Krigen i Midt-Østen

Konflikten mot det apokalyptiske islamske regimet i Iran er langt mer enn en regional maktkamp i Midtøsten. Skal et ideologisk, revolusjonært og autoritært regime få utvikle og opprettholde kapasiteter som vil true både regioner og det globale sikkerhetssystemet?

Dette regimet er ikke bare et tradisjonelt autoritært styre. Den islamske republikken bygger på en revolusjonær ideologi der eksport av revolusjon, krig og konfrontasjon med Vesten og utslettelse av Israel inngår i selve identiteten. Når en stat med denne ideologiske identiteten skaffer seg avansert missilteknologi, kjører fram væpnede stedfortredergrupper i flere land og kommer svært nær å ha atomvåpen, har vi en trussel som ikke bare er lokal i Midt-Østen.

Trusselen ligger i kombinasjonen av ideologi, våpenteknologi og stedfortrederkrig. Ideologien er eksplisitt og ekspansiv. Det er en klokke i Teheran som teller ned til Israels utslettelse, og så snakker politikere om "ingen umiddelbar trussel." Samtidig som regimet støtter militante nettverk i regionen, fortsetter undertrykkelsen hjemme: fengslinger, henrettelser og brutale reaksjoner mot protester. Dette er utvilsomt et skrekkregime som ikke har som mål å gjøre livet best mulig for sine innbyggere.

Dersom islamistene vinner tid, pusterom og ny kapasitet, vil ikke resultatet bli fred. Det er mange grunner til ikke å gå til krig, men å unngå krig er ikke et alternativ med dette regimet. Spørsmålet er bare når. Resultatet av et tap i denne krigen, og det er godt mulig Trump ser seg tjent med å erklære en seier som egentlig vil være et tap, vil bli mer undertrykkelse i Iran, mer vold i regionen, mer press mot Israel, mer usikkerhet for Europa og mer fare for en fremtidig katastrofe med langt større omfang enn det vi ser nå. Dersom regimet derimot svekkes avgjørende, mister muligheten til å gå videre med atomambisjonene, mister evnen til å dominere Midt-Østen gjennom terror og mister grepet om sin egen befolkning, åpnes en historisk mulighet for noe helt annet: Et friere Iran, en tryggere region og en verden hvor det faktisk blir bekreftet at totalitær islamisme ikke er historiens skjebne, men noe som kan stanses.

Et ikke helt usannsynlig utfall er at regimet fortsetter, og for dem er det en seier, samtidig med at missilprogrammet og atomvåpenutviklingen blir satt mange år tilbake. Det siste vil Israel og USA anse som en seier. Taperne blir uansett folket i Iran. 

Atomvåpen, Israel og Iran

Nå har jeg flere ganger hørt NRKs Wolasmal hevde at det ikke er noen bevis for at Iran var i ferd med å skaffe seg atomvåpen, og andre har hevdet at de var flere år unna. Implikasjonen er selvsagt at dette bare var et påskudd for å angripe Iran - som om Israel skulle behøve noen all den tid Iran helt siden det islamistiske kuppet i 1979 har gjort det klart at deres fremste mål er å utslette Israel. Selve implikasjonen til Wolasmal, at man så å si måtte stå med en passe mengde U-235 i hånden for å kunne gjøre dette, er i seg selv absurd. 

Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) leder Rafael Mariano Grossi er byråets første effektive person i denne rollen (se bildet), og en som har satt seg inn i sakene. Han fant fort ut at Irans atomprogram kun kunne ha våpen som mål. Det å anrike uran fra U-238 til U-235 er svært dyrt og krevende, og de aller fleste av de 31 landene som har kommersielle reaktorer kjøper anriket uran fra Russland, England, Frankrike eller Kazakhstan. Videre er det ingen grunn til å anrike over 5% dersom man ikke har tenkt å lage våpen. Iran er langt over dette for lengst, og IAEA anslår at Iran hadde minst 400 kg anriket til 60% U-235. Det finnes ingen sivile formål som krever dette, og bare atomvåpenproduksjon kan være formålet. 

Natanz, ett av målene Israel har gått etter, har en hovedbygning som dekker ikke mindre enn 2,7 kvadratkilometer. Der er det plass til 50.000 sentrifuger. Videre har Iran nektet inspektører, og har satt full fart på sitt atomvåpenprogram. Wolasmal, som har stor tiltro til egne vurderinger, hevder derimot at Netanyahu bare har lurt sin egen befolkning for å kunne angripe Iran og unndra seg rettsforfølgelse. 

