Turkish Delight

Peter Brooks i The Times. 

Kinas kontroll over WHO skapte en pandemi

Overskriften viser til funnene i en svært lang og grundig artikkel i The Times søndag 15. august. Den er vel noe av det mest grundige og opprørende jeg noen gang har lest. De tre bildene her i innlegget (trykk på bildene for å se en større versjon) oppsummerer det viktigste, men får ikke med seg hvor solid underbygget hele resonnementet er. De to forfatterne er som heltids detektiver å regne, og deres rapporter er verdt hele abonnementet mitt på The Times. 

Kort fortalt begynte Kina allerede etter den første SARS katastrofen i 2003 å forberede seg. Ikke for å unngå en lignende helsekatastrofe, eller en verre en, men på å unngå å komme i vanry. Det var aller viktigst å unngå å tape ansikt og inntekter, som man hadde gjort med SARS, og for å oppnå det måtte man få kontroll med WHO (Verdens helseorganisasjon). Gjennom FIFA-lignende prosedyrer og korrupsjon fikk man innsatt sine folk som Generalsekretær. Man måtte for all del unngå noen som agerte på tvers av Kinas interesser, som Gro Harlem Brundtland hadde gjort i 2003. Man unngikk en verdensomspennende pandemi, men Kina ble sittende igjen som syndebukk. Det måtte ikke skje igjen!

Resultatet kjenner vi. WHO trodde på Kina i de avgjørende månedene i desember 2019, og de to første månedene i 2020. SARS-CoV-2 fikk spre seg verden over, og millioner av mennesker er døde av Covid19 og millioner har mistet sine kjære, sitt arbeid og fremtidsutsikter. Men Kina har så langt klart å unngå å få ansvaret.

Noe av grunnen til det, er trolig at en notorisk upålitelig President Trump tidlig var ute og pekte på Kina. For en gangs skyld hadde han gode grunner til det. 

Det er virkelig opprørende å lese hvordan Kina og WHO forledet verden aktivt, og sørget for at viruset fikk spre seg verden over. Hvis ikke kollapsen i Afghanistan hadde funnet sted samtidig som denne artikkelen ble publisert, tror jeg Tedros Ghebreyesus ville blitt bedt om å gå av. 

Dessverre har Kina et balletak på WHO, og den personen nest etter Xi Jinping som har størst ansvar for pandemien vil antakelig få gjenvalg som Generalsekretær i det nå gjennomskandaliserte WHO. 

Fotballens fremtid

Nå har planene om en fotballens superliga i Europa blitt skutt ned i filler, men problemene den skulle løse har ikke gått sin vei.

Fortsatt har toppklubbene tapt vanvittig mye penger på pandemien, og fortsatt sliter fotballen som tilskuersport med å få de yngre til å se på. Det siste er i grunnen det mest alvorlige, selv om man kan late som om det ikke skjer eller håpe det skal snu i enda noen år. 

Modellen superligaen skulle etterligne ligger i hvordan basketball og amerikansk fotball spilles og markedføres i USA. Fra eiernes synspunkt ville dette være toppen: Populært hos seere og tilskuere, og stabile inntekter for eierne. Det er ingen tegn til at publikum svikter disse idrettene. 

Men å se på en fotballkamp, med - let's face it - svært varierende kvalitet, i 90 minutter? Det er det stadig færre yngre som gidder. Og jeg forstår dem. Jeg tror ikke jeg har sett en hel fotballkamp fra noen liga på flere tiår. Min fotballinteresse kommer og går hvert andre år, når det er VM eller EM. Da øker den såpass at jeg gjerne ser de avgjørende rundene, kanskje fra kvartfinaler og innover, eller kanskje heller semifinalene og finalen. 

