Gode spørsmål

Patrick Mascoe, en ikke-jødisk kanadisk lærer, stiller gode spørsmål:

Hvorfor blir jøder over hele verden holdt ansvarlige for handlingene til den israelske regjeringen?

En synagoge behandles som om den var en militær installasjon. En jødisk restaurant blir en stedfortredende slagmark. Et jødisk barn forventes å bære den moralske vekten av en krig de ikke startet og en regjering de ikke valgte. Det er grotesk. Det er eldgammelt hat med nye slagord, og flere burde si fra om det absurde i dette! Ingen klandrer muslimske elever for handlingene til Hamas eller Boko Haram, eller for steining av utro kvinner, henging av homofile, eller andre overgrep i muslimske land. Legg også merke til at når islamister angriper synagoger i England eller samlinger av jøder på en strand i Australia for eksempel, er det "sionister" de angriper. Det er det de sier, men det er jøder de dreper. (Jeg vil sterkt anbefale å lese dette innlegget hos Andrew Fox.)

Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat?

Det er visst en stor forbrytelse å mene at et land som har eksistert lengre enn de fleste land i verden fortsatt skal ha lov til det. Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat? Realiteten er at Israel har eksistert i mer enn 75 år og er blant den eldre halvdelen av verdens land. Land enten eksisterer eller så gjør de det ikke. Det finnes ikke noe begrep i folkeretten som en «illegitim» stat. Så hvorfor brukes dette om den jødiske staten og ingen andre land? Israel blir demonisert og isolert. 

Hvorfor kaller folk Israel en apartheidstat?

Hvordan kan du være en apartheidstat når alle dine borgere har like stemmerettigheter, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og pressefrihet? Hvordan ligner det på apartheid i Sør-Afrika? Hvorfor kalles ikke de fleste muslimske land for apartheidstater? Kvinner har begrensede rettigheter, og kan i flere land ikke vise seg offentlig uten i følge med en mannlig slektning. Mennesker holdes fra hverandre og har ulike rettigheter. Det er virkelig apartheid a-la Sør-Afrika. 

Hvorfor er Holocaust det eneste folkemordet som blir relativisert og fornektet?

Ingen stiller spørsmål ved folkemordene i Kambodsja, Darfur eller Rwanda. Likevel blir det største og mest historisk dokumenterte folkemordet noensinne diskutert om det i det hele tatt fant sted. Hvorfor finnes holocaustbenektelse i det hele tatt? Det finnes bare én grunn, og det er at det skjedde med jøder.

Holocaustfornektelse har flere sider, og de har vi sett tydelig de siste årene. Sivile lidelser i Gaza eller Libanon er ganske enkelt en del av krig. De kan være ille og høyst virkelige uten å gjøre jøder til nazister. Krig kan være grusom uten å bli Shoah. Palestinere kan sørges over uten å stjele språket om jødisk tilintetgjørelse. Holocaust er ikke en metafor som bare står laglig til for å stjeles. Det var en spesifikk forbrytelse, begått mot et spesifikt folk, i en spesifikk skala, med et spesifikt ideologisk formål: å utrydde jødene fra jorden. Å snu dette mot jøder nå er rett og slett avskyelig. 

Når ett land og én gruppe mennesker holdes til en høyere standard enn alle andre, må man spørre seg hvorfor dette skjer. Alle er offentlig enige om at rasisme og diskriminering er galt, men likevel er antisemittisme systemisk gjennom historien. Jøder har vært sivilisasjonens utpekte syndebukk i to tusen år. Unikt grusomme, jesus- og barnedrepende, slu, rike og utrolig mektige og listige. Hver epoke finner sin egen begrunnelse: religion, rase, nasjonalisme, og nå geopolitikk. Emballasjen endres, men målet gjør det ikke. 

Blodanklagene er også tilbake. De er bare fått ny drakt og gjenfødt i språket til aktivisme og menneskerettigheter. Jøder fremstilles igjen som unikt grusomme, unikt konspiratoriske, unikt blodtørstige. Israel anklages ikke bare for feil, ikke bare for brutalitet, ikke bare for krig, men for metafysisk ondskap. Hvert offer reduseres til bevis på jødisk fordervelse og ondskap, uten kontekst og uten sammenligning med lignende tilfeller andre steder. All kompleksitet viskes ut til fordel for demonisering og isolasjon. Hver grusomhet begått av Hamas eller Hizbollah eller Iran tåkelegges gjennom bortforklaringer. Jødisk sorg blir gransket. Jødisk frykt blir hånet. Jødisk selvforsvar behandles som kriminelt. Dette er reinspikka rasisme. 

Antisemittisme er ikke en reaksjon på hva jøder gjør. Det er et mønster så dypt forankret i menneskets historie at de fleste som bærer det ikke engang gjenkjenner det i seg selv. Flere kan ha godt av å ta en god titt i speilet! 

 

Nürnbergprosessen og de skyldige

Jeg er sent ute, men jeg har trengt tid til å tenke på dette. (Bildet: Skede i Latvia desember 1941 der 2.700 jøder ble skutt og drept på tre dager. De på bildet har sekunder igjen å leve.)