Det er tydelig at programmet er enormt. Ingen av de andre mellomstore atommaktene, som for eksempel Pakistan og India, har noe som ligner, og IAEA ble nektet adgang til noen av disse fasilitetene som de hadde identifisert. Mistenkelig? Mer enn mistenkelig! Og det i et land som har utslettelsen av et annet land som fremste mål. En som har svært god tilgang til israelsk etterretning skriver at "Putting all the required components together, should Iran have chosen to do so, I was given to understand, was a matter of no more than two months, and possibly as little as a week."

CENTCOM, USAs Central Command, offentliggjorde et estimat basert på egen etterretning og data fra IAEA om at Iran var dager fra å kunne produsere et enkelt atomvåpen, og noen uker fra å kunne produsere flere mer avanserte. Så ble Tulsi Gabbard (kjent for å fremme russiske narrativer og desinformasjon) sitert i CNN på at dette ikke var tilfelle. Rapid Response 47, som er "Official Rapid Response account of the Trump 47 White House" gikk så ut og re-postet meldingen sin på X (se bildet over). Hvem har rett? Det er lite sannsynlig, for å si det forsiktig, at Irans ledere vil være behjelpelige med å avgjøre saken med håndfaste bevis. Det å nekte IAEA innsyn er talende i så måte. 

Israel har vært i krig med Iran implisitt siden 1979 og det nye regimets klart uttalte mål om å utslette jødestaten, klar og tydelig nok gjennom flere tiår med Hizbollah, Hamas og Houtiene, og eksplisitt siden 7. oktober 2023. Når så troverdige kilder sier at Iran også er nær ved å få evnen til å utslette Israel med noen få raketter, så sitter ikke de og venter på å få bevis i hånden før de agerer. Wolasmal bør kunne forstå det, selv om han kanskje ikke vil. 

Noen, til og med talspersoner fra norsk UD, hevder videre at angrepet mot Iran er i strid med folkeretten og farlig for regional stabilitet. Norge er her ganske alene blant demokratiske land, og påstandene er i seg selv urimelige. 

Regional stabilitet: Den fremste faktoren for regional ustabilitet er og har vært Iran helt siden 1979. Med en serie fremskutte aktører, som Houtiene, Hizbollah, Hamas, samt med støtte til forbryterske regimer som i Syria, har Iran vært den fremste årsaken til regional krig og ustabilitet i flere tiår. Det er Irans apokalyptiske prestestyre som er farlig for regional stabilitet, ikke Israel som har vært en pådriver for normalisering og siviliserte forhold gjennom Abraham-avtalene med flere land i regionen. 

Folkeretten: For det første var ikke angrepene mot Iran starten på noe, det var fortsettelsen av den krigen Hamas startet 7. oktober og som også tidligere har omfattet angrep med fly og raketter mellom Iran og Israel. Ingen fredsavtale eller våpenhvileavtale har materialisert seg. At ikke UD har fått dette med seg er urovekkende. 

Men selv om dette hadde vært starten på krigen, hadde ikke folkeretten stått i veien i følge denne utlegningen, som på meg virker solid. I lys av regimets utallige løfter om å utslette Israel og jødene er det i grunnen ganske ubegripelig at norsk UD hevder at regimets bevarelse er nøkkelen til regional stabilitet. 

En liten påminnelse til slutt:

“In the coverage of the conflict between Israel and Iran, we need to really emphasize the asymmetry between the interests of the two states: Iran would like to destroy Israel and Israel… would like not to be destroyed by Iran. This is not a situation where evenhandedness is appropriate.” 

Heian-Engdal på ville veier

Marte Heian-Engdal har et innlegg som spaltist i Aftenposten 13. januar, og fra dette skriftstykket kan man lese mye av det som er skjevt i den allmenne norske forståelsen av konflikten mellom Israel og palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Det vil være altfor omfattende å ta tak i alt i innlegget, men det er mer enn nok å ta av i de ti første setningene, pluss overskrift og ingress. 

Allerede i overskriften ser vi tegnene på omskrivning: Kampen for en palestinsk stat? Det er ingen palestinere som kjemper for en egen stat sammen med Israel. Syv ganger har palestinere fått tilbudet, og syv ganger har det blitt avslått (de to siste også nevnt her i innlegget til Petter Levin). Som oftest med krig og vold, siden slike innrømmelser blir sett på som en svakhet som må utnyttes for å oppnå målet: Bort med Israel. Det er forskjell på hva en skulle ønske at noen andre ønsket, og hva de faktisk selv ønsker. (Kartet over viser Israelsk Palestina [blått] og Arabisk Palestina [gult] slik delingsplanen la opp til i 1947.) 

