Minnedagen for Holocaust

- er i dag. For bare noen dager siden skrev jeg om Nürnbergprosessen og mangelen på et dypt oppgjør med de skyldige. 

Bildet over er fra museumet til utryddelsesleiren Belzec helt øst og langt sør i dagens Polen. Om du ikke har hørt om den før, så er ikke det så rart. Selv om ca. 430.000 jøder ble myrdet her, så overlevde bare to. Dette var ikke en arbeidsleir, eller en kombinert arbeidsleir og utryddelsesleir som Auschwitz. Hit kom jødene for bli drept, og det tok bare noen få timer fra ankomst til død. I Sobibor, nord for denne leiren, overlevde bare 56 mens ca. en kvart million ble myrdet. Der var gjennomslittlig tid i leiren før døden tre timer. 

“It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?” – John Gray in Straw Dogs.

Dette var et folkemord. Folkemord betyr ikke bare «for mange sivile dødsfall» – et hjerteskjærende faktum i nesten alle kriger. Det betyr å forsøke å utrydde en gruppe mennesker uten annen grunn enn at de tilhører denne gruppen: nazistene og deres partnere drepte jøder i Holocaust fordi de var jøder, og hutuer drepte tutsier i folkemordet i Rwanda fordi de var tutsier. Målet var å "bli kvitt dem" som folk. 

På denne dagen er det viktig å minne oss selv på at hvis folkemord – et begrep som først ble skapt på 1940-tallet – skal beholde sin status som en unik og forferdelig forbrytelse, kan ikke begrepet brukes i hytt og pine på enhver krig med mange sivile dødsfall. Kriger er forferdelige nok. Krig er virkelig helvete på jord, og det er ingen klisje men en brutal og bloddryppende virkelighet. Det misbruket vi ser av begrepet «folkemord» risikerer å gjøre oss blinde for de virkelige folkemordene når de finner sted, og å gjøre den kalkulerte utryddelsen av millioner av jøder til et hendelig uhell. 

Nürnbergprosessen og de skyldige

Jeg er sent ute, men jeg har trengt tid til å tenke på dette. (Bildet: Skede i Latvia desember 1941 der 2.700 jøder ble skutt og drept på tre dager. De på bildet har sekunder igjen å leve.)

20. november var det nemlig 80 år siden Nürnbergprosessen mot Nazi-toppene begynte. Denne er grundig dokumentert, filmatisert og omskrevet. Men det som har krevd tid å tenke gjennom er omfanget og hvor mange som virkelig var skyldige, og som slapp så lett fra det. Ikke alle var tyskere heller, for den første fasen av Holocaust var en dugnad mellom tyskerne og lokale befolkninger i Øst-Europa. 

Jeg var i konsentrasjonsleiren Majdanek utenfor Lublin i 1992. Det var en dyster og rystende opplevelse. Noe av det mest rystende var kartene over det østlige Polen. Der var det tegnet inn de byene og landsbyene der alle jødene ble robbet og så drept. Gjerne ved å bli jaget inn i Synagogen som så ble påtent, men svært mange ble også skutt. Kartet var så tett av markerte massakre at det knapt var noen del av det til overs. 

Auschwitz har blitt et navn som oppsummerer det industrielle og systematiske mordet på millioner jøder og flere hundre tusen romfolk, men bruken skjuler den systematiske utryddingen av jøder i Øst-Europa som startet lenge før gasskamrene tok over. Dette var "The Holocaust by Bullets." Skissen under er fra et tysk dokument med oppskrift for å lage massegrav for jøder.

Dette illustrerer i grunnen poenget mitt: Det var uhorvelig mange som var involvert i massemord og massakre og som aldri så innsiden på en rettssal. 

Historiker Mary Fulbrook i Reckonings — Legacies of Nazi Persecution and the Quest for Justice:

“Perhaps 200,000 people and possibly closer to a million were at one point or another actively involved in killing Jewish civilians. And the ranks of those who made this possible were far wider.”

Dominic Lawson i The Times kommer inn på hvorfor: Myrderiene var så effektive at det var få eller ingen vitner igjen. Fra Belzec, for eksempel, ble ingen dømt. Om du ikke har hørt om denne leiren der en halv million ble myrdet, er det trolig fordi det bare var to overlevende herfra - hvorav den ene døde under mystiske omstendigheter før det kom til noen rettssak. Bare en ble dømt. Dømte vs døde er altså 1:500.000. 

Dette er i grunnen dekkende for hele oppgjøret. Da jeg var i Øst-Tyskland i 1982 kom representantene for SED stadig inn på nazistene som fortsatt hadde høye stillinger i Vest-Tyskland. Mangelen på oppgjør med Nazismen i Vest var en vesentlig del av legitimeringen av DDR. 

