Inter-Midt-Østen-Rail?

Sånn kunne det sett ut, kartet over togrutene i Midt-Østen, dersom folk der hadde elsket barna sine høyere enn de hatet naboen. Dersom de bestemte seg for å bygge fremtiden heller enn å rette opp fortiden og gammel ære. 

Kartet kom til meg fra forfatteren av romanen The Grandson, Dror Burstein, via en venn i Israel. I følge min venn blir den neppe oversatt fra Hebraisk siden få som ikke lever i Midt-Østen vil kunne forstå den. 

Bildet er forsideillustrasjonen på romanen, og er et destillat av håp. Det er det lite av på den kanten, dessverre. 

Konspirasjonsteorier

Om et par dager er det 25 år siden Al Qaida gjennomførte det mest omfattende terrorangrepet på et vestlig land noen gang. Siden den gang har islamistisk terror rammet vestlige land så mange ganger at avisenes forsøk på å lage oversikter nesten uten unntak går glipp av minst ett av selv de mest omfattende angrepene. Likevel vil nettet nå fylles av konspirasjonsteorier i forbindelse med markeringene. Konspiratorikerne opererer ved å ignorere de mest åpenbare bevisene, samtidig som de insisterer på at de minst åpenbare – eller ikke-eksisterende – bevisene fortjener nærmere granskning.

Ingen person av noen betydning hevdet den gang da at 11. september-angrepene var utført av andre enn dem som selv hadde skrytt av å ha stått bak ugjerningen. Likevel har konspirasjonsteorier som tidligere i stor grad var begrenset til den muslimske verden blitt mer og mer mainstream også i Vesten. Da det hadde gått 15 år siden angrepene, i 2016, hevdet hele 45 prosent av den franske befolkningen at «vi fortsatt ikke vet» hvem som sto bak dem. Det er smått utrolig! 

Nå må det innrømmes at det har blitt avdekket at det hadde vært en tildekking av hvor omfattende forhåndskunnskapen i USA om terrorfinansieringen blant høytstående saudiarabere var. Dokumenter som senere ble offentliggjort uten sladding har vist det. Her må vi gi kritikerne den anerkjennelsen de fortjener. 

Den nye medievirkeligheten har en forretningsmodell som insentiverer konspirasjonsteorier og rene påhitt. Podcastverdenen, som angivelig ble skapt for å gi en «korrigering» av de etablerte medienes fortellinger, oppdaget raskt at det var både klikk og dermed penger å tjene på kommentatortradisjonen som går ut på å «bare stille spørsmål». 

De har benyttet seg av tre hovedstrategier:

Den første er den mest åpenbare: å hevde at man har ekspertise på noe man ikke har ekspertise på. Når det gjelder 11. september, er den mest populære påstanden blant dem som «bare stiller spørsmål»: «Jeg har aldri sett tårn falle på den måten.» 

Det er flere logiske brister i dette. Den første er åpenbar: Hvor mange ganger har du sett sivile passasjerfly fly inn i store bygninger? Svaret enhver ærlig person måtte gi er «aldri». Mennesker som hevder å ha ekspertise på noe de per definisjon ikke kan ha ekspertise på, bør møtes med betydelig skepsis.

Den nest vanligste strategien er å vise til en bestemt detalj som angivelig er i stand til å rive ned hele den «aksepterte fortellingen». Irrelevant pseudokunnskap skal skape en aura av autoritet rundt personen som fremsetter påstanden, og samtidig forvirre den som mottar den. Konspirasjonsteoretikeren som hevder å være ekspert på bygningskollaps, ser aldri ut til å føle behov for å forklare hvorfor hans «bevis» er sterke nok til å motsi det millioner av mennesker så med egne øyne – blant dem tusenvis som befant seg inne i tårnene eller på bakken like utenfor.

Den tredje og siste favoritteknikken blant 11. september-konspirasjonsteoretikere er å holde den påståtte motiverende hensikten vag. Mange ser ut til å ha vanskeligheter med å være ærlige om hva de faktisk hevder. Hvis de mener at 11. september-kommisjonen tonet ned eller sladdet opplysninger om omfanget av en mulig innblanding fra høytstående saudiarabere og andre, ville de ha fått rett. Men «truthers» om 11. september nøyer seg ikke med det. De trenger et større kick, men virker merkelig uvillige til å si nøyaktig hva de mener.

