Løgn, historieforfalskning og jødehat

Løgn og historieforfalskning har alltid vært en del av jødehatet. Bare tenk på David Irving og Holocaust, nazistene i mellomkrigstiden (og fremdeles i dag for den del) som ga jødene skylden for alt som var galt, og så videre. (En kan gjerne føye ytre venstre til disse, forresten.)

Nå ser vi historieforfalskningen i "real time" med alle forsøkene på å minimere, omskrive og forfalske massakrene 7. oktober i 2023. En skulle jo tro at det var vanskelig gitt at terroristene registrerte det som skjedde "live" med GoPro kamera som ble sendt direkte til sosiale medier, men nei. Khalil Al-Hayya, for eksempel, hevdet i et BBC intervju i 2024 at soldatene hadde fått beskjed om å ikke angripe sivile. Det er selvsagt løgn. En meningsmåling utført av Palestinian Center for Policy and Survey Research (PCPSR) mellom 26. mai og 1. juni 2025 viste at bare 10% på Vestbredden mente at Hamas hadde utført krigsforbrytelser 7. oktober 2023. Bare ti prosent! 

Yahya Sinwar skrev ordrer, på arabisk selvsagt, med "brenn ned hele nabolag," "drep alle du møter" og "gjør slutt på Israels barn." Dokumentene med planene er bekreftet av The New York Times, som på ingen måte er kjent for sin Israel-vennlighet. Tvert om. Planene viser helt klart, som sitatene over, at sivile var målet, og angrepet hadde vært planlagt i syv år. 

At disse terroristene lyver, er ikke overraskende. Det som er noe mer overraskende er hvor lett mange lar seg lure. Disse edle motstandsfolkene, ja mer som gutta på skauen egentlig, kan umulig ha gjort seg skyldig i massevoldtekt, halshogging, å brenne folk levende og så slakte ned 370 ungdommer på en musikkfestival. Det synes å være tankegangen. 

Derfor er det bra at det britiske parlamentets rapport, 7 October Parliamentary Commission Report, nå har kommet i en oppdatert versjon. Den eneste måten å møte forfalskninger og løgn på, er å dokumentere sobert og grundig.

I en kommentar lagt inn på dette innlegget før det var ferdig (det gikk ut mens det enda var bare noen lenker og noen linjer) skrev "Anonym" dette: 

"Det må jo ha klikket helt for deg nå, søk hjelp! Denne fanatiske sionismen din er motbydelig i en tid der resten av verden ser Israel sin ondskap utfolde seg over hele verden, egentlig."

Dette illustrerer helt perfekt mitt anliggende: Løgn og demonisering av Israel fører til at jøder blir drept og må leve i frykt og med politibeskyttelse verden over. Bondi beach, Manchester, Washington DC, Toronto og så videre. De sier de er ute etter "sionistene," men det er jøder de dreper. Nå som før. Først var det religionen, så var det "rasen", nå er det nasjonen. Demoniseringen og hatet er konstant. 

Merk mine ord: The 30s are back!  

Minnedagen for Holocaust

- er i dag. For bare noen dager siden skrev jeg om Nürnbergprosessen og mangelen på et dypt oppgjør med de skyldige. 

Bildet over er fra museumet til utryddelsesleiren Belzec helt øst og langt sør i dagens Polen. Om du ikke har hørt om den før, så er ikke det så rart. Selv om ca. 430.000 jøder ble myrdet her, så overlevde bare to. Dette var ikke en arbeidsleir, eller en kombinert arbeidsleir og utryddelsesleir som Auschwitz. Hit kom jødene for bli drept, og det tok bare noen få timer fra ankomst til død. I Sobibor, nord for denne leiren, overlevde bare 56 mens ca. en kvart million ble myrdet. Der var gjennomslittlig tid i leiren før døden tre timer. 

“It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?” – John Gray in Straw Dogs.

Dette var et folkemord. Folkemord betyr ikke bare «for mange sivile dødsfall» – et hjerteskjærende faktum i nesten alle kriger. Det betyr å forsøke å utrydde en gruppe mennesker uten annen grunn enn at de tilhører denne gruppen: nazistene og deres partnere drepte jøder i Holocaust fordi de var jøder, og hutuer drepte tutsier i folkemordet i Rwanda fordi de var tutsier. Målet var å "bli kvitt dem" som folk. 