En annen grunn til at oppgjøret uteble er at rettssystemet og statsadministrasjonen fort ble fylt av de som nyss var nazister. Konrad Adenauers stabssjef var Hans Globke som også var en av nazistenes viktigste og mektigste jurister og formulerte "Loven for beskyttelsen av det tyske blod".

Denne samme Globke skrev også lovteksten som i 1951 fastsatte kvoter for nyansettelse av Nazi-jurister på samme nivå som de før hadde jobbet. Ganske raskt var dermed 3/4 av de øvre embetene i rettssystemet besatt av gamle nazister. 

Amnestier og løslatelser fulgte - uten at de allierte blandet seg inn - av noen av de mest grusomme forbryterne som fortsatt satt i fengsel. 

Noe av det mest vesentlige med Nürnbergprosessen er altså alt som ikke skjedde etterpå. Men det skal de ha: Noe av det beste ved Haus der Wannsee-Konferenz (jeg var der i april 2023 - se bildet) er de siste rommene der de åpent og bramfritt tar fram hvor grunt oppgjøret etter Holocaust var. 

Det nye Tyskland er i grunnen forbilledlig når det gjelder oppgjøret med (det manglende) oppgjøret. 

Steinfeld - Fedre og sønner (bokanmeldelse)

Dette var en svært interessant leseropplevelse, og det ikke fordi Dag Steinfeld er en kjent person eller en stor forfatter. Boka er velskrevet (og velredigert!), men det er sammenhengen mellom den store historien og familiehistorien som interesserer og overbeviser. 

Det var (ikke bare, men i hovedsak) pogromene mot jøder i det store Russiske riket som jaget de fleste av jødene som kom til de skandinaviske landene. Dags oldefar Moses Steinfeld rømte fra dagens Latvia, og kom seg derfra til Sverige før skjebnen tok han til Norge. Som så mange andre drev han med omreisende handel omtrent over alt i Norge, men særlig nordover langs kysten. 

Hans sønn Jacob ble gift med en ikke-jødisk kvinne, og en av sønnene var far til Dag og hans søsken - Hermann. Han giftet seg også ikke-jødisk, med søsteren til en tidligere kollega av meg. Tittelen viser til konfliktene mellom generasjonene helt fra Moses' (sic) dager, der generasjoners troskap mot jødedommen og tradisjonene hadde bevart det jødiske folk mot å forsvinne selv uten å ha et eget land. (Her må jeg også melde en personlig interesse siden fars fetter Odd Einar [f. 1902] giftet seg jødisk - en historie jeg kun kjenner omrisset av. Ruth Levin var datter av Johanna, som emigrerte fra Sverige til New York med sin fire år gamle datter 2. april 1903.)

Det er særlig når han kommer fram til sitt eget liv og konfliktene med faren at fortellingen gnistrer. Det er interessant å lese om historien om det som i praksis var en fordrivelse fra Russlands sfære, og jeg har hatt en langvarig interesse for denne tematikken, men det er når fortellingen tas inn mot 70-tallet og tider jeg selv husker at det blir virkelig vanskelig å legge boken fra seg. 

Det var ingen åpen konflikt mellom meg og min far, og far var verken torturoffer eller i det hemmelige politi, men jeg kjenner meg likevel igjen i modellen radikal ungdom og konservativ far. 

Jeg er virkelig glad for at jeg leste denne boken!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Daniel Silva - A Death in Vienna (krim)

Daniel Silva var utenriksjournalist med Midt-Østen som spesiale før han slo seg på å skrive spenningsromaner. Dette er den fjerde i serien med Gabriel Allon, en Mossad-agent som også restaurerer kunstverk. Den første omtalte jeg her. 

Denne boka utgjør sammen med de to foregående et slags oppgjør med manglende oppgjør om Holocaust i Europa. The English Assassin lar sveitsiske banker lide for sine synder under andre verdenskrig, og i The Confessor er det den katolske kirken som får det glatte lag. Det er fiksjon, men nært nok den ubehagelige historien til at nevnte organisasjoner neppe kan ha likt det de leste. Her er det Østerrike som kommer i fokus når et arkiv i sentrum av Wien blir sprengt. 

Arkivet, som har et svært så nøytralt navn, driver og sporer opp nazister med krigsforbrytelser på samvittigheten. Grunnen til sprengningen er at de har kommet tett på aktuelle politiske krefter i Østerrike. Dessverre for disse kreftene er lederen for senteret, som kjemper for livet på sykehus, en venn av Allon. Mer enn dette tror jeg ikke jeg skal røpe av handlingen. 

På sett og vis er kanskje dette den minst spennende av de tre bøkene, men den er mer enn spennende nok. Etter fire bøker er det mye som tyder på at jeg kommer til å lese alle sammen, og med stor interesse. Handling, karakterer, de historiske forbindelsene og fortellerkunsten. Alt er elementer av høyeste kvalitet og som holdes sammen av en forfatter som virkelig kan sine saker.

Konklusjon: Klar anbefaling.