Spennende karrieremuligheter

Atomvåpen, Israel og Iran

Nå har jeg flere ganger hørt NRKs Wolasmal hevde at det ikke er noen bevis for at Iran var i ferd med å skaffe seg atomvåpen, og andre har hevdet at de var flere år unna. Implikasjonen er selvsagt at dette bare var et påskudd for å angripe Iran - som om Israel skulle behøve noen all den tid Iran helt siden det islamistiske kuppet i 1979 har gjort det klart at deres fremste mål er å utslette Israel. Selve implikasjonen til Wolasmal, at man så å si måtte stå med en passe mengde U-235 i hånden for å kunne gjøre dette, er i seg selv absurd. 

Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) leder Rafael Mariano Grossi er byråets første effektive person i denne rollen (se bildet), og en som har satt seg inn i sakene. Han fant fort ut at Irans atomprogram kun kunne ha våpen som mål. Det å anrike uran fra U-238 til U-235 er svært dyrt og krevende, og de aller fleste av de 31 landene som har kommersielle reaktorer kjøper anriket uran fra Russland, England, Frankrike eller Kazakhstan. Videre er det ingen grunn til å anrike over 5% dersom man ikke har tenkt å lage våpen. Iran er langt over dette for lengst, og IAEA anslår at Iran hadde minst 400 kg anriket til 60% U-235. Det finnes ingen sivile formål som krever dette, og bare atomvåpenproduksjon kan være formålet. 

Natanz, ett av målene Israel har gått etter, har en hovedbygning som dekker ikke mindre enn 2,7 kvadratkilometer. Der er det plass til 50.000 sentrifuger. Videre har Iran nektet inspektører, og har satt full fart på sitt atomvåpenprogram. Wolasmal, som har stor tiltro til egne vurderinger, hevder derimot at Netanyahu bare har lurt sin egen befolkning for å kunne angripe Iran og unndra seg rettsforfølgelse. 

Det er tydelig at programmet er enormt. Ingen av de andre mellomstore atommaktene, som for eksempel Pakistan og India, har noe som ligner, og IAEA ble nektet adgang til noen av disse fasilitetene som de hadde identifisert. Mistenkelig? Mer enn mistenkelig! Og det i et land som har utslettelsen av et annet land som fremste mål. En som har svært god tilgang til israelsk etterretning skriver at "Putting all the required components together, should Iran have chosen to do so, I was given to understand, was a matter of no more than two months, and possibly as little as a week."

CENTCOM, USAs Central Command, offentliggjorde et estimat basert på egen etterretning og data fra IAEA om at Iran var dager fra å kunne produsere et enkelt atomvåpen, og noen uker fra å kunne produsere flere mer avanserte. Så ble Tulsi Gabbard (kjent for å fremme russiske narrativer og desinformasjon) sitert i CNN på at dette ikke var tilfelle. Rapid Response 47, som er "Official Rapid Response account of the Trump 47 White House" gikk så ut og re-postet meldingen sin på X (se bildet over). Hvem har rett? Det er lite sannsynlig, for å si det forsiktig, at Irans ledere vil være behjelpelige med å avgjøre saken med håndfaste bevis. Det å nekte IAEA innsyn er talende i så måte. 

Israel har vært i krig med Iran implisitt siden 1979 og det nye regimets klart uttalte mål om å utslette jødestaten, klar og tydelig nok gjennom flere tiår med Hizbollah, Hamas og Houtiene, og eksplisitt siden 7. oktober 2023. Når så troverdige kilder sier at Iran også er nær ved å få evnen til å utslette Israel med noen få raketter, så sitter ikke de og venter på å få bevis i hånden før de agerer. Wolasmal bør kunne forstå det, selv om han kanskje ikke vil. 

Noen, til og med talspersoner fra norsk UD, hevder videre at angrepet mot Iran er i strid med folkeretten og farlig for regional stabilitet. Norge er her ganske alene blant demokratiske land, og påstandene er i seg selv urimelige. 

Regional stabilitet: Den fremste faktoren for regional ustabilitet er og har vært Iran helt siden 1979. Med en serie fremskutte aktører, som Houtiene, Hizbollah, Hamas, samt med støtte til forbryterske regimer som i Syria, har Iran vært den fremste årsaken til regional krig og ustabilitet i flere tiår. Det er Irans apokalyptiske prestestyre som er farlig for regional stabilitet, ikke Israel som har vært en pådriver for normalisering og siviliserte forhold gjennom Abraham-avtalene med flere land i regionen. 

