Tyrann på tanken

 

For oss som husker Essos slagord. 

Trump, USA og Venezuela - del 2 (The Joint Venture)

Jeg var tidlig ute på lørdag og kommenterte den underlige forestillingen på andre siden av Atlanteren. Et av mine hovedpunkt var at det var vanskelig å gjennomføre kidnappingen av Maduro og fruen (og derfor en operasjonell bragd), men mye vanskeligere å skifte regime. 

Det har åpenbart Donald selv også funnet ut, så han har tenkt å holde på regimet men styre det gjennom trusler. Det er vanskelig å forstå det hele på noen annen måte ut fra det som er sagt og gjort så langt. 

Da er det bare å gratulere. USA er nå i en Joint-Venture operasjon med et gjennomkorrupt og forbrytersk regime. Kanskje er det litt mindre korrupt og forbrytersk når toppsjefen har blitt tatt, men det er ingen som en gang later som de tror de gjenværende medlemmene av regimet er noe annet enn forbryterske og korrupte. Det er lite igjen av det som en gang kunne kalles "Vesten" i betydningen en moralsk og juridisk standard. 

Trump kan tro han har vunnet en stor seier ved å kunne dominere de største kjente oljereservene i verden, men der tar han trolig feil. Det store Orinoco-feltet er enormt, men svært vanskelig tilgjengelig og utvinnbart. Det er tjæresand som det neppe er lønnsomt å utvinne med dagens oljepris ned mot $60, og stadig mindre interessant når fornybare kilder tar større deler av markedet. Resten av Venezuelas oljeindustri er ødelagt av sosialistisk vanstyre og drives med gaffatape og trusler. Produksjonen har stupt, og investeringer i vedlikehold og nye felt har stoppet helt opp. 

Det er dette Trump nå ser for seg å styre via det som er igjen (mesteparten) av det korrupte regimet. De har allerede stjålet det som er verdt å stjele. Å få oljeindustrien på fote vil kreve enorme investeringer. 

Regimeskifter i Irak og Afghanistan viste seg enormt dyre i både liv og penger, men å kuppe et kleptokrati kan fort bli minst like dyrt og minst like kaotisk. At Maduros "colectivos" (se bildet - Jesus Vargas/Getty Images) vil danse etter Donalds pipe kan vi se bort fra. Det er mer enn mange nok, bevæpnet nok, som gjerne vil sette merke etter seg som motstandsbevegelse mot denne nye formen for fjernstyre. 

Allerede nå ser vi at vinnerne er Putin og Xi. Vladimir Putin og Xi Jinping mister en strategisk brikke, men denne brikken var også en kostbar og inkompetent klient. Det de vinner er aksept for imperial overhøyhet i sine kjerneområder, og fremfor alt den galopperende undergravingen av USAs politiske troverdighet.

Baklengs inn i fremtiden med Trump

Trump kan si "drill baby, drill!" så mye han bare vil, men resten av verden vender ryggen til ikke-fornybar energi. Handelskrigen Trump har erklært vil bare få fart på denne utviklingen. 

Hvorfor? Fordi olje og (i litt mindre grad) gass er handelsvarer som lett blir ofre for plutselige angrep av toll og avgifter. Utviklingsland vil heller ha fornybar kraft fra vind og sol som typisk nok blir generert nær forbrukeren, og ikke skapt over millioner av år og finnes dypt ned i bakken og under havbunnen noen steder i verden. "Energisikkerhet" er det nye slagordet, i følge The New Joule Order, en rapport fra The Carlyle Group. Nasjoner og store selskaper vil ha sikkerhet for energitilførselen, og usikkerheten i handelssystemene underminerer rollen som olje og gass har hatt. Utfordringene for klimaet med olje og gass (for ikke å snakke om kull!) er fortsatt de samme, men faren for å bli stående uten leveranser er en nærmere og sterkere motivator. 

Det samme skjedde etter oljekrisen i 1973. Faren for å bli stående uten leveranser, altså handelshindringer, satte i gang sparekampanjer og effektiviseringsgevinster ble søkt over en lav sko og ga et betydelig lavere forbruk målt mot folketall og aktivitet verden over. 