20. november var det nemlig 80 år siden Nürnbergprosessen mot Nazi-toppene begynte. Denne er grundig dokumentert, filmatisert og omskrevet. Men det som har krevd tid å tenke gjennom er omfanget og hvor mange som virkelig var skyldige, og som slapp så lett fra det. Ikke alle var tyskere heller, for den første fasen av Holocaust var en dugnad mellom tyskerne og lokale befolkninger i Øst-Europa. 

Jeg var i konsentrasjonsleiren Majdanek utenfor Lublin i 1992. Det var en dyster og rystende opplevelse. Noe av det mest rystende var kartene over det østlige Polen. Der var det tegnet inn de byene og landsbyene der alle jødene ble robbet og så drept. Gjerne ved å bli jaget inn i Synagogen som så ble påtent, men svært mange ble også skutt. Kartet var så tett av markerte massakre at det knapt var noen del av det til overs. 

Auschwitz har blitt et navn som oppsummerer det industrielle og systematiske mordet på millioner jøder og flere hundre tusen romfolk, men bruken skjuler den systematiske utryddingen av jøder i Øst-Europa som startet lenge før gasskamrene tok over. Dette var "The Holocaust by Bullets." Skissen under er fra et tysk dokument med oppskrift for å lage massegrav for jøder.

Dette illustrerer i grunnen poenget mitt: Det var uhorvelig mange som var involvert i massemord og massakre og som aldri så innsiden på en rettssal. 

Historiker Mary Fulbrook i Reckonings — Legacies of Nazi Persecution and the Quest for Justice:

“Perhaps 200,000 people and possibly closer to a million were at one point or another actively involved in killing Jewish civilians. And the ranks of those who made this possible were far wider.”

Dominic Lawson i The Times kommer inn på hvorfor: Myrderiene var så effektive at det var få eller ingen vitner igjen. Fra Belzec, for eksempel, ble ingen dømt. Om du ikke har hørt om denne leiren der en halv million ble myrdet, er det trolig fordi det bare var to overlevende herfra - hvorav den ene døde under mystiske omstendigheter før det kom til noen rettssak. Bare en ble dømt. Dømte vs døde er altså 1:500.000. 

Dette er i grunnen dekkende for hele oppgjøret. Da jeg var i Øst-Tyskland i 1982 kom representantene for SED stadig inn på nazistene som fortsatt hadde høye stillinger i Vest-Tyskland. Mangelen på oppgjør med Nazismen i Vest var en vesentlig del av legitimeringen av DDR. 

En annen grunn til at oppgjøret uteble er at rettssystemet og statsadministrasjonen fort ble fylt av de som nyss var nazister. Konrad Adenauers stabssjef var Hans Globke som også var en av nazistenes viktigste og mektigste jurister og formulerte "Loven for beskyttelsen av det tyske blod".

Denne samme Globke skrev også lovteksten som i 1951 fastsatte kvoter for nyansettelse av Nazi-jurister på samme nivå som de før hadde jobbet. Ganske raskt var dermed 3/4 av de øvre embetene i rettssystemet besatt av gamle nazister. 

Amnestier og løslatelser fulgte - uten at de allierte blandet seg inn - av noen av de mest grusomme forbryterne som fortsatt satt i fengsel. 

Noe av det mest vesentlige med Nürnbergprosessen er altså alt som ikke skjedde etterpå. Men det skal de ha: Noe av det beste ved Haus der Wannsee-Konferenz (jeg var der i april 2023 - se bildet) er de siste rommene der de åpent og bramfritt tar fram hvor grunt oppgjøret etter Holocaust var. 

Det nye Tyskland er i grunnen forbilledlig når det gjelder oppgjøret med (det manglende) oppgjøret. 

Uskyldige?

I dagens Aftenposten (14. oktober) står innlegget over, der SV-medlemmet påstår at Israel nå skal løslate 2.000 helt uskyldige palestinere som del av avtalen der 20 levende israelske gisler og 28 døde skal utveksles. 

Også flere norske medier hevder disse 2.000 er "gisler," så SVeren kan kanskje unnskyldes med redaktørstyrt desinformasjon? 

Blant de 250 terroristene som skal løslates, er Iyad Abu al-Rub, en leder i Palestinsk Islamsk Jihad i Jenin på Vestbredden. Han har hatt ansvaret for flere terrorangrep, inkludert tre selvmordsbomber mellom 2003 og 2005, som til sammen drepte 13 personer.

Også Muhammad Zakarneh, et medlem av Fatah som planla et angrep i 2009 der taxisjåføren Grigory Raginovich ble drept, skal løslates. I tillegg løslates Muhammad Abu al-Rub, som i 2017 utførte et knivangrep der Reuven Shmerling ble drept.

En annen som står på listen, er Ahmed Mahmed Jameel Shahada fra Gaza. Han ble dømt i 1989 for voldtekt og drap på en 13 år gammel gutt, og sonet en livstidsdom som opprinnelig skulle vare til 2036.

Disse fire og de 246 andre morderne, voldtektsmennene og terroristene er i følge innlegget "uskyldige, brutalt arresterte." 

Jeg håper og tror at påstanden om uskyld bunner i desinformasjon og manglende kunnskap, og ikke i det at ofrene var jøder. 

Til sammenligning var "forbrytelsen" til gislene Hamas har holdt, levende såvel som døde, at de var jøder.