Trump og Grønland

Jeg er like rystet som de aller fleste når det gjelder Trumps utilslørte og aggressive uttalelser om å overta Grønland fra Danmark. Min avsky for Trump bør også være kjent for leserne av denne bloggen. 

Men jeg er glad i nyanser og å få mine oppfatninger utfordret. Christopher Rødsten på Fjasboka 8. januar bidro med informasjon og tanker som redaktørstyrte medier burde bidratt med om de var i nærheten av å løse det samfunnsoppdraget de har eller burde hatt. Innlegget har noen åpenbare svakheter, som for eksempel påstander om hva USA tror eller ikke tror, men bare blott og bar informasjon om historie og faktiske forhold gir i det minste grunnlag for noe ettertanke.

For det første er ikke Grønland noen suksess, og Danmarks koloniale oppførsel har gitt grunnlag for sinne på Grønland og skyldfølelse i Danmark. Selvstyreloven av 2009 kan godt forstås som et utslag av denne skyldfølelsen. Den anerkjenner Grøndlendere som et eget folk i folkerettslig forstand, gir Grønlendere rett til selvstendighet gjennom en folkeavstemning, og setter dermed Grønland i spill i geopolitisk sammenheng. Det var kanskje ikke så illevarslende i 2009, men i 2026 ser dette helt annerledes ut. 

Grønland kan derfor sette seg selv fri fra det danske åket uten å ha forutsetninger for å klare seg selv som et selvstendig domene i en sentral geopolitisk posisjon. En kan også godt tenke over om Danmark med sine knapt seks millioner innbyggere er i stand til å ta vare på Grønland nå når den geopolitiske situasjonen har blitt såpass prekær. 

Kina forsøkte å finansiere flyplasser, gruvedrift og havner på Grønland, men dette grep Danmark inn og stanset i 2019. Men ikke før USA hadde lagt betydelig press på danskene. Kan USA gå ut fra at Danmark vil stå imot i det lange løp? Kanskje Donald ikke er så sikker på det? Skepsisen til Europa er ikke akkurat på vikende front i Det Hvite Hus. 

Et nylig "frigjort" Grønland vil fort komme i spill, og det synes mer og mer klart at det er naturressurser i form av "sjeldne jordarter" som er i fokus. Her har både USA og kanskje særlig Europa sovet i timen. Kina, med sitt "Road and Belt initiative" og Russland med Wagner-gruppen og lignende bøller, har vært betydelig mer aktive og strategiske. Om bare Grønland kunne være en vekker for Europa på dette feltet!

Hvis Donald Trump og hans administrasjon agerer rasjonelt så er det et Kinesisk initiativ overfor et nylig frigjort Grønland som skremmer, men med Donald er det slettes ikke sikkert. Uansett er det å håpe at en forståelse mellom USA og Danmark kan finne sted, men faren er der for at det som egentlig ligger til grunn er at The Donalds ego må ha flere oppkvikkere. 

(Innlegget ble moderat redigert 11.1 kl. 13.06)

Hamas i Tyskland

Det er verdt å huske på at Hamas er en islamistisk terrorgruppe med røtter i Det Muslimske Brorskap, og at det å utslette Israel og opprette et islamsk kalifat i hele området bare er første steg. (Bildet: Demonstrasjon i Gaza - REUTERS/MOHAMMED SALEM)

Det er i dette perspektivet vi må se avsløringen av Hamas' våpendepot i Tyskland, Bulgaria og Danmark. En celle i Tyskland planla terroraksjoner i Europa, men ble avslørt i tide. Andre er sikkert i virksomhet når du leser dette. Et 30-talls grupper er identifisert. 

Islamistene skyr ingen midler for å nå sine mål, noe vi så 7. oktober 2023. Deres operasjonsområde er slettes ikke bare Israel/Midt-Østen. Forskjellene på Hamas og Hezbollah på den ene siden, og Al-Quaida og IS/ISIL/Daesh på den andre siden, er små. 

Å se verden med to øyne

Jeg tenkte egentlig å skrive et innlegg denne gangen om "ustilte spørsmål" i forbindelse med krigen på Gaza. To av disse var "hvorfor hra det ikke blitt en regional krig i Midt-Østen?" og "hvorfor liker ingen araberland palestinerne?" Men jeg vil heller være litt positiv i alt dette negative, og fordi jeg ikke har noe svar på de to spørsmålene, vil jeg heller fremheve at noen klarer å se flere sider av en sammensatt sak: Martin Krasnik, dansk journalist av jødisk opphav, 

Krasnik har skrevet en bok som nå har kommet på norsk med et eget forord. I forordet til "En smal bro over avgrunnen" tar han opp det jeg selv har observert: at norsk offentlighet er ekstremt ensidig Israel-kritisk, og synes å feie terror fra Hamas og Hezbollah under teppet. Norge, kanskje sammen med Irland, skiller seg slik ut som særlig enøyd i den vestlige verden. Krasnik later ikke som han vet svaret på hvorfor det er slik, men forslaget om at vi lider av sorg over at Oslo-prosessene havarerte og trenger en - EN - syndebukk, har kanskje noe for seg. (For min egen del tror jeg posisjonen til Klassekampen, eller Krasseslampen, som jeg selv har kalt avisen siden 70-tallet, kan være del av forklaringen. Der skrives konflikten stadig inn i sjablongene fra 60- og 70-tallets Sovjet-propaganda.)

I et intervju med Morgenbladet er Krasnik svært reflektert og balansert, og dette anbefaler jeg på det varmeste. Også her er han undrende til den norske ensidigheten, men gir først og fremst et balansert bilde på et stort lerret. Han sier også at de som først og i særlig grad uttrykte sympati og støtte til han, som jøde, etter 7. oktober var palestinere. De visste kanskje bedre enn mange andre hvordan det var å føle seg utsatt for å være den man er. 

I dag kom også Torkel Brekkes ekstremt gode og veldokumenterte kronikk om sionismen. Den står i Aftenposten. 

PS: Jeg har tidligere uttrykt tvil om tallene som Hamas kommer med over ofre i krigen på Gaza kanskje ikke er til å stole på. Denne artikkelen viser godt hvorfor man bør tvile på dem, men uansett hva som er riktige anslag er det ingen tvil om at svært mange uskyldige sivile har blitt drept og skadet, og at svært mange flere lever i et aldri så lite helvete med mangel på det meste. Det er uansett vanskelig, ja kanskje umulig, å beregne sivile tap når svært store deler av bygningsmassen er ødelagt og det sivile samfunn i oppbrudd og kaos. The fog of war ligger tykk over Gaza. (Under: Påfallende tall fra Hamas' helsemyndigheter.)