Uskyldige?

I dagens Aftenposten (14. oktober) står innlegget over, der SV-medlemmet påstår at Israel nå skal løslate 2.000 helt uskyldige palestinere som del av avtalen der 20 levende israelske gisler og 28 døde skal utveksles. 

Også flere norske medier hevder disse 2.000 er "gisler," så SVeren kan kanskje unnskyldes med redaktørstyrt desinformasjon? 

Blant de 250 terroristene som skal løslates, er Iyad Abu al-Rub, en leder i Palestinsk Islamsk Jihad i Jenin på Vestbredden. Han har hatt ansvaret for flere terrorangrep, inkludert tre selvmordsbomber mellom 2003 og 2005, som til sammen drepte 13 personer.

Også Muhammad Zakarneh, et medlem av Fatah som planla et angrep i 2009 der taxisjåføren Grigory Raginovich ble drept, skal løslates. I tillegg løslates Muhammad Abu al-Rub, som i 2017 utførte et knivangrep der Reuven Shmerling ble drept.

En annen som står på listen, er Ahmed Mahmed Jameel Shahada fra Gaza. Han ble dømt i 1989 for voldtekt og drap på en 13 år gammel gutt, og sonet en livstidsdom som opprinnelig skulle vare til 2036.

Disse fire og de 246 andre morderne, voldtektsmennene og terroristene er i følge innlegget "uskyldige, brutalt arresterte." 

Jeg håper og tror at påstanden om uskyld bunner i desinformasjon og manglende kunnskap, og ikke i det at ofrene var jøder. 

Til sammenligning var "forbrytelsen" til gislene Hamas har holdt, levende såvel som døde, at de var jøder. 

Hva mener palestinerne?

Det er mange, ikke minst her i Norge, som tror de vet hva palestinerne vil. Men det er ingen som vet bedre hva de vil enn de selv. Naturlig nok. Derfor kan det være på sin plass å finne det ut, og ingen bedre kilde enn Palestinian Center for Policy and Survey Research (PSR) i Ramallah. Alle som mener noe om Israel, Hamas, Gaza, Vestbredden og så videre bør sette seg inn i hva palestinerne faktisk mener. Det har lite for seg, og er ikke så lite nedverdigende, å gå ut fra at "vet" dette. 

En av de mest oppsiktsvekkende funnene - og de er ikke nye men har vært gjennomgående hele veien - er at nesten 90% av de spurte mente at Hamas ikke hadde gjennomført en massakre 7. oktober. 

Indeed, almost 90% of the public believes Hamas men did not commit the atrocities depicted in videos taken on that day.

Det sier vel sitt om desinformasjon og propaganda som Hamas og selvstyremyndighetene på Vestbredden driver med. Ikke bare er det Holocaustfornektelse, det er også fornektelse av det som skjedde for relativt kort tid siden og som ble dokumentert "live" av de som utførte dem.

Et flertall av de spurte palestinerne mente at Hamas ville komme seirende ut av denne krigen. Dette er altså folket som visstnok skal være utsatt for et "folkemord." De ser altså ikke ut til å merke det selv, og et betydelig flertall mener også at Hamas kommer til å ha kontrollen på Gaza etter at krigen er over. Noe til folkemord, altså. 

Et annet interessant funn er at nesten halvparten på Gaza ønsker å emigrere. Før denne krigen var Gaza omtalt av anti-Israelere som en fangegård på grunn av grensekontrollene. Et friluftsfengsel. Men nå, når tankene om å la innbyggerne i ruinhaugen forlate den har blitt luftet, er det å tillate emigrasjon blitt til "etnisk rensing." You can't win! 

Andelen som mener massakren og gisseltakingen 7. oktober 2023 var riktig er synkende, men omfatter fortsatt halvparten av alle spurte. Til tross for alle døde og all ødeleggelse. Men det er langt flere som deler dette synet på Vestbredden enn i Gaza. 

Resten kan man jo også se selv, og følge med når nye oppdateringer kommer. 

The sample size of this survey was 1270 people, of whom 830 were interviewed face-to-face in the West Bank (in 83 residential locations) and 440 in the Gaza Strip (in 44 locations).  The margin of error stands at +/-3.5%. The survey was conducted 1 - 4 May 2025. 

Abbas og Bjerkestrand om Israel og Hamas

Holocaustfornekteren Mahmud Abbas, President for den palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden, er mer balansert og mindre anti-Israel enn Frode Bjerkestrand i Bergens Tidende 3. mai. (Bildet fra "byline" i Bergens Tidende på nett.)

Bjerkestrands artikkel var så ille at jeg neppe rekker å komme gjennom alt som er galt med den, men jeg kan begynne med det mest opplagte: det som ikke står i artikkelen. 

Bjerkestrand kommer helt sikkert fra et godt sted. Sorg og bekymring for barn og alle andre uskyldige som dør i en brutal krig. Alle har et navn, en historie, familier og venner som sørger over et ungt liv som ble brutalt avsluttet. Det er til å gråte blod over, og alle anstendige mennesker mener det er forferdelig. 

Men Bjerkestrand nevner kun med ett ord de som startet denne krigen, og som kunne avsluttet den hver eneste dag den har rast. Det er som om Hamas har blitt borte, har fordampet og mistet sin evne til å agere. 

Bjerkestrand konkluderer med at dette ikke har noe å gjøre med å bli kvitt Hamas, det er - impliserer han - om å gjøre å drepe flest mulig barn. "Israel har drept 15.000 barn i Gaza," skriver han. Som om det har vært et mål å drepe flest mulig barn. Ikke et ord om at ingen områder nord for Sahara har en høyere andel barn i befolkningen enn Gaza - eller at denne krigen har gitt færre sivile ofre i forhold til militære (ca 1:1) enn noen annen urban krig i historien. Ikke et ord om at Hamas bruker barnesoldater som, når de mister livet i krigen de startet, blir en del av denne statistikken. Nei da. Det er om å gjøre å fremstille jødestaten som blodtørstig og ute etter å drepe så mange barn som mulig. Dette er den moderne versjonen av den historiske "blood libel" som hevdet at jødene drepte kristne barn til sine ritualer.

En velvillig lesning av Bjerkestrand vil kanskje prøve ut om dette ikke er klassisk anti-semittisme, men et utslag for det som kalles de lave forventningers rasisme? De stakkars undertrykte palestinerne kan jo ikke annet enn å massakrere over tusen sivile israelere og kidnappe 250, og de kan i hvert fall ikke slippe gislene løs og avslutte krigen. Det kan vi jo ikke kreve. Det må være implikasjonen av det Bjerkestrand skriver, og særlig det han ikke skriver. Selv norsk UD har sagt at Hamas må slutte å bruke sivile personer og sivile institusjoner som "skjold" i denne krigen, men at Hamas skal ha noe medansvar for at sivile liv går tapt er visst fjernt for Bjerkestrand. 

De gangene Hamas har gått med på å slippe gisler har de vært på vikende front i krigen. Det er derfor Israel fortsetter. Jeg har før påvist hva disse absurde og grovt fornærmende anklagene om folkemord er basert på (løgn og sitatjuks), og dette med bevisste barnemord føyer seg fint inn i rekken av antisemittisk slagg fra middelalderen.

Mahmud Abbas kaller Hamas "sons of dogs" og krever at de setter gislene fri, legger ned våpnene og overgir den politiske kontrollen over Gaza. Helt opplagte krav som ville fått slutt på krigen umiddelbart. 

Men dette er visst helt fjernt for Bjerkestrand. Alt skal settes inn mot Israel, og ingenting mot Hamas. Ikke et ord om å sette gislene fri. 

Er ikke dette litt ensidig? 

Natasha Hausdorff grilles i House of Commons om Israels krigføring, menneskerettigheter, internasjonal rett, Vestbredden, Gaza osv.

Menneskerettsjuristen Natasha Hausdorff blir her grillet av det britiske parlamentets utenrikskomité om Israels krigføring på Gaza og menneskerettene.

Dette var svært interessant og opplysende, og jeg lærte mye (selv om jeg mener å være godt opplest på dette). Særlig de første delene om den rettslige statusen til Vestbredden var nytt for meg, og svært relevant for det meste som diskuteres. 

Evig flyktning fra et ukjent land?

