USA på dunken?

USA har en høy nasjonalinntekt, brutto nasjonalprodukt, innovasjonsgrad, og så videre. Men også statsgjelden er skyhøy og raskt økende - og det mens økonomien går så det suser (med et visst forbehold for ringvirkningene av Trumps tolltull). Det er, mener alle som forstår seg på makroøkonomi, ren galskap. Galskap fordi det kommer til å smelle, og selv de som står langt unna kommer til å merke det på kroppen. (Tallene er fra CBO - Congressional Budget Office.) 

Trump i sin første periode innførte skattekutt som ikke hadde inndekning. Som utsteder av den mektige dollaren kunne og kan - inntil videre - USA bare trykke penger* og verden kjøper. Joe Biden likte bedre å bruke penger, og fikk vedtatt programmer som brukte mange penger som heller ikke var finansiert på noe annet vis enn at verden kjøpte pengene de trykte. Og han våget ikke å reversere skattekuttene til Trump. Sånt blir det mye gjeld av. 

Det var ikke aksjemarkedene som skremte Trump til retrett over tolltullet han drev og driver med, men det som kalles "bond vigilantes". Det er ikke skurker i en film om agent 007 men investorer som sier klart fra, ved å selge statsobligasjoner, at staten ikke lenger har tillit. Når kjøperne holder seg unna må de ha bedre betalt - altså en risikopremie - for å kjøpe gjelden. Da stiger prisen staten må betale. Det var dette som gjorde at et salathode holdt lengre enn Liz Truss som statsminister i Storbritannia. Trump fikk en forsmak da, og så sent som på lørdag nedgraderte Moody's USAs kredittverdighet ett hakk. Det er forståelig. 

Nå kommer en ny pakke med skattekutt, ser det ut til. 6 billioner skal den koste, og inndekningen er i beste fall uklar eller i verste fall ikke-eksisterende. Under Covid var det negative reelle renter (renter minus inflasjon), men nå er vi over i sviende reelle renter. Da vil det merkes skikkelig. Inntekter fra toll og utgifter spart gjennom Musks kutt i offentlig administrasjon er lommerusk i denne sammenhengen. Obligasjonskjøperne må trå til.

Statsobligasjoner har en "løpetid" - de må innfris på et bestemt tidspunkt, og USA må innfri syv billioner dollar (7.000.000.000.000) på eksisterende lån bare i år. Det tilsvarer en million kroner for en amerikansk familie på fire, for eksempel. Store summer, altså. 

Hvor mye sparer så en amerikansk familie? Mye mindre enn før, er svaret. Spareraten har falt fra 11% etter krigen, via 7% på tampen av forrige århundre og 3% i 2010, til fattige 0.6% i dag. Det er med andre ord resten av verden som finansierer festen, og resten av verden er det Trump tyner med toll og andre vanvittige krumspring. 

Som en karakter i Hemingways The Sun Also Rises sier det: man går konk først sakte, også plutselig. Vi er fremdeles i den sakte fasen, men den plutselige kommer med nødvendighet plutselig. Med en impulsiv organgutang i Det Hvite Hus har "plutselig" plutselig blitt normalen. 

Når så mye kapital suges inn fører det til overforbruk, særlig når spareraten er så lav. Det er dette overforbruket som stimulerer handelsunderskuddet, og ikke at utlandet utnytter USA. 

Da Truss kjørte Storbritannia på kollisjonskurs med obligasjonsmarkedet var det mekanismer på plass som ordnet opp. Det Konservative partiet skiftet leder og statsminister, og det parlamentariske systemet ordnet nytt budsjett. I USA finnes ikke lignende mekanismer. Trump blir sittende selv om markedene går nedenom. 

Neste trinn da er å "beslaglegge" løpende obligasjoner gjennom å forlege løpetiden slik at de ikke trenger å innfris, og å "trykke penger" så det suser. Det vil føre til en vill inflasjon, og til at lysten på å låne USA penger synker dramatisk. Din og min pensjon vil i dette scenariet lide betydelig, for Statens Pensjonsfond Utland er en betydelig holder av amerikanske statsobligasjoner. 

Internasjonale investorer kjøper heller gull enn amerikanske statsobligasjoner, og det betyr at scenariet jeg har tegnet allerede er i gang. Som Evans-Pritchard i The Daily Telegraph sier det:

If Trump wants the world to keep buying his debt, he might be advised to stop punching the world in the face. 

* - Sentralbanker skaper penger på flere vis, blant annet ved å utstede obligasjoner. Det er lite som skapes ved å "trykke penger." 

Tolltull forklart med ett bilde

 

Klikk på bildet for å få det stort og mer lesbart. Dette er moderne høyteknologisk produksjon der alle gjør det de er best på. Tollmurer er gift for vår moderne produksjonsverden. 