Videre er et annet argument å finne i første ledd av uttrykket "fornybar kraft." Olje og gass kan fortsatt finnes, men det lages ingen ny olje og gass. I alle fall ikke i nærheten av å dekke en tusendels promille av det behovet som er skapt. 

Det siste er også et problem for Trumps strategi: Olje og gassproduksjonen i USA er antakelig på topp nå, for de lettest utvinnbare forekomstene er i ferd med å bli tappet. Innen 2028 er de beste feltene tomme. Det betyr at utvinningskostnadene begynner å nærme seg salgsprisen, og det er det ingen som tjener penger på. 

Prisene på fornybar kraft har falt hele tiden, og særlig skarpt de siste par årene. Det samme gjelder batterikapasitet - noe som er helt sentralt siden alle vet at vinden ikke blåser hele tiden, og solen er sjelden å se når du trenger den som mest. "Den hellige gral" når det gjelder batterikapasitet har vært $100 per kwh, og det er for lengst passert. I Kina var prisen på $50 i fjor. Investeringene verden over i fornybar energi og tilhørende energisystemer er doblet bare siden 2020! 

Denne utviklingen blir nå aktivt motarbeidet av Trump og hans regime i USA, og heller enn å gi fordeler i kampen med Kina om hegemoniet i verden gir det åpenbare ulemper. Det vi er vitne til er de siste spasmene til karbonismen, og USA blir stående igjen med utdatert teknologi og krympende ressurser. 

Skal vi sette en sluttdato?

Klimakrisen er reell, noe som blir mer og mer klart og tydelig for hver dag som går. Norge er produsent av et av de produktene som ved forbrenning gjør dette problemet verre. 

Å slutte å produsere olje og gass i dag er det visst (nesten) ingen som mener at vi skal, men flere mener vi bør sette en dato for når siste brønn skal være plugget. Er det lurt å gjøre det? Det er en tilnærming til problemet som er tilbudsstyrt. Tanken er at når det ikke blir produsert olje, så blir den heller ikke forbrent og omgjort til utslipp av CO2.

Dette er jo åpenbart feil, noe en titt på verdens kjente oljereserver (illustrasjon over) viser. Med få unntak (som Canada) er disse reservene i land med en i beste fall tvilsom profil på demokrati og menneskerettigheter, og de vil knapt merke at de erstatter vår produksjon (som utgjør ca. 2% av verdens produksjon). Hvis Norge setter en sluttdato uten noen internasjonal avtale om at også alle andre gjør det, eller i alle fall Iraq, Russland, Saudi-Arabia, Venezuela og de fleste andre store produsentene, så har det ingen annen funksjon enn at disse tar over leveransene. Sjansen for at noen slutter når de ser at lille Norge gjør det er null. 

Kanskje det gir MDG og noen andre bedre samvittighet, men da må de være lite opptatt av klimaet på kloden og mer opptatt av å ha fått til noe som IKKE gjør noen forskjell. 

Et annet og noe oversett faktum er at ca. 15-20% av oljeproduksjonen går til produkter og ikke til forbrenning. Å slutte å ta opp olje vil føre til en enorm krise både innen landbruk og medisin. På bildet under er det bare ett av produktene som ikke har til dels mye olje i seg. Kan du se hvilket?

Klimakrisen kan bare løses av tiltak på etterspørselssiden, i all hovedsak produksjon av fornybar energi som utkonkurrerer fossile kilder enten gjennom teknologisk utvikling (vindkraft er billigere å produsere enn kullkraft og oljekraft i store deler av verden) eller gjennom politiske tiltak (CO2 avgifter mm. som monner). 

Sluttdato for norsk oljeproduksjon er et blindspor. 

Å slutte å lete etter olje som skal produseres om 15-20 år er en annen sak. Det første vi må gjøre, og gjerne i dag, er å slutte å sponse de som leter etter olje. Det er bortkastede penger, og en måte å motarbeide egen politikk.