Jeg vet ikke hvordan er det å være flyktning, heldigvis, men det kan synes som om de to på bildet har det rimelig greit. Det er jo bra. De er flyktninger fra Palestina, et land bestefaren deres flyktet fra for nesten 80 år siden for han ville ikke leve i et land okkupert av jøder. Mohamad Hadid flyktet til USA, og hans sønn ble etter hvert styrtrik eiendomsmogul i California. Der ble også hans døtre Bella og Gigi (bildet) født, og de er nå det som kalles supermodeller. Multi-millionærene er alle registrert som flyktninger fra Palestina. 

Dette er en av konfliktens mest kuriøse faktorer, og - tror jeg - en viktig grunn til at dette er en konflikt som bare "gir og gir" mer krig, terror, og elendighet. Alle flyktninger i verden sorterer under FNs Høykommisjonær for flyktninger. Politikken er å hjelpe disse helsehjelp, mat, og et nytt liv. Med mindre de er flyktninger fra Palestina, vil si. Da sorterer de under UNRWA, og stilles i utsikt til å returnere til Palestina.  Men som alle skjønner - damene over har aldri bodd der eller vært der. Ikke faren deres heller. Men som de eneste "flyktningene" i verden stilles palestinere altså, i uendelige slektsledd, i utsikt å returnere til der deres mer og mer fjerne forfedre og formødre flyktet fra. Dette er en viktig grunn til at denne konflikten - blant alle som stammer fra oppløsningen av imperiene og oppgjøret etter andre verdenskrig -  kanskje er den eneste, bortsett fra Korea, som fortsatt er like betent 80 år senere. Årsaken er selvsagt at denne returretten er en eufemisme for det å fjerne Israel "from the river to the sea." 

Det er mange hindringer for en mer fredelig fremtid på den kanten av verden, inklusive aggressive jødiske settlere på Vestbredden, men arvelig flyktningestatus og returrett er en av de mest grunnleggende. 

Heian-Engdal på ville veier

Marte Heian-Engdal har et innlegg som spaltist i Aftenposten 13. januar, og fra dette skriftstykket kan man lese mye av det som er skjevt i den allmenne norske forståelsen av konflikten mellom Israel og palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Det vil være altfor omfattende å ta tak i alt i innlegget, men det er mer enn nok å ta av i de ti første setningene, pluss overskrift og ingress. 

Allerede i overskriften ser vi tegnene på omskrivning: Kampen for en palestinsk stat? Det er ingen palestinere som kjemper for en egen stat sammen med Israel. Syv ganger har palestinere fått tilbudet, og syv ganger har det blitt avslått (de to siste også nevnt her i innlegget til Petter Levin). Som oftest med krig og vold, siden slike innrømmelser blir sett på som en svakhet som må utnyttes for å oppnå målet: Bort med Israel. Det er forskjell på hva en skulle ønske at noen andre ønsket, og hva de faktisk selv ønsker. (Kartet over viser Israelsk Palestina [blått] og Arabisk Palestina [gult] slik delingsplanen la opp til i 1947.) 

I ingressen heter det "2025 kan bli året der støtten til ideen om et fritt Palestina var på sitt tydeligste, men likevel måtte gi tapt." Denne idéen blir, forståelig nok, ikke presisert, for de styrende myndighetene i Gaza og på Vestbredden har ganske andre idéer om hva frihet er fra den Heian-Engdal og jeg har. Deres idé om frihet er en islamistisk stat eller kalifat etter mønster fra Iran eller Afghanistan. Igjen er det stor forskjell på hva en selv skulle ønske at andre ønsket, og hva de faktisk selv ønsker. Jeg for min del føler ingen trang til å engasjere meg for denne typen frihet. 

I første avsnitt ser vi en klassisk eufemisme: "den palestinske nasjonalbevegelsen." Hvem dette er, leser vi ikke noe om, med mindre det er de militante gruppene, partiene og sivilsamfunnsorganisasjonene i neste avsnitt. Hvem er så disse, og hva står de for? Helt sikkert ikke en egen palestinsk stat ved siden av Israel, for det er det ingen palestinske organisasjoner som går inn for. At disse er "nede for telling" skyldes at tre av de toneangivende (Hamas, Hezbollah og Palestinsk Hellig Krig) er terrororganisasjoner som har drevet krig siden oktober 2023 uten noen militær framgang, om en ikke teller titusener av døde, byer i ruiner, og slikt som seier (som de faktisk gjør, islamistene som ser martyriet som en hellig handling). Hva denne "nasjonalbevegelsen" ønsker kan man for eksempel lese her.

