USA på dunken?

USA har en høy nasjonalinntekt, brutto nasjonalprodukt, innovasjonsgrad, og så videre. Men også statsgjelden er skyhøy og raskt økende - og det mens økonomien går så det suser (med et visst forbehold for ringvirkningene av Trumps tolltull). Det er, mener alle som forstår seg på makroøkonomi, ren galskap. Galskap fordi det kommer til å smelle, og selv de som står langt unna kommer til å merke det på kroppen. (Tallene er fra CBO - Congressional Budget Office.) 

Trump i sin første periode innførte skattekutt som ikke hadde inndekning. Som utsteder av den mektige dollaren kunne og kan - inntil videre - USA bare trykke penger* og verden kjøper. Joe Biden likte bedre å bruke penger, og fikk vedtatt programmer som brukte mange penger som heller ikke var finansiert på noe annet vis enn at verden kjøpte pengene de trykte. Og han våget ikke å reversere skattekuttene til Trump. Sånt blir det mye gjeld av. 

Det var ikke aksjemarkedene som skremte Trump til retrett over tolltullet han drev og driver med, men det som kalles "bond vigilantes". Det er ikke skurker i en film om agent 007 men investorer som sier klart fra, ved å selge statsobligasjoner, at staten ikke lenger har tillit. Når kjøperne holder seg unna må de ha bedre betalt - altså en risikopremie - for å kjøpe gjelden. Da stiger prisen staten må betale. Det var dette som gjorde at et salathode holdt lengre enn Liz Truss som statsminister i Storbritannia. Trump fikk en forsmak da, og så sent som på lørdag nedgraderte Moody's USAs kredittverdighet ett hakk. Det er forståelig. 

Nå kommer en ny pakke med skattekutt, ser det ut til. 6 billioner skal den koste, og inndekningen er i beste fall uklar eller i verste fall ikke-eksisterende. Under Covid var det negative reelle renter (renter minus inflasjon), men nå er vi over i sviende reelle renter. Da vil det merkes skikkelig. Inntekter fra toll og utgifter spart gjennom Musks kutt i offentlig administrasjon er lommerusk i denne sammenhengen. Obligasjonskjøperne må trå til.

Statsobligasjoner har en "løpetid" - de må innfris på et bestemt tidspunkt, og USA må innfri syv billioner dollar (7.000.000.000.000) på eksisterende lån bare i år. Det tilsvarer en million kroner for en amerikansk familie på fire, for eksempel. Store summer, altså. 

Hvor mye sparer så en amerikansk familie? Mye mindre enn før, er svaret. Spareraten har falt fra 11% etter krigen, via 7% på tampen av forrige århundre og 3% i 2010, til fattige 0.6% i dag. Det er med andre ord resten av verden som finansierer festen, og resten av verden er det Trump tyner med toll og andre vanvittige krumspring. 

Som en karakter i Hemingways The Sun Also Rises sier det: man går konk først sakte, også plutselig. Vi er fremdeles i den sakte fasen, men den plutselige kommer med nødvendighet plutselig. Med en impulsiv organgutang i Det Hvite Hus har "plutselig" plutselig blitt normalen. 

Når så mye kapital suges inn fører det til overforbruk, særlig når spareraten er så lav. Det er dette overforbruket som stimulerer handelsunderskuddet, og ikke at utlandet utnytter USA. 

Da Truss kjørte Storbritannia på kollisjonskurs med obligasjonsmarkedet var det mekanismer på plass som ordnet opp. Det Konservative partiet skiftet leder og statsminister, og det parlamentariske systemet ordnet nytt budsjett. I USA finnes ikke lignende mekanismer. Trump blir sittende selv om markedene går nedenom. 

Neste trinn da er å "beslaglegge" løpende obligasjoner gjennom å forlege løpetiden slik at de ikke trenger å innfris, og å "trykke penger" så det suser. Det vil føre til en vill inflasjon, og til at lysten på å låne USA penger synker dramatisk. Din og min pensjon vil i dette scenariet lide betydelig, for Statens Pensjonsfond Utland er en betydelig holder av amerikanske statsobligasjoner. 

Internasjonale investorer kjøper heller gull enn amerikanske statsobligasjoner, og det betyr at scenariet jeg har tegnet allerede er i gang. Som Evans-Pritchard i The Daily Telegraph sier det:

If Trump wants the world to keep buying his debt, he might be advised to stop punching the world in the face. 

* - Sentralbanker skaper penger på flere vis, blant annet ved å utstede obligasjoner. Det er lite som skapes ved å "trykke penger." 

Behold politikk som virker

I en lederartikkel lørdag 30. desember 2017 skriver Aftenposten at Siv Jensen umiddelbart må fjerne de ekstraordinære tiltakene i Oslos boligmarked. "Allerede i januar", er uttrykket som brukes.

Det bør hun ikke!

Utlånskravene, med 40% egenkapital for bolig nummer to i hovedstaden som viktigste grep, har bidratt til å senke boligprisene og ta luften ut av en boligboble i hovedstaden. Det er også lagt en begrensning med at man ikke får låne mer enn fem ganger inntekten. Det er utklokt å fjerne politikk som virker. 

Også Aftenpostens leder innrømmer at politikken har fungert etter hensikten, men mener at da må tiltakene fjernes. Hva som har skjedd i mellomtiden som skulle erstatte virkningen av dette tiltaket skriver ikke avisen noe om. 

Bakgrunnen er at rentene er historisk lave, og de holdes lave fordi etterspørselen er svak. Banker verden over løper etter folk for å få dem til å låne og bruke penger - også i Norge. Her er tidene fortsatt gode, og om man la norske forhold til grunn for rentesettingen skulle rentene vært mye høyere.

Den viktigste indikatoren på det, er kredittveksten til husholdningene. I alle de år har denne vært mye høyere enn veksten i nasjonalproduktet per person. I 2016 var denne BNP-veksten på 1,1%, mens veksten i husholdningenes gjeld var på 6,3% nå i oktober. Om dette var et unntak var det jo ikke noe å ta på vei for, men det er regelen. 

Resultatet er at Norge er et av de utviklede land med de mest forgjeldede husholdningene, og boligprisene har vært en driver i denne utviklingen. Når de nå dabber noe av er det godt nytt for alle, og det er å håpe at gjeldsveksten avtar i takt med dette (selv om utviklingen det siste året ikke viser noen slik tendens). 

Alle tiltak som på særnorsk vis demper låneopptak i husholdningene er et gode, for renten kan vi ikke sette for mye opp uten å føre kronekursen oppover og gjøre livet surere for eksportindustrien. 

Så lenge renten ikke kan settes opp til nivåer som demper etterspørselen etter utlån til bærekraftige nivåer, så må særnorske tiltak som begrenser låneiveren heller utvides enn fases ut. 

Aftenposten tar grundig feil! 

(Dette innlegget er skrevet lørdag 30. desember, men med utsatt publisering.)