I ingressen heter det "2025 kan bli året der støtten til ideen om et fritt Palestina var på sitt tydeligste, men likevel måtte gi tapt." Denne idéen blir, forståelig nok, ikke presisert, for de styrende myndighetene i Gaza og på Vestbredden har ganske andre idéer om hva frihet er fra den Heian-Engdal og jeg har. Deres idé om frihet er en islamistisk stat eller kalifat etter mønster fra Iran eller Afghanistan. Igjen er det stor forskjell på hva en selv skulle ønske at andre ønsket, og hva de faktisk selv ønsker. Jeg for min del føler ingen trang til å engasjere meg for denne typen frihet. 

I første avsnitt ser vi en klassisk eufemisme: "den palestinske nasjonalbevegelsen." Hvem dette er, leser vi ikke noe om, med mindre det er de militante gruppene, partiene og sivilsamfunnsorganisasjonene i neste avsnitt. Hvem er så disse, og hva står de for? Helt sikkert ikke en egen palestinsk stat ved siden av Israel, for det er det ingen palestinske organisasjoner som går inn for. At disse er "nede for telling" skyldes at tre av de toneangivende (Hamas, Hezbollah og Palestinsk Hellig Krig) er terrororganisasjoner som har drevet krig siden oktober 2023 uten noen militær framgang, om en ikke teller titusener av døde, byer i ruiner, og slikt som seier (som de faktisk gjør, islamistene som ser martyriet som en hellig handling). Hva denne "nasjonalbevegelsen" ønsker kan man for eksempel lese her.

I det andre avsnittet nevnes årene 1948 og 1967, og 2025 blir av forfatteren tatt fram som et år da demografi og landegrenser vil bli endret. I 1948 vant, utrolig nok, Israel den krigen palestina-araberne startet mot en jødisk stat året før, og som Egypt, Transjordan, Syria, Libanon, og Irak kastet seg med på. Islams land skulle ikke besudles av noe jødisk land. De tapte, og det Israel FN tok opp som medlem var basert på grensene etter denne krigen. I 1967 brygget det opp til krig igjen med de samme partene (minus Libanon og Irak) der målet for araberne var å ødelegge Israel, og også denne vant Israel. Men nå satt de plutselig med både Gaza (som Egypt hadde okkupert etter 1948) og Vestbredden (som Jordan okkuperte etter 1948). Etter hvert ble det sluttet fred med både Jordan og Egypt, men ingen av dem ville ha disse landområdene tilbake. 

At Israel har mistet appetitten på en egen palestinsk stat etter massakren 7. oktober 2023 (avsnitt tre) kan da vel ikke være en overraskelse? Tostatsløsningen er død som en sild, og årsaken er ikke bare at palestinerne ikke ønsker den. Erfaringene fra den totale tilbaketrekningen fra Gaza i 2005 har ikke vært gode. Hamas tok over, og rakettene begynte å fly kort tid etter, og 7. oktober ble det klart at Gaza og Hamas utgjorde og utgjør en eksistensiell trussel mot Israel - som også Hezbollah i Libanon. Lysten til å slippe disse til i en egen stat er liten i Israel. Det er i grunnen ikke så rart hvis man har livet kjært. 

Dette var bare noen korte innvendinger mot ti setninger, og det er mye å ta av videre. Jeg tror ingen har en fiks ferdig og klar løsning på denne konflikten, men det er helt sikkert at man ikke kommer noe nærmere om man later som den ene parten ønsker noe annet enn hva de gjør. Ei heller bør man kreve at den andre parten møter de som vil utslette dem på halvveien. Mangelen på palestinere som vil leve i fred med Israel er prekær! 

FNs Rolle i Midt-Østen

Tittelen viser til at FNs organer er sterkt involvert i framveksten til Hamas på Gaza og Hezbollah i det sørlige Libanon. Uten at FNs organer hadde gjort det mulig, hadde ikke Irans framskutte operatører i Hamas og Hezbollah blitt så sterke og effektive. Nå, når Israel omsider har svekket disse tilstrekkelig, er det helt avgjørende at FNs organer begynner å operere på en helt annen måte i Israels omland. Ellers blir det ikke fred, men bare oppbygning til nye kriger. 

UNWRA er en flyktningorganisasjon bare for palestinere. Alle andre flyktninger i verden blir hjulpet av FNs høykommissær for flyktninger. Til å finne nye hjem, skape seg nye liv, og en ny framtid. UNWRA er skapt for å holde alle som flyktet eller ble fordrevet i krigen 1947 - 1948 og alle deres etterkommere, i en forventning om å vende hjem til der de var før den krigen de tapte. Det er ikke så mange igjen av de som flyktet i 1948, men det er millioner av etterkommere som av FN holdes i "flyktningeleire" (som ser ut som vanlige byer) i påvente av å vende "tilbake" til der de aller fleste aldri har vært. Og før vi glemmer det: Mange millioner mennesker ble i disse årene fordrevet fra sine hjem og til nye områder, som i India/Pakistan (15 millioner) og i Europa (18 millioner, de fleste tyskere men også polakker og mange andre nasjonaliteter). Ingen av disse, eller deres etterkommere, har sine egne FN-organisasjoner til å passe på dem til de og deres etterkommere skal vende tilbake. 