Men de har blitt stadig klarere på hvem som står bak. Det er selvsagt Israel og jødene (selv om "vi stiller bare spørsmål"). Ikke alltid begge, men "Israel" fungerer åpenbart som pars pro toto. To verdenskriger, hungersnød, Spanskesyken, selv Holocaust, jordskjelv i Venezuela, og så videre. Hvorfor ikke også 9/11? 

Hvis israelerne sto bak 11. september – noe det selvsagt aldri har blitt fremlagt et fnugg av bevis for – ville det vært den største skandalen i internasjonale forhold i noens levetid. Med god margin. Også her kunne fraværet av bevis bare forklares med at et utall mennesker i Israel og USA kjente sannheten, men valgte aldri å avsløre den. Ikke engang etter et kvart århundre, i et ubevoktet øyeblikk post coitum, på dødsleiet, eller i halvsøvne. 

Og så, til slutt, det største spørsmålet: «Hvorfor?» Jeg vil også ha retten til "å bare stille spørsmål" tilbake til disse tullingene. 

Hvorfor skulle den amerikanske regjeringen ha angrepet sitt eget folk og sine egne ansatte? Hvorfor skulle den ha risikert å drepe forsvarsministeren og å drepe så mange andre representanter for regjeringen i Pentagon? Hvis man tror på teorien om israelsk innblanding, hvorfor skulle Israel involvere seg i det største terrorangrepet i historien – ikke mot en fiende, men mot landets viktigste allierte? Ville ikke det innebære en vanvittig risiko? Hva om det kom for en dag? Og ville det ikke være en særlig ekstraordinær risiko dersom operasjonen var så åpenbar at enhver person med internettilgang og noen timers fritid angivelig kunne «oppdage» og «avsløre» den?

I løpet av få timer etter at det smalt den dagen for snart 25 år siden var det klart at angrepene var utført av terrorgruppen al-Qaida, på ordre fra gruppens daværende leder, Osama bin Laden. Al-Qaida påtok seg åpent ansvaret, og ledelsen skrøt av at den hadde lykkes med å gjennomføre angrepet, blant annet i bin Ladens egne muntlige og skriftlige uttalelser. Ingenting av dette var vanskelig å finne for noen som var bare minimalt interessert i saken. 

Osama bin Laden selv sa at USAs støtte til Israel var en viktig grunn for angrepene. Hvorfor ikke tro på det åpenbare?  

Troen på at man besitter «hemmelig kunnskap» er en rus, særlig for stakkarer som føler at de har liten innflytelse over sitt eget liv. Tanken på at man kjenner til en stor hemmelighet – eller står i ferd med å avsløre historiens største skandale – kan gi livet mening og en sjelden og velkommen følelse av overlegenhet. Man blir en del av de «utvalgte», og kan ta avstand fra «saueflokken».

Konspirasjonsteorier som før bare hadde grobunn i Midt-Østen dukker nå opp her også. Spinnville, selvmotsigende, og på alle vis utrolige. Men med jødehatet i bunn blir de opplagte – for en del sjeler.

Vi lever virkelig i interessante tider. 

The Donald

Det ble en underlig tid. Det er ikke godt å vite hvor man har The Donald, men når USA går med på en avtale som vil føre enorme summer til det forkvaklede regimet i Iran hører han hjemme på feil side. 

Noen langsiktige konsekvenser av krigen i Midt-Østen

Krigen i Midt-Østen durer og går. Utfallet, om og når det kommer, er høyst usikkert. Hva Trump vil gjøre er også, som alltid, høyst usikkert. At noen fortsatt tror på det han sier forbløffer meg. TACO? Eskalering? Hvem vet. Men jeg vil våge meg til å påstå at noen konsekvenser av denne krigen allerede er klare, og også lite påaktet. Du leser sannsynligvis om disse for første gang her. 