I det andre avsnittet nevnes årene 1948 og 1967, og 2025 blir av forfatteren tatt fram som et år da demografi og landegrenser vil bli endret. I 1948 vant, utrolig nok, Israel den krigen palestina-araberne startet mot en jødisk stat året før, og som Egypt, Transjordan, Syria, Libanon, og Irak kastet seg med på. Islams land skulle ikke besudles av noe jødisk land. De tapte, og det Israel FN tok opp som medlem var basert på grensene etter denne krigen. I 1967 brygget det opp til krig igjen med de samme partene (minus Libanon og Irak) der målet for araberne var å ødelegge Israel, og også denne vant Israel. Men nå satt de plutselig med både Gaza (som Egypt hadde okkupert etter 1948) og Vestbredden (som Jordan okkuperte etter 1948). Etter hvert ble det sluttet fred med både Jordan og Egypt, men ingen av dem ville ha disse landområdene tilbake. 

At Israel har mistet appetitten på en egen palestinsk stat etter massakren 7. oktober 2023 (avsnitt tre) kan da vel ikke være en overraskelse? Tostatsløsningen er død som en sild, og årsaken er ikke bare at palestinerne ikke ønsker den. Erfaringene fra den totale tilbaketrekningen fra Gaza i 2005 har ikke vært gode. Hamas tok over, og rakettene begynte å fly kort tid etter, og 7. oktober ble det klart at Gaza og Hamas utgjorde og utgjør en eksistensiell trussel mot Israel - som også Hezbollah i Libanon. Lysten til å slippe disse til i en egen stat er liten i Israel. Det er i grunnen ikke så rart hvis man har livet kjært. 

Dette var bare noen korte innvendinger mot ti setninger, og det er mye å ta av videre. Jeg tror ingen har en fiks ferdig og klar løsning på denne konflikten, men det er helt sikkert at man ikke kommer noe nærmere om man later som den ene parten ønsker noe annet enn hva de gjør. Ei heller bør man kreve at den andre parten møter de som vil utslette dem på halvveien. Mangelen på palestinere som vil leve i fred med Israel er prekær! 

"Apartheid" og "folkemord"?

Natasha Hausdorff setter skapet på plass i Oxford Union i november. Klikk på lenken for å se den på YouTube! 

Hun bruker litt tid på å bli varm trøya, men etter noen minutter blir dette en tour de force fra denne britiske skrankeadvokaten. 

Israelofobien i norsk offentlighet

Den viktigste grunnen til at jeg har engasjert meg i ordskiftet om terror, krig og elendighet i Midt-Østen er at den ganske så kompakte norske offentligheten er så vridd i sin dekning av konflikten. Det går fra toppen (Utenriksminister og Statsminister), via NRK og den kompakte majoritet av journalister og redaktører, og til alle slags akademikere. I dagens Aftenposten fikk vi et nytt eksempel. 

Dette innlegget, som attpåtil har fått status som kronikk, har mange feil og mangler, men la meg bare ta den første og mest grunnleggende. Den finner vi i dette sitatet fra andre avsnitt: 

volden og hevnen på Gazastripen og etter hvert også på Vestbredden og i Libanon

Dette finner hun dypt opprørende. 

Det er all grunn til å være opprørt over all unødvendig voldsbruk, over lidelser og tapte liv. Uansett hvilke liv og hvem sine lidelser det er. Men å få seg til å fremstille Israels krigføring på Gazastripen og i Libanon som "hevn," er å be om å bli avskiltet som seriøs deltager i disse debattene. 

Israel prøver å fjerne sine fiender, fiende som har gjort det klart at de driver en krig for å tilintetgjøre Israel. Forfatteren synes å tro, med sine krav om kontekstualisering, at 7. oktober var et rop om hjelp fra et undertrykket folk. Men da overser hun hva Hamas og Hezbollah selv sier. De har gjort det klart at dette bare var en av mange slike, at de står klar til å massakrere jøder over alt og til alle tider. Det er ikke den stat i verden som ville latt dette ligge og bare satt seg til for å vente på neste massakren og på den neste bølgen av raketter. Allikevel er det dette som forventes av Israel. 