Denne FN-sanksjonerte forventningen holder palestinerne fast i en forventning om at Israel skal kollapse, og at det er den eneste mulige og verdige fremtiden for ca. 6 millioner mennesker. Ikke rart UNWRA har vært en god støttespiller for Hamas på Gaza. Mens Hamas brukte alle ressursene på å forberede krig og skyte raketter mot Israel, tok UNWRA seg av alt det andre og kjedelige som skole og helse. Det må det bli en slutt på om ikke dette bare skal rulle og gå med den ene episoden etter den andre med massakre og krig. 

I Libanon må Unifil bort fra rollen som stum, blind og døv - en rolle som internasjonale menneskelige skjold for Hezbollah - som var verdens mektigste ikke-statlige aktør. Skal Unifil ha en konstruktiv og fredsbevarende rolle, må de rapportere og agere mot alle forsøk fra Hezbollah på å re-etablere seg sør for Litani-elven. 

Uten disse endringene, blir det bare en pause i disse krigene, og FN vil bare fortsette som tilrettelegger for islamistene og Iran. 

Under har jeg en liten gjennomgang om hva som har skjedd. 

La oss ta Libanon først. Her trakk Israel seg ut av det sørlige Libanon etter en kort og ikke særlig vellykket krig i 2006. Bakgrunnen var en FN-resolusjon (1701) som la til grunn at Hezbollah skulle ut av Sør-Libanon og at Libanons hær skulle holde området (sør for Litani-elven). Unifil skulle holde oppsyn. Det som skjedde var at Hezbollah bygde seg opp til verdens mektigste ikke-statlige aktør i området, fra 13.000 raketter i 2007 og til 150.000 raketter. (Det er nesten ingen land i verden som har så mange). Fra dagen etter massakren 7. oktober begynte disse rakettene å fly mot Israel, som måtte avfolke store områder i nord. Unifils mandatområde i Libanon er helt og holdent det samme området som der Hezbollah regjerte. I andre deler av Libanon, som i Bekaa-dalen og i sørlige deler av Beirut har også Hezbollah den politiske og sosial kontrollen, men opererer mer i skjul. Men ikke i Unifils område. I sine rapporter hadde ikke Unifil nevnt Hezbollah med navn, og ble stående som de facto internasjonale menneskelige skjold for terrororganisasjonen. 

På Gaza gjorde Hamas et godt valg i 2006 etter at Israel trakk seg ut, og de kvittet seg fort med Fatah (på til dels grusomme måter). En av grunnene til Hamas' popularitet var både det at de var relativt ukorrupte (sammenlignet med Fatah), og at de også hadde en sosial side med strukturer for å ta vare på folk. Det var her det skjedde en arbeidsdeling fra 2007 framover da UNWRA tok over helse og utdanning, mens Hamas kunne vie seg til å bygge tunneler, lage raketter og trene soldater til krig og massakre. Bortsett fra et tynt lag med stort sett italienere og sveitsere på toppen, har UNWRA ansatt lokale folk. Ikke rart mange av dem også er i Hamas og i Palestinsk Hellig Krig. UNWRA er en tilrettelegger for Hamas, og Sverige trekker nå all støtte til denne organisasjonen. 

Ikke rart heller, da, at Hamas bruker FNs ymse fasiliteter i Gaza som skoler og sykehus. 

Jeg bygger til dels på artikler skrevet av Seth J. Frantzman.

Hamas i Tyskland

Det er verdt å huske på at Hamas er en islamistisk terrorgruppe med røtter i Det Muslimske Brorskap, og at det å utslette Israel og opprette et islamsk kalifat i hele området bare er første steg. (Bildet: Demonstrasjon i Gaza - REUTERS/MOHAMMED SALEM)

Det er i dette perspektivet vi må se avsløringen av Hamas' våpendepot i Tyskland, Bulgaria og Danmark. En celle i Tyskland planla terroraksjoner i Europa, men ble avslørt i tide. Andre er sikkert i virksomhet når du leser dette. Et 30-talls grupper er identifisert. 

Islamistene skyr ingen midler for å nå sine mål, noe vi så 7. oktober 2023. Deres operasjonsområde er slettes ikke bare Israel/Midt-Østen. Forskjellene på Hamas og Hezbollah på den ene siden, og Al-Quaida og IS/ISIL/Daesh på den andre siden, er små. 

ICC i panikk

Det du trenger å vite om ICCs arrestordre på Netanyahu og Gallant, og en død Hamas-terrorist (for å gi et skinn av balanse) er den barbariske terrororganisasjonen Hamas' reaksjon: "This is an important step on the path to justice." Rettferdighet for dem er, som de selv gjør klart, et jødefritt område fra Jordanelven til Middelhavet. Den iranske revolusjonsgarden ønsket arrestordren velkommen, og gratulerte sine klienter Hamas og Hezbollah. Alle disse tre har som mål å gjøre Midt-Østen fritt for andre religioner, og å innføre sharia Iran-style i hele området. 

At jeg er oppgitt over denne avgjørelsen er ikke det samme som at jeg mener herrene på bildet over er a priori uskyldige, selv om ingen hær i verden - ingen! - gjør mer for å unngå sivile tap enn IDF. (Som også denne sammenligningen med andre kriger i nær fortid viser klart.) Ingen hær har da heller vært i IDFs posisjon der fienden - Hamas - bruker sin egen befolkning som menneskelige skjold og sivile strukturer som skoler og sykehus som baser for sine operasjoner. I tillegg til 500 - 700 kilometer med underjordiske tunneler og ganger. Urban krigføring er et mareritt, og underjordisk krigføring noen hakk verre. Ingen hær noen gang har vært i denne situasjonen. Ingen! Likevel gir Israel advarsler til befolkningen før angrep, og gir derfor fra seg fordelen med overraskelse. Flygeblad og SMSer. Ingen krigførende part i historien har gjort dette før, og slettes ikke Storbritannia, USA og Sovjet-Unionen i krigen (1939 - 1945) mot historiens så langt mest vellykkede anti-semitter.  

Ved å gå etter de valgte lederne i et demokratisk land som står overfor bestialske angrep fra islamistiske land og grupper med en apokalyptisk visjon,* har ICC overspilt sin hånd med god margin. For det første har ikke Israel fått anledning til å imøtegå beskyldningene, noe som kreves i ICCs statuter. ICC skal agere subsidiært til Israels juridiske system, og det har ikke skjedd. 

ICC er en "court of last resort," altså en som skal gå inn der det ikke finnes et rettsapparat eller der det har sluttet å fungere. Det er dens raison d'etre. Den er ikke satt opp for å overstyre retten i et land som både har de strengeste reglene for krigføring i noen nasjon, og som har en lang rekke med fellende dommer over egne offiserer og politikere. Dette er et fungerende rettssystem som kan ta seg av anklager om brudd på krigens folkerett. Men nei: Dette har ICC og Karim Kahn ignorert. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

Anklagene er svært generelle: brudd på krigens folkerett. Det spesifikke, det som skal være konkrete brudd, har ikke ICC publisert. Dermed kan disse heller ikke granskes og eventuelle motsigelser registreres. Dette er klare brudd på kravene til rettferdig rettergang. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

ICCs egne regler er brutt, de internasjonale rettslige spillereglene er også brutt, og arrestordren kom på samme dag som ICC skulle møte israelske myndigheter for å diskutere "bekymringer," og offentlig tilgjengelige data motsier påstandene blant annet om "utsulting."

Som så ofte ellers: Det er et sett regler for Israel, og et annet for alle andre land. 

(Denne gjennomgangen av Joshua Rozenberg KC har alt du trenger for å se ICC og denne arrestordren for hva det virkelig er.)

* “I think policymakers in the West should take the IRI official’s apocalyptic vision seriously because that is what drives Tehran’s decision-making process. Preparing the ground for the reappearance of the Hidden Imam is the Islamic Republic’s raison d’etre. Ignoring it leads to misinterpretation of Tehran’s actions and miscalculation by Western policymakers.” - Saeed Ghasseminejad

Rammefortellingen

Et hovedproblem for forståelsen av hva som skjer på Gaza, med Hamas og Israel, er at konflikten blir satt inn i en sammenheng der den ikke gir mening. Nå, når rakettene kommer fra Iran heller enn deres utposter Hamas og Hezbollah, blir det enda klarere: Rammen har aldri vært Palestinernes kamp for å bli en selvstendig stat. PLO har flere ganger fått tilbud om Vestbredden og Gaza, inklusive Øst-Jerusalem som hovedstad, uten å akseptere det. Det er fordi målet ikke er en selvstendig stat, men å fjerne Israel og dets folk "From the River to the Sea." "Fritt Palestina" er et Palestina fritt for jøder, og slik har det alltid vært. 

Det kan være verdt å se på hva nå likviderte Ismail Haniyeh sa i en tale på ett kvarter på Al Jazeera rett etter massakren 7. oktober 2023: 

“This battle is not only for the Palestinian people or only for Gaza. Gaza is merely the lever of resistance, . . . but since this is about al-Aqsa mosque, it is the battle of the [Islamic] nation. I call upon all the nation’s children, no matter where they are, to join the fight . . . of the men who are writing history with their blood and their rifles.”

Ingen går dør til dør og slakter ned barn foran deres foreldre, og foreldre foran deres barn, for å kunne etablere en selvstendig stat i fred med sine naboer. De gjør det for å fjerne inntrengerne fra islamsk land og nasjon. Denne messianske visjonen, om gjenerobringen av islamsk land, er det viktigste som står i veien for fred i Palestina/Israel. 

Om vestens politikere og intellektuelle kunne begynne å forstå at Hamas, Islamsk hellig krig, Hezbollah og andre ikke tenker som dem rundt denne konflikten, så kunne mye vært annerledes. For de nevnte gruppenes del har det aldri handlet om å gjøre livet godt og/eller levelig for befolkningen i Palestina, men om å vinne tilbake hellig land for Islam. 

Et siste sitat fra den påstått moderate Haniyehs tale for å gjøre det tydelig:

We have only one thing to say to you: get out of our land. Get out of our sight. Get out of our city of Al-Quds and our Al-Aqsa Mosque. We no longer wish to see you on this land. This land is ours, Al-Quds is ours, everything [here] is ours. You are strangers in this pure and blessed land. There is no place or safety for you.

Israel og Hezbollah

Nå når det er mer og mer klart at det pågår en krig mellom Israel og Hezbollah er det viktig å minne om fire ting:

1. Krigen er mellom Israel og islamistene i Hezbollah, ikke mellom Israel og Libanon. Libanon er en fiasko-stat ("Failed state"), et tomt skall der ulike grupper opererer fritt og utvunget. Blant disse er Hezbollah den klart største og sterkeste - trolig den militært sterkeste ikke-statlige aktør i hele verden. Trent i den Syriske borgerkrigen og finansiert av Iran. 
2. Etter 34-dagerskrigen i 2006 vedtok FN's sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 1701 med en demilitarisert sone mellom grensen til Israel og Litani-elven. Den har ikke Hezbollah brydd seg noe med, og har bygd opp et voldsomt militært apparat i dette området. (FN-resolusjoner er papirtigre.) Israel har gjort det klart at de er ferdige med sin operasjon/krig dersom islamistene følger opp våpenhvileavtalen de inngikk i 2006. 
3. Hezbollah begynte å bombe Israel 8. oktober 2023, som en del av Hamas' massakre og gisseltaking dagen før. Det begynte ikke som en "sympatierklæring med det palestinske folk i Gaza" som noen synes å tro, men som en del av en massakre. Hezbollah har sendt over 8.000 raketter inn i det nordlige Israel, ødelagt byer og kibbuzer, og Israel har måttet flytte over 60.000 mennesker fra deres hjem. 
4. Hezbollah er (nesten) like ivrige som Hamas etter å bruke sivile som skjold for sine våpen, så vi kan vente oss mange oppslag om sivile tap i den nærmeste tiden. Bildet over er en langtrekkende rakett funnet i et hjem i Sør-Libanon. (Bildet: IDF) 

Fred i Midt-Østen?

I det som sies og skrives om Israel, Palestina, Gaza og Hamas er det ganske mye som blir oversett og/eller underkommunisert. Noen kulepunkter om dette: 

• Palestinerne på Gaza-stripen lider på grunn av en krig som Hamas startet 7. oktober i fjor med en massakre og massiv gissel-taking. "Alle" krever at Israel skal slutte med sin krigføring, men "ingen" nevner at dette ville være over om Hamas løslot de levende gislene og overleverte alle de døde. Fritt leide til Iran kunne de sikkert også fått - men det vil de jo aldri gå med på. Det er hellig krig som gjelder, og krigens mål er at Israel skal vekk. 
• Det var en våpenhvile (hvis en ser bort fra alle rakettene som Hamas og andre til stadighet fyrte over til Israel) fram til og med 6. oktober. Hamas brøt den, og de kan lett gjenopprette den (se punktet over).
• Incentiver og terrorisme virker. Det å gi Hamas innrømmelser (anerkjennelse av en ikke-eksisterende stat, for eksempel) for å ta gisler og massakrere jøder og andre tilfeldig forbipasserende, er å invitere til mer av det samme. Det å vise svakhet og kompromissvilje har, historisk, hatt akkurat samme effekt i Midt-Østen. 
• "Iran er dedikert til å utslette Israel, dette er rotfestet i den islamske republikken." Dette sa den nyvalgte og visstnok "moderate" presidenten i Iran, Masoud Pezeshkian i juli. Så lenge Irans håndlangere  Hamas og Hezbollah får holde på, og så lenge de får støtte fra moderate vestlige ledere som burde vite bedre, så blir det ingen fred i Midt-Østen. De som ikke ser de dype alliansene mellom Iran, Russland, Nord-Korea og Kina har bare sin egen blindhet å takke. 
• Det er ingen moderate krefter med noe støtte på palestinsk side. Ingen. Selvstyremyndigheten på Vestbredden ledes av en Holocaust-fornekter, og frie valg (noe islamistene ikke driver med med mindre de må) ville blitt vunnet av Hamas. De påstått moderate Selvstyremyndighetene driver også "Martyrfondet," som kritikere med god grunn kaller et system for "pay for slay" siden utbetalingene øker jo flere jøder som drepes. 
• Midt-Østen er ikke et sted der ettergivenhet og tegn på svakhet føles opp av motparten med fredsvilje, kompromiss og avtaler. Iran, Hamas og Hezbollah er ute etter seier. Seier betyr at Israel skal bort. De er med hensikt vage med hensyn til om dette betyr at også alle jødene skal bort, men mye tyder på at "Fritt Palestina!" for disse kreftene betyr "fritt for jøder."