Før det første har denne krigen gjort det overtydelig at det har en betydelig risiko å basere sin energiforsyning på olje og gass fra Midt-Østen, og på olje og gass i sin alminnelighet siden prisene er så knyttet til den kortsiktige tilbudssiden. Så betydelig har denne risikoen nå blitt at dette vil forsterke satsingen på fornybar energi i så godt som alle land. (Bortsett fra i Norge, selvsagt, der nesten ingen tåler å se en vindmølle til tross for våre enorme vindressurser.) Vind og sol er rimeligere som energikilder enn noen andre og finnes i alle land. Hovedutfordringen ligger i energilagring, men også der skjer det en rivende utvikling. 

For det andre har krigen tydeliggjort idiotien i et slagord som "Just Stop Oil!". Tilgangen på olje og gass er ikke bare livsnødvendig for varme, elektrisitet og produksjon i verden, men også for matproduksjon. Gass, særlig, er en hovedkomponent i produksjonen av kunstgjødsel. Uten kunstgjødsel vil matproduksjonen i verden omtrent halveres. Men de mest ensporede miljøaktivistene kan kanskje fryde seg over at om milliarder av mennesker døde av sult så ville utslippene gå drastisk ned. 

Gulfstatenes forretningsmodell står for fall. Forsøkene på å utvikle næringer, som turisme og pengevasking, har fått seg et skudd for baugen. Hvem vil nå fly via Gulfen når de skal til eller fra Asia og Australia? Hvem vil føle seg sikker i Abu Dhabi etter dette? Det er derfor ikke overraskende at kilder hevder at Gulfstatene presser på USA til ikke å gi seg før Iran er nøytralisert som aggressor. Alt annet betyr ruin for de nye næringene i området. Så kan vi lure på hva som er det mest sannsynlige utfallet av krigen. Det gjør nok også disse landene. 

Dronenes betydning for krig i det 21. århundre er allerede tydeliggjort av krigen i Ukraina. Her på bloggen har jeg lenge spådd at de kommer også i terrorangrep her i vesten, men så langt har jeg heldigvis ikke fått rett. Men det er nå tydelig at det er vanskelig å forsvare også sivile verdier, som oljeraffineri og desalineringsanlegg, mot droner. Listen over sivile verdier som står laglig til for utpressing med droner er lang, svært lang, og organiserte kriminelle lærer fort. 

Krigen i Midt-Østen

Konflikten mot det apokalyptiske islamske regimet i Iran er langt mer enn en regional maktkamp i Midtøsten. Skal et ideologisk, revolusjonært og autoritært regime få utvikle og opprettholde kapasiteter som vil true både regioner og det globale sikkerhetssystemet?

Dette regimet er ikke bare et tradisjonelt autoritært styre. Den islamske republikken bygger på en revolusjonær ideologi der eksport av revolusjon, krig og konfrontasjon med Vesten og utslettelse av Israel inngår i selve identiteten. Når en stat med denne ideologiske identiteten skaffer seg avansert missilteknologi, kjører fram væpnede stedfortredergrupper i flere land og kommer svært nær å ha atomvåpen, har vi en trussel som ikke bare er lokal i Midt-Østen.

Trusselen ligger i kombinasjonen av ideologi, våpenteknologi og stedfortrederkrig. Ideologien er eksplisitt og ekspansiv. Det er en klokke i Teheran som teller ned til Israels utslettelse, og så snakker politikere om "ingen umiddelbar trussel." Samtidig som regimet støtter militante nettverk i regionen, fortsetter undertrykkelsen hjemme: fengslinger, henrettelser og brutale reaksjoner mot protester. Dette er utvilsomt et skrekkregime som ikke har som mål å gjøre livet best mulig for sine innbyggere.

Dersom islamistene vinner tid, pusterom og ny kapasitet, vil ikke resultatet bli fred. Det er mange grunner til ikke å gå til krig, men å unngå krig er ikke et alternativ med dette regimet. Spørsmålet er bare når. Resultatet av et tap i denne krigen, og det er godt mulig Trump ser seg tjent med å erklære en seier som egentlig vil være et tap, vil bli mer undertrykkelse i Iran, mer vold i regionen, mer press mot Israel, mer usikkerhet for Europa og mer fare for en fremtidig katastrofe med langt større omfang enn det vi ser nå. Dersom regimet derimot svekkes avgjørende, mister muligheten til å gå videre med atomambisjonene, mister evnen til å dominere Midt-Østen gjennom terror og mister grepet om sin egen befolkning, åpnes en historisk mulighet for noe helt annet: Et friere Iran, en tryggere region og en verden hvor det faktisk blir bekreftet at totalitær islamisme ikke er historiens skjebne, men noe som kan stanses.

