Ytre høyre?

"Philosophy is a battle against the bewitchment of our intelligence by means of language,"* skrev Wittgenstein. Språket, eller den måten vi bruker det på, har i alle fall forhekset mange til å tro at politikere som Trump er ytre høyre. Det er feil. 

I vår politiske tradisjon og historie er det å være på høyresiden i politikken særlig kjennetegnet av en idékonstellasjon med sunn pengepolitikk, finanspolitisk tilbakeholdenhet, tro på markeder og respekt for loven. Videre har den utenrikspolitiske linjen vært klart i favør av et sterkt forsvar og motstand mot diktatoriske regimer i øst. Sentrale figurer fra 80-tallet, for eksempel, med Reagan og Mrs. Thatcher i spissen var regnet som "ytre høyre" i sin tid, og kjennetegnene nevnt over passet dem som hånd i hanske. 

Men The Donald? Finanspolitisk tilbakeholdenhet? Trump legger billioner til statsgjelden. Sunn pengepolitikk? Presidenten har satt i gang en skinnetterforskning av sentralbanksjefen i håp om å presse rentene kunstig ned. Frie markeder? Avtaler sektor for sektor (for ikke å snakke om tollpolitikken) viser en administrasjon som ønsker at kapitalflyten skal styres av The Donald, ikke gjennom markedets kollektive visdom uttrykt i priser. Når det gjelder rettsstaten? Det er en vits! Han har trampet (eller kanskje Trumpet?) på nesten alle institusjonelle normer. Lover, regler, og særlig sedvane (som ekte konservative elsker) viser han den ytterste forakt. 

Alt dette er ytterliggående, men det er ikke ytre høyre. Det er ikke en ekstrem variant av de kjennetegnene jeg har vist til over, men det stikk motsatte. Derfor er det meningsløst, og en forhekselse av vår kollektive forstand, å fortsatt omtale og regne Trump og hans like som "Ytre høyre". 

Når det gjeler motstanden mot immigrasjon, som er en fellesnevner for Trump og hans kopister og likesinnede i andre vestlige land, så er det konservativt å være mot illegal immigrasjon. Det følger av respekt for loven - et klassisk trekk ved høyreorientert politikk fra Den franske revolusjon og til nå. 

I grunnen er det pussig at det er den selverklærte venstresiden som er liberal på dette med illegal immigrasjon, for det er den tradisjonelle arbeiderklassen som blir undergravd på arbeids- og boligmarkedet av ukontrollert og betydelig immigrasjon fra fattige land. Det ser venstresiden antakelig ikke selv, men det er nok en vesentlig grunn til at den hjemlige arbeiderklassen (i land etter land) vender seg mot dem, og at arbeiderklassen og prekariatet i sin tur blir omtalt og behandlet som "a basket of depolorables". Ukontrollert immigrasjon er i arbeiderklassens disfavør, mens (oss) høyt utdannede nyter godt av billigere tjenester og vi konkurrerer uansett ikke med disse på boligmarkedet.

Nei, det er heller grunn til å se Trump og hans likesinnede som ytre venstre.  Politisk styrt rente og slutt på frihandel? Typisk venstresidepolitikk. Finanspolitisk ønsketenkning og kunstige stimulanser gjennom lav rente? Klassisk venstresidepolitikk. Kontroll og detaljstyring med økonomien? Nøyaktig det Mrs. Thatcher og Reagan vant valg på å avvise da dette viste seg å være kontraproduktivt. 

Det er åpenbart tjenlig for venstresiden å være mot Trump, men Trump-politikk som det å være mot NATO, EU, frihandel og en uavhengig sentralbank er også tradisjonell SV-politikk slik jeg kjente den fra min tid i partiet. Å være, som Trump, positivt innstilt til dialog og avtaler med østlige despoter var vi heller ikke helt ukjent med. Dessverre. Og nå har Trump til og med gått inn i en joint venture med Maduro-regimet (minus Maduro) i Venezuela.

Min konklusjon er at det er grovt villedende å tenke på Trumpismen som ytre høyre. Det er i bunn og grunn det motsatte. 

* Philosophical Investigations (1953), § 109. 

Trump og Grønland

Jeg er like rystet som de aller fleste når det gjelder Trumps utilslørte og aggressive uttalelser om å overta Grønland fra Danmark. Min avsky for Trump bør også være kjent for leserne av denne bloggen. 

Men jeg er glad i nyanser og å få mine oppfatninger utfordret. Christopher Rødsten på Fjasboka 8. januar bidro med informasjon og tanker som redaktørstyrte medier burde bidratt med om de var i nærheten av å løse det samfunnsoppdraget de har eller burde hatt. Innlegget har noen åpenbare svakheter, som for eksempel påstander om hva USA tror eller ikke tror, men bare blott og bar informasjon om historie og faktiske forhold gir i det minste grunnlag for noe ettertanke.

For det første er ikke Grønland noen suksess, og Danmarks koloniale oppførsel har gitt grunnlag for sinne på Grønland og skyldfølelse i Danmark. Selvstyreloven av 2009 kan godt forstås som et utslag av denne skyldfølelsen. Den anerkjenner Grøndlendere som et eget folk i folkerettslig forstand, gir Grønlendere rett til selvstendighet gjennom en folkeavstemning, og setter dermed Grønland i spill i geopolitisk sammenheng. Det var kanskje ikke så illevarslende i 2009, men i 2026 ser dette helt annerledes ut. 

Grønland kan derfor sette seg selv fri fra det danske åket uten å ha forutsetninger for å klare seg selv som et selvstendig domene i en sentral geopolitisk posisjon. En kan også godt tenke over om Danmark med sine knapt seks millioner innbyggere er i stand til å ta vare på Grønland nå når den geopolitiske situasjonen har blitt såpass prekær. 