Hezbollah hadde 150.000 raketter rettet mot Israel, men nå sier IDF at de har ødelagt 80% av disse. Rakettene fra Gaza har nesten helt sluttet å komme. Skulle man unnlatt å gå etter fienden, etter kidnappere og terrorister som klart og tydelig sier at de skal komme igjen og igjen til Israel opphører og alle jøder er døde? Slike som bruker egne innbyggere som menneskelige skjold, som henretter gisler, som bruker sivile bygninger for krigsformål? Fordi de er helt skruppelløse, som både sier og praktiserer at de elsker døden mer enn livet, så skal de få fortsette?

Dette er ikke hevn, det er sikkerhet for egne innbyggere - noe som er første prioritet for enhver stat. Sikrer man ikke befolkningen er staten over og ut. 

Usedvanlig forstandig og balansert

I Dag og Tid, en nynorsk avis jeg helt sikkert burde lest mer og oftere, publiserte Kai Skagen 7. juni et langt og grundig essay om Israel, Palestina, Gaza, Vestbredden og så videre. En venn delte det med meg, så jeg er ikke sikker på om lenken fungerer (men den gjorde det i dag - direkte til Dag og Tid).

Skagen ser i essayet både bakover og framover, og setter den opphetede debatten og lidelsene på Gaza og i Israel i en videre kontekst. 

Jeg skulle ønske dette essayet ble obligatorisk. Vi kunne kanskje fått en mer opplyst og realistisk debatt. 

Implikasjoner av anerkjennelsen av Palestina

Norge har nå anerkjent Palestina som stat, til gratulasjoner fra Hamas. Men har man tatt inn over seg implikasjonene av dette? (Bildet: Ismail Haniyeh, leder i Hamas. Credit: Office of the Iranian Supreme Leader.)

Siden Palestina nå er anerkjent som suveren stat, så betyr det at de som bor der ikke er flyktninger og derfor ikke har rett på flyktningstatus i ditt land. De har da heller ikke rett på å returnere til et land (Israel) der de aldri har vært borgere og aldri bodd. Dersom Norge og alle de andre landene som har anerkjent Palestina som selvstendig stat ikke følger opp på denne måten, er de avslørt som hyklere som ikke egentlig mener anerkjennelsen seriøst. 

UNRWA er FNs organisasjon for palestinske flyktninger. Den var ment å være midlertidig, men har blitt permanent. Alle andre flyktninger i hele verden sorterer under FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), og jobber jevnt for å hjelpe og gi nytt hjem til flyktninger. Ingen av disse arver flyktningstatusen, og de har ikke automatisk rett til å returnere til der de flyktet fra. Det å anerkjenne Palestina som suveren stat er også å "defund" UNWRA - hvis man mener anerkjennelsen seriøst, vel å merke. 

Men hvis man ikke er villig til å gjøre dette, er det ingen grunn til å tro at man seriøst ønsker en tostatsløsning der den ene staten er multi-etniske Israel med sine 20% muslimer. Det har aldri vært en palestinsk visjon å leve fredelig sammen som to stater der den ene er jødisk. Ingen palestinsk organisasjon av betydning har noen sinne sett Israel som noe annet enn et midlertidig stadium mot "From water to water, Palestine will be Arab" (som er den arabiske originalen til slagordet "From the River to the Sea..."). Det var denne visjonen som lå bak det bestialske overfallet 7. oktober i fjor. Jeg tror ikke den norske regjeringen deler denne visjonen, og det kunne være greit om man kommuniserte dette tydeligere.

Så derfor kunne det nå vært greit om Norge og de andre som har anerkjent Palestina som suveren stat også tar konsekvensen av dette, og viser at det er reelt og ikke bare en gest eller et "signal." Det betyr å avvikle UNRWA og å ikke anse palestinere som flyktninger siden de bor i sitt eget suverene land. 

Tostatsløsningen

Jeg er tilhenger av en tostatsløsning i Palestina/Israel. Men det spiller ingen rolle hva jeg mener. Det som betyr noe er hva befolkningene i området mener, og der er det lite støtte for en tostatsløsning. Og den er synkende. 

