Jeg var tidlig ute på lørdag og kommenterte den underlige forestillingen på andre siden av Atlanteren. Et av mine hovedpunkt var at det var vanskelig å gjennomføre kidnappingen av Maduro og fruen (og derfor en operasjonell bragd), men mye vanskeligere å skifte regime.
Det har åpenbart Donald selv også funnet ut, så han har tenkt å holde på regimet men styre det gjennom trusler. Det er vanskelig å forstå det hele på noen annen måte ut fra det som er sagt og gjort så langt.
Da er det bare å gratulere. USA er nå i en Joint-Venture operasjon med et gjennomkorrupt og forbrytersk regime. Kanskje er det litt mindre korrupt og forbrytersk når toppsjefen har blitt tatt, men det er ingen som en gang later som de tror de gjenværende medlemmene av regimet er noe annet enn forbryterske og korrupte. Det er lite igjen av det som en gang kunne kalles "Vesten" i betydningen en moralsk og juridisk standard.
Trump kan tro han har vunnet en stor seier ved å kunne dominere de største kjente oljereservene i verden, men der tar han trolig feil. Det store Orinoco-feltet er enormt, men svært vanskelig tilgjengelig og utvinnbart. Det er tjæresand som det neppe er lønnsomt å utvinne med dagens oljepris ned mot $60, og stadig mindre interessant når fornybare kilder tar større deler av markedet. Resten av Venezuelas oljeindustri er ødelagt av sosialistisk vanstyre og drives med gaffatape og trusler. Produksjonen har stupt, og investeringer i vedlikehold og nye felt har stoppet helt opp.
Det er dette Trump nå ser for seg å styre via det som er igjen (mesteparten) av det korrupte regimet. De har allerede stjålet det som er verdt å stjele. Å få oljeindustrien på fote vil kreve enorme investeringer.
Regimeskifter i Irak og Afghanistan viste seg enormt dyre i både liv og penger, men å kuppe et kleptokrati kan fort bli minst like dyrt og minst like kaotisk. At Maduros "colectivos" (se bildet - Jesus Vargas/Getty Images) vil danse etter Donalds pipe kan vi se bort fra. Det er mer enn mange nok, bevæpnet nok, som gjerne vil sette merke etter seg som motstandsbevegelse mot denne nye formen for fjernstyre.
Allerede nå ser vi at vinnerne er Putin og Xi. Vladimir Putin og Xi Jinping mister
en strategisk brikke, men denne brikken var også en kostbar og inkompetent klient. Det de
vinner er aksept for imperial overhøyhet i sine kjerneområder, og fremfor alt den
galopperende undergravingen av USAs politiske troverdighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar