste utslaget av dette behovet for stempling er at FNs spesialrådgiver for folkemord Alice Wairimu Nderitu ikke har fått fornyet sin kontrakt fordi hun ikke vil beskylde Israels krig med Hamas for å være "folkemord." Det er Wall Street Journal, en avis med svært gode kilder i FN-systemet, som melder dette. Årsaken skal være at hun nettopp har nektet for å beskylde Israel for folkemord, og sått stødig i presset innenfra FN om å advare om at denne krigen kan være folkemord. Det er nemlig dette som er hennes mandat: Å advare om faren. Det har hun gjort i forbindelse med krigen i Sudan, men ikke den på Gaza. (Har du forresten hørt noen hyle opp om folkemordet i Sudan? Nei? Ikke jeg heller.)

Wall Street Journal bemerker på lederplass dette om begrepet folkemord  

the word has become a weapon of political propaganda that will erode its moral authority when it’s needed to describe genuine horrors.

Jeg antydet for snart et år siden at dette kunne være en av grunnene til at den nye ondskapens akse er så ivrige etter å bruke det. Et begrep som brukes i politisk propaganda av land og ledere som systematisk forfølger egne og andre folkegrupper, og som brukes polemisk og ofte, mister sin kraft. Det vil tjene disse skruppelløse tyrannene. 

Nderitus åremål er ute. Jeg skal ikke konkludere om den manglende fornyelsen av åremålet har politisk og anti-Israelsk begrunnelse eller om det er business as usual, men jeg er helt sikker på at arvtageren vil være en person som ivrer etter å klistre denne avskyelige merkelappen på verdens eneste stat for jøder. 

Sitatjuks og folkemord

Driver Israel med folkemord i Gaza? Her på bloggen har jeg flere ganger skrevet om dette, og konkludert med at det i så fall må være verdenshistoriens mest talentløse folkemord. Tross de åpenbare mangler ved denne uhyrlige påstanden, leser vi stadig i media om The International Court of Justice (ICJ) i Haag og dens konklusjoner. For eksempel skriver en stortingsrepresentant: 

Saken ble fremmet for ICJ i desember i fjor. I januar konkluderte domstolen med at et folkemord er sannsynlig og påla Israel å ta alle grep for å sikre at et folkemord ikke får finne sted, og rapportere jevnlig på det. 

Stemmer dette? Nei, fordi "sannsynlig" er en juridisk term ("plausible") i denne konteksten, og viser til forholdet mellom anklagen og det som står om relevante forhold i den retten ICJ forholder seg til. Sør-Afrika, som brakte denne fryktelige anklagen for retten (se bildet), har sannsynlig rett til å få saken hørt i ICJ fordi anklagen passer til lover som ICJ skal passe på. Sannsynligheten har altså ikke noe som helst med det som foregår på bakken å gjøre, noe ICJ gør helt eksplisitt: 

“[I]t was not required to ascertain whether any violations of Israel’s obligations under the Genocide Convention have occurred.”

Så for å si det rett ut: ICJ har ikke så mye som gløttet på Gaza og det som foregår der i sin behandling av denne saken. "Sannsynligheten" går bare på Sør-Afrikas rett til å ta saken inn for ICJ. Det stoppet ikke Sør-Afrika, som freidig påsto:

“We think [the ICJ finding] makes it clear that it is plausible that genocide is taking place against the Palestinian people in Gaza. This necessarily imposes an obligation on all states to cease funding and facilitating Israel’s military actions.”

Hva ICJ faktisk har uttalt har selvsagt ikke de som demoniserer Israel fått med seg, og omtaler det - som i sitatet over, som at ICJ mener det sannsynligvis foregår et folkemord på Gaza. 

Men hvilke forhold er det så Sør-Afrika bringer til torgs som bevis for at det foregår et folkemord på Gaza? Jo, det er uttalelser fra fremstående representanter for Israel som skal ha uttrykt folkemorderske hensikter. Disse sitatene er åpenbart bevisst forfalskede gjennom å fjerne setninger som gjør det klart hva som faktisk blir sagt. Sitatjuks, som det heter. For at noe skal være et folkemord må man bevise «intensjon om å ødelegge» helt eller delvis en nasjonal, etnisk,rasemessig eller religiøs gruppe.

La oss se på det som Sør-Afrika fører for retten, og det som faktisk har blitt sagt, og sammenligne. "Exhibit A" er uttalelser av Yoav Gallant, forsvarsminister, som også sitter i krigskabinettet. Som så ofte ellers endrer en setning eller noen ord betydningen totalt. Det dreier seg ikke en gang om konteksten, men om meningsinnholdet.

Sør-Afrikas deposisjon hevdet at Gallant hadde uttalt dette:

1. “I have released all restraints”.

2. “We are fighting human animals and we are acting accordingly.”

3. “Gaza won’t return to what it was before. We will eliminate everything. If it doesn’t take one day it will take a week”

Når man sjekker kildene til disse uttalelsene ser man hva Sør-Afrika har utelatt, som er understreket under her:

1. “I have released all restraints… We are activating everything. We are taking off the gloves. We will kill anyone who fights against us.”

2. “You saw what we are fighting against. We are fighting human animals. This is the Isis of Gaza. This is what we are fighting against…”

3. “Gaza won’t return to what it was before. There will be no Hamas. We will eliminate everything. If it doesn’t take one day, it will take a week, it will take weeks or even months, we will reach all places.”

Ved å fjerne det Gallant uttaler seg om, nemlig terror-organisasjonen Hamas, blir uttalelsene generelle trusler og ikke spesifikke mot Hamas. Det er bare ved å overse hva han snakker om, at dette kan brukes som "bevis." Nå skjønner nok sikkert Sør-Afrika at de ikke kommer til å vinne i retten. Det er propagandakrigen de skal vinne, og der lykkes de ved hjelp av godtroende hjelpere også her i Norge. 

Også andre uttalelser burde kunne klargjøre hva Gallant faktisk mener, og hvem som er den egentlige fienden. 27. oktober i fjor sa han, mens han oppfordret alle sivile nord i Gaza å evakuere, at: “We are not fighting the Palestinian multitude and the Palestinian people in Gaza.” Disse, og flere sitat, kan sjekkes via denne lenken. 

Så hva er poenget med dette gjennomskuelige, men akk så effektive, jukset? Jeg har selv antydet at det tjener land som Iran, Kina og Russland - land Sør-Afrika har stadig tettere forbindelser med. I alle fall er det victim blaming der ofre for en ugjerning gjøres ansvarlig for den. Eller som Howard Jacobson skriver, via John Gray: 

“It has long been known,” he wrote in his book Straw Dogs, “that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?” That [is a] deeply disturbing question, to which the implicit answer is a terrifying “Never!”

Så hvorfor skjer dette? Jacobson treffer igjen spikeren på hodet:

There is a sadistic triumphalism in charging Jews with genocide, as though those making it feel they have their man at last. The sadism resides, specifically, in attacking Jews where their memories of pain are keenest. By making them now the torturer and not the tortured, their assailants wrest their anguish from them, not only stealing their past but trampling on it. 

Show that Jews intend a final solution on someone else, and we can fancy a retrospective justice to have been at work – the Jews being punished for a crime they were yet to commit. Call this Holocaust annulment.

Sitatjukset har en hensikt, og den tjener nazister, islamister og andre anti-humanister. Det er forkastelig! 

Helt til sist i sin utmerkede artikkel skriver også Brian Doctor KC dette: 

Judge Sebutinde also made this interesting observation: “It was brought to the attention of the Court that South Africa, and in particular certain organs of government, have enjoyed and continue to enjoy a cordial relationship with the leadership of Hamas. If that is the case, then one would encourage South Africa as a party to these proceedings and to the Genocide Convention, to use whatever influence they might wield, to try and persuade Hamas to immediately and unconditionally release the remaining hostages, as a goodwill gesture. I have no doubt that such a gesture of goodwill would go a very long way in defusing the current conflict in Gaza.” That the court chose not to order South Africa to do so, is telling, particularly since the court had specifically recorded that it had the power to issue orders other than those requested by the parties. If there is one thing which would bring hostilities to an end it is the release of the hostages.

Det er ganske åpenbart at ICJ ikke er noen upartisk domstol slik den her framstår. At den unnlater å pålegge Hamas å frigi gislene er ganske oppsiktsvekkende. En trenger visst ikke diktatorer av typen Putin og Xi, eller "wannabes" som Trump for å ødelegge etterkrigstidens mellomstatlige verdensorden. Det klarer organene helt på egen hånd. 

Victim-blaming

Hvorfor er "alle" så ivrige etter å beskylde Israel for "apartheid," "folkemord" og barnedrap? Enhver sammenligning med for eksempel hva Kina, Iran, Syria, Sudan, Ethiopia/Eritrea, og så videre - og USAs kriger i Midt-Østen, viser jo tydelig at Israel og jødene får uproporsjonalt mye tyn for krigføringen på Gaza og mye annet. 

Men først: Jeg verken vil eller kan forsvare alt hva Israel og IDF har gjort eller kommer til å foreta seg. Det får en eventuelt ta sak-for-sak. Men jeg finner det påfallende hvor ivrige mange er etter å fremme og forsvare åpenbart helt absurde anklager om folkemord, for eksempel. Man kan lure på om krigføringen på Gaza tjener hensikten, for hensikten er å ødelegge Hamas som trussel mot Israels befolkning. Er alt det som blir gjort mot Hamas faktisk nødvendig? Hensikten er åpenbart ikke å drepe Gazas befolkning. Det ville tatt Israel en dag eller to, gitt de ressursene de har. Folkemordere driver ikke og ringer folk for å få dem unna før de angriper en forskanset fiende, for eksempel. 

Så hva skyldes denne iveren etter å stemple Israel som Apartheidstat og folkemordere på ekstremt tynt og tvilsomt grunnlag? Howard Jacobson, britisk forfatter, mener det er en form for "victim-blaming" - at offeret får skylden for overgrepet. Victim-blaming virker i så fall retroaktivt: Se, jødene som ble offer for folkemord under nazistene driver nå med folkemord overfor palestinerne. Og jødene, som offer for ekstrem diskriminering over alt de holdt til, også i Midt-Østen - helt åpenbart former for apartheid før Sør-Afrika ga navn til denne formen for ekstrem diskriminering og segregering, får beskyldninger mot seg for apartheid selv om Israel er multi-etnisk, sekulært og demokratisk, og der arabere er overrepresentert i flere prestisjefylte profesjoner (som leger). 

På denne måten kaster man et helt folks traumatiske historie rett tilbake til dem på en måte som grenser mot det barbariske. Han siterer filosofen John Gray fra boka Straw Dogs: 

It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?

Svaret er like selvsagt: Aldri! Her ligger vel mye av forklaringen på Holocaustfornektelsen - som ofte følger Israel-hatet som en skygge. Det neste trinnet, som vi har sett mange eksempler på i det siste, er å kalle jøder som forsvarer Israel for nazister. Howard Jacobson kaller det "Holocaust annulment" - vis at jødene gjør akkurat det de ble utsatt for, så Holocaust med seks millioner mennesker skutt, brent og gasset i hjel ble en straff for en forbrytelse de ennå ikke hadde begått. 

Det er ikke helt fjernt å se dette som en form for victim-blaming, og dermed en unnskyldning for verdenhistoriens mest bestialske massemord. 

Minnedagen for Holocaust

- er i dag. For bare noen dager siden skrev jeg om Nürnbergprosessen og mangelen på et dypt oppgjør med de skyldige. 

Bildet over er fra museumet til utryddelsesleiren Belzec helt øst og langt sør i dagens Polen. Om du ikke har hørt om den før, så er ikke det så rart. Selv om ca. 430.000 jøder ble myrdet her, så overlevde bare to. Dette var ikke en arbeidsleir, eller en kombinert arbeidsleir og utryddelsesleir som Auschwitz. Hit kom jødene for bli drept, og det tok bare noen få timer fra ankomst til død. I Sobibor, nord for denne leiren, overlevde bare 56 mens ca. en kvart million ble myrdet. Der var gjennomslittlig tid i leiren før døden tre timer. 

“It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?” – John Gray in Straw Dogs.

Dette var et folkemord. Folkemord betyr ikke bare «for mange sivile dødsfall» – et hjerteskjærende faktum i nesten alle kriger. Det betyr å forsøke å utrydde en gruppe mennesker uten annen grunn enn at de tilhører denne gruppen: nazistene og deres partnere drepte jøder i Holocaust fordi de var jøder, og hutuer drepte tutsier i folkemordet i Rwanda fordi de var tutsier. Målet var å "bli kvitt dem" som folk. 

På denne dagen er det viktig å minne oss selv på at hvis folkemord – et begrep som først ble skapt på 1940-tallet – skal beholde sin status som en unik og forferdelig forbrytelse, kan ikke begrepet brukes i hytt og pine på enhver krig med mange sivile dødsfall. Kriger er forferdelige nok. Krig er virkelig helvete på jord, og det er ingen klisje men en brutal og bloddryppende virkelighet. Det misbruket vi ser av begrepet «folkemord» risikerer å gjøre oss blinde for de virkelige folkemordene når de finner sted, og å gjøre den kalkulerte utryddelsen av millioner av jøder til et hendelig uhell. 

"Folkemordet" og akademisk boikott

Flere forskere ved min arbeidsplass, Universitetet i Bergen, går ut og ber styret ved UiB om å avslutte alt samarbeid med institusjoner i Israel. Dette er vel å betrakte som forslag om en akademisk boikott. I innlegget i  Khrono der dette kravet fremmes nevnes ikke bakgrunnen for krigen i Gaza i det hele tatt. Det er som om terrororganisasjonen Hamas og de 500 kilometer med tunneler der de gjemmer seg, gisler, og militære kampmidler, ikke finnes. Hamas grusomme overfall på sivile i Israel nevnes heller ikke, det er bare uttrykket "siden 7. oktober" som kan identifisere en start, men hva denne starten var og hvorfor den førte til den krigen vi ser nå, har visst ingen betydning. (Illustrasjon Wendy Fu/Daily Trojan)

Siden Hamas og alt dens vesen ikke nevnes, blir heller ikke den enkleste slutten på krig og lidelser nevnt: at Hamas frigir gislene og overgir seg. Jeg antar at regimer som Syria og Iran gjerne tar imot dem, men alt tyder på at de foretrekker martyrdøden og å ta så mange sivile med seg som mulig. 

Siden Hamas trylles bort fra den fortellingen som presenteres, blir terrorister/krigere til "palestinere." Naturlig nok gir ikke Hamas' helsemyndigheter ut noen tall om hvor mange terrorister/krigere disse tapstallene omfatter. De blir også her til "palestinere," noe som sikkert er riktig men også tilslørende. IDF anslår selv å ha drept mer enn 12.000 Hamas-krigere, et tall som sikkert inngår i de 30.000 Hamas' helsemydigheter oppgir som døde i krigen. Da har vi altså 18.000 drepte sivile i en krig i et ekstremt tett befolket område med 2.300.000 mennesker i en fem måneder lang krig. (Til sammenligning anslår historikeren Norman Davies at 160.000 av ca. 700.000 sivile ble drept i Breslau/Wroclaw mellom februar og mai 1945.) 

Forskerne ved UiB fremholder som motivasjon at "Folkerettsdomstolen har nylig uttalt at det er plausibelt at det finner sted et israelsk folkemord på palestinerne i Gaza," men det må være lov å foreta en liten vurdering på egen hånd. For at noe skal være folkemord er det ikke tilstekkelig at folk blir drept. Man må "bevise en intensjon om å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe." Etter fem måneder med "folkemord" har altså en militærmakt med enorme ressurser klart å ødelegge kanskje mer enn halvparten av bygningene i Gaza (noen anslag er mye høyere), men kun klart å drepe 0,8% av den nasjonale gruppen de visstnok skal ha en intensjon om å ødelegge helt eller delvis. Enten er da IDF ekstremt talentløse - noe det at de varsler sivile, får dem til å forlate områder som skal bombes, osv. er sterke indikasjoner på - eller så er ikke Israel ute etter noe folkemord mens disse forskerne er på ville veier. Jeg tror det siste har en betydelig sannsynlighetsovervekt. 

Det er mulig akademisk boikott har noe for seg, men å presse på for boikott i et enkelt tilfelle basert på svært ensidige fremstillinger er ikke veien å gå. Heller enn "Lex Israel" kan vi heller vurdere noen prinsipper, blant annet med vurderinger om muligheten for å oppnå det ønskede veid opp mot kostnadene med å gjennomføre tiltakene. Deretter kunne man sett seg om i verden og foretatt sine vurderinger. Det er dette Torkel Brekke, svært fornufig og betimelig, har foreslått. 

Dette er kanskje ikke så aktivistisk, men det er desto mer akademisk. Som akademikere har vi en forpliktelse til saklighet og tenksom vurdering. Dette forslaget og dets begrunnelse svikter de akademiske verdiene. 

Desinformasjon?

Nok en gang blir The International Court of Justice (ICJ) feilrapportert på en måte som er til klar ugunst for Israel, og det av folk som burde vite bedre. (Bildet over: Morten Weteland, tidligere norsk FN-ambassadør, i Klassekampen 28. mai. Klikk for å få større bilde.) Fra før har løgnen om at den samme domstolen har uttrykt at det er sannsynlig at Israel begår folkemord på Gaza fått etablere seg, noe jeg skrev om her. Det er som om det er så åpenbart at Israel og jødene er grusomme barnemordere (som middelalderens beskyldninger om at jøder drepte barn for å drikke blodet deres), at det ikke har noe for seg å foreta minimale undersøkelser for å undersøke grunnlaget for så grove beskyldninger. 

Utenriksminister Espen Barth Eide sier til VG 29. mai at "– Nå er det denne FN-domstolen som pålegger Israel umiddelbart å trekke seg ut av Rafah, fordi det er stor fare for å skade befolkningens eksistens." 

Problemet for Eide og alle andre som demoniserer Israel er at ICJ ikke pålegger Israel noe slikt krav. Det domstolen skriver er: 

50. The Court considers that, in conformity with its obligations under the Genocide Convention, Israel must immediately halt its military offensive, and any other action in the Rafah Governorate, which may inflict on the Palestinian group in Gaza conditions of life that could bring about its physical destruction in whole or in part.

Domstolen har bare jurisdiksjon over det som har med folkemordskonvensjonen av 1949 å gjøre, og bestemmelsen gjengitt over sier at militæroffensiv og andre handlinger som kan påføre palestinerne i Gaza livsbetingelser som kan føre til dens helt eller delvise fysiske ødeleggelse. Ingen annen militær aktivitet enn den som omfattes konvensjonen om folkemord stoppes av dette "forbudet." (Og at Israel, for alle dets feil og mangler, har intensjon om å begå folkemord er så absurd at man må være ganske forblindet for å hevde dette i fullt alvor.)

Det trengs ikke en gang avansert setningsanalyse for å fastslå hva ICJ uttaler, for denne domstolen har kun kompetanse til å dømme ut fra folkemordskonvensjonen. Dersom Eides tolkning er rett, har ICJ uttalt seg om noe den ikke har kompetanse til å uttale seg om og kan derfor ikke beordre noe som helst. Dersom den har beordret noe, så er det innenfor det den har kompetanse til å uttale seg om - og tolkningen jeg har gjengitt her er dermed den korrekte. 

Utenriksministeren bedriver altså desinformasjon og aktiv sverting av Israel. Det gjør han også ved å implisere at sivile tap, herunder det at barn dør, er aktive og villede handlinger fra Israels side (i samme intervju). 

Det norske fredsdiplomatiet har Barth Eide tatt livet av, og det er i det minste et lyspunkt i det hele. 

Er Israel skyldig i folkemord?

Israel kommer ikke til å bli kjent skyldig i tiltalen som nå er for den internasjonale straffedomstolen i Haag. Det tror jeg også Sør-Afrika, som har stevnet Israel, vet og forstår. Krigføringen i Gaza er hard og brutal, ødeleggelsene er store og de sivile tapene like så. Kanskje er noe av denne krigføringen i strid med krigens folkerett på ett eller flere vis. Å ettergå dette, også rettslig, har så klart noe for seg. Men de eneste som har folkemord som plan og målsetting, mer uttalt enn Hitler i Mein Kampf, er Hamas. Massakren 7. oktober hadde åpenbart som mål å få Israel til å gå inn i Gaza mens terroristene gjemte seg bak 2 millioner menneskelige skjold. 