Kina forsøkte å finansiere flyplasser, gruvedrift og havner på Grønland, men dette grep Danmark inn og stanset i 2019. Men ikke før USA hadde lagt betydelig press på danskene. Kan USA gå ut fra at Danmark vil stå imot i det lange løp? Kanskje Donald ikke er så sikker på det? Skepsisen til Europa er ikke akkurat på vikende front i Det Hvite Hus. 

Et nylig "frigjort" Grønland vil fort komme i spill, og det synes mer og mer klart at det er naturressurser i form av "sjeldne jordarter" som er i fokus. Her har både USA og kanskje særlig Europa sovet i timen. Kina, med sitt "Road and Belt initiative" og Russland med Wagner-gruppen og lignende bøller, har vært betydelig mer aktive og strategiske. Om bare Grønland kunne være en vekker for Europa på dette feltet!

Hvis Donald Trump og hans administrasjon agerer rasjonelt så er det et Kinesisk initiativ overfor et nylig frigjort Grønland som skremmer, men med Donald er det slettes ikke sikkert. Uansett er det å håpe at en forståelse mellom USA og Danmark kan finne sted, men faren er der for at det som egentlig ligger til grunn er at The Donalds ego må ha flere oppkvikkere. 

(Innlegget ble moderat redigert 11.1 kl. 13.06)

Trump, USA og Venezuela - del 2 (The Joint Venture)

Jeg var tidlig ute på lørdag og kommenterte den underlige forestillingen på andre siden av Atlanteren. Et av mine hovedpunkt var at det var vanskelig å gjennomføre kidnappingen av Maduro og fruen (og derfor en operasjonell bragd), men mye vanskeligere å skifte regime. 

Det har åpenbart Donald selv også funnet ut, så han har tenkt å holde på regimet men styre det gjennom trusler. Det er vanskelig å forstå det hele på noen annen måte ut fra det som er sagt og gjort så langt. 

Da er det bare å gratulere. USA er nå i en Joint-Venture operasjon med et gjennomkorrupt og forbrytersk regime. Kanskje er det litt mindre korrupt og forbrytersk når toppsjefen har blitt tatt, men det er ingen som en gang later som de tror de gjenværende medlemmene av regimet er noe annet enn forbryterske og korrupte. Det er lite igjen av det som en gang kunne kalles "Vesten" i betydningen en moralsk og juridisk standard. 

Trump kan tro han har vunnet en stor seier ved å kunne dominere de største kjente oljereservene i verden, men der tar han trolig feil. Det store Orinoco-feltet er enormt, men svært vanskelig tilgjengelig og utvinnbart. Det er tjæresand som det neppe er lønnsomt å utvinne med dagens oljepris ned mot $60, og stadig mindre interessant når fornybare kilder tar større deler av markedet. Resten av Venezuelas oljeindustri er ødelagt av sosialistisk vanstyre og drives med gaffatape og trusler. Produksjonen har stupt, og investeringer i vedlikehold og nye felt har stoppet helt opp. 

Det er dette Trump nå ser for seg å styre via det som er igjen (mesteparten) av det korrupte regimet. De har allerede stjålet det som er verdt å stjele. Å få oljeindustrien på fote vil kreve enorme investeringer. 

Regimeskifter i Irak og Afghanistan viste seg enormt dyre i både liv og penger, men å kuppe et kleptokrati kan fort bli minst like dyrt og minst like kaotisk. At Maduros "colectivos" (se bildet - Jesus Vargas/Getty Images) vil danse etter Donalds pipe kan vi se bort fra. Det er mer enn mange nok, bevæpnet nok, som gjerne vil sette merke etter seg som motstandsbevegelse mot denne nye formen for fjernstyre. 

Allerede nå ser vi at vinnerne er Putin og Xi. Vladimir Putin og Xi Jinping mister en strategisk brikke, men denne brikken var også en kostbar og inkompetent klient. Det de vinner er aksept for imperial overhøyhet i sine kjerneområder, og fremfor alt den galopperende undergravingen av USAs politiske troverdighet.

BBC - Bigoted and Biased Corporation?

"Falsehood flies and truth comes limping after it; so that when men come to be undeceived, it is too late.” Jonathan Swift, 1710. 

How the mighty have fallen! BBCs Independent adviser to the BBC’s Editorial Guidelines and Standards Board, Michael Prescott, skrev en rapport som The Daily Telegraph fikk tak i og publiserte 6. november. Hoder har rullet i BBC. Gordon Rayner legger rapporten fram her. 

Det som fikk størst oppmerksomhet var at BBC ikke bare en, men også to ganger, hadde fikset klipp fra 6. januar 2020 som fikk det til å se ut som om Trump sa noe annet til sine tilhengere enn det han hadde. Trump er ufordragelig, prøvde å omstyrte valgresultatet i 2020, og er en - etter min mening - katastrofe for verden og USA, så jeg tror gjerne det verste om han. Men her hadde altså BBC med vitende og vilje manipulert virkeligheten. Det er utilgivelig for en institusjon som skal nyte allmenn tillit. 

Jeg tror gjerne det beste om redaktørstyrte medier. For det er viktig med tilsvarsrett, dobbeltsjekkede nyheter, og et ansvar bak hva man publiserer. Men tilliten til disse mediene er avhengig av hvordan redaktørene styrer, og her har mange feilet grovt og undergravet sin egen posisjon. Ikke minst BBC, som har så høy tillit verden over at folk gjerne ikke vil tro sine egne øyne før de har fått det bekreftet på BBC. 

Trump-klippingen er den delen av rapporten som har fått stor oppmerksomhet, ja nesten all oppmerksomhet (se mitt søk på Aftenposten), men det er mye annet minst like alvorlig i den. De har en egen uoffisiell "Trans-redaksjon" som ikke bare bestemmer hva som sies om særlig "trans-rights" men også språk og fremstillingsform i all dekningen i BBC (unntatt BBC Arabic, går jeg ut fra, siden slike ting ikke er særlig i vinden på den kanten.) 