Folkeretten: For det første var ikke angrepene mot Iran starten på noe, det var fortsettelsen av den krigen Hamas startet 7. oktober og som også tidligere har omfattet angrep med fly og raketter mellom Iran og Israel. Ingen fredsavtale eller våpenhvileavtale har materialisert seg. At ikke UD har fått dette med seg er urovekkende. 

Men selv om dette hadde vært starten på krigen, hadde ikke folkeretten stått i veien i følge denne utlegningen, som på meg virker solid. I lys av regimets utallige løfter om å utslette Israel og jødene er det i grunnen ganske ubegripelig at norsk UD hevder at regimets bevarelse er nøkkelen til regional stabilitet. 

En liten påminnelse til slutt:

“In the coverage of the conflict between Israel and Iran, we need to really emphasize the asymmetry between the interests of the two states: Iran would like to destroy Israel and Israel… would like not to be destroyed by Iran. This is not a situation where evenhandedness is appropriate.” 

Nei til Atomvåpen?

Nok en gang fikk en organisasjon mot atomvåpen Nobels fredspris. Også i 2017 gikk prisen til en slik organisasjon, og da skrev jeg dette om saken. Jeg har ikke endret mening, selv om prismottakerne i 2024 var en organisasjon startet av personer som hadde opplevd atombombens lidelser på egen kropp. Atomkrig er forferdelig, enten den startes med overlegg eller gjennom feil. 

Kort oppsummert skrev jeg i 2017 at atomvåpen dessverre er oppfunnet, og at en verden uten atomvåpen fortsatt vil være en verden der atomvåpen plutselig vil kunne være tilstede igjen. At det ikke skal skje, vil fordre en verden med gode regimer, dyp tillit, full transparens, og ingen konflikter. Altså ikke den verden vi kjenner, og ei heller en verden det noen gang er realistisk at vi skal oppleve. 

En verden med suboptimale regimer, manglende tillit, skjulte program for våpenutvikling, mer omfattende bruk av atomkraft (husk global oppvarming som må bremses!), og så videre, er en verden der noen plutselig kan og vil utvikle atomvåpen og der fordelen med å ha dem må benyttes ganske umiddelbart. Det er en mye verre verden enn den vi kjenner i dag. 

I 2017 oppdaget jeg ikke noen andre som skrev det samme som meg, men på tampen av 2024 kom denne artikkelen i Gemini der Professor Espen Moe ved NTNU sier mye det samme som jeg skrev i 2017. 

Moe går videre, og påpeker at med et USA som under Trump trekker seg ut av NATO - eller i det minste stiller et spørsmålstegn ved artikkel 5 i NATO-traktaten - vil vi i Europa stå uten den beskyttelse avskrekkingen USAs arsenal av atomvåpen utgjør. "Demokratiske land vil trenge atomvåpen så lenge det finnes ustabile regimer i verden," sier Moe, og jeg er enig. Han sier, rent konkret, at land som Polen antakelig er i tenkeboksen om saken. 

Litt, men bare litt, kontrafaktisk kunne Labours Jeremy Corbyn med eller uten Liberal Democrats i Storbritannia ha vunnet et valg. De ville så kvittet seg med Storbritannias U-båter med atomvåpen (Trident). I Frankrike kan eller kunne venstresiden ha vunnet, eller Marine Le Pens parti som er Putin-vennlige kan eller kunne gjort det samme. Med Trump i Det Hvite Hus kunne eller kan vi (det frie Europa) stå der svært så laglig til for utpressing og overfall. 

Ideelt sett burde alle land med atomvåpen ruste ned siden feilvurderinger og tekniske feil kan skje, men det fordrer det vi mangler: Regimer som er demokratiske, som står til ansvar for sine innbyggere, som ikke har aggressive hensikter eller ønsker å være dominante, og som har tillit til hverandre og hverandres gode vilje. 

Realistisk sett bør store land som Polen, Tyskland og Italia seriøst vurdere et atomvåpenprogram. Gjerne i samarbeid, og gjerne i regi av EU. 

Hvordan bør det bli fred i Ukraina?