Denne anklagen er derfor en avsporing, og Sør-Afrika vet helt sikkert dette. Så spørsmålet er bare hvorfor de allikevel gjør dette i en konflikt som er så langt unna og der de har svært begrensede interesser? 

Et svar ligger vel i deres nye venner: Russland, Kina, Nord-Korea og Iran. Da Russland invaderte Ukraina var Sør-Afrika ett av landene som forholdt seg nøytrale i FN. Da verdens ledere, minus Jonas Gahr Støre, ringte Israel etter massakren 7. oktober, ringte Sør-Afrika lederne i Hamas. 

Sør-Afrika går trolig et ærende for sine nye venner i en fornyet "ondskapens akse." Det er den mest rimelige forklaringen på dette initiativet. Det gjelder å relativisere og alminneliggjøre anklager om folkemord, slik at diktatorer og autokrater lettere skal kunne slippe unna. Ufarliggjøring gjennom alminneliggjøring. 

Fornuften rømmer når posørene poserer

Hvorfor fortsetter folk å si ting som åpenbart er falske? Kort sagt fordi overdrivelser virker. Det skumleste er kanskje hvorfor overdrivelser brer om seg: vanlig språkbruk har mistet sin emosjonelle kraft. Å kalle noe urettferdig skaper lite respons, mens å kalle det fascisme eller folkemord stopper debatt og mobiliserer følelser. Utfordringen ligger i denne moralske inflasjonen. Som med enhver utvannet valuta må hver påstand være mer ekstrem enn den forrige for å ha effekt. Når alt fremstilles som katastrofalt mister ord mening, og de virkelige katastrofene blir blasse.

Mønsteret er tydelig: politiske motstandere blir Hitler og at sivile dør i krig blir folkemord. Noe mindre fungerer bare ikke. Emosjonelle snarveier vinner over argumenter, motargumenter, og nyanseringer. I stedet for å argumentere låner man historiens moralske tyngde og griper til det verste man kan tenke seg. Noe annet vil jo ikke duge. Hvis motstanderen kan fremstilles som nazist slipper man også å forklare eller forsvare sin egen posisjon. Det er retorikk brukt for å vinne følelser, og da blir argumenter overflødige.

I dagens medielandskap, også kjent som "klikkøkonomien," belønnes denne atferden. Raseri gir klikk, ekstreme ytringer gir sendetid, og nyanser forsvinner. Der har du medielogikken. Også psykologisk, i det enkelte sinn, gir dette gevinster. Dramatiske påstander fungerer som statussignaler: se hvor moralsk alvorlig og opplyst jeg er. Ingen prisutdeling slipper unna. Rolig realisme sprer seg aldri, mens apokalyptisk retorikk fyker verden rundt på null komma svisj. «Anti-bullshit is doomed never to go viral,» som Niall Ferguson sier. Resultatet er en konkurranse om å fremstå mest mulig opprørt, og da har man ingen insentiver til å undersøke grunnlaget for denne følelsen særlig nøye. Raseriet og opprørtheten begrunner seg selv. 

Bak dette ligger også dypere psykologiske drivkrefter. Verden er kompleks og vekker uro. Verden har alltid vært et skummelt sted, men kjente mønstre er nå i rask endring. Mange håndterer ikke kompleksiteten og søker enkle fortellinger med klare skurker og der man kan gå inn i rollen som helt. Rettferdig harme føles godt! Dermed blir protest en identitet og raseri blir en livsstil. Vestlige samfunn som tidligere forsto grader av alvor hopper nå gjerne rett over på «katastrofe» først som sist. Når emosjonelle reaksjoner erstatter analytisk tenkning blir nyanser og motforestillinger grader borte og polariseringen brer videre om seg.

Det vi ser er ikke lenger reell politisk debatt men teatralsk moralposering. Folk forsøker ikke en gang å overbevise. De signaliserer. De argumenterer ikke, men deler ut roller der de selvsagt er heltene og «de andre» er skurkerne. Overdrivelser blir nødvendige når sannheten ikke passer inn i ideologien. Og det burde bekymre oss alle. 

Pro-palestinsk eller?

Det er fullt legitimt å kritisere Israel, som jeg selv gjør,* og det er ikke anti-semittisk å gjøre det. Men en særlig type ensidighet får meg til å fatte mistanke om nærværet av den eldste og mest rotfestede av alle rasismer på den politiske venstresiden. 

La oss sammenligne Israel og Syria - krigen på Gaza som foregår nå, og borgerkrigen i Syria fra 2011 og framover. Det er store demonstrasjoner mot Israels krigføring. Nesten 30.000 skal være drept, i følge Hamas. 16.000 Hamas-terrorister er drept, hevder Israel. Uansett: fryktelige kamper, lidelse og død. Alle anstendige mennesker reagerer på dette. Uansett hvordan man regner eller ser på det: Tusenvis av uskyldige er drept og lemlestet. 

Siden 2011 har omtrent 350.000 blitt drept i Syrias borgerkrig, der Assad-regimet har fått god hjelp av Russland til å massakrere egen befolkning. Hundretusener av uskyldige drept og lemlestet. Tilfeldigvis er ca. 4.000 av disse palestinere. 120.000 palestinere har flyktet fra Syria, og omtrent 280.000 palestinere har blitt internt fordrevet i Syria - der Assad fører tradisjonene videre med å gasse egen befolkning. Kan noen hevde at disse lidelsene er mindre? At de på et vis er uunngåelige? Nei. Men venstresidens protester mot dette? Hvor ble det av dem? Noen som kom med beskyldninger om "folkemord"? 

De protestmarsjene som har gått i anledning Syria, har vært mot at vesten og USA skulle gå inn og gjøre noe. "Hands off Syria," sto det på plakatene da flere hundre protesterte i London i august 2013. I all hovedsak har USA og vesten holdt seg unna, og Putins krigsmaskineri har kommet Assad til unnsetning. Et vakum i maktens verden fylles fort. God trening har de også fått i å drepe, undertrykke og gasse sivile. Slik sett har demonstrantene fått det som de ville. USA og vesten holdt seg unna. Det gikk jo riktig bra. Omtanken for Syrias barn, gassing av sivile, og bombing av sykehus med mere var det vanskelig å få øye på. 

For det første er ikke dette "Whataboutism." Saken her er motiver for aksjonisme, og det jeg presenterer her er elementer i et analogiargument. Er dette holdbart, og er det relevant? Ja, det jeg hevder her er sant. Det mest interessante her er om det er relevant. Hvilke er likhetene, og hvilke er forskjellene? 

