Evig flyktning fra et ukjent land?

Jeg vet ikke hvordan er det å være flyktning, heldigvis, men det kan synes som om de to på bildet har det rimelig greit. Det er jo bra. De er flyktninger fra Palestina, et land bestefaren deres flyktet fra for nesten 80 år siden for han ville ikke leve i et land okkupert av jøder. Mohamad Hadid flyktet til USA, og hans sønn ble etter hvert styrtrik eiendomsmogul i California. Der ble også hans døtre Bella og Gigi (bildet) født, og de er nå det som kalles supermodeller. Multi-millionærene er alle registrert som flyktninger fra Palestina. 

Dette er en av konfliktens mest kuriøse faktorer, og - tror jeg - en viktig grunn til at dette er en konflikt som bare "gir og gir" mer krig, terror, og elendighet. Alle flyktninger i verden sorterer under FNs Høykommisjonær for flyktninger. Politikken er å hjelpe disse helsehjelp, mat, og et nytt liv. Med mindre de er flyktninger fra Palestina, vil si. Da sorterer de under UNRWA, og stilles i utsikt til å returnere til Palestina.  Men som alle skjønner - damene over har aldri bodd der eller vært der. Ikke faren deres heller. Men som de eneste "flyktningene" i verden stilles palestinere altså, i uendelige slektsledd, i utsikt å returnere til der deres mer og mer fjerne forfedre og formødre flyktet fra. Dette er en viktig grunn til at denne konflikten - blant alle som stammer fra oppløsningen av imperiene og oppgjøret etter andre verdenskrig -  kanskje er den eneste, bortsett fra Korea, som fortsatt er like betent 80 år senere. Årsaken er selvsagt at denne returretten er en eufemisme for det å fjerne Israel "from the river to the sea." 

Det er mange hindringer for en mer fredelig fremtid på den kanten av verden, inklusive aggressive jødiske settlere på Vestbredden, men arvelig flyktningestatus og returrett er en av de mest grunnleggende. 

Veien videre for Palestina

Inntil videre er det våpenhvile på Gaza, men få vil vel vedde på at det varer ved. Hamas ønsker Israel ut, og så snart som mulig helt vekk fra kart og historie. Selvstyremyndigheten på Vestbredden kan kanskje lokkes med en egen stat som steg på veien mot å få Israel helt vekk, men det sitter også langt inne. Den palestinske nasjonalismen er eliminativ, altså at Israel må forgå for at Palestina skal oppstå - det er dette "From the River to the Sea" betyr som slagord. Dette er også grunnen til at alle forsøk på å lokke PLO med en egen stat har feilet, i 1948, ved Camp David i 2000, med Olmert og Abbas i 2008, og med Netanyahu og Abbas i 2012-13. Så da vet vi det. 

De som tror jeg farer med desinformasjon om palestinske oppfatninger kan sjekke på denne lenken som går til Khalil Shikakis Palestinian Center for Policy and Survey Research (PCPSR) og undersøkelser om palestineres politiske oppfatninger. Det er dyster lesning for alle som ønsker seg fred mellom palestinerne og Israel. Hamas er mer populære på Vestbredden enn på Gaza, men begge steder er støtten både til massakren 7. oktober 2023 og til Hamas overveldende. 

Israel har ingen plan om å radere seg selv ut, og å møte disse ønskene om eliminasjon på halvveien er heller ikke særlig forlokkende. Uttrekkingen fra Gaza i 2005 resulterte i titusenvis av raketter fyrt av mot Israel og massakre og massiv gisseltaking. Et selvstendig Gaza har man prøvd, og det var ingen suksess sett fra Israels side. Hvorfor skulle de være interessert i å gjenta det samme? Å trekke seg ut betyr massakre og krig, så hvorfor prøve det samme på Vestbredden?

Svaret på det er at okkupasjonen er feil, urettferdig, upopulært og over tid gjør Israels venner til fiender. Raid, uendelige og urettferdige ransakinger, utålelige og aggressive israelske settlere er en pest og en plage for alle uansett hvilken side av grensen man er, og så videre. Så hvorfor ikke avslutte den så snart som mulig, slik Barth Eide og regjeringen i Norge ønsker seg?

Svaret på det bygger på tre premisser, skriver Rafi DeMogge i Mosaic Magazine, og konklusjonen er at et selvstendig Palestina vil føre til en evig krigstilstand mellom denne staten og Israel. De tre premissene er (1) at historien viser at ingen innrømmelser fra Israel fører til innrømmelser fra den andre parten. Tvert om: det blir tolket som tegn på svakhet, og blir fulgt opp med intifada (bølger av terrorbombing, osv., som etter Camp David 2000) eller ren krig og massakre (som etter uttrekningen fra Gaza). Som nevnt er (2) palestinsk nasjonalisme "from the river to the sea" - altså eliminativ. Israel og jødene skal vekk!. Men erfaringen så langt tyder også på (3) at en palestinsk myndighet vil være for svak til å kunne holde jihadister unna å det å krige med Israel. Det er bare å se på meningsmålingene til det palestinske instituttet i lenken over, og på palestinsk historie. 

DeMogge viser at ingenting er så skadelig for Israels omdømme og sikkerhet som en krigstilstand - som nå. Det er, tross alt, bedre å være en okkupant enn en krigsmakt. Det var først da Hamas massakrerte og kidnappet jøder over en lav sko at Irland, Spania, Norge og Slovenia anerkjente Palestina som stat (en stat som ikke finnes en gang). Den diplomatiske belastningen er mindre med okkupasjon enn med krig, og det er de to eneste realistiske alternativene. 

Som vi ser på bildet (fra Associated Press), er det ruiner på Gaza etter den krigen Hamas startet og vedlikeholdte. Svært mye er ødelagt. Nå har arabiske land stilt seg bak en Egyptisk plan for gjenoppbygging av Gaza - så noe bra har det kommet ut av Trumps "Gaza resort" fornærmelse. Men planen mangler noe helt vesentlig, noe som er forutsatt men ikke adressert: Hvordan fjerne Hamas som makt og kraft på Gaza? Uten det blir det bare en repetisjon av det vi har sett allerede. 

Nei, den eneste realistiske løsningen er et mirakel a-la slike vi leser om i hellige bøker fra denne delen av verden. 

PS - Trumps plan om å flytte folket ut av Gaza var ikke den første. Gamal Abdel Nasser, President i Egypt, og UNWRA (!) lanserte en slik plan i 1953. Les Hussain Abdul-Hussain i Middle East Forum. (Egypt okkuperte Gaza fra 1948 til 1967, noe de fleste ikke er klar over eller har "glemt".)