Et ikke helt usannsynlig utfall er at regimet fortsetter, og for dem er det en seier, samtidig med at missilprogrammet og atomvåpenutviklingen blir satt mange år tilbake. Det siste vil Israel og USA anse som en seier. Taperne blir uansett folket i Iran. 

Understanding Urban Warfare

Liam Collins og John Spencer - Understanding Urban Warfare (Howgate, 2022)

Krig er helvete på jord, og bykrig er den verste varianten av konvensjonell krig. Tross dette - eller på grunn av det kanskje? - er det viktig å forstå hva som kjennetegner den, og hvilke utfordringer det er å føre krig i byer. Fra Stalingrad og Berlin kjenner vi grusomme og svært ødeleggende slag i andre verdenskrig, men hva med de siste tiårene?

Krigen på Gaza er en bykrig, men så langt jeg har sett i norsk offentlighet er det ingen, absolutt ingen, som har kommet med innsikter om bykrig. Ingen fra Krigsskolen har forklart utfordringene på Dagsrevyen, de enorme ødeleggelsene, og så videre. Så en må sørge for egen opplysning, og dette er absolutt et sted å starte. 

Først er det en seksjon med seks kapitler med "Understanding the Complex Operational Environment". Complex? - det er ingen overdrivelse! 

Den andre og siste seksjonen er ni "case studies" som begynner med "The Battle of Ortona" fra andre verdenskrig, men der de fleste dreier seg om nyere og til dels ganske ferske eksempler som Fallujah, Ramadi og Mosul. Disse er særlig relevante for krigen på Gaza siden også disse slagene var mot islamister (IS) som bruke sivile som planlagte offer og verktøy. 

Etter en innledning består disse kapitlene av samtaler mellom John Spencer (Professor i Urban Warfare Studies ved West Point, og krigsveteran) og en sentral offiser som ledet operasjonene kapitlet omfatter. Dette gjør kapitlene mer lesbare, og fører oss nærmere de som skjedde og de utfordringene som kom opp. 

Det står i alle fall klart for meg at svært mange som uttaler seg om krigen på Gaza burde ha lest denne boka. Hvorfor er alt så ødelagt? Er dette enestående (nei)? - og så videre. 

Konklusjon: Anbefaling. 

FNs Rolle i Midt-Østen

Tittelen viser til at FNs organer er sterkt involvert i framveksten til Hamas på Gaza og Hezbollah i det sørlige Libanon. Uten at FNs organer hadde gjort det mulig, hadde ikke Irans framskutte operatører i Hamas og Hezbollah blitt så sterke og effektive. Nå, når Israel omsider har svekket disse tilstrekkelig, er det helt avgjørende at FNs organer begynner å operere på en helt annen måte i Israels omland. Ellers blir det ikke fred, men bare oppbygning til nye kriger. 

UNWRA er en flyktningorganisasjon bare for palestinere. Alle andre flyktninger i verden blir hjulpet av FNs høykommissær for flyktninger. Til å finne nye hjem, skape seg nye liv, og en ny framtid. UNWRA er skapt for å holde alle som flyktet eller ble fordrevet i krigen 1947 - 1948 og alle deres etterkommere, i en forventning om å vende hjem til der de var før den krigen de tapte. Det er ikke så mange igjen av de som flyktet i 1948, men det er millioner av etterkommere som av FN holdes i "flyktningeleire" (som ser ut som vanlige byer) i påvente av å vende "tilbake" til der de aller fleste aldri har vært. Og før vi glemmer det: Mange millioner mennesker ble i disse årene fordrevet fra sine hjem og til nye områder, som i India/Pakistan (15 millioner) og i Europa (18 millioner, de fleste tyskere men også polakker og mange andre nasjonaliteter). Ingen av disse, eller deres etterkommere, har sine egne FN-organisasjoner til å passe på dem til de og deres etterkommere skal vende tilbake. 