Hvis man betrakter Palestina som det området som i 1948 ble delt i Israel og Palestina som ett, så er det som foregår på Gaza nå del av en borgerkrig. Som i Syria. Også her er det en sterkere part, Israel, akkurat som Assad med statens maktmidler var og er sterkere i Syria. Mange uskyldige sivile drepes. Begge landene er i Midt-Østen. I ett tilfelle er det stor oppstand i våre land over det som foregår. "Folkemord," "Apartheid," og så videre. Forslag om boikott, sanksjoner og mere til. I det andre var det nesten total taushet fra gata og fra venstresiden ellers - rent bortsett fra i kravene om å holde seg unna. 

Så hva er forskjellene her? I det ene tilfellet skulle vesten (i følge den aktivistiske venstresiden) holde seg unna når enorme mengder sivile ble drept av regimet og dets glade hjelpere (Russland), mens i det andre er det ingen måte på hvor grusomt det er når en stat går etter en terrororganisasjon som har gravd seg ned i 500 km med tunneler under to millioner menneskelige skjold. Kan det ha noe med at det i det ene tilfellet er verdens eneste stat for jøder involvert, og i det andre er det ikke noen jøder involvert? Man kan jo fatte mistanke. Antisemittismen ligger som en arvesynd i den vestlige kultur, og venstresiden er ikke vaksinert. Dette siste vil jeg komme tilbake til.  

* - Noen sentrale punkt i så måte: Regjeringens undergravning av maktfordelingsprinsippet, ekstremister i regjeringen, bosettinger på vestbredden, og mye annet. Naivitet overfor Hamas, for eksempel. Krigføringen på Gaza? Mer burde vært gjort, og må gjøres, for å sikre forsyninger til sivile. Krigføringen blir også nøye saumfart, så eventuelle overtredelser av krigens folkerett vil komme for dag etter hvert. 

Hva mener palestinerne?

Det er mange, ikke minst her i Norge, som tror de vet hva palestinerne vil. Men det er ingen som vet bedre hva de vil enn de selv. Naturlig nok. Derfor kan det være på sin plass å finne det ut, og ingen bedre kilde enn Palestinian Center for Policy and Survey Research (PSR) i Ramallah. Alle som mener noe om Israel, Hamas, Gaza, Vestbredden og så videre bør sette seg inn i hva palestinerne faktisk mener. Det har lite for seg, og er ikke så lite nedverdigende, å gå ut fra at "vet" dette. 

En av de mest oppsiktsvekkende funnene - og de er ikke nye men har vært gjennomgående hele veien - er at nesten 90% av de spurte mente at Hamas ikke hadde gjennomført en massakre 7. oktober. 

Indeed, almost 90% of the public believes Hamas men did not commit the atrocities depicted in videos taken on that day.

Det sier vel sitt om desinformasjon og propaganda som Hamas og selvstyremyndighetene på Vestbredden driver med. Ikke bare er det Holocaustfornektelse, det er også fornektelse av det som skjedde for relativt kort tid siden og som ble dokumentert "live" av de som utførte dem.

Et flertall av de spurte palestinerne mente at Hamas ville komme seirende ut av denne krigen. Dette er altså folket som visstnok skal være utsatt for et "folkemord." De ser altså ikke ut til å merke det selv, og et betydelig flertall mener også at Hamas kommer til å ha kontrollen på Gaza etter at krigen er over. Noe til folkemord, altså. 

Et annet interessant funn er at nesten halvparten på Gaza ønsker å emigrere. Før denne krigen var Gaza omtalt av anti-Israelere som en fangegård på grunn av grensekontrollene. Et friluftsfengsel. Men nå, når tankene om å la innbyggerne i ruinhaugen forlate den har blitt luftet, er det å tillate emigrasjon blitt til "etnisk rensing." You can't win! 

Andelen som mener massakren og gisseltakingen 7. oktober 2023 var riktig er synkende, men omfatter fortsatt halvparten av alle spurte. Til tross for alle døde og all ødeleggelse. Men det er langt flere som deler dette synet på Vestbredden enn i Gaza. 

Resten kan man jo også se selv, og følge med når nye oppdateringer kommer. 

The sample size of this survey was 1270 people, of whom 830 were interviewed face-to-face in the West Bank (in 83 residential locations) and 440 in the Gaza Strip (in 44 locations).  The margin of error stands at +/-3.5%. The survey was conducted 1 - 4 May 2025. 

Urban krigføring på Gaza

Jeg har før tatt opp den absurde anklagen om "folkemord" på Gaza, basert på løgn, juks og en total mangel på innsikt i krigføring. 

John Spencer er ekspert på urban krigføring, medforfatter av boka Understanding Urban Warfare, og en som har vært på Gaza flere ganger. Han hevder at det er eksepsjonelt små sivile tap av liv for denne type krig. Urban krigføring er særlig vanskelig, og urban krigføring i en absurd situasjon der fienden bruker sivile og sivile installasjoner for å skape flest mulig sivile tap er mye vanskeligere. Det er derfor ingen andre kriger som gir en perfekt sammenligning. Men sammenlignet med andre urbane kriger der fienden ikke prøver å påføre seg selv størst mulige sivile tap, har denne krigen færre sivile tap.  

Det er absolutt verdt innsatsen å høre på innslaget over. Dobbelklikk for å få full versjon. 

PS: Kan det tenkes at Spencer underslår elementer av Israels krigføring? Ja, det kan det. Kan det tenkes at det tenkes at de som skriker opp om "folkemord" fullstendig overser alt som taler mot? Ja, det kan det også. 

"Folkemord" og "Apartheid" - Jonathan Sacerdoti

"Apartheid" and "Genocide"? They are not interested in law and definitions, they are interested in big lies and big slurs to do big damage. - Jonathan Sacerdoti ved Oxford Union 28. november 2024. 

Dette er den usensurerte versjonen! - den Oxford Union ikke ville at du skal få se. 

Absolutt verdt å se og høre! Noe en bør ha med seg dersom man skal gjøre seg opp en mening om konfliktene i Midt-Østen. 

Det er også denne, som også viser hvor langt ut Oxford Union har kommet: https://www.youtube.com/watch?v=Y2Efkrrz5q0 

Eller denne: https://www.youtube.com/watch?v=dZ62bhMFQ1Y&t=26s 

Begge de to siste er med muslimske palestinere som talere. 

En liten påminnelse

Bildet over viser noe som sjelden nevnes - den enorme utvandringen av jøder fra arabiske land etter at Israel ble et faktum i 1948, også kjent som Aliyot. Det er altså nesten ingen igjen. Mye av dette skjedde frivillig, men fordriving og pogromer var det også en del av.

Dette var i alle fall noe jeg var totalt uvitende om inntil altfor nylig, og noe som av en eller annen grunn falt ut av narrativet da jeg som ung SVer orienterte meg om Israel og Palestina. Da gikk det i at Europa "løste" sitt problem og sin skyld i folkemordet på jødene med å la dem okkupere Palestina. At over halvparten av jødene i Israel stammer fra muslimske land ble aldri nevnt. Disse var dhimmi - annenrangs innbyggere som ble tolerert og beskyttet siden de også stammet fra Abraham. De fikk betale ekstra skatt, jizya, slapp militærtjeneste, og hadde yrkesforbud i en lang rekke yrker - akkurat som i Europa i flere århundrer, og i muslimske land i dag. Libanon, for eksempel, har 50 yrker som jøder har forbud mot å ha. Jøder, altså, ikke israelere. Apartheid kanskje?