I aldersgruppen 16-24 er det stadig større andeler som slettes ikke er interessert i fotball. Hele 40% av guttene. Selv klubbene skjønner at noe må endre seg, og kampenes lengde synes å være et sted å begynne. Det spilles mange kjedelige kamper med laber kvalitet - hvem gidder å se på det om man ikke allerede er emosjonelt investert? I våre dager er det mye annet som lokker oppmerksomheten, særlig for de yngre. 

Superligaen skulle ikke bare spille kortere kamper, men også begrense spillernes lønninger skriver The Times. Europeiske klubber betaler gjerne 70-80% av sine inntekter i lønninger, mens Superligaen skulle sette en grense på 55%. Det er ikke nødvendigvis bedre at pengene går i eiernes lommer, men ligaen skulle også dele overskuddet med andre klubber og ligaer. En tredobling fra dagens nivå til 400 millioner Euro. 

Når støvet etter superligaen har lagt seg, står fotballens utfordringer igjen. Jeg forstår raseriet mot klubber som trekker stigen opp etter seg og sveiser kjellerlemmen igjen, men den sporten vi vokste opp med - tippekamper og plingfester og alt - er ikke tilpasset den nye tid. Før eller siden må fotballen finne sitt nye publikum. 

Leser ikke norske journalister aviser?

På tirsdag ble det en stor nyhetssak i Norge at vi ikke kom til å få så mange vaksinedoser fra AstraZeneca som vi hadde blitt forespeilet. Trolig betyr det et par måneder, minst, i forsinkelse i vaksineprogrammet.

På fredag uken før skjønte jeg dette, og det kunne også norske journalister ha skjønt dersom de leste utenlandske aviser. Da ble det nemlig klart at AstraZeneca ikke kunne levere det de lovet til EU, og Norge har fått et slags EU-medlemsskap i vaksineprogrammet deres. Det er via EU vi får vaksiner mot covid19, nemlig, som de fleste har fått med seg.

Men nei - det var først da FHI meldte dette at norske journalister laget sak. Da hadde jeg (og sikkert flere som leser aviser fra andre land enn Norge) forlengst laget en linje mellom punktene. 

(FOTO: DADO RUVIC / REUTERS)

From clogs to clogs in three generations

Det er ønskelig i et samfunn å ikke bare ha moderate økonomiske forskjeller mellom folk, men også muligheten for alle til å kunne forbedre sin økonomiske posisjon. Etter Piketty har det satt seg en forestilling om at ekstrem velstand henger ved i generasjoner. Den forestillingen er det kanskje på tide å kvitte seg med. Overskriften min er hentet fra et ordtak fra Lancashire som blir brukt av Prof. Douglas McWilliams i en snart utkommende bok med tittelen The Inequality Paradox. 

The Times rapporterer at rikdom vinnes og tapes innen tre generasjoner. Det er Centre for Economics and Business Research som har gjennomført studien. Mens det tidligere var mest "gamle penger" i avisens Rich List (1.000 personer), er det nå mest "nye penger" som både oppstår og forsvinner fortere. Donasjoner til veldedige formål har også økt betraktelig fra denne gruppen med erkerike. 

Men ikke bare utviklingen og sammensetningen på toppen i inntektsskalaen utfordrer Piketty-ortodoksien. I dette århundre har også ulikhetene i Storbritannia blitt mindre. I 2016 var ulikhetene i Storbritannia tilbake til nivået fra 1986, og det er Office of National Statistics som måler dette. Over de siste åtte år, omtrent, har inntektene til den fattigste femtedelen økt med 13% i kjøpekraft, mens den rikeste femtedelen har tapt kjøpekraft med 3,4%. 

Bildet som ofte tegnes, der ulikhetene øker og de rike bygger murer rundt sin rikdom, må altså nyanseres betraktelig. Men fortsatt er en av verdens største utfordringer at noen selskaper og en god del individer unndrar seg beskatning. Det er et internasjonalt problem som krever internasjonale løsninger. Venstresidens nasjonalisme og proteksjonisme er fullstendig ute av stand til å gjøre noe med dette.