Hvordan kan det bli fred i Ukraina? Og framfor alt: Hvordan BØR det bli fred i Ukraina? På dagen der vi feirer frihet og selvstendighet er dette et aktuelt tema, dessverre. 

Jeg har tidligere ment at man må gi Putin noe. Krigen kan ikke opphøre på fredelig vis uten at Putins Russland oppnår noe, har jeg ment. Uansett hvor motbydelig den tanken er, så er alternativet verre: En såret despot med ryggen mot veggen tar lett til drastiske virkemidler med uoverskuelige konsekvenser. Men jeg har endret oppfatning. 

Det må være opp til Ukraina hvordan dette skal ende. Det er de som er angrepet, og de som må veie offer opp mot offer. Min endrede oppfatning har også mye med situasjonen på bakken å gjøre: Ukraina gjør det mye bedre enn noen hadde sett for seg. Og Russland mye dårligere. Å stanse en aggressor med å gi ham noe, er noe annet enn å unngå et forsmedelig nederlag for den samme ved å gi ham noe. 

Russland bør lide nederlag i Ukraina. Putin har malt seg inn i et hjørne, og alt han har sagt og skrevet de siste årene tyder på at han vil ha alt. Ukraina har ingen rett til å eksistere som nasjon for det er ingen nasjon. Ukraina er Russland, og Russland har rett til å ta det tilbake. Ingen våpenhvile eller fredsslutning der Putin får noen smakebiter av Ukraina vil endre på det. Han vil ha alt, og det vil ikke endre seg. 

Bare et totalt nederlag for Putin og Russland vil være noe å bygge fred på. Den vel 70-årige etterkrigsordenen som har gitt oss i Europa fred fram til februar (eller egentlig 2014) er basert på en orden der angrepskrig ikke har noen plass. Det å endre på denne vil være å åpne portene for aggresjon som lønner seg. 

Resten av Europa kastet bort mye tid og krefter på å gjøre Putin til lags. Bare et totalt nederlag kan få slutt på de imperiefantasiene som driver dette vanviddet, og gi oss muligheter for fred og stabilitet. Det å gi etter for noen som truer med atomvåpen vil åpenbart gi oss flere trusler om bruk av atomvåpen. Det vil vi ikke ha! 

Men først og sist er det Ukraina som må ta denne avgjørelsen, og per i dag er det lite som tyder på at de tenker som den norske venstresiden om denne saken. Det er deres liv, land og eiendom. 

Mange liv i ett

Livet til den tyske jøden Ursula Kuczynski (1907-2000) var flere liv i ett. Hun var antakelig Stalins viktigste spion, og overlevde både forfølgelse, etterforskning og Stalins utrenskninger i Moskva på 30-tallet. Hun var gift to ganger og fikk tre barn med tre menn, og spionerte i Kina, Mandsjuria, Polen, Sveits og Storbritannia. Ingen av de mange hun var føringsoffiser for svek henne noen gang, til tross for brutale forhør. Via en hul trestamme nær Banbury i Oxfordshire sørget hun for at Stalin fikk nok informasjon til at Sovjet-Unionen fikk atombomben ganske kort tid etter USA og Storbritannia. Hun var føringsoffiser for Klaus Fuchs som utførte noen av de viktigste beregningene som førte til både atombomben og hydrogenbomben, og som ble dømt bare 14 års fengsel for spionasje siden Sovjet-Unionen var en alliert på den tiden. Heller ikke han anga "Agent Sonya."

Det er vel så mye jeg bør si om akkurat hva som skjer i denne boka. Den er utrolig spennende og innsiktsfull, og fører oss gjennom mange av det forrige århundrets mest gruoppvekkende hendelser. Hun vekkes politisk hjemme i Berlin under nazistenes fremmarsj i Tyskland på 20-tallet, blir kommunist og følger sin arkitektektemann til Shanghai. Der blir hun rekruttert til spionasje, og trår til tross den overhengende faren for tortur og avrettelse dersom hun blir avslørt. 

Hun får i flere omganger utdanning i Sovjet-Unionen, skifter identitet og skifter bleier omtrent like lett. De usedvanlige fargerike personene i hennes omgangskrets får også god plass i boken, og skjebnene deres er ofte til å gråte blod av. 

Ja, og så endret hun verdenshistorien ved å sørge for at Sovjet-Unionen får tilgang til vestens atomprogram. MI5 var på sporet, men bommet. Kanskje fordi hun var så vanlig, så vennlig og så kvinne? 