På denne dagen er det viktig å minne oss selv på at hvis folkemord – et begrep som først ble skapt på 1940-tallet – skal beholde sin status som en unik og forferdelig forbrytelse, kan ikke begrepet brukes i hytt og pine på enhver krig med mange sivile dødsfall. Kriger er forferdelige nok. Krig er virkelig helvete på jord, og det er ingen klisje men en brutal og bloddryppende virkelighet. Det misbruket vi ser av begrepet «folkemord» risikerer å gjøre oss blinde for de virkelige folkemordene når de finner sted, og å gjøre den kalkulerte utryddelsen av millioner av jøder til et hendelig uhell. 

Nürnbergprosessen og de skyldige

Jeg er sent ute, men jeg har trengt tid til å tenke på dette. (Bildet: Skede i Latvia desember 1941 der 2.700 jøder ble skutt og drept på tre dager. De på bildet har sekunder igjen å leve.)

20. november var det nemlig 80 år siden Nürnbergprosessen mot Nazi-toppene begynte. Denne er grundig dokumentert, filmatisert og omskrevet. Men det som har krevd tid å tenke gjennom er omfanget og hvor mange som virkelig var skyldige, og som slapp så lett fra det. Ikke alle var tyskere heller, for den første fasen av Holocaust var en dugnad mellom tyskerne og lokale befolkninger i Øst-Europa. 

Jeg var i konsentrasjonsleiren Majdanek utenfor Lublin i 1992. Det var en dyster og rystende opplevelse. Noe av det mest rystende var kartene over det østlige Polen. Der var det tegnet inn de byene og landsbyene der alle jødene ble robbet og så drept. Gjerne ved å bli jaget inn i Synagogen som så ble påtent, men svært mange ble også skutt. Kartet var så tett av markerte massakre at det knapt var noen del av det til overs. 

Auschwitz har blitt et navn som oppsummerer det industrielle og systematiske mordet på millioner jøder og flere hundre tusen romfolk, men bruken skjuler den systematiske utryddingen av jøder i Øst-Europa som startet lenge før gasskamrene tok over. Dette var "The Holocaust by Bullets." Skissen under er fra et tysk dokument med oppskrift for å lage massegrav for jøder.

Dette illustrerer i grunnen poenget mitt: Det var uhorvelig mange som var involvert i massemord og massakre og som aldri så innsiden på en rettssal. 

Historiker Mary Fulbrook i Reckonings — Legacies of Nazi Persecution and the Quest for Justice:

“Perhaps 200,000 people and possibly closer to a million were at one point or another actively involved in killing Jewish civilians. And the ranks of those who made this possible were far wider.”

Dominic Lawson i The Times kommer inn på hvorfor: Myrderiene var så effektive at det var få eller ingen vitner igjen. Fra Belzec, for eksempel, ble ingen dømt. Om du ikke har hørt om denne leiren der en halv million ble myrdet, er det trolig fordi det bare var to overlevende herfra - hvorav den ene døde under mystiske omstendigheter før det kom til noen rettssak. Bare en ble dømt. Dømte vs døde er altså 1:500.000. 

Dette er i grunnen dekkende for hele oppgjøret. Da jeg var i Øst-Tyskland i 1982 kom representantene for SED stadig inn på nazistene som fortsatt hadde høye stillinger i Vest-Tyskland. Mangelen på oppgjør med Nazismen i Vest var en vesentlig del av legitimeringen av DDR. 

En annen grunn til at oppgjøret uteble er at rettssystemet og statsadministrasjonen fort ble fylt av de som nyss var nazister. Konrad Adenauers stabssjef var Hans Globke som også var en av nazistenes viktigste og mektigste jurister og formulerte "Loven for beskyttelsen av det tyske blod".

Denne samme Globke skrev også lovteksten som i 1951 fastsatte kvoter for nyansettelse av Nazi-jurister på samme nivå som de før hadde jobbet. Ganske raskt var dermed 3/4 av de øvre embetene i rettssystemet besatt av gamle nazister. 

Amnestier og løslatelser fulgte - uten at de allierte blandet seg inn - av noen av de mest grusomme forbryterne som fortsatt satt i fengsel. 

Noe av det mest vesentlige med Nürnbergprosessen er altså alt som ikke skjedde etterpå. Men det skal de ha: Noe av det beste ved Haus der Wannsee-Konferenz (jeg var der i april 2023 - se bildet) er de siste rommene der de åpent og bramfritt tar fram hvor grunt oppgjøret etter Holocaust var. 

Det nye Tyskland er i grunnen forbilledlig når det gjelder oppgjøret med (det manglende) oppgjøret. 

Holocaust i Midt-Østen?

Nazistene planla å utrydde også jødene i Palestina under andre verdenskrig, men ble stoppet av Montgomery ved El Alamein. Godt hjulpet av "ørkenrottene" i SAS, som jeg før har skrevet om på bloggen. Hovedmålet deres var åpenbart Suez-kanalen og oljetransporten, men det sekundære målet var den halve millionen med jøder som hadde rømt til Palestina. SS hadde en tropp utstasjonert i Athen som skulle følge Rommel inn i Palestina og gjøre det av med jødene der. Dette mordet på jøder i Palestina var bare uker unna, og det skulle omfatte både de som hadde bodd i området i tusener av år og de som var mer nylig ankomne flyktninger fra forfølgelsen i Europa. 

Skuffelsen ble stor da Rommel gikk på det avgjørende nederlaget ved El Alamein, men troppen gikk til verket i Tunis og 2.500 jøder der omkom i konsentrasjonsleire. Alt dette kommer fram i boka Nazi Palestine av de tyske historikerne Mallmann og Cüppers basert på kilder som ble frigitt først for omtrent 20 år siden. 

Amin al-Husseini, Stormuftien av Jerusalem (se bildet over), var svært entusiastisk da han fikk høre om planene. Felles jødehat forente dem, og dette fellesskapet skulle vare krigen gjennom med Muftiens sendinger fra Berlin med ufortynnet jødehat blandet med Koransitat til Midt-Østen på kortbølgeradio.

Gruppene skulle operere i Palestins på samme måte som Einsatzgruppene i Ukraina med massiv nedskyting av den halve millionen jøder som hadde flyktet dit, og mulig bruk også av mobile gasskamre. 

Det er all grunn til å tro at Midt-Østen, såvel som mye annet her i verden, hadde sett annerledes ut om ikke de allierte hadde vunnet ved El Alamein. 

Victim-blaming

Hvorfor er "alle" så ivrige etter å beskylde Israel for "apartheid," "folkemord" og barnedrap? Enhver sammenligning med for eksempel hva Kina, Iran, Syria, Sudan, Ethiopia/Eritrea, og så videre - og USAs kriger i Midt-Østen, viser jo tydelig at Israel og jødene får uproporsjonalt mye tyn for krigføringen på Gaza og mye annet. 

Men først: Jeg verken vil eller kan forsvare alt hva Israel og IDF har gjort eller kommer til å foreta seg. Det får en eventuelt ta sak-for-sak. Men jeg finner det påfallende hvor ivrige mange er etter å fremme og forsvare åpenbart helt absurde anklager om folkemord, for eksempel. Man kan lure på om krigføringen på Gaza tjener hensikten, for hensikten er å ødelegge Hamas som trussel mot Israels befolkning. Er alt det som blir gjort mot Hamas faktisk nødvendig? Hensikten er åpenbart ikke å drepe Gazas befolkning. Det ville tatt Israel en dag eller to, gitt de ressursene de har. Folkemordere driver ikke og ringer folk for å få dem unna før de angriper en forskanset fiende, for eksempel. 

Så hva skyldes denne iveren etter å stemple Israel som Apartheidstat og folkemordere på ekstremt tynt og tvilsomt grunnlag? Howard Jacobson, britisk forfatter, mener det er en form for "victim-blaming" - at offeret får skylden for overgrepet. Victim-blaming virker i så fall retroaktivt: Se, jødene som ble offer for folkemord under nazistene driver nå med folkemord overfor palestinerne. Og jødene, som offer for ekstrem diskriminering over alt de holdt til, også i Midt-Østen - helt åpenbart former for apartheid før Sør-Afrika ga navn til denne formen for ekstrem diskriminering og segregering, får beskyldninger mot seg for apartheid selv om Israel er multi-etnisk, sekulært og demokratisk, og der arabere er overrepresentert i flere prestisjefylte profesjoner (som leger). 

På denne måten kaster man et helt folks traumatiske historie rett tilbake til dem på en måte som grenser mot det barbariske. Han siterer filosofen John Gray fra boka Straw Dogs: 

It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?

Svaret er like selvsagt: Aldri! Her ligger vel mye av forklaringen på Holocaustfornektelsen - som ofte følger Israel-hatet som en skygge. Det neste trinnet, som vi har sett mange eksempler på i det siste, er å kalle jøder som forsvarer Israel for nazister. Howard Jacobson kaller det "Holocaust annulment" - vis at jødene gjør akkurat det de ble utsatt for, så Holocaust med seks millioner mennesker skutt, brent og gasset i hjel ble en straff for en forbrytelse de ennå ikke hadde begått. 