Den arabiske populasjonen i Israel har i samme tidsrom økt med nesten 1300%. Noe til folkemord. 

En helskrudd virkelighetsoppfatning

Spiller journalisters politiske oppfatninger noen rolle? 

Det er et kjent fenomen at journalister svært mye større grad enn befolkningen hører til på venstresiden politisk, og det er særlig på to måter at det kan spille en rolle i politikken. For det første kan politiske oppfatninger komme til uttrykk direkte eller i hvordan saker blir vinklet. Men en mye oversett påvirkning ligger i hvilke typer saker som får oppmerksomhet. Det kan man også måle på hvordan oppmerksomhet skrur virkelighetsoppfatningen. 

Test deg selv: Hvor stor andel av befolkningen i Norge tror du er muslimer? Hvor stor andel er samer? Hvor stor andel av befolkningen snakker samisk til daglig? (Svar nederst på siden)

I USA tror de som blir spurt i gjennomsnitt at 41% av befolkningen er svarte. Blant svarte amerikanere (African Americans som folkegruppen kalles til tross for at nesten ingen av den noen gang har vært i Afrika) er den gjennomsnittlige verdien 52%. Altså, svarte amerikanere tror at flertallet av befolkningen er svarte. Det riktige tallet (for i USA holder de rede på slikt gjennom folketellinger der folk blir bedt om å oppgi "rase") er 12%. Black lives matter, men andelen i befolkningen øker ikke av den grunn. 

Flertallet tror også at USAs asiatiske befolkning utgjør 29%, mens det egentlige tallet er 6%. Og at urinvånerne (som vi fortsatt ofte kaller indianere) utgjør 27% - mens det riktige tallet er 1%. Det må bety at landets hvite har blitt utsatt for et plutselig og omfattende folkemord. 

Når man legger sammen hva folk tror om folketallet i New York City (30%), California (32%) og Texas (30%) - så er det knapt folk igjen til resten av landet. Forklaringen er trolig medienes dekning og oppmerksomhet om disse to statene og den store byen med alle skyskraperne. Akkurat som med dekningen og oppmerksomheten rundt etniske minoriteter skrur det virkelighetsoppfatningen. "Alle" de ser på TV eller film bor jo i New York City eller i California, og Texas er jo en stor stat. 

Det samme slår inn på seksuelle minoriteter. Oppmerksomheten er det lite å si på. Med "woke" på dagsorden er det fullt fokus. Andelen homoseksuelle anslås til 30% - omtrent ti ganger så høyt som det reelle tallet. Transseksuelle anslås til å omfatte hele 21% av befolkningen (egentlig 0,6%). 

Det er mye annet gøy å lese ut av dette, men før man lar seg overmanne av det humoristiske bør man kanskje tenke over hva det sier om hvordan mennesker danner seg oppfatninger. Det er egentlig ganske lite av det vi tror om verden som er dannet gjennom entydige erfaringer og grundig gjennomtenkning. Og disse funnene er gode eksempler på dette. Eksponering danner grunnlaget for oppfatninger om forholdsmessig betydning og størrelse - som ved mye omtalte etniske minoriteter og befolkningen i høyt eksponerte byer og delstater. 

Løsning på selvtest: Ca. 4% er muslimer, 0,8% er samer, og 0,3% snakker samisk daglig. (Eller så nært som det lar seg gjøre å definere disse kategoriene.)

Israelofobien og den norske offentligheten

Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe selv om misforholdet i den norske offentligheten mellom det mange kilder, inklusive NRKs, får seg til å tro om de to hovedmotstanderne i Gaza-krigen: Hamas og Israel, men så kom Simen Sandelien, en lokalpolitiker fra Høyre i Aker, meg i forkjøpet. Noe av det under er hentet fra en post på hans Facebookside, mens annet er mine tillegg og utvidelser.

Selv om Israel er et demokrati som har en transparent strategi om å føre kamp mot Hamas, antar svært mange i norsk offentlighet - også fremstående politikere og tillitsvalgte - at Israel ønsker å begå folkemord på palestinerne. Dette er en drøy uhyrlighet jeg før har tatt for meg flere ganger før her på bloggen. 

Selv om Hamas har en erklært målsetning om å fortrenge alle jøder fra Jordanelven til havet, antar store deler av norsk offentlighet, inklusive Utenriksdepartementet, at palestinerne egentlig bare vil ha en tostatsløsning. 

Selv om den israelske hæren har et etiskrammeverk og engasjementsregler som israelske soldater historisk har værtstraffet for brudd på, antar de at dette regelverket "egentlig" ikke gjelder. At israelske (!) kilder nå hevder at IDF driver krig som bryter med disse reglene beviser at regelverket finnes, det er relevant, og at Israel har en fungerende og korrigerende offentlighet der slikt betyr noe. De skyldige kan stilles for retten og bli straffet for det, som andre før dem. 

Selv om det foreligger video av bestialsk tortur av sivile og overgrep den 7. oktober, er det utrolig nok noen som legitimerer det som en naturlig del av palestinsk motstandskamp. En massakre av denne art og omfang burde få rasjonelle mennesker til å forstå at Hamas og Islamsk Hellig Krig vil gjøre alt for å unngå en tostatsløsning og fredelig sameksistens med Israel - men nei: Dette siver ikke inn. 

Selv om israelske myndigheter fortsatt ikke har blitt tatt i å hevde noe usant under krigshandlingene, ignorerer man fortsatt alt som IDF eller den israelske staten sier. Det som er usant og ulovlig vil når støvet har lagt seg få konsekvenser i Midt-Østens eneste liberale demokrati. Trenger jeg si noe om den andre siden, om deres forhold til sannhet, rettsvern, fri meningsutveksling og slikt? 

Selv om palestinske kilder gjentatte ganger har blitt tatt i å snu hendelser på hodet, overdrive tapstall eller lyve om hvem som ble rammet, blir de fortsatt betraktet som en pålitelig kilde. Noen av oss husker fortsatt påstandene om at et sykehus ble angrepet tidlig i krigen, og at 500 var døde. Fordømmelsen var enorm. Så viste det seg at det var en palestinsk rakett som skulle skape ødeleggelser i Israel som hadde eksplodert på parkeringsplassen utenfor, og tapstallene var knapt en brøkdel av de påståtte. Jeg husker selv tydelig Morten Rostrup i Leger Uten Grenser i Dagsrevyen fortelle om en palestinsk kollega som hadde operert en pasient da taket kollapset på operasjonsstuen. Dette var åpenbart oppspinn, men jeg har ikke registrert noen dementi. 