For min del var det særlig avsløringene om dekningen av Hamas/Israel krigen som vakte interesse. Den burde egentlig være av særlig interesse for alle, for med BBCs rykte er det svært mange, kanskje særlig andre journalister, som tar BBC som en autoritativ kilde. Det er det ingen grunn til når man leser saken som ble avslørt. 

Det som først ga meg hakeslepp var "angrepet" på Al-Ahli sykehuset 17. oktober 2023. Israel fikk skylden, og jeg tror ikke til dags dato at verken BBC eller NRK har korrigert seg selv. Morten Rostrup i Leger Uten Grenser fortalte på Dagsrevyen at en venn og kollega hadde ringt han og fortalt om en operasjon han hadde utført på sykehuset og at taket kollapset inn i operasjonen, og så videre.

I ettertid har det vist seg at det knapt var noen skader på sykehuset, bare noen skrammer på siden av en vegg, og at det var en rakett fra Islamsk Jihad på tur til Israel som hadde landet og eksplodert på parkeringsplassen utenfor sykehuset. 

Dette, og mere til, blir tatt opp av Natasha Hausdorff i dette innlegget (se over - dobbelklikk for Youtube og full skjerm.) Synderegisteret som man ser i lenken over er langt og systematisk til fordel for Hamas. Det er og forblir meget problematisk at redaktørstyrte medier med høy troverdighet med viten og vilje villeder systematisk til fordel for terrorister. 

Ett av de forhold Hausdorff nevner er at det er et uomtvistelig faktum at journalister i regionen ikke rapporterer fritt siden de må tilpasse seg krav fra Hamas og Hezbollah. BBC har også i år etter år intervjuet Hamas-ledere i lobbyen på Shifa-sykehuset – vel vitende om at de kom rett fra tunnelene under bygget, og forsvant den veien etterpå. 

Avsløringene som denne måneden fikk BBC-topper til å gå av, var ikke enestående. I 2024 ble det klart at BBC hadde brutt sine egne retningslinjer over 1.500 ganger i dekningen av krigen mellom Israel og Hamas. 

Dette er ikke uskyldig, for BBCs dekning av Israel er ikke bare et journalistisk problem, men et demokratisk problem. Selv jurister og dommere bygger på BBCs narrativ. Når verdens mest innflytelsesrike mediehus følger et narrativ fremfor fakta, påvirker det sikkerheten til jøder, forståelsen av konflikter og tilliten til pressen som institusjon. Det gjør skandalen i BBC til et problem og en utfordring for oss alle. Noe Danny Cohen, tidligere "Director of BBC Television," problematiserer her. 

Jeg tror ikke BBC er korrupt, men det er klart at gruppetenkning og bekreftelsestendenser blir svært kraftige i et miljø der alle rekrutteres fra den samme bakgrunnen og de samme universitetene. Selv en allmenkringkaster vil helst sende nyheter som bekrefter kundenes eksisterende oppfatninger, og nyhetsjaget er nå på 24 timer i døgnet. Å sjekke en sak tar lang tid, og nyanser og motsvar betyr at en annen aktør er på plass før deg. Men på denne måten går også troverdigheten nedenom, og på lang sikt vil det være døden for redaktørstyrte medier om de ikke tar dette på blodig alvor. 

Haussdorf og jeg i Bergen i mai i år. 

PS

Noen ganger er den løgnaktige dekningen av Hamas, Gaza og Israel så åpenbar at alle kan se den med egne øyne. Man kan lure på om redaktørene tenker, og om de leser sine egne saker. Få korrigerer dem etter avsløringer, det kan vi slå fast. For det blir for pinlig. 

Som jeg skulle sagt det selv (Gaza, folkemord, osv.)

Konstantin Kisin får sagt det. Bruk fem minutter på dette! (dobbelklikk for å se full skjerm) 

Tekstversjonen er her. 

Gi Gaza til Greta

Jeg stjeler her skamløst fra satiren til Michael Deacon i Daily Telegraph 30. september. 

Alle spør seg jo om hvem som skal styre Gaza når krigen er over. Deacon foreslår at det må bli Greta Thunberg som jo har ofret så mye for palestinernes (eller i alle fall Hamas') sak. Glem Trump, Tony Blair og skokker av ansiktsløse teknokrater. Greta må ta over! Godt støttet av utallige vestlige kjendiser, selvsagt, som etter 7. oktober 2023 i hopetall har fordømt jødestaten sioniststaten og "folkemordet" og posert med flagg og keffiyeh. 

Mange av oss kynikerne tror at et "Fritt Palestina" vil bli et brutalt undertrykkende islamistan etter mønster av sponsorenes Iran, men Greta og vennene hennes kan vise oss  noe annet. De kan vise at Gaza kan bli et fyrtårn for mangfold og kulturell inklusjon ved å bygge synagoger og kirker så vel som moskéer. Puber, barer og nattklubber for alle, uansett kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, bør også finne sin plass under regnbuens inkluderende farger. Det må være viktig at også ikke-islamister føler seg kulturelt velkomne på Greta-stripen etter gjenoppbygningen. 

Med et kvinnelig statsoverhode vil det vel også bli slutt på at kvinner må følges av en mannlig slektning over alt der hun vil gå? Ikke sant?

Dersom Greta og hennes palestinavenner i show-biz virkelig mener alvor kan de arrangere en Pride-parade på Gazastripen. LGBTQIA+, regnbueflagg og feiring av alle kjønn og orienteringer vil nok bli en dundrende suksess og vise at vi som mistenker at "Fritt Palestina" bare betyr "Jødefritt" tar feil.

Dette er noe å se fram til! 

USA på dunken?

USA har en høy nasjonalinntekt, brutto nasjonalprodukt, innovasjonsgrad, og så videre. Men også statsgjelden er skyhøy og raskt økende - og det mens økonomien går så det suser (med et visst forbehold for ringvirkningene av Trumps tolltull). Det er, mener alle som forstår seg på makroøkonomi, ren galskap. Galskap fordi det kommer til å smelle, og selv de som står langt unna kommer til å merke det på kroppen. (Tallene er fra CBO - Congressional Budget Office.) 