Det vi må merke oss er at det er nesten ingen palestinere, altså arabere i områdene som defineres som palestinske, som vil ha en tostatsløsning. Når Harald Stanghelle i Aftenposten 25. januar skriver at "Helt siden Madrid-forhandlingene i 1991 har palestinerne håpet på en fremforhandlet tostatsløsning," så er det helt feil. Miff.no har i åtte år uten hell etterlyst en palestiner som går inn for to selvstendige stater. 

Palestinerne har fått tilbud om sin egen stat i Palestina flere ganger, helt fra 1937 (80% til arabere, og 20% til jøder - omtrent i pakt med befolkningenes størrelse på det tidspunktet) og fram til 2008, og forkastet det hver gang. På Camp David fikk Arafat i 2000 tilbud om et suverent Palestina med Gaza, 95% av Vestbredden og Jerusalem som hovedstad. Det forkastet han. Trolig fordi han ikke hadde støtte for det. Majoritetssynet blant palestinerne er at Israel må vekk. Ikke en eneste palestinsk leder har noen sinne gått inn for en løsning med to stater der den ene er jødisk. Palestinerne vil gjerne ha sin stat, den 22. arabiske staten og den 59. muslimske. Det er det de ikke vil ha som har stoppet dem. De vil ikke ha den eneste jødiske staten i verden. Slik sett er ikke Hamas ekstremister men mainstream. Det ekstreme er alle de uskyldige sivile, muslimer såvel som jøder, de er ivrige etter å ofre i kampen mot den jødiske staten. 

Også i Israel er tilhengerne av en tostatsløsning på vikende front, og ikke bare i regjeringen. Det hjelper selvsagt ikke at bosettingene på Vestbredden brer om seg og at Netanyahus regjering er den mest ytterliggående noen gang. De israelske araberne, ca 20% av befolkningen, har gått fra å ha vært store tilhengere med 74% i 2013 og til heller lunkne med 41% i 2023. Det viser en undersøkelse fra Pew Research. Jødiske israelere har i samme undersøkelse gått fra 46% for i 2013, og til 32% i 2023. Og dette var før Hamas' barbariske overfall 7. oktober. Jeg tipper det skal godt gjøres å finne noen i Israel som mener en tostatsløsning er realistisk nå, men antakelig noen flere som fortsatt håper på en slik løsning et stykke fram i tid. 

Da Israel trakk seg ut av Gaza i 2005 tvang de også de ca. 8.000 jødiske bosetterne ut. Man kan kanskje se det som et eksperiment på palestinsk selvstyre. Det var ikke særlig vellykket. I løpet av et par år hadde islamistene i Hamas vunnet (det første og siste) valget, og overtatt. De startet fort med å forberede krig, har har ikke gjort noe for å beskytte sivilbefolkningen. Rakettene begynte å fly mot Israel, og blokaden (den strenge grensekontrollen) ble innført for å stoppe (eller bare begrense, som det viste seg) våpenforsyningene til islamistene. 

Massakren 7. oktober, som i råskap overgår SS sine Einsatzgruppens framferd i Polen og Ukraina under andre verdenskrig, har neppe vært noen reklame for tostatsløsningen. Heller tvert om, noe som antakelig er tilsiktet. Men det har neppe skadet Hamas noe særlig på Vestbredden. Støtten til "militæroperasjonen" (som meningsmålingene kaller terroroperasjonen) var større på Vestbredden enn i Gaza. Dette gir neppe de i Israel som ønsker to stater noen gode argument. 

Den som ser noen lyspunkter i denne brutale konflikten må være mer skarpsynt enn det jeg er. Eller mer hallusinerende. 

Enemies and Neighbours - Ian Black (Anmeldelse)

Hvis du ser verden i svart og hvitt, i skurker og helter, overgripere og ofre, så er ikke dette boken for deg. Enten du ser historien om Israel og Palestina som en fortelling om en nasjon som får sitt lovede land og bygger et demokrati blant diktaturer, eller om koloniale overgrep, fordrivelse og apartheid, så vil du antakelig bli skuffet i lesningen av denne boka. Derimot kan du komme til å forstå det som skjer i Palestina/Israel på et mye dypere nivå. 