Det er ikke helt fjernt å se dette som en form for victim-blaming, og dermed en unnskyldning for verdenhistoriens mest bestialske massemord. 

Sitatjuks og folkemord

Driver Israel med folkemord i Gaza? Her på bloggen har jeg flere ganger skrevet om dette, og konkludert med at det i så fall må være verdenshistoriens mest talentløse folkemord. Tross de åpenbare mangler ved denne uhyrlige påstanden, leser vi stadig i media om The International Court of Justice (ICJ) i Haag og dens konklusjoner. For eksempel skriver en stortingsrepresentant: 

Saken ble fremmet for ICJ i desember i fjor. I januar konkluderte domstolen med at et folkemord er sannsynlig og påla Israel å ta alle grep for å sikre at et folkemord ikke får finne sted, og rapportere jevnlig på det. 

Stemmer dette? Nei, fordi "sannsynlig" er en juridisk term ("plausible") i denne konteksten, og viser til forholdet mellom anklagen og det som står om relevante forhold i den retten ICJ forholder seg til. Sør-Afrika, som brakte denne fryktelige anklagen for retten (se bildet), har sannsynlig rett til å få saken hørt i ICJ fordi anklagen passer til lover som ICJ skal passe på. Sannsynligheten har altså ikke noe som helst med det som foregår på bakken å gjøre, noe ICJ gør helt eksplisitt: 

“[I]t was not required to ascertain whether any violations of Israel’s obligations under the Genocide Convention have occurred.”

Så for å si det rett ut: ICJ har ikke så mye som gløttet på Gaza og det som foregår der i sin behandling av denne saken. "Sannsynligheten" går bare på Sør-Afrikas rett til å ta saken inn for ICJ. Det stoppet ikke Sør-Afrika, som freidig påsto:

“We think [the ICJ finding] makes it clear that it is plausible that genocide is taking place against the Palestinian people in Gaza. This necessarily imposes an obligation on all states to cease funding and facilitating Israel’s military actions.”

Hva ICJ faktisk har uttalt har selvsagt ikke de som demoniserer Israel fått med seg, og omtaler det - som i sitatet over, som at ICJ mener det sannsynligvis foregår et folkemord på Gaza. 

Men hvilke forhold er det så Sør-Afrika bringer til torgs som bevis for at det foregår et folkemord på Gaza? Jo, det er uttalelser fra fremstående representanter for Israel som skal ha uttrykt folkemorderske hensikter. Disse sitatene er åpenbart bevisst forfalskede gjennom å fjerne setninger som gjør det klart hva som faktisk blir sagt. Sitatjuks, som det heter. For at noe skal være et folkemord må man bevise «intensjon om å ødelegge» helt eller delvis en nasjonal, etnisk,rasemessig eller religiøs gruppe.

La oss se på det som Sør-Afrika fører for retten, og det som faktisk har blitt sagt, og sammenligne. "Exhibit A" er uttalelser av Yoav Gallant, forsvarsminister, som også sitter i krigskabinettet. Som så ofte ellers endrer en setning eller noen ord betydningen totalt. Det dreier seg ikke en gang om konteksten, men om meningsinnholdet.

Sør-Afrikas deposisjon hevdet at Gallant hadde uttalt dette:

1. “I have released all restraints”.

2. “We are fighting human animals and we are acting accordingly.”

3. “Gaza won’t return to what it was before. We will eliminate everything. If it doesn’t take one day it will take a week”

Når man sjekker kildene til disse uttalelsene ser man hva Sør-Afrika har utelatt, som er understreket under her:

1. “I have released all restraints… We are activating everything. We are taking off the gloves. We will kill anyone who fights against us.”

2. “You saw what we are fighting against. We are fighting human animals. This is the Isis of Gaza. This is what we are fighting against…”

3. “Gaza won’t return to what it was before. There will be no Hamas. We will eliminate everything. If it doesn’t take one day, it will take a week, it will take weeks or even months, we will reach all places.”

Ved å fjerne det Gallant uttaler seg om, nemlig terror-organisasjonen Hamas, blir uttalelsene generelle trusler og ikke spesifikke mot Hamas. Det er bare ved å overse hva han snakker om, at dette kan brukes som "bevis." Nå skjønner nok sikkert Sør-Afrika at de ikke kommer til å vinne i retten. Det er propagandakrigen de skal vinne, og der lykkes de ved hjelp av godtroende hjelpere også her i Norge. 