Trump i sin første periode innførte skattekutt som ikke hadde inndekning. Som utsteder av den mektige dollaren kunne og kan - inntil videre - USA bare trykke penger* og verden kjøper. Joe Biden likte bedre å bruke penger, og fikk vedtatt programmer som brukte mange penger som heller ikke var finansiert på noe annet vis enn at verden kjøpte pengene de trykte. Og han våget ikke å reversere skattekuttene til Trump. Sånt blir det mye gjeld av. 

Det var ikke aksjemarkedene som skremte Trump til retrett over tolltullet han drev og driver med, men det som kalles "bond vigilantes". Det er ikke skurker i en film om agent 007 men investorer som sier klart fra, ved å selge statsobligasjoner, at staten ikke lenger har tillit. Når kjøperne holder seg unna må de ha bedre betalt - altså en risikopremie - for å kjøpe gjelden. Da stiger prisen staten må betale. Det var dette som gjorde at et salathode holdt lengre enn Liz Truss som statsminister i Storbritannia. Trump fikk en forsmak da, og så sent som på lørdag nedgraderte Moody's USAs kredittverdighet ett hakk. Det er forståelig. 

Nå kommer en ny pakke med skattekutt, ser det ut til. 6 billioner skal den koste, og inndekningen er i beste fall uklar eller i verste fall ikke-eksisterende. Under Covid var det negative reelle renter (renter minus inflasjon), men nå er vi over i sviende reelle renter. Da vil det merkes skikkelig. Inntekter fra toll og utgifter spart gjennom Musks kutt i offentlig administrasjon er lommerusk i denne sammenhengen. Obligasjonskjøperne må trå til.

Statsobligasjoner har en "løpetid" - de må innfris på et bestemt tidspunkt, og USA må innfri syv billioner dollar (7.000.000.000.000) på eksisterende lån bare i år. Det tilsvarer en million kroner for en amerikansk familie på fire, for eksempel. Store summer, altså. 

Hvor mye sparer så en amerikansk familie? Mye mindre enn før, er svaret. Spareraten har falt fra 11% etter krigen, via 7% på tampen av forrige århundre og 3% i 2010, til fattige 0.6% i dag. Det er med andre ord resten av verden som finansierer festen, og resten av verden er det Trump tyner med toll og andre vanvittige krumspring. 

Som en karakter i Hemingways The Sun Also Rises sier det: man går konk først sakte, også plutselig. Vi er fremdeles i den sakte fasen, men den plutselige kommer med nødvendighet plutselig. Med en impulsiv organgutang i Det Hvite Hus har "plutselig" plutselig blitt normalen. 

Når så mye kapital suges inn fører det til overforbruk, særlig når spareraten er så lav. Det er dette overforbruket som stimulerer handelsunderskuddet, og ikke at utlandet utnytter USA. 

Da Truss kjørte Storbritannia på kollisjonskurs med obligasjonsmarkedet var det mekanismer på plass som ordnet opp. Det Konservative partiet skiftet leder og statsminister, og det parlamentariske systemet ordnet nytt budsjett. I USA finnes ikke lignende mekanismer. Trump blir sittende selv om markedene går nedenom. 

Neste trinn da er å "beslaglegge" løpende obligasjoner gjennom å forlege løpetiden slik at de ikke trenger å innfris, og å "trykke penger" så det suser. Det vil føre til en vill inflasjon, og til at lysten på å låne USA penger synker dramatisk. Din og min pensjon vil i dette scenariet lide betydelig, for Statens Pensjonsfond Utland er en betydelig holder av amerikanske statsobligasjoner. 

Internasjonale investorer kjøper heller gull enn amerikanske statsobligasjoner, og det betyr at scenariet jeg har tegnet allerede er i gang. Som Evans-Pritchard i The Daily Telegraph sier det:

If Trump wants the world to keep buying his debt, he might be advised to stop punching the world in the face. 

* - Sentralbanker skaper penger på flere vis, blant annet ved å utstede obligasjoner. Det er lite som skapes ved å "trykke penger." 

Tolltull forklart med ett bilde

 

Klikk på bildet for å få det stort og mer lesbart. Dette er moderne høyteknologisk produksjon der alle gjør det de er best på. Tollmurer er gift for vår moderne produksjonsverden. 

Norge er ikke i tollunion med EU

"Norge er og vil forbli en del av EUs indre marked," sa Ursula von der Leyen etter møtene med Statsminister Støre i går. (Foto: SMK) Hun kunne like gjerne sagt at Norge er et monarki. Begge påstandene er like sanne, og omtrent like relevante for det som er saken: Kommer Norge til å bli rammet av EUs beskyttelsestoll, som vi venter vil bli innført som svar på USAs tolltull?

Det som gjør dette spennende er ikke om Norge er del av EUs indre marked - som vi er i kraft av den EØS-avtalen flere partier på Stortinget vil avskaffe. Spenningen ligger i at vi ikke er med i EUs tollunion. Von der Leyen svarte derfor behendig på et spørsmål som ikke ble stilt, og unngikk dermed å svare på om vi i kraft av vårt utenforskap blir rammet av tollen som vil bli innført som mottiltak. Det eneste von der Leyen lovet var å holde kontakten. Noe annet ville vært dramatisk, men noe unntak for Norge fikk vi ikke. 

Kanskje vil vi få særbehandling denne gangen også, men kanskje ikke. Det sies at tålmodigheten i Brussel med Norge og EØS er raskt minkende. Det er tryggere innenfor enn utenfor, og det er på tide å ta konsekvensene av det. 

Turkish Delight

Peter Brooks i The Times. 

Skjønner vi oss egentlig på USA?