PS - jeg ønsker et Midt-Østen der alle lever i fred og gjensidig respekt, side-om-side, uten noe ønske eller plan om å utslette eller fjerne sine naboer. Det betyr også et Midt-Østen uten Hamas og Hezbollah, og ISIS/Daesh og Al-Quada. Disse er ute etter å gjenerobre Israel for Islam. Om et Midt-Østen i fred og fordragelighet også skal omfatte Iran må det være uten det apokalyptiske prestestyret landet har nå. 

Var Irans angrep så mislykket?

"Alle" ønsker de-eskalering i krigen mellom Iran og Israel. Denne krigen ble mye tydeligere i helgen da Iran angrep Israel fra eget land med ca. 300 missiler og droner, men den har putret og gått lenge med trefninger mellom Irans sponsede drabanter som Hezbollah i Libanon, Houti-militsen i Jemen og ikke å forglemme Hamas og palestinsk Islamsk Jihad på Gaza. Mye har foregått skjult, og selv bombingen av det iranske konsulatet* i Damaskus 1. april har ikke Israel tatt ansvaret for. 

Nå får Israel høre at de har vunnet en seier ved at de svært avanserte luftvernsystemene fungerte og avverget store skader. Bare 10 av 120 langtrekkende missiler kom inn i luftrommet til Israel. Det som ikke nevnes, er at Iran denne gangen varslet 72 timer på forhånd via Tyrkia og til USA, og at systemene er svært kostbare å drive. Det kostet ikke Iran mer enn noen millioner dollar å utføre dette angrepet, mens systemene som tok seg av dem kostet minst 10 milliarder. Iran kan sende en lang rekke angrep av denne typen - uten å varsle på forhånd. 

Denne gangen fikk Israel hjelp av USA med etterretning og lokalisering av innkommende missiler. Sammen med Storbritannia og Frankrike hjalp de også til med å skyte ned. Heller enn styrke, viser dette at Israel trenger venner som stiller opp. Hele tiden. Det er svakhet heller enn styrke, og noe angrepet fra Iran avslørte. 

Angrepet viste også at Iran er fryktløse. USAs og andres advarsler om ikke å angripe hadde ingen virkning, men kanskje USAs løsepenger på $6 milliarder til Iran for fem gisler like før 7. oktober i fjor kan ha gitt Hamas en større interesse i å ta gisler. 

Framfor alt viser angrepet aggresjonsvilligheten til et av de sentrale medlemmene i CRINK-alliansen (kanskje KRINK på norsk?). Iran leverer droner og missiler til Russland, mens Nord-Korea leverer ammunisjon mot olje. Kina har blitt Russlands største handelspartner, og alle samler støtte til sin diktatur-allianse internasjonalt gjennom å isolere Israel diplomatisk, og ironisk nok beskylde landet for å drive med apartheid og folkemord. 

Det er på tide å våkne opp og se at vi har en mektig allianse vi uten blygsel godt kan kalle "Ondskapens akse." 

* Bare de mest naïve tror dette var en konsulat i vanlig betydning. Det var en fremskutt iransk kommandopost i deres koordinering av krigen mot Israel. Det var derfor disse krigsherrene møttes der. 

Hvorfor slo Israel til i Damaskus?

I natt angrep Iran. Israel ble angrepet med 300 droner og missiler, stort sett avfyrt fra Iran men noen kom også fra Irans islamistiske drabanter i Jemen og Libanon. Selvsagt får Israel skylden fra de vanlige fiendene også i Norge, at Israel ba om dette gjennom angrepet på toppene fra Hezbollah og den iranske revolusjonsgarden i Damaskus. Jeg har også lest at det var et grep Netanyahu foretok for å kunne holde på makten. 

