Veien videre for Palestina

Inntil videre er det våpenhvile på Gaza, men få vil vel vedde på at det varer ved. Hamas ønsker Israel ut, og så snart som mulig helt vekk fra kart og historie. Selvstyremyndigheten på Vestbredden kan kanskje lokkes med en egen stat som steg på veien mot å få Israel helt vekk, men det sitter også langt inne. Den palestinske nasjonalismen er eliminativ, altså at Israel må forgå for at Palestina skal oppstå - det er dette "From the River to the Sea" betyr som slagord. Dette er også grunnen til at alle forsøk på å lokke PLO med en egen stat har feilet, i 1948, ved Camp David i 2000, med Olmert og Abbas i 2008, og med Netanyahu og Abbas i 2012-13. Så da vet vi det. 

De som tror jeg farer med desinformasjon om palestinske oppfatninger kan sjekke på denne lenken som går til Khalil Shikakis Palestinian Center for Policy and Survey Research (PCPSR) og undersøkelser om palestineres politiske oppfatninger. Det er dyster lesning for alle som ønsker seg fred mellom palestinerne og Israel. Hamas er mer populære på Vestbredden enn på Gaza, men begge steder er støtten både til massakren 7. oktober 2023 og til Hamas overveldende. 

Israel har ingen plan om å radere seg selv ut, og å møte disse ønskene om eliminasjon på halvveien er heller ikke særlig forlokkende. Uttrekkingen fra Gaza i 2005 resulterte i titusenvis av raketter fyrt av mot Israel og massakre og massiv gisseltaking. Et selvstendig Gaza har man prøvd, og det var ingen suksess sett fra Israels side. Hvorfor skulle de være interessert i å gjenta det samme? Å trekke seg ut betyr massakre og krig, så hvorfor prøve det samme på Vestbredden?

Svaret på det er at okkupasjonen er feil, urettferdig, upopulært og over tid gjør Israels venner til fiender. Raid, uendelige og urettferdige ransakinger, utålelige og aggressive israelske settlere er en pest og en plage for alle uansett hvilken side av grensen man er, og så videre. Så hvorfor ikke avslutte den så snart som mulig, slik Barth Eide og regjeringen i Norge ønsker seg?

Svaret på det bygger på tre premisser, skriver Rafi DeMogge i Mosaic Magazine, og konklusjonen er at et selvstendig Palestina vil føre til en evig krigstilstand mellom denne staten og Israel. De tre premissene er (1) at historien viser at ingen innrømmelser fra Israel fører til innrømmelser fra den andre parten. Tvert om: det blir tolket som tegn på svakhet, og blir fulgt opp med intifada (bølger av terrorbombing, osv., som etter Camp David 2000) eller ren krig og massakre (som etter uttrekningen fra Gaza). Som nevnt er (2) palestinsk nasjonalisme "from the river to the sea" - altså eliminativ. Israel og jødene skal vekk!. Men erfaringen så langt tyder også på (3) at en palestinsk myndighet vil være for svak til å kunne holde jihadister unna å det å krige med Israel. Det er bare å se på meningsmålingene til det palestinske instituttet i lenken over, og på palestinsk historie. 

DeMogge viser at ingenting er så skadelig for Israels omdømme og sikkerhet som en krigstilstand - som nå. Det er, tross alt, bedre å være en okkupant enn en krigsmakt. Det var først da Hamas massakrerte og kidnappet jøder over en lav sko at Irland, Spania, Norge og Slovenia anerkjente Palestina som stat (en stat som ikke finnes en gang). Den diplomatiske belastningen er mindre med okkupasjon enn med krig, og det er de to eneste realistiske alternativene. 

Som vi ser på bildet (fra Associated Press), er det ruiner på Gaza etter den krigen Hamas startet og vedlikeholdte. Svært mye er ødelagt. Nå har arabiske land stilt seg bak en Egyptisk plan for gjenoppbygging av Gaza - så noe bra har det kommet ut av Trumps "Gaza resort" fornærmelse. Men planen mangler noe helt vesentlig, noe som er forutsatt men ikke adressert: Hvordan fjerne Hamas som makt og kraft på Gaza? Uten det blir det bare en repetisjon av det vi har sett allerede. 

Nei, den eneste realistiske løsningen er et mirakel a-la slike vi leser om i hellige bøker fra denne delen av verden. 