Spørsmålet er det verdt å stille etter at USA har gått fra å være vår fremste militære allierte, og til å bli en fiende på så mange vis - møt den brutale amerikaneren. Jeg har i et par tiår benyttet meg av frasen "USA er ikke et annet land men en annen planet," og sjelden har den vist seg mer dekkende enn de siste månedene. Selv om amerikanerne var rare på så mange vis, var det inntil nylig utenkelig at de skulle stoppe helt militærhjelp til en invadert alliert eller å bevisst innføre politikk som ville få aksjemarkedene til å stupe og økonomien til å krympe. Eller å overta et naboland og alliert. Men så skjedde det. (Bildet: Screenshot fra Financial Times.)

I etterkrigstiden, med Pax Americana, Marshallhjelpen, og en sterk og tykk strøm med amerikansk kultur i alle medier og kanaler, har vi i Europa antakelig utviklet en noe overdreven forestilling om likheter mellom oss og dem. Men utviklingen har også drevet oss fra hverandre, for USAs høyreside lå ikke alltid der de ligger nå - se bildet over - like ved Tyrkia og Russland. For 20 år siden var den amerikanske høyresiden ikke særlig forskjellig fra den europeiske. Nå, derimot, er det tydelige forskjeller. De er tydelig mer konservative og mindre interessert i samarbeid, og hvorfor denne utviklingen har kommet krever mer enn et kort blogginnlegg - men den skjøt særlig fart etter 9/11 og stabiliserte seg etter 2007 omtrent. 

De mest høyreorienterte med makt i Vest-Europa, som Meloni i Italia, oppdager nå at de har mindre felles med Trumps USA enn de trodde. For min del trodde jeg at Trumps andre periode kom til å bli ille, og betydelig verre enn den første, men jeg må innrømme at jeg har blitt skremt. 

Men også den amerikanske venstresidens rabiate identitetspolitikk er et utslag av amerikansk hyperindividualisme - ikke bare høyresidens ubegripelige tillit til bråkjekke forretningsmenn. Forsøkene på å importere denne bevegelsens idealer til en europeisk virkelighet har vært ganske pussige. 

Når vi ser grafene i Financial Times kan vi kanskje få justert våre politiske kompass en del, og vi kan innse at det som har kommet og vil komme fra Trumps administrasjon har dype røtter i velgerne bak dette regimet og at det ikke er avhengig av personen Trump. Verdensbilde, mål, strategier og verdier på den amerikanske høyresiden er fra en annen planet. 

Vi er på overtid når det gjelder å ta inn over oss hvor forskjellige vi er.

Bunnpunkt - foreløpig

Jeg liker å være balansert - på den ene siden, men på den andre siden - men det går en grense. Nå ble den passert for lenge siden, men selv de mest tungnemme må ha fått med seg at USA nå ledes av en gjeng forvokste fjortiser. 

Meldingsutvekslingen på Signal mellom ledere for verdens desidert sterkeste militærmakt er et foreløpig bunnpunkt. En representant for Det Hvite Hus sa at det var "a demonstration of the deep and thoughtful policy coordination between senior officials." Da lurer jeg virkelig på hva de sier når de er grunne og ubetenksomme! 

Heldigvis ble redaktøren for The Atlantic med på gruppe-chatten, og kunne gi oss et innblikk i det indre liv helt på toppen i supermakten. Han brukte ikke informasjonen før det omtalte angrepet på bandittene i Jemen før det hadde skjedd, men videreformidlet det i etterkant. Reaksjonen fra Trump-administrasjonen var akkurat som ventet fra en gjeng fjortiser tatt med buksene nede. De gikk etter budbringeren og forsøkte å diskreditere han. 

I det minste innrømte de at det han skrev var sant. Noe annet var for så vidt ikke mulig, men fra en gjeng lystløgnere var det i det minste et lite lyspunkt. (Tegning: Blower, i The Daily Telegraph). De framstår som en gjeng rednecks i en bar i Midtvesten, og slettes ikke noen presumptivt allierte i NATO vil dele hemmeligheter med. Militære operasjoner er så trivielle at de kan dele opplysninger i en chat. Nasjonens sikkerhet og interesser?* Nah. 

Operasjonene i Jemen var etter alt å dømme en fellesoperasjon som inkluderte etterretning fra for eksempel Saudi-Arabia. Denne gjengen med fjortiser skjønner tydeligvis ikke at alt henger sammen med alt, og at USA ikke er en egen planet (skjønt, man kan lure). 

“We should beware of the demagogues who are ready to declare a trade war against our friends – weakening our economy, our national security, and the entire free world – all while cynically waving the American flag”. - Ronald Reagan

Eller som Ben Wallace, tidligere forsvarsminister i UK, skriver: 

The leaked texts of Trump’s security team reveal who they really are. They think bullying is leadership, allies are customers and trade is warfare.

* - Men Vance har rett i at det først og fremst er i Europas interesse å ha fri ferdsel i Rødehavet ubeskutt og ukapret av islamister. Bare 3% av USAs handel går normalt her, men svært mye av Europas handel med Asia. Slik sett er det "freeloading" av Europa at USA tar seg av dette. 

Baklengs inn i fremtiden med Trump

Trump kan si "drill baby, drill!" så mye han bare vil, men resten av verden vender ryggen til ikke-fornybar energi. Handelskrigen Trump har erklært vil bare få fart på denne utviklingen. 

Hvorfor? Fordi olje og (i litt mindre grad) gass er handelsvarer som lett blir ofre for plutselige angrep av toll og avgifter. Utviklingsland vil heller ha fornybar kraft fra vind og sol som typisk nok blir generert nær forbrukeren, og ikke skapt over millioner av år og finnes dypt ned i bakken og under havbunnen noen steder i verden. "Energisikkerhet" er det nye slagordet, i følge The New Joule Order, en rapport fra The Carlyle Group. Nasjoner og store selskaper vil ha sikkerhet for energitilførselen, og usikkerheten i handelssystemene underminerer rollen som olje og gass har hatt. Utfordringene for klimaet med olje og gass (for ikke å snakke om kull!) er fortsatt de samme, men faren for å bli stående uten leveranser er en nærmere og sterkere motivator. 