Selv om Israel har ytringsfrihet, en kritisk og gravende presse, og motforestillinger mot at militær praksis får utvikle seg uten politisk kontroll, antar man at offentlig tilgjengelig informasjon i Israel er helt upålitelig. Selv om Gaza er autoritært og ytringer der er strengt kontrollert av Hamas, antar man at uverifiserte påstander som siver ut fra Gaza er sanne.

Selv om Israel har sterk egeninteresse av å holde sivile tapstall nede og føre presisjonskrig, blir de ikke trodd på denne praksisen, og selv om Hamas har en erklært og helt åpen politisk strategi om å fremstille egen lidelse som et blodbad for å vinne sympati, finner man ingen grunn til å tvile på Hamas-kilder.

Det vil være usannsynlig at ikke overtredelser, drap og elendighet følger IDFs krigføring inne på Gaza, men der er i deres egen interesse at de samtidig gjør militære grep for å skjerme sivile for å beskytte eget omdømme. Det innebærer at Hamas gjør alt de kan for å gjemme seg bak sivile som skjold.

Hamas har egeninteresse i å gjøre sivile tapstall så store som mulig for å vinne sympati, og Israel har på sin side interesse av at disse blir så små som mulig for å begrense internasjonal fordømmelse. Dette er rasjonelt. Det eneste som kunne gjøre Israel-haternes fortelling rasjonell var om Israel og dets jødiske majoritetsbefolkning egentlig er onde, svært gode på konspiratorisk hemmelighold og med en morbid tiltrekning mot barnedrap. Jødehat av gammelt merke, med andre ord. Ulekkert. Det finnes i overflod blant islamistene på Gaza, og den eldste og mest rotfestede rasismen smitter svært lett over på de som av gode hensikter ønsker at lidelsene for den palestinske befolkningen skal ta slutt. 

La meg til slutt bemerke at jeg var medlem av Palestinafronten på tampen av 70-tallet, på en tid da norsk offentlighet generelt var ekstremt pro-Israelsk og nyansefri. Jeg leste Johnathan Dimblebys Palestinerne, og marsjerte i Oslo mot fredsprisen til Begin og Sadat (fordi jeg var i byen da). Hva endret seg fra da til nå? Først og fremst at det gikk opp for meg (altfor sent, men bedre sent enn aldri) at PLO og andre representanter for palestinerne ikke var interessert i sin egen stat, men i Israels ødeleggelse. Men først og fremst er det den oppsiktsvekkende ensidigheten i norsk offentlighet som har opprørt meg - særlig siden massakren 7. oktober 2023, og i den påfølgende krigen. 

Politikk og personlighet: filosofien (del XIII)

Jeg følger ikke opp intensjonen fra forrige innlegg om å skrive videre fra 1995 om perioden som aktiv politiker. Men jeg nevnte også noe om "hvordan det fortoner seg å være konservativ 'fra innsiden'". Her fikk jeg uventet hjelp. Jeg hadde sett for meg utfordringen med å forklare mitt mer gjennomtenkte verdensbilde per i dag på ett eller annet vis - passende for en bloggtekst. Som å pakke en elefant i en matboks - eller noe slikt. Men det var dette med hjelpen: i et intervju med tidsskriftet Minerva gir professor John Gray et fabelaktig perspektiv på mitt konservative verdensbilde. På toppen av det hele er han også påvirket av min favorittforfatter Joseph Conrad (som får pryde innlegget denne gangen). Interesserte kan her laste ned min artikkel om Conrads Heart of Darkness i English Studies fra 1995.

Jeg har knapt lest noe av det Gray har skrevet, så det var overraskende for meg å se noen som så presist artikulerer det jeg mener. Vektleggingen av menneskets natur deler jeg fullt og helt. Venstresiden og liberalistene deler her illusjoner som fører galt av sted. Mange tror som Nordahl Grieg at:

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd

eies av alle.
(Fra "Til ungdommen")

Her har vi i kortform oppskriften på enevelde, barbari og undertrykkelse - skjult i den mest forlokkende form. Mennesket er ikke edelt - men det kan være det. Jordens ressurser er begrensede, og nød og sult har fulgt mennesker og dyr alle våre dager på planeten jorden. Å hevde at det skyldes svik, og love solskinn, brød og ånd til alle dersom svikerne knuses, det er kommunismens oppskrift på folkemord og elendighet. Om fiendene heter kapitalister, kommunister, jøder eller islamister: å postulere menneskets edelhet, og vise veien til paradis gjennom knusing av svikerne, det er det 20 århundrets mest motbydelige oppskrift.

Menneskets natur er sammensatt, og er ikke bare formet av samfunnet. Det er en grunnleggende konservativ forutsetning. Våre tilkjempede verdier - toleranse, demokrati, pluralisme - kan fordufte. De skapes og opprettholdes av mennesker og er ikke hugget i stein. Et sammenfall av heldige omstendigheter fra renessansen og framover gjorde demokrati, vitenskaplige fremskritt, toleranse og kapitalisme mulig her i Europa. Men det er ingenting i menneskenaturen som gjør at vi har vunnet dem for alltid. Tvert om!

Som nevnt: intervjuet med John Gray oppsummerer min politiske filosofi på et utmerket vis. Det er ikke min stil å sette slikt ut på anbud, men skitt la gå!

Hamas om propagandakrigen

Hvis man lurer på hva Hamas får ut av å holde gisler og la Gazas barn bli krigsofre heller enn å gjemme dem i sine ekstensive tunneler, så får man et svar her. 

Dette er Sami Abu Zuhri, leder for Hamas' politiske avdeling i utlandet, i et intervju med Al-Tanasuh TV (Libya) 30. mars 2025. Klarere kan det ikke sies at jihadistene gjerne ofrer barn for å vinne propagandakrigen, og at Hamas vinner. Folkemord? 

Det er viktig å følge med på hva disse jihadistene sier til "sitt" publikum, heller enn til noe naive vestlige journalister. 

Jeg sier som Brendan O'Neill i Spiked: 

No one doubts that the war in Gaza is awful. No one doubts that Palestinian civilians are suffering terribly. But absolutely the worst thing you could do in such a situation is embolden the malignant actors who started the war and who refuse to end it by returning the hostages and surrendering: Hamas. 

Og mens vi er inne på aktuelle hendelser, les gjerne Melanie Phillips om Gaza, mordene i Washington DC og "the pre-pogrom climate created by the “globalise the intifada” mobs." Phillips er ikke av de mest nyanserte skribentene, men derimot en av de mest poengterte. Så får helheten i informasjonsstrømmen bidra med nyansene. 

Abbas og Bjerkestrand om Israel og Hamas

Holocaustfornekteren Mahmud Abbas, President for den palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden, er mer balansert og mindre anti-Israel enn Frode Bjerkestrand i Bergens Tidende 3. mai. (Bildet fra "byline" i Bergens Tidende på nett.)