Også andre uttalelser burde kunne klargjøre hva Gallant faktisk mener, og hvem som er den egentlige fienden. 27. oktober i fjor sa han, mens han oppfordret alle sivile nord i Gaza å evakuere, at: “We are not fighting the Palestinian multitude and the Palestinian people in Gaza.” Disse, og flere sitat, kan sjekkes via denne lenken. 

Så hva er poenget med dette gjennomskuelige, men akk så effektive, jukset? Jeg har selv antydet at det tjener land som Iran, Kina og Russland - land Sør-Afrika har stadig tettere forbindelser med. I alle fall er det victim blaming der ofre for en ugjerning gjøres ansvarlig for den. Eller som Howard Jacobson skriver, via John Gray: 

“It has long been known,” he wrote in his book Straw Dogs, “that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?” That [is a] deeply disturbing question, to which the implicit answer is a terrifying “Never!”

Så hvorfor skjer dette? Jacobson treffer igjen spikeren på hodet:

There is a sadistic triumphalism in charging Jews with genocide, as though those making it feel they have their man at last. The sadism resides, specifically, in attacking Jews where their memories of pain are keenest. By making them now the torturer and not the tortured, their assailants wrest their anguish from them, not only stealing their past but trampling on it. 

Show that Jews intend a final solution on someone else, and we can fancy a retrospective justice to have been at work – the Jews being punished for a crime they were yet to commit. Call this Holocaust annulment.

Sitatjukset har en hensikt, og den tjener nazister, islamister og andre anti-humanister. Det er forkastelig! 

Helt til sist i sin utmerkede artikkel skriver også Brian Doctor KC dette: 

Judge Sebutinde also made this interesting observation: “It was brought to the attention of the Court that South Africa, and in particular certain organs of government, have enjoyed and continue to enjoy a cordial relationship with the leadership of Hamas. If that is the case, then one would encourage South Africa as a party to these proceedings and to the Genocide Convention, to use whatever influence they might wield, to try and persuade Hamas to immediately and unconditionally release the remaining hostages, as a goodwill gesture. I have no doubt that such a gesture of goodwill would go a very long way in defusing the current conflict in Gaza.” That the court chose not to order South Africa to do so, is telling, particularly since the court had specifically recorded that it had the power to issue orders other than those requested by the parties. If there is one thing which would bring hostilities to an end it is the release of the hostages.

Det er ganske åpenbart at ICJ ikke er noen upartisk domstol slik den her framstår. At den unnlater å pålegge Hamas å frigi gislene er ganske oppsiktsvekkende. En trenger visst ikke diktatorer av typen Putin og Xi, eller "wannabes" som Trump for å ødelegge etterkrigstidens mellomstatlige verdensorden. Det klarer organene helt på egen hånd. 

Daniel Silva - A Death in Vienna (krim)

Daniel Silva var utenriksjournalist med Midt-Østen som spesiale før han slo seg på å skrive spenningsromaner. Dette er den fjerde i serien med Gabriel Allon, en Mossad-agent som også restaurerer kunstverk. Den første omtalte jeg her. 

Denne boka utgjør sammen med de to foregående et slags oppgjør med manglende oppgjør om Holocaust i Europa. The English Assassin lar sveitsiske banker lide for sine synder under andre verdenskrig, og i The Confessor er det den katolske kirken som får det glatte lag. Det er fiksjon, men nært nok den ubehagelige historien til at nevnte organisasjoner neppe kan ha likt det de leste. Her er det Østerrike som kommer i fokus når et arkiv i sentrum av Wien blir sprengt. 

Arkivet, som har et svært så nøytralt navn, driver og sporer opp nazister med krigsforbrytelser på samvittigheten. Grunnen til sprengningen er at de har kommet tett på aktuelle politiske krefter i Østerrike. Dessverre for disse kreftene er lederen for senteret, som kjemper for livet på sykehus, en venn av Allon. Mer enn dette tror jeg ikke jeg skal røpe av handlingen. 

På sett og vis er kanskje dette den minst spennende av de tre bøkene, men den er mer enn spennende nok. Etter fire bøker er det mye som tyder på at jeg kommer til å lese alle sammen, og med stor interesse. Handling, karakterer, de historiske forbindelsene og fortellerkunsten. Alt er elementer av høyeste kvalitet og som holdes sammen av en forfatter som virkelig kan sine saker.

Konklusjon: Klar anbefaling.