Nesten hver dag siden 7. oktober har Israel blitt bombardert av Hezbollah fra Libanon, og slått tilbake. Dette får naturlig nok liten oppmerksomhet mot det som skjer på Gaza, men det minner Israel om at det er nesten helt omringet av fiender som vil ødelegge staten. Begge parter har ønsket å holde dette på et moderat nivå, uten å la det eskalere. Det er kjent at Hezbollah har et vanvittig arsenal i Sør-Libanon, og det er langt ned på listen for Israel å få dette i hodet mens krigen på Gaza pågår.

Så hvorfor slo de til? Det enkleste og mest opplagte svaret er at de ikke kunne la være. Som kjent er landet i krig, og her fikk de (antakelig) pålitelig etterretning om at en gruppe av landets mest innbitte fiender skulle være samlet på ett sted. Mohammad Reza Zahedi var kommandør av Revolusjonsgarden, og hovedmann bak Irans forsyning av raketter både til Hamas og til Hezbollah. Hans nestkommandernde var også der, Mohammad Haji Rahimi, som har hele Midt-Østen som operasjonsområde og særlig har hatt ansvaret for å koordinere med Huti-militisen i Jemen, og deres angrep på Israel og på skipstrafikk i Rødehavet. Hossein Ahmirolla, som leder al-Quds-troppene i Syria og Libanon, var også på plass. 

Bildet blir dermed av et toppmøte av svært mange av dine militære fiender på ett sted. Ingen part i krig ville unnlatt å ta et slikt mål om de fikk sjansen. Det er et kommandosenter fylt av de som ønsker din utslettelse. Tapet av disse toppene var et betydelig tilbakeslag for Iran, et land som er betydelig involvert i både Hezbollah og Hamas. 

Å se verden med to øyne

Jeg tenkte egentlig å skrive et innlegg denne gangen om "ustilte spørsmål" i forbindelse med krigen på Gaza. To av disse var "hvorfor hra det ikke blitt en regional krig i Midt-Østen?" og "hvorfor liker ingen araberland palestinerne?" Men jeg vil heller være litt positiv i alt dette negative, og fordi jeg ikke har noe svar på de to spørsmålene, vil jeg heller fremheve at noen klarer å se flere sider av en sammensatt sak: Martin Krasnik, dansk journalist av jødisk opphav, 

Krasnik har skrevet en bok som nå har kommet på norsk med et eget forord. I forordet til "En smal bro over avgrunnen" tar han opp det jeg selv har observert: at norsk offentlighet er ekstremt ensidig Israel-kritisk, og synes å feie terror fra Hamas og Hezbollah under teppet. Norge, kanskje sammen med Irland, skiller seg slik ut som særlig enøyd i den vestlige verden. Krasnik later ikke som han vet svaret på hvorfor det er slik, men forslaget om at vi lider av sorg over at Oslo-prosessene havarerte og trenger en - EN - syndebukk, har kanskje noe for seg. (For min egen del tror jeg posisjonen til Klassekampen, eller Krasseslampen, som jeg selv har kalt avisen siden 70-tallet, kan være del av forklaringen. Der skrives konflikten stadig inn i sjablongene fra 60- og 70-tallets Sovjet-propaganda.)

I et intervju med Morgenbladet er Krasnik svært reflektert og balansert, og dette anbefaler jeg på det varmeste. Også her er han undrende til den norske ensidigheten, men gir først og fremst et balansert bilde på et stort lerret. Han sier også at de som først og i særlig grad uttrykte sympati og støtte til han, som jøde, etter 7. oktober var palestinere. De visste kanskje bedre enn mange andre hvordan det var å føle seg utsatt for å være den man er. 

I dag kom også Torkel Brekkes ekstremt gode og veldokumenterte kronikk om sionismen. Den står i Aftenposten. 

PS: Jeg har tidligere uttrykt tvil om tallene som Hamas kommer med over ofre i krigen på Gaza kanskje ikke er til å stole på. Denne artikkelen viser godt hvorfor man bør tvile på dem, men uansett hva som er riktige anslag er det ingen tvil om at svært mange uskyldige sivile har blitt drept og skadet, og at svært mange flere lever i et aldri så lite helvete med mangel på det meste. Det er uansett vanskelig, ja kanskje umulig, å beregne sivile tap når svært store deler av bygningsmassen er ødelagt og det sivile samfunn i oppbrudd og kaos. The fog of war ligger tykk over Gaza. (Under: Påfallende tall fra Hamas' helsemyndigheter.)