Bjerkestrands artikkel var så ille at jeg neppe rekker å komme gjennom alt som er galt med den, men jeg kan begynne med det mest opplagte: det som ikke står i artikkelen. 

Bjerkestrand kommer helt sikkert fra et godt sted. Sorg og bekymring for barn og alle andre uskyldige som dør i en brutal krig. Alle har et navn, en historie, familier og venner som sørger over et ungt liv som ble brutalt avsluttet. Det er til å gråte blod over, og alle anstendige mennesker mener det er forferdelig. 

Men Bjerkestrand nevner kun med ett ord de som startet denne krigen, og som kunne avsluttet den hver eneste dag den har rast. Det er som om Hamas har blitt borte, har fordampet og mistet sin evne til å agere. 

Bjerkestrand konkluderer med at dette ikke har noe å gjøre med å bli kvitt Hamas, det er - impliserer han - om å gjøre å drepe flest mulig barn. "Israel har drept 15.000 barn i Gaza," skriver han. Som om det har vært et mål å drepe flest mulig barn. Ikke et ord om at ingen områder nord for Sahara har en høyere andel barn i befolkningen enn Gaza - eller at denne krigen har gitt færre sivile ofre i forhold til militære (ca 1:1) enn noen annen urban krig i historien. Ikke et ord om at Hamas bruker barnesoldater som, når de mister livet i krigen de startet, blir en del av denne statistikken. Nei da. Det er om å gjøre å fremstille jødestaten som blodtørstig og ute etter å drepe så mange barn som mulig. Dette er den moderne versjonen av den historiske "blood libel" som hevdet at jødene drepte kristne barn til sine ritualer.

En velvillig lesning av Bjerkestrand vil kanskje prøve ut om dette ikke er klassisk anti-semittisme, men et utslag for det som kalles de lave forventningers rasisme? De stakkars undertrykte palestinerne kan jo ikke annet enn å massakrere over tusen sivile israelere og kidnappe 250, og de kan i hvert fall ikke slippe gislene løs og avslutte krigen. Det kan vi jo ikke kreve. Det må være implikasjonen av det Bjerkestrand skriver, og særlig det han ikke skriver. Selv norsk UD har sagt at Hamas må slutte å bruke sivile personer og sivile institusjoner som "skjold" i denne krigen, men at Hamas skal ha noe medansvar for at sivile liv går tapt er visst fjernt for Bjerkestrand. 

De gangene Hamas har gått med på å slippe gisler har de vært på vikende front i krigen. Det er derfor Israel fortsetter. Jeg har før påvist hva disse absurde og grovt fornærmende anklagene om folkemord er basert på (løgn og sitatjuks), og dette med bevisste barnemord føyer seg fint inn i rekken av antisemittisk slagg fra middelalderen.

Mahmud Abbas kaller Hamas "sons of dogs" og krever at de setter gislene fri, legger ned våpnene og overgir den politiske kontrollen over Gaza. Helt opplagte krav som ville fått slutt på krigen umiddelbart. 

Men dette er visst helt fjernt for Bjerkestrand. Alt skal settes inn mot Israel, og ingenting mot Hamas. Ikke et ord om å sette gislene fri. 

Er ikke dette litt ensidig? 

Sovjet-Unionen 1984 - del III (Armenia)

Første del i denne serien kom i oktober, den andre (Georgia) i november, og nå kommer den tredje fra Armenia. (Bildene kan man klikke på for å få dem større)

Bildet over er fra landsbygda rett over grensen fra Azerbajan - for den 300 km. lange bussturen fra Tbilisi i Georgia og til Jerevan i Armenia tok også med en liten bit Azerbajan. Bildet, av vinranker, er fra det landskapet som overtok etter steppelandskapet som avsluttet innlegget fra Georgia. Bildet er fra omtrent der det østlige ytterpunktet av det orange området er på kartet under.

Kartet er av Spitak-jordskjelvet i 1988 - fire år etter at jeg var i området.

Etter stepper og frodig jordbruksland, og det mest møkkete offentlige toalett jeg har besøkt, begynte stigningen opp til fjellene med blant annet Sevan-sjøen (se kartet). Bussen bar seg noe voldsomt i stigningene (se bildet under), men opp kom vi, og oppover mot toppen passerte vi noen ytterst fattigslige bosettinger. Der så jeg de gladeste fjesene på hele turen - som en illustrasjon på at velstand og lykke ikke nødvendigvis er sammenfallende størrelser.

Etter at vi vel og vakkert var kommet opp på platået, hadde vi en stopp ved Sevan-sjøen (bildet under - med turlederen til høyre), som ligger på 1900 moh. Det var det turkise vannet som var mest bemerkelsesverdig der, og om jeg ikke minnes feil var det karpe på menyen.

Vel og vakkert framme i Jerevan ble vi innkvartert på et typisk hotell - typisk i og med at det var en etasjedame og jevn Sovjet-stil.

Interessant nok var det et slumkvarter rett ved hotellet (se under). Dette området, og også tomten til hotellet, var blitt rasert under et eller annet jordskjelv. En av dagene i Armenia var jeg litt indisponert, og jeg ville gå meg en tur. Jeg snakket med etasjedamen om planen (de var vanligvis tilknyttet KGB), og da jeg kom ut møtte jeg en gutt på ca. 11-12 år som snakket perfekt engelsk.

De var noe slikt som 12-15 barn i hans familie, og de bodde i denne slummen. De hadde fått en utrangert buss fra staten for å forlegge alle barna. Armenske familier hadde gjerne mange barn, kunne han fortelle, for de ville bygge opp igjen befolkningen etter tyrkernes herjinger i det som ofte også omtales som et folkemord. Det var naturligvis også i Sovjet-Unionens interesse å fokusere på det som skilte armenerne fra Tyrkerne i NATO. Dette var jo et sted der alle hadde utsikt til Tyrkia. Se bildet under med utsikten mot Ararat fra flyplassen i Jerevan.

Så var denne gutten jeg tilfeldigvis møtte utplassert for å prate med nettopp meg? Det vil jeg ikke se bort fra, for han var sjeldent skarp i Engelsk og svært interessert i å få kontakt.

Jeg kom meg ganske fort, og kunne greit ta del i de andre utfluktene, ikke minst til minnesmerket over folkemordet 1915-1923 (bildet under).

Men noe av det mest interessante på denne turen var besøket i Etchmiadzin, armenernes hellige by. Her overvar jeg en messe med deres katholicos. Katedralen var den første statsbygde kirke i verden, fra rett etter 300 e.kr., og det var Armenia som først fikk kristendommen som statsreligion. De har, som man forstår, sin egen verdensomspennende kirke - den Armensk Apostoliske Kirke.

Jeg avslutter avdelingen fra Armenia med nok et bilde av denne eldgamle katedralen.

Neste innlegg blir fra Baku i Azerbajan.