PS - Trumps plan om å flytte folket ut av Gaza var ikke den første. Gamal Abdel Nasser, President i Egypt, og UNWRA (!) lanserte en slik plan i 1953. Les Hussain Abdul-Hussain i Middle East Forum. (Egypt okkuperte Gaza fra 1948 til 1967, noe de fleste ikke er klar over eller har "glemt".)

FNs Rolle i Midt-Østen

Tittelen viser til at FNs organer er sterkt involvert i framveksten til Hamas på Gaza og Hezbollah i det sørlige Libanon. Uten at FNs organer hadde gjort det mulig, hadde ikke Irans framskutte operatører i Hamas og Hezbollah blitt så sterke og effektive. Nå, når Israel omsider har svekket disse tilstrekkelig, er det helt avgjørende at FNs organer begynner å operere på en helt annen måte i Israels omland. Ellers blir det ikke fred, men bare oppbygning til nye kriger. 

UNWRA er en flyktningorganisasjon bare for palestinere. Alle andre flyktninger i verden blir hjulpet av FNs høykommissær for flyktninger. Til å finne nye hjem, skape seg nye liv, og en ny framtid. UNWRA er skapt for å holde alle som flyktet eller ble fordrevet i krigen 1947 - 1948 og alle deres etterkommere, i en forventning om å vende hjem til der de var før den krigen de tapte. Det er ikke så mange igjen av de som flyktet i 1948, men det er millioner av etterkommere som av FN holdes i "flyktningeleire" (som ser ut som vanlige byer) i påvente av å vende "tilbake" til der de aller fleste aldri har vært. Og før vi glemmer det: Mange millioner mennesker ble i disse årene fordrevet fra sine hjem og til nye områder, som i India/Pakistan (15 millioner) og i Europa (18 millioner, de fleste tyskere men også polakker og mange andre nasjonaliteter). Ingen av disse, eller deres etterkommere, har sine egne FN-organisasjoner til å passe på dem til de og deres etterkommere skal vende tilbake. 

Denne FN-sanksjonerte forventningen holder palestinerne fast i en forventning om at Israel skal kollapse, og at det er den eneste mulige og verdige fremtiden for ca. 6 millioner mennesker. Ikke rart UNWRA har vært en god støttespiller for Hamas på Gaza. Mens Hamas brukte alle ressursene på å forberede krig og skyte raketter mot Israel, tok UNWRA seg av alt det andre og kjedelige som skole og helse. Det må det bli en slutt på om ikke dette bare skal rulle og gå med den ene episoden etter den andre med massakre og krig. 

I Libanon må Unifil bort fra rollen som stum, blind og døv - en rolle som internasjonale menneskelige skjold for Hezbollah - som var verdens mektigste ikke-statlige aktør. Skal Unifil ha en konstruktiv og fredsbevarende rolle, må de rapportere og agere mot alle forsøk fra Hezbollah på å re-etablere seg sør for Litani-elven. 

Uten disse endringene, blir det bare en pause i disse krigene, og FN vil bare fortsette som tilrettelegger for islamistene og Iran. 

Under har jeg en liten gjennomgang om hva som har skjedd. 

La oss ta Libanon først. Her trakk Israel seg ut av det sørlige Libanon etter en kort og ikke særlig vellykket krig i 2006. Bakgrunnen var en FN-resolusjon (1701) som la til grunn at Hezbollah skulle ut av Sør-Libanon og at Libanons hær skulle holde området (sør for Litani-elven). Unifil skulle holde oppsyn. Det som skjedde var at Hezbollah bygde seg opp til verdens mektigste ikke-statlige aktør i området, fra 13.000 raketter i 2007 og til 150.000 raketter. (Det er nesten ingen land i verden som har så mange). Fra dagen etter massakren 7. oktober begynte disse rakettene å fly mot Israel, som måtte avfolke store områder i nord. Unifils mandatområde i Libanon er helt og holdent det samme området som der Hezbollah regjerte. I andre deler av Libanon, som i Bekaa-dalen og i sørlige deler av Beirut har også Hezbollah den politiske og sosial kontrollen, men opererer mer i skjul. Men ikke i Unifils område. I sine rapporter hadde ikke Unifil nevnt Hezbollah med navn, og ble stående som de facto internasjonale menneskelige skjold for terrororganisasjonen. 