Denne FN-sanksjonerte forventningen holder palestinerne fast i en forventning om at Israel skal kollapse, og at det er den eneste mulige og verdige fremtiden for ca. 6 millioner mennesker. Ikke rart UNWRA har vært en god støttespiller for Hamas på Gaza. Mens Hamas brukte alle ressursene på å forberede krig og skyte raketter mot Israel, tok UNWRA seg av alt det andre og kjedelige som skole og helse. Det må det bli en slutt på om ikke dette bare skal rulle og gå med den ene episoden etter den andre med massakre og krig. 

I Libanon må Unifil bort fra rollen som stum, blind og døv - en rolle som internasjonale menneskelige skjold for Hezbollah - som var verdens mektigste ikke-statlige aktør. Skal Unifil ha en konstruktiv og fredsbevarende rolle, må de rapportere og agere mot alle forsøk fra Hezbollah på å re-etablere seg sør for Litani-elven. 

Uten disse endringene, blir det bare en pause i disse krigene, og FN vil bare fortsette som tilrettelegger for islamistene og Iran. 

Under har jeg en liten gjennomgang om hva som har skjedd. 

La oss ta Libanon først. Her trakk Israel seg ut av det sørlige Libanon etter en kort og ikke særlig vellykket krig i 2006. Bakgrunnen var en FN-resolusjon (1701) som la til grunn at Hezbollah skulle ut av Sør-Libanon og at Libanons hær skulle holde området (sør for Litani-elven). Unifil skulle holde oppsyn. Det som skjedde var at Hezbollah bygde seg opp til verdens mektigste ikke-statlige aktør i området, fra 13.000 raketter i 2007 og til 150.000 raketter. (Det er nesten ingen land i verden som har så mange). Fra dagen etter massakren 7. oktober begynte disse rakettene å fly mot Israel, som måtte avfolke store områder i nord. Unifils mandatområde i Libanon er helt og holdent det samme området som der Hezbollah regjerte. I andre deler av Libanon, som i Bekaa-dalen og i sørlige deler av Beirut har også Hezbollah den politiske og sosial kontrollen, men opererer mer i skjul. Men ikke i Unifils område. I sine rapporter hadde ikke Unifil nevnt Hezbollah med navn, og ble stående som de facto internasjonale menneskelige skjold for terrororganisasjonen. 

På Gaza gjorde Hamas et godt valg i 2006 etter at Israel trakk seg ut, og de kvittet seg fort med Fatah (på til dels grusomme måter). En av grunnene til Hamas' popularitet var både det at de var relativt ukorrupte (sammenlignet med Fatah), og at de også hadde en sosial side med strukturer for å ta vare på folk. Det var her det skjedde en arbeidsdeling fra 2007 framover da UNWRA tok over helse og utdanning, mens Hamas kunne vie seg til å bygge tunneler, lage raketter og trene soldater til krig og massakre. Bortsett fra et tynt lag med stort sett italienere og sveitsere på toppen, har UNWRA ansatt lokale folk. Ikke rart mange av dem også er i Hamas og i Palestinsk Hellig Krig. UNWRA er en tilrettelegger for Hamas, og Sverige trekker nå all støtte til denne organisasjonen. 

Ikke rart heller, da, at Hamas bruker FNs ymse fasiliteter i Gaza som skoler og sykehus. 

Jeg bygger til dels på artikler skrevet av Seth J. Frantzman.

Hamas i Tyskland

Det er verdt å huske på at Hamas er en islamistisk terrorgruppe med røtter i Det Muslimske Brorskap, og at det å utslette Israel og opprette et islamsk kalifat i hele området bare er første steg. (Bildet: Demonstrasjon i Gaza - REUTERS/MOHAMMED SALEM)

Det er i dette perspektivet vi må se avsløringen av Hamas' våpendepot i Tyskland, Bulgaria og Danmark. En celle i Tyskland planla terroraksjoner i Europa, men ble avslørt i tide. Andre er sikkert i virksomhet når du leser dette. Et 30-talls grupper er identifisert. 