Det er derfor den er så bra. Både israelske og palestinske historikere har gitt den gode skussmål, og det er ikke så lite bare det. Ensidighet er det nok av, mens det er ganske lett å finne ut at enkle løsninger gir flere problemer og mye mer vold og elendighet. Hylekorene på gater og i sosiale media burde ta en pause for å lese denne boka, og anmeldelsene har vært svært gode. 

Vold har det vært nok av i denne historien fra Balfour-erklæringen i 2017 (“One nation solemnly promised to a second nation the country of a third” - som Arthur Koestler skrev) og til nå, og vold og lidelse fyrer opp følelsene og overstyrer forstanden. I min oppvekst var den norske offentligheten ekstremt pro-israelsk, mens den bikket den andre veien for ca. 40 år siden og nå antakelig er den mest anti-Israelske i den vestlige verden. 

Denne boka burde kanskje vært et slags "førerkort" for å uttale seg om konflikten? Ian Black hadde vært Midt-Østen journalist i fire tiår for The Guardian, og jobbet seg dypt og godt ned i kildene uten å rote seg vekk. Han har valgt å la fakta ødelegge fortellingene til begge sider, og også legge vekt på det lokale heller enn å spekulere om eksterne aktører og deres motiver. Det siste er det mer enn nok av på andre kanter. 

Ian Black, som døde nesten søtti år gammel i januar, snakket både arabisk og hebraisk og hadde en skog av kilder på begge sider. Med en PhD i historie fra London School of Economics var han ikke så opptatt av kulepunkter å fyre av i en diskusjon som skulle vinnes, men mer opptatt av å avdekke sammenhenger. Sammenhenger som nesten uten unntak er mer komplekse enn man skulle tro. 

Men boka er ikke kompleks å lese. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Dette måtte sies

Og noen ganger er en komiker den beste til å si det. Tydeligvis. 

Og her er en oversatt tekstversjon: 

Bill Maher 16. desember 2023

«Jeg vet, det er ment å være den magiske tiden på året, men kanskje det vi alle virkelig trenger akkurat nå, er en god dose realisme.

Jeg ser mange julekrybber når jeg er ute, slik du alltid gjør før jul. Og jeg kan ikke la være å tenke på hvor den krybben først var.

Det var på Vestbredden på palestinsk land, kontrollert av palestinske myndigheter. I 1950 var den lille byen Betlehem 86 prosent kristen, nå er den overveldende muslimsk.

Og det er poenget mitt i kveld, ting endrer seg.

For 2,3 milliarder kristne kan det ikke være noe mer hellig sted enn der deres Frelser ble født, men de har det ikke lenger. Og likevel har ingen korsfarerhær forberedt seg på å ta den tilbake.

For ting endrer seg. Land, grenser, imperier.

Palestina var under det osmanske riket i 400 år, men i dag er en ottoman [annet ord for krakk] noe du legger under føttene.

Byen Byzantium ble byen Konstantinopel, som ble Istanbul. Ikke alle likte det, men du kan ikke fortsette å krangle på hva noe blir kalt for alltid.

Irene hadde hele øya for seg selv, men britene startet et imperium, og vel, irene mistet nordområdene sine. De sprengte hverandre i luften på grunn av det i 30 år, men til slutt kommer alle frem til en avtale [som avslutter konflikten], bortsett fra palestinerne.

Var det urettferdig at selv en enkelt arabisk familie ble tvunget til å flytte ved grunnleggelsen av den jødiske staten? Ja. Men det er heller ikke sjelden. Det skjer gjennom historien, over hele verden, og de fleste folk gjøre det beste ut av det.

Etter andre verdenskrig ble 12 millioner etniske tyskere presset ut av Russland, Polen og Tsjekkoslovakia fordi det å være tysk hadde blitt litt upopulært.

En million grekere ble dyttet ut av Tyrkia i 1923, en million ghanesere ut av Nigeria i 1983, nesten en million franskmenn ut av Algerie i 1962, nesten en million syriske flyktninger flyttet til Tyskland for åtte år siden. Passet det perfekt?