Tolltull

Norge er ikke i tollunion med EU

"Norge er og vil forbli en del av EUs indre marked," sa Ursula von der Leyen etter møtene med Statsminister Støre i går. (Foto: SMK) Hun kunne like gjerne sagt at Norge er et monarki. Begge påstandene er like sanne, og omtrent like relevante for det som er saken: Kommer Norge til å bli rammet av EUs beskyttelsestoll, som vi venter vil bli innført som svar på USAs tolltull?

Det som gjør dette spennende er ikke om Norge er del av EUs indre marked - som vi er i kraft av den EØS-avtalen flere partier på Stortinget vil avskaffe. Spenningen ligger i at vi ikke er med i EUs tollunion. Von der Leyen svarte derfor behendig på et spørsmål som ikke ble stilt, og unngikk dermed å svare på om vi i kraft av vårt utenforskap blir rammet av tollen som vil bli innført som mottiltak. Det eneste von der Leyen lovet var å holde kontakten. Noe annet ville vært dramatisk, men noe unntak for Norge fikk vi ikke. 

Kanskje vil vi få særbehandling denne gangen også, men kanskje ikke. Det sies at tålmodigheten i Brussel med Norge og EØS er raskt minkende. Det er tryggere innenfor enn utenfor, og det er på tide å ta konsekvensene av det. 

Hva er problemet med Brexit?

Chris Giles i Financial Times forklarer bedre enn noen hvorfor EU er så genialt for handel og kontakt over grensene. Han bruker som eksempel en pall med kinesiske plastkniver og britiske kosebamser på som eksempel. Hvordan vil det gå med enne pallen på tur inn til EU etter Brexit? I dag, med Storbritannia som EU-medlem er det ingen hindringer. Alt som kan sirkulere fritt innen Storbritannia kan også sirkulere fritt i EU. 

Nå vet vi ikke hva som blir alternativet til Brexit, men det blir illustrert her. Komplisert blir det uansett - uten britisk EU-medlemsskap - men alternativene blir mye klarere. 

Begge sider ønsker en eller annen frihandelsavtale. Det er greit. Men selv med en slik avtale blir det ikke så enkelt for knivene og bamsene. Uten noen avtale ville de neppe nå Frankrike i overskuelig fremtid. Så mye kaos er det sannsynlig at det blir - i alle fall de første månedene etter Brexit. 

Med en frihandelsavtale ville det ikke bli noe toll på kosebamsene, men man måtte skrive tolldeklarasjoner og mange andre sjekker måtte utføres - og knivene fra Kina ville få 6,5% toll og enda flere deklarasjoner og greier. Alt dette tar tid, det forsinker prosesser, og særlig mer avanserte produkt som er satt sammen av deler fra flere opphav vil få svær fordyrende opphold i logistikkrutene. Det er ikke bare toll og avgifter som koster. Tid er penger, særlig i "just in time production". 

Og en frihandelsavtale er langt fra friksjonsfri. EU krever at alle standarder på alle regulative områder følges - ellers blir ikke konkurransen på like vilkår. Det er lover og regler dette gjelder, og dermed må Storbritannia ta imot lover og regler, omtrent som vi tar imot innenfor EØS. Det betyr at det ikke blir noe bål med reguleringer, og heller ikke noe fritt fram for statssubsidier som store deler av Labour sikkert ønsker seg. 

En tollunion ville avhjelpe situasjonen ved grensen med toll og opphavserklæringer, men for alle andre forhold - som det felles markedet ordner med - hjelper det ikke. Det er det det felles markedet som dekker, og der er Norge med - men ikke i noen tollunion. Da kan heller ikke Storbritannia holde seg med en egen handelspolitikk med tredjeland. 

Storbritannia kan selvsagt ensidig rette seg etter EUs regler, men blir da en mottaker av lover og regler - ikke helt den selvstendighet Brexit-tilhengerne har solgt inn. Bedre for handel og velstand, men ikke selvstendighet. 

Plastknivene er noe folk spiser med, og særlige regler gjelder. Utenfor EU må man informere franske myndigheter to dager før, erklære at de møter EUs standarder, og en av ti forsendelser blir holdt tilbake noen dager for undersøkelser. Men det stopper ikke der. Også pallen må være ISPM15-standarden for å være sertifisert fri for skadedyr. 

Norge og Sveits slipper dette, men det betyr at vi må ta imot lover og regler fra EU. Skal Storbritannia ha friksjonsfri tilgang må de også være medlemmer. En mellomavtale betyr å godta mye av det Norge har godtatt, og dermed gi fra seg suverenitet uten medbestemmelse. 

Eksemplet med pallen er ikke noe særtilfelle. Det vil være ganske så representativt for mye av det som vil skje etter Brexit, og forklarer hvorfor næringslivet jevnt over er negativt til Brexit. 

Så kort fortalt: problemet med Brexit er at det er avlegs. Den moderne verden, og ikke minst moderne industriproduksjon, krever friksjonsfrie grenser - eller et digert hjemmemarked. Men heller ikke det hjelper - noe Trumps handelskriging tyder på.