Det samme skjedde etter oljekrisen i 1973. Faren for å bli stående uten leveranser, altså handelshindringer, satte i gang sparekampanjer og effektiviseringsgevinster ble søkt over en lav sko og ga et betydelig lavere forbruk målt mot folketall og aktivitet verden over. 

Videre er et annet argument å finne i første ledd av uttrykket "fornybar kraft." Olje og gass kan fortsatt finnes, men det lages ingen ny olje og gass. I alle fall ikke i nærheten av å dekke en tusendels promille av det behovet som er skapt. 

Det siste er også et problem for Trumps strategi: Olje og gassproduksjonen i USA er antakelig på topp nå, for de lettest utvinnbare forekomstene er i ferd med å bli tappet. Innen 2028 er de beste feltene tomme. Det betyr at utvinningskostnadene begynner å nærme seg salgsprisen, og det er det ingen som tjener penger på. 

Prisene på fornybar kraft har falt hele tiden, og særlig skarpt de siste par årene. Det samme gjelder batterikapasitet - noe som er helt sentralt siden alle vet at vinden ikke blåser hele tiden, og solen er sjelden å se når du trenger den som mest. "Den hellige gral" når det gjelder batterikapasitet har vært $100 per kwh, og det er for lengst passert. I Kina var prisen på $50 i fjor. Investeringene verden over i fornybar energi og tilhørende energisystemer er doblet bare siden 2020! 

Denne utviklingen blir nå aktivt motarbeidet av Trump og hans regime i USA, og heller enn å gi fordeler i kampen med Kina om hegemoniet i verden gir det åpenbare ulemper. Det vi er vitne til er de siste spasmene til karbonismen, og USA blir stående igjen med utdatert teknologi og krympende ressurser. 

US Diplomacy

(Edith Pritchet, Washington Post.) 

Går ut fra at grafen går fra 1.1.2025 og fram til i dag. 

Hvem er galest?

Trumps "plan" for Gaza er galskap, det er mange enige om. Tømme (ja, ikke helt da men...) Gaza for folk, bygge en Middelhavsresort, og så la de som vil og kan komme tilbake for å drive den. Typisk for en bøllete eiendomsmagnat med et ego større enn solsystemet. 

Men den gale "planen" fokuserer på utfordringer alle planer for Gaza og hele regionen må svare på:

1. Hvem skal betale for oppbyggingen av Gaza, og hvorfor skulle de gjøre det?
2. Hva skal man gjøre med en befolkning nesten uten steder å bo?
3. Kan man lage fred med en virulent dødskult som er besatt av å utslette sin nabo som land og som folk?

For å starte med det siste: Svaret er selvsagt nei. Man kan ikke det. Likevel er det dette som impliseres av alle som mener at Hamas ikke må slås så grundig at de ikke lenger har kontroll på Gaza. Det gjelder i så fall alle som de siste snart 16 månedene har bedt Israel slutte å krige mot dem på Gaza. 

Israel trakk seg helt ut av Gaza i 2006. Ja, så ettertrykkelig at de også tok med seg alle jøder som var gravlagt der for å unngå likskjending. Hamas gjorde det godt i valget året etter, og kvittet seg fort og brutalt med koalisjonspartnerne. Deretter begynte de å bygge infrastruktur for et bedre liv for innbyggerne, de investerte for å skaffe utkomme og en fremtid for det hardt prøvede folket. 

Ja, den forrige setningen er selvsagt bare tull. Det er nettopp det de ikke gjorde. De lot UNRWA ta seg av skolevesenet med indoktrinering og jødehat, og alskens NGOer fikk drive helsevesenet. Selv investerte de tungt i krig og terror. Minst 500 km med tunneler bare for Hamas (og ikke tilfluktsrom for folk), og titusener av raketter. 

Galskap er å gjøre det samme om igjen, og forvente et annet resultat. Med mindre man ønsker en repetisjon av 2006 - 2023, så må man gjøre noe ganske annet denne gangen enn å la jihadister ture fram som de vil. Dersom man mener det er ugunstig at IS/ISIS/Daesh bygger seg opp igjen til en seriøs kraft i Irak eller Syria, så må man også mene det er like ille om Hamas får fortsette på Gaza. Det er nøyaktig den samme ideologien og nøyaktig det samme målet: Et islamistisk styre, et kalifat. 

De to første spørsmålene over avhenger av svaret på spørsmål 3. Ingen bør bygge opp igjen Gaza for at det skal brukes til å terrorisere og/eller utslette naboen, og uten at noen vil bygge opp igjen Gaza har folket lite der å gjøre annet enn å lide videre. 

The Donald

Jeg hadde tenkt å la Trumps gjenkomst gå ukommentert på denne bloggen. Det er jo Trump i alle kanaler, og hva har jeg å bidra med som ikke allerede er sagt eller skrevet? Dessuten var jeg møkk lei av fyren allerede for åtte år siden, og han byr meg i mot. Det burde være unødvendig å forklare hvorfor.

Men: Dette betyr ikke at alt Trump gjør, har gjort eller kommer til å gjøre er feil og forferdelig. Slik er ikke verden. Det må være lov å påpeke det som er rett, uten å miste det store bildet: Dette er en leder som åpent er ute etter andres land og områder som om det var felt på et Monopolspill, som åpent forsøker å jukse til seg et valg, og som oppildner massene til å storme demokratiske (med liten "d") institusjoner. Trump er åpenbart og beviselig en serieløgner, bølle, juksemaker, og lovbryter. 

Margaret Thatcher snudde også opp ned på mangt og mye i Storbritannia på 80-tallet, men samme hva du kunne mene om det som skjedde var hun alltid lovlydig og forsøkte aldri noe kupp da hun mistet makten. Det er mulig å endre mye uten å være en serieløgner, bølle, juksemaker og lovbryter. 

Mange er nå ute etter å fremstille Trumps nye periode som "slettes ikke så ille," og andre vinklinger av samme sort. Men saken er at det faktisk er riktig ille. WHO var og er en organisasjon med store svakheter, så som det ynkelige og bokstavelig talt fatale knefallet for Kina som var med og skapte en pandemi. Likevel er det slik at WHO er nødvendig for å forhindre nye pandemier, og ikke minst for å utvikle vaksiner som kan gjøre dem håndterlige. Å melde USA ut vil nesten helt sikkert koste hundretusener av menneskeliv. 

Det vil også det nye regimets vanvittige holdning til vaksiner generelt. Robert F. Kennedy jr.s politikk på vaksine-området vil koste nye tusener på tusener av liv - mange av dem svært unge. 

Og så har vi resten av verden som nå blir betraktet som et loppemarked av eiendomsmogulen i Washington DC, der poenget er å gjøre "deals." Allianser, avtaler, og langsiktighet spiller ingen rolle. Han bryr seg ingenting om resten av verden. Det er som om 9/11 aldri skjedde, og slettes ikke i hans by. Men som jeg innledet med: Noen av disse avtalene vil være gode. Men tilnærmingen vil føre til mer kaos og krig. Det er som om ingenting står igjen etter erfaringene fra forrige århundre. 

Og økonomien? Da kommer vi til alt Trump ikke kommer til å gjøre, og det er å drive gjennom balanserte budsjetter eller redusere statsgjelden. Godt over 120% av BNP og nye 6-7% hvert år er gjeldende status, og Biden var ikke noe bedre. Det kommer til å bli stopp en dag, men neppe i år. Det blir brutalt når ingen kjøper gjelden. 

Og mens vi er inne på finansiell kollaps: Trump vil gjøre krypto-valuta til et nasjonalt satsningsområde. Gudhjelpeoss! Krypto er en mellomting mellom et pyramidespill og et korthus, og jo større jo verre blir det når det ramler. Men antakelig ikke før Trumps familie og nærmeste krets har beriket seg grundig.  

Det er mye mer å ta av, men her må jeg sette strek. Hovedpoenget er at selv om Trump og hans trumpister kan gjøre noe bra, gjøre gode avtaler og så videre, så er måtene det skjer på og retningen på det meste så feil som det kan få blitt. Og mannen er totalt uspiselig og uegnet for oppgaven. Det burde vært helt opplagt, og jeg er skremt over alle som nå er ute etter å bagatellisere disse riktig giftige sidene. 

Trump eller Harris? Budsjettunderskuddet øker uansett

Niall Ferguson, den skotske økonomihistorikeren, har uttalt at når rentene på statsgjelden blir større enn forsvarsbudsjettet går mektige nasjoner nedenom og hjem. Det betyr i så fall at USA er på tur nedenom og hjem. Grafen over viser at USAs statsgjeld nå, i fredstid og i økonomisk medvind, er høyere enn etter den svinedyre andre verdenskrigen. Vietnamkrigen (heller ikke billig) falt, som vi ser over, sammen med en synkende statsgjeld. Ser man på det første tiåret av dette årtusen ser man også at krigene i Irak og Afghanistan knapt gjorde noe utslag her, mens finanskrisen ble det store vendepunktet. Det har vist seg vanskelig å skru av pengekranene når de først var åpnet. Pandemien var åpenbart ingen sparekampanje, men kom på toppen av en allerede ekspansiv finanspolitikk. Det er ingenting nå som fordrer så heftige budsjettunderskudd som man har i USA. Heller tvert om! 

Budsjettunderskuddet på kombinert nasjonalt og statlig nivå er på nesten 8%. Det er ekstremt høyt, og kan neppe fortsette særlig lenge - særlig i en oppgangskonjunktur. Ledighetstallene måtte nettopp oppjusteres, for publiserte tall er alltid foreløpige. Når etterjusteringen går nedover i betydelig grad betyr det som oftest at trenden også er for nedadgående, og kanskje i en krappere kurve enn man hadde sett for seg. Hvis ledigheten og produksjonen går ned blir hullet i budsjettet bare større. Tilliten til dollaren vil få seg en knekk, og det vil bli dyrere å holde seg med en så stor og økende gjeld. 

Trumps skattekutt uten inndekning har blitt stående, og det har også Bidens utgiftsøkninger uten inndekning. Det blir en svært kostbar kombinasjon som før eller siden - og kanskje veldig plutselig - må dekkes inn. 22. august kom også Kamala Harris med løfter om skatteletter, men at disse skal rettes inn mot nedre deler av inntektskurven gjør ikke at budsjettvirkningen blir så mye mindre enn Trumps løfter. 

Så langt har verden vært villig til å kjøpe USAs gjeld, men denne viljen blir stadig mer lunken. Når den går fra lunken til kald kommer the moment of truth. Rentene må opp for å lokke penger inn, men det er neppe nok. Skatter må opp eller utgifter må ned, antakelig begge deler. Det blir uansett vondt.

Appetitten på dollar er ikke umettelig, selv om dollaren står i en særstilling. De siste utstedelsene av gjeld har hatt noe færre kjøpere. Det er som nevnt innledningsvis ingen grunner, som krig, kald krig, finanskrise eller pandemi som krever så enorm innlåning. Da Reagan var ferdig med å ruste Sovjet-Unionen i senk var statsgjelden på 50% av BNP. Nå er den på 122% og økende.

Dollaren angår oss alle. Hele verden, også USAs fiender, handler i dollar og låner i dollar, og ingen står klare til å ta over denne rollen. Vi er alle prisgitt et land som ikke lenger klarer å holde orden i egne finansielle sysaker. Det er ikke "God help America!" - det er "God help us all!".     

Trumps arv

 

Splitt og hersk

Selv om Trumps forsøk på statskupp synes å være slått tilbake, er trusselen fra oppsplitting i ulike virkelighetsforståelser like sterk som før. Liberale demokratier i vesten er under angrep - innenfra og utenfra. 