På Gaza gjorde Hamas et godt valg i 2006 etter at Israel trakk seg ut, og de kvittet seg fort med Fatah (på til dels grusomme måter). En av grunnene til Hamas' popularitet var både det at de var relativt ukorrupte (sammenlignet med Fatah), og at de også hadde en sosial side med strukturer for å ta vare på folk. Det var her det skjedde en arbeidsdeling fra 2007 framover da UNWRA tok over helse og utdanning, mens Hamas kunne vie seg til å bygge tunneler, lage raketter og trene soldater til krig og massakre. Bortsett fra et tynt lag med stort sett italienere og sveitsere på toppen, har UNWRA ansatt lokale folk. Ikke rart mange av dem også er i Hamas og i Palestinsk Hellig Krig. UNWRA er en tilrettelegger for Hamas, og Sverige trekker nå all støtte til denne organisasjonen. 

Ikke rart heller, da, at Hamas bruker FNs ymse fasiliteter i Gaza som skoler og sykehus. 

Jeg bygger til dels på artikler skrevet av Seth J. Frantzman.

UNWRA og Hamas - et tett forhold

Det er stadig mer klart for meg at en av de viktigste grunnene til at konflikten mellom Palestinere og Israel ruller og går, tiår etter tiår, er at FN holder palestinerne fanget i sin forestilling om å gjenerobre hele territoriet som i 1948 ble delt mellom Israel og Palestina, og som araberne ikke ville godta. 

Den viktigste institusjonen i denne ulykksalige konflikten er UNWRA. Palestinerne er de eneste flyktningene som ikke blir hjulpet til et nytt liv, men til å vente på at Israel skal gå under. Alle andre flyktninger i hele verden sorterer under FNs Høykommisær for flyktninger. Palestinerne arver sin flyktningestatus, som de eneste i hele verden noen gang. Det er knapt noen igjen av av de som flyktet under krigen i 1948, men deres barn, barnebar og barnebarns barn (osv.) arver flyktningestatusen. 

UNWRA opererer på Gaza, og båndene til Hamas er påtagelig sterke. Noe UNWRA forsøker å nekte for, men det er stadig vanskeligere å gjøre dette i de sosiale medienes tidsalder. 

UNWatch i Sveits jobber med å gå FN etter i sømmene, og i snutten over får du en skikkelig god innføring i hvordan Hamas og UNWRA er flettet inn i hverandre, og hvordan det blir stadig vanskeligere å benekte dette. 

Implikasjoner av anerkjennelsen av Palestina

Norge har nå anerkjent Palestina som stat, til gratulasjoner fra Hamas. Men har man tatt inn over seg implikasjonene av dette? (Bildet: Ismail Haniyeh, leder i Hamas. Credit: Office of the Iranian Supreme Leader.)

Siden Palestina nå er anerkjent som suveren stat, så betyr det at de som bor der ikke er flyktninger og derfor ikke har rett på flyktningstatus i ditt land. De har da heller ikke rett på å returnere til et land (Israel) der de aldri har vært borgere og aldri bodd. Dersom Norge og alle de andre landene som har anerkjent Palestina som selvstendig stat ikke følger opp på denne måten, er de avslørt som hyklere som ikke egentlig mener anerkjennelsen seriøst. 

UNRWA er FNs organisasjon for palestinske flyktninger. Den var ment å være midlertidig, men har blitt permanent. Alle andre flyktninger i hele verden sorterer under FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR), og jobber jevnt for å hjelpe og gi nytt hjem til flyktninger. Ingen av disse arver flyktningstatusen, og de har ikke automatisk rett til å returnere til der de flyktet fra. Det å anerkjenne Palestina som suveren stat er også å "defund" UNWRA - hvis man mener anerkjennelsen seriøst, vel å merke. 

Men hvis man ikke er villig til å gjøre dette, er det ingen grunn til å tro at man seriøst ønsker en tostatsløsning der den ene staten er multi-etniske Israel med sine 20% muslimer. Det har aldri vært en palestinsk visjon å leve fredelig sammen som to stater der den ene er jødisk. Ingen palestinsk organisasjon av betydning har noen sinne sett Israel som noe annet enn et midlertidig stadium mot "From water to water, Palestine will be Arab" (som er den arabiske originalen til slagordet "From the River to the Sea..."). Det var denne visjonen som lå bak det bestialske overfallet 7. oktober i fjor. Jeg tror ikke den norske regjeringen deler denne visjonen, og det kunne være greit om man kommuniserte dette tydeligere.

Så derfor kunne det nå vært greit om Norge og de andre som har anerkjent Palestina som suveren stat også tar konsekvensen av dette, og viser at det er reelt og ikke bare en gest eller et "signal." Det betyr å avvikle UNRWA og å ikke anse palestinere som flyktninger siden de bor i sitt eget suverene land.