Kort sagt en usedvanlig spennende bok om et usedvanlig menneske, hennes tid og miljø. På feil side, men vanskelig å mislike. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 3 (Kostnader)

Nå har jeg tidligere drøftet kjernekraft som et alternativ i en opphetet klimadebatt, og tatt for meg feilaktige påstander om at kjernekraft er et utslippsfritt alternativ og påvist at det vil ta altfor lang tid å bygge ut kjernekraft i det "vinduet" vi har til rådighet før klimagassutslippene løper løpsk. 

Et viktig element i de totale kostnadene kjernekraft vil medføre er lagringen av radioaktivt avfall. Noen endelig god løsning har man ikke funnet, og alt radioaktivt avfall har så langt blitt lagret i stadig større lagre. Dette medfører selvsagt en kostnad, for det er ikke bare å sette opp et skur. Men så må denne kostnaden multipliseres med den tiden avfallet må lagres før det er ufarlig. For flere av disse stoffene er farlige i flere titusener av år. Da er det bare å sette i gang med gangetabellen. Selv om dette mest radioaktive avfallet utgjør mindre enn 3% av totalen, så er det svært lenge å betale leie (og selv om noen skulle eie lagringsfasilitetene, så må man beregne inntekter av alternativ benyttelse i flere titusener av år.

Et land som USA, som står for 30% av all kjernekraften produsert i verden, har ca. 80.000 tonn radioaktivt avfall å ta vare på. Det har allerede kostet amerikanske skattebetalere 7,5 milliarder dollar, og tallet vil øke med mengden radioaktivt avfall. Som nevnt vil bare en liten andel av dette måtte lagres i flere titusener av år, men denne kostnaden må bæres selv om det er flere titusener av år siden kraften den bidro til ble produsert. En bitter regning å måtte fortsette å betale, kan man trygt si. 

Det er færre reaktorer i verden nå enn det var i 2002 (toppåret), og grunnene er mange. En av dem er kostnader. Det er rett og slett dyrest å lage kraft fra fissilt materiale. Kjernekraften kan rett og slett ikke konkurrere med fornybar kraft - på pris, på konstruksjonstid, på fornybarhet eller på sikkerhet. 

Bare på ett punkt er kjernekraft inntil videre bedre - den kan genereres når som helst. Men der skjer det også mye for tiden. Watch this space. 

Wrong but wromantic

Tittelen her er hentet fra 1066 And All That en humoristisk englandshistorie med ikke så få spikeren-på-hodet øyeblikk. Uttrykket brukes om royalistene under borgerkrigen, men brukes av meg her om ICAN - organisasjonen som vant Nobels Fredspris. Mitt eget syn kan vel kanskje oppsummeres med det de brukte om parlamentarianerne: right but repulsive. (Foto: Getty Images)

For atomvåpen er repulsive. Ingen er for grusom masseødeleggelse og stråling, men saken er hvordan man håndterer at denne våpentypen har kommet inn i verden og er oppfunnet. ICAN synes å mene at et FN-forbud fulgt av fjerning av alle skapte atomvåpen er veien og målet. 

Nesten alle forstår at det ikke kommer til å skje. Men er det ønskelig?

Atomvåpen er oppfunnet. Hva skjer den dagen de er borte? 

Dersom det har senket seg en total fred med ubegrenset tillit på jorden er alt i orden. Men om det å fjerne alle atomvåpen synes urealistisk, så er dette scenariet mange ganger mindre realistisk. Jeg tror vi lar det ligge, og da er vi i en verden med mange konflikter, manglende tillit og ingen atomvåpen. Men man vet hvordan de kan lages.  Hva skjer da?

Det er lite trolig at alle bare vil vokte på de andre. De som har muligheter vil utvikle atomvåpen i all hemmelighet for dersom den dagen opprinner at en aktør har dem, og ingen andre, er det om å gjøre for den aktøren å omsette sin overlegenhet i resultater før noen andre rekker å utvikle atomvåpen. 

Vi får dermed en verden i mer eller mindre skjult atomopprustning, høy usikkerhet og der "the winner takes it all". Etter alt å dømme vil en realistisk verden uten atomvåpen være mer ustabil og usikker enn den verden vi har i dag. Faren for bruk av atomvåpen vil øke - og hvem vil vel egentlig det?