At mangelen på en enhet i mangfoldet er et problem viser Matthew Syed i The Sunday Times på slående vis. USA har i dag ca. 24% av verdensøkonomien, og det hadde også India ca. 1700. Likevel klarte britene å ta over hele sub-kontinentet med ganske begrensede tropper. Årsaken var mangelen på politisk enhet. I løpet av kort tid, under George II, ble India juvelen i den britiske tronen uten de helt store anstrengelser. 

Splitt og hersk, divide et imperia, er en gammel oppskrift. India var et lappeteppe av ulike politiske enheter og stammer, og helt uten felles prosjekt. The East India Company kunne ta over ganske enkelt, og senere tok den britiske kronen over dette selskapet igjen. 

Det er ironisk og paradoksalt at Trump er den som, ganske riktig, satte Kina som en fiende av vesten og gjorde mye for å tydeliggjøre denne trusselen. For det er han som har drevet de amerikanske motsetningene (som selvsagt har dype røtter) til bristepunktet som manifesterte seg onsdag 6. januar. 

Splittelsene er dype: Bare 15% av de amerikanske respondentene i en undersøkelse utført av forskere ved Yale ville straffeforfølge noen som utførte tvilsomme politiske handlinger som gavnet deres side i politikken (så som å trekke gunstige grenser for valgdistrikt - kjent som gerrymandering. Andre undersøkelser andelen som støtter vold for å undertrykke "de andre" doblet seg mellom 2017 og 2019. It takes two to tango, så en skal ikke skylde bare på Trump og Alt-Right for dette. 

En skal også skylde på andre motstandere av demokrati. En trenger ikke kuler og krutt når en har trollfabrikker og automatiserte tjenester som forsterker motsetningene ("bots"). En analyse som Syed viser til, kom til at 62% av 200.000.000 retweets om pandemien i USA i første halvdel av 2020 var utført av slike bots. Russland og Kina har all interesse i å vise at demokrati er bare rot og tull, og å helle bensin på glørne fungerer helt utmerket for dem. 

Ikke at de mangler nyttige idioter, og menneskets psykologi tilsier at det sjokkerende og oppsiktsvekkende trekker følgere. Nyanser og motforestillinger får ikke adrenalinet til å pumpe, og dramatisk ulike forståelser av verden man lever i får blomstre. Slik kan man få India for tre hundre år siden til å fortone seg som en enhetlig harmoni. 

Det å stå opp mot Kina, men også andre diktatur, bør være noe som kan forene demokratiske krefter verden over. Hvis vi ikke henger sammen blir vi hengt hver for oss. Det er kanskje ikke for sent. Kanskje...

Gatehjørne eller avis?

Twitter og andre sosiale medier er noe ganske nytt. Det må vi ikke glemme. Relatert til hva vi kjenner fra før: Er de å betrakte som et hvilket som helst gatehjørne, eller Speaker's Corner i Hyde Park? Eller som en avis eller et forlag? Det som har aktualisert dette spørsmålet er selvsagt utestengelsen av Donald Trump. 

Jeg må visst forklare spørsmålene mine. Det at denne typen medier er ganske nye for oss gjør at vi lett relaterer dem til noe vi kjenner fra før, altså andre arenaer for ytringer. En type arena er den vi intuitivt mener at alle bør ha tilgang til - som et gatehjørne eller en klippe (kjent fra Bibelen). Det vil være svært inngripende å nekte noen å ytre seg i det hele tatt. Ser man på Twitter som et forum av denne typen gir det seg omtrent av seg selv at det å nekte tilgang til noen - selv Trump - er for grovt. Og kanskje det er det, og at vi derfor burde vente at Twitter trakk seg tilbake og erklærte seg som et fristed. At ytrerne selv får ta ansvar for det de ytrer. Det vil neppe skje - tenk bare barneporno, bombeoppskrifter, salg av heroin osv. Dette er kommersielle selskap som har et omdømme, og det er viktig for inntjeningen. 

Da må de kanskje ligne mer på det andre alternativet - også tatt fra medier vi kjenner og er vant med over lengre tid enn vi har vært kjent med sosiale medier. Da er det redigerte medier som aviser og forlag som melder seg som analogi. Selvsagt ER ikke sosiale medier forlag eller aviser heller, det er derfor "som" figurerer i de innledende spørsmålene mine. Volumet ytringer via et forlag eller i en tradisjonell avis er overkommelig og redigerbart, mens i sosiale medier (SM) er volumet uhåndterlig.  

Å passe SM som Twitter inn i en av disse gamle kategoriene er trolig en håpløs oppgave, men relatert til ytringsfriheten og redaktøransvar tvinger et svar seg fram. I det ene tilfelle er de nøytrale platformer (SOM et gatehjørne), og i det andre ansvarlige utgivere (SOM en avis). I det ene tilfelle må de bry seg med hva som formidles, og i det andre tilfelle kan/bør de ikke gjøre det. Det som rammes av loven må lovens håndhevere ta seg av. 

SM har på en måte svart at de ikke ser seg selv som nøytrale plattformer (jf. gatehjørne/Speaker's Corner). Ting slettes og folk kastes ut - mye av det er styrt av algoritmer og dermed noe vilkårlig. Det er her det begynner å bli problematisk, både praktisk og prinsipielt. Praktisk fordi det vel er umulig å foreta noen meningsfull forhåndskontroll av det som ytres. Akkurat på dette aspektet forblir SM mer som gatehjørnet/klippen osv. Forlaget, som noen ligner SM med, mottar manus og vurder det før det trykkes. Prøv det med FB, Twitter mv.!

Prinsipielt fordi SM ikke står ansvarlig for noen andre enn seg selv. Hvilken lovgivning skal være gjeldende for verdensomspennende ytringsforetak som SM? Skal de være sin egen lov? I så fall skal de være både lovgivende, undersøkende og dømmende? Overfor hvem kan man påklage dommer? Jo viktigere SM er, jo mer presserende er dette spørsmålet. 

Jeg spør fordi jeg ikke vet, og fordi jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal mene. Dilemma er ingen mangelvare, og svarene er ikke åpenbare.