Islamistene skyr ingen midler for å nå sine mål, noe vi så 7. oktober 2023. Deres operasjonsområde er slettes ikke bare Israel/Midt-Østen. Forskjellene på Hamas og Hezbollah på den ene siden, og Al-Quaida og IS/ISIL/Daesh på den andre siden, er små. 

Det beste jeg har sett om antisemittisme

Dobbelklikk for full skjerm, eller klikk på Youtube-logoen for å se der. 

Midt-Østens virkelige apartheid

Jeg har før skrevet om de ubegrunnede anklagene om at Israel er en apartheidstat (arabere har fulle statsborgerlige rettigheter), og på FB antydet at de som vil være mot apartheid har legitime og viktige mål for sitt engasjement nettopp på Gaza og hos de som støtter terroristene der. 

Som vanlig sier Bill Maher det mye bedre, og mye bedre illustrert, enn det jeg kan. 

Demokrati? Hva skal det være godt for?

Eller sagt på en annen måte: kan ikke opplyste og stabile diktatur være like greit?

Begivenhetene i Egypt i disse dager har, naturlig nok, fremkallt frykt for hva som kan komme i neste omgang i det mest folkerike arabiske landet. Mubarak har vært en stabil faktor i regionens politiske teater, mens muligheten for at Det Muslimske Brorskap får makten og omgjør Egypt til et slags Iran i Afrika ikke virker spesielt forlokkende på liberalt innstilte.

Folk på venstresiden, og jeg var en gang en av dem, har ofte gjort vestlig demokrati til noe relativt og ikke noe som passer for alle. Martin Jacques, en gang redaktør av Marxism Today, skrev for noen år siden: "The idea that Western-style democracy is universally applicable in the world today is mistaken: it is a product of a desire to impose our system on cultures which are quite different and which require an indigenous form of democratic process ... very distinct from our own.” Slik har marxister argumentert så lenge jeg husker. Sovjet-Unionens diktatur ble unnskyldt med at de hadde andre tradisjoner, og mange i dag mener at Kina må få beholde Kommunistpartiets maktmonopol. De er jo så mange der borte, det passer ikke så bra der. Demokratiet er fryktelig oppskrytt, er implikasjonen. Også personer på høyresiden, som Pat Buchanan og Samuel Brittan har uttrykt sterk tvil om demokratiet er så bra, egentlig, og særlig ikke i Midt-Østen: "Why would we want free elections in these nations if the inevitable result would be regimes far more hostile to our interests than the present governments?" (Buchanan)

Dette blir bare vestlige versjoner av diktatorenes egenerklæringer. De snakker om sin spesielle modell, og om stabilitetens velsignelser. Men der det ikke er lov å ytre, skrive eller organisere politiske syn som ikke stemmer med regimets, der hersker vilkårlig makt, undertrykkelse, nepotisme, korrupsjon og til slutt stagnasjon og tilbakegang: sosialt, kulturelt og økonomisk. Gleden over å få hull på byllen har vært til å ta og føle på i Tunisia og i Egypt, og er antakelig sterkere enn vi kan fatte vi som aldri har opplevd noe annet enn demokrati og ytringsfrihet.

Men har han ikke et poeng, da, Buchanan og forresten også andre "realpolitikere"? Nei, for diktatorer og maktmonopoler (som det kinesiske kommunistpartiet) har mye lettere for å gripe til krig, undertrykkelse og ufred enn demokratier. Folk verden over vil ha det samme: trygghet, mat, arbeid, familie, håp og kjærlighet. Krig og ufred kommer langt ned på listen. Totalitære regimer i Midt-Østen har kynisk brukt en felles fiende (Israel) til å befeste sin makt.


Demokratiet er ikke det beste fordi vi alltid finner de best egnede til å styre - det er best fordi det gir en grei måte å bli kvitt de dårlige politikerne og deres politikk. Det er Popperiansk falsifikasjonisme i politisk praksis. Stabilitet og trygghet i regionen kan bare komme fra demokratiske styresett. Det er en nødvendig, men neppe tilstrekkelig betingelse.