Og ingen vet mer om å bli jaget fra land enn jødene. Inkludert å bli nesten fullstendig kastet ut av alle arabiske land de en gang bodde i. -Ja, TikTok-fans… Etnisk rensing skjedde begge veier. I «Spillemann på taket» beveger familien seg alltid for å ligge et skritt foran kosakkene, men de takler det.

Når de forlater Anatevka, sier de: «Hei, det var ikke så bra uansett.» Kom an, også andre land hadde jo tak som du kunne spille på.

Nå, det var ikke slik de egentlig følte det, men de taklet det. De klarte seg. For noen ganger er det alt du kan gjøre.

Historien er brutal og mennesker er ikke gode mennesker. Historien er trist og full av feil, men du kan ikke endre den, for en paraglider er ikke en tidsmaskin. [Hamas-terroristene brukte paraglidere under massakren 7. oktober 2023.]

Folk blir flyttet på, og ja, kolonisert. Ingen var en større kolonisator enn den muslimske hæren som feide ut av den arabiske ørkenen og tok over store deler av verden på et eneste århundre. Og de gjorde det ikke ved å spørre. Det er en grunn til at Saudi-Arabias flagg er et sverd. Kosovo var det kristne Serbias vugge, så ble det muslimsk. De kjempet en krig om det på 1990-tallet, men sluttet. De holdt det ikke gående 75 år.

Det var avtaler på bordet om å dele landet kalt Palestina. I 1947, 1993, 1995, 1998, 2000, 2008. Og Øst-Jerusalem kunne vært hovedstaden i en palestinsk stat som i dag kunne lignet mer på Dubai enn Gaza.

Arafat ble tilbudt 95 prosent av Vestbredden, og sa «nei». Det palestinske folket burde vite, deres ledere og de nyttige idiotene på college-campusene som er deres allierte ikke gjør deg noen tjenester ved å holde liv i «elven til havet»-myten.

Jeg mener hvor tror du Israel skal forsvinne? – Spoiler alert, ingen steder! Israel er et av de mektigste landene i verden med en økonomi på 500 milliarder dollar, verdens nest største teknologisektor etter Silicon Valley og atomvåpen. De er her, de liker bagelen med en shmear, bli vant til det.

Det som skjer med palestinerne i dag er fryktelig, og ikke bare i Gaza, på Vestbredden også. Men kriger ender med forhandlinger og det som mediene tilslører er: Det er vanskelig å forhandle når den andre sidens forhandlingsposisjon er at dere alle dør og forsvinner. Jeg mener kampropet «fra elven til havet». Ja, la oss se på kartet. Her er elven, her er havet. Å, jeg skjønner, det betyr at du får alt.

Ikke bare Vestbredden som i utgangspunktet var den opprinnelige FN-delingsavtalen du avviste fordi du ville ha alt og alltid ville ha alt. Selv om det utvilsomt også er jødenes forfedres hjemland. Så du angrep og tapte. Og angrep igjen og tapte. Og angrep igjen og tapte.

Som min venn, dr. Phil sier: «Hvordan fungerer det for deg?»

Se på hva Mexico pleide å eie. Helt opp til toppen av California, men ingen meksikaner er der ute som synger, «Fra Rio Grande til Portland, Oregon». Fordi de valgte en annen vei. De ble realistiske og bygde et land som nå er verdens 14. største økonomi. Fordi de visste at USA ikke kom til å gi tilbake Phoenix, og Hamas vil aldri noen gang være i Tel Aviv.

En av Hamas-lederne sier: «Spar dere tid og imaginære drømmer. Om noen år, om Allah vil, må dere diskutere situasjonen i regionen etter Israel [er borte].» Jeg beklager, hvem er det som har imaginære drømmer? Hvis jeg gir deg fordelen av tvilen og sier at planen din for et fullstendig jødefritt Palestina ikke er at alle jødene skal dø. Hva er det eneste andre alternativet?

De flytter. Du flytter alle jødene. Ok, jeg må advare deg, det kommer til å bli kvetching [klaging]. Du flytter alle jødene og vi gjør dette med hva? En flåte med lastebiler kalt «Jew Haul»? Og hvor skal vi flytte hele dette landet? Texas? – Jada, de har plass og jeg antar at vi kan sette Klagemuren på grensen og slå to fluer i en smekk… Eller vi kan bare bli seriøse.»