Nei til Atomvåpen?

Nok en gang fikk en organisasjon mot atomvåpen Nobels fredspris. Også i 2017 gikk prisen til en slik organisasjon, og da skrev jeg dette om saken. Jeg har ikke endret mening, selv om prismottakerne i 2024 var en organisasjon startet av personer som hadde opplevd atombombens lidelser på egen kropp. Atomkrig er forferdelig, enten den startes med overlegg eller gjennom feil. 

Kort oppsummert skrev jeg i 2017 at atomvåpen dessverre er oppfunnet, og at en verden uten atomvåpen fortsatt vil være en verden der atomvåpen plutselig vil kunne være tilstede igjen. At det ikke skal skje, vil fordre en verden med gode regimer, dyp tillit, full transparens, og ingen konflikter. Altså ikke den verden vi kjenner, og ei heller en verden det noen gang er realistisk at vi skal oppleve. 

En verden med suboptimale regimer, manglende tillit, skjulte program for våpenutvikling, mer omfattende bruk av atomkraft (husk global oppvarming som må bremses!), og så videre, er en verden der noen plutselig kan og vil utvikle atomvåpen og der fordelen med å ha dem må benyttes ganske umiddelbart. Det er en mye verre verden enn den vi kjenner i dag. 

I 2017 oppdaget jeg ikke noen andre som skrev det samme som meg, men på tampen av 2024 kom denne artikkelen i Gemini der Professor Espen Moe ved NTNU sier mye det samme som jeg skrev i 2017. 

Moe går videre, og påpeker at med et USA som under Trump trekker seg ut av NATO - eller i det minste stiller et spørsmålstegn ved artikkel 5 i NATO-traktaten - vil vi i Europa stå uten den beskyttelse avskrekkingen USAs arsenal av atomvåpen utgjør. "Demokratiske land vil trenge atomvåpen så lenge det finnes ustabile regimer i verden," sier Moe, og jeg er enig. Han sier, rent konkret, at land som Polen antakelig er i tenkeboksen om saken. 

Litt, men bare litt, kontrafaktisk kunne Labours Jeremy Corbyn med eller uten Liberal Democrats i Storbritannia ha vunnet et valg. De ville så kvittet seg med Storbritannias U-båter med atomvåpen (Trident). I Frankrike kan eller kunne venstresiden ha vunnet, eller Marine Le Pens parti som er Putin-vennlige kan eller kunne gjort det samme. Med Trump i Det Hvite Hus kunne eller kan vi (det frie Europa) stå der svært så laglig til for utpressing og overfall. 

Ideelt sett burde alle land med atomvåpen ruste ned siden feilvurderinger og tekniske feil kan skje, men det fordrer det vi mangler: Regimer som er demokratiske, som står til ansvar for sine innbyggere, som ikke har aggressive hensikter eller ønsker å være dominante, og som har tillit til hverandre og hverandres gode vilje. 

Realistisk sett bør store land som Polen, Tyskland og Italia seriøst vurdere et atomvåpenprogram. Gjerne i samarbeid, og gjerne i regi av EU. 

Fred på Gaza?

Bernard-Henri Lévy, også kjent som BHL, har dessverre rett: Det er bare to veier til fred på Gaza og med Israel. Den beste er også den mest urealistiske, nemlig at Hamas frigir alle gislene og overgir seg. Det ville bli fred momentant, og freden kunne også vare. Den mer realistiske veien er også den mest blodige, nemlig at Israel ved IDF vinner frem og overvinner Hamas' militære avdelinger og ødelegger deres infrastruktur. 

Fred på Hamas' betingelser er ikke bare en liten pause i en uforsonlig krig for Israels utslettelse, det er også (etter alt å dømme) en start på noe mye større. Alt annet enn totalt nederlag for Hamas på Gaza vil gi organisasjonen vind i seilene. De vil kunne utrope seg til seierherrer over en mye mektigere fiende. På Vestbredden og i Midt-Østen for øvrig vil Hamas rekruttere i hopetall, og på Gaza vil denne islamistiske dødskulten fortsatt ha et jerngrep over en befolkning som brukes som menneskelige skjold i en krig de ikke har bedt om. 

Dette vil være ille nok lokalt, men Hamas vil ta over for skadeskutte IS* og Al-Quaida som islamistisk frontorganisasjon for terror mot mål over et mye større område. I dag Gaza, i morgen Midt-Østen og Europa. Er dette alarmistisk? Nei, dessverre. Det er bare å lese det de skriver, og høre på hva de sier til sine målgrupper. Det første målet er å utslette Israel, men det større målet er å nedkjempe det de ser som islams fiender (det vil si særlig det liberale Vesten) og etablere et kalifat. 

Islamistiske terrororganisasjoner overvinner man ikke en gang for alle, heller ikke Hamas. Men Al-Quaida var mektig for 20 år siden, og IS/ISIS/Daesh var mektige for ti år siden. De finnes fremdeles, men de er på ingen måte den store trusselen de var for ganske kort tid siden. Det samme kan skje med Hamas, men de kan fortsatt ha sin storhetsperiode framfor seg dersom de vinner på Gaza. Deres mektige våpen er mer enn 500 km med tunneler og Gazas sivile uskyldige: 

«Blodet som flyter på Gaza, sammen med motstanden og Al-Qassam [terrorstyrken til Hamas] vil nedkjempe okkupanten [Israel], vil overvinne denne fienden… Som jeg sa, og jeg gjentar hver gang, blodet til barn, kvinner og eldre – jeg sier ikke at det roper ut til dere, men vi trenger dette blodet så det vil tenne i oss revolusjonsånden, slik at det vil vekke oss til utholdenhet, så det vil vekke i oss motstandskraft og framgang.» (Leder i Hamas, Ismail Haniye til Al-Jazeera 26.02.2023)

* - dette ble skrevet og lagt ut til publisering forrige uke, og før IS-terroren i Moskva. Likevel står poenget seg: IS og Al-Quaida er i dag mindre farlige enn de var for noen år siden. Slikt kan selvsagt endre seg, og noe slikt som en boost for Hamas kan nettopp være utløsende.  

Hvordan bør det bli fred i Ukraina?

Hvordan kan det bli fred i Ukraina? Og framfor alt: Hvordan BØR det bli fred i Ukraina? På dagen der vi feirer frihet og selvstendighet er dette et aktuelt tema, dessverre. 

Jeg har tidligere ment at man må gi Putin noe. Krigen kan ikke opphøre på fredelig vis uten at Putins Russland oppnår noe, har jeg ment. Uansett hvor motbydelig den tanken er, så er alternativet verre: En såret despot med ryggen mot veggen tar lett til drastiske virkemidler med uoverskuelige konsekvenser. Men jeg har endret oppfatning. 

Det må være opp til Ukraina hvordan dette skal ende. Det er de som er angrepet, og de som må veie offer opp mot offer. Min endrede oppfatning har også mye med situasjonen på bakken å gjøre: Ukraina gjør det mye bedre enn noen hadde sett for seg. Og Russland mye dårligere. Å stanse en aggressor med å gi ham noe, er noe annet enn å unngå et forsmedelig nederlag for den samme ved å gi ham noe. 

Russland bør lide nederlag i Ukraina. Putin har malt seg inn i et hjørne, og alt han har sagt og skrevet de siste årene tyder på at han vil ha alt. Ukraina har ingen rett til å eksistere som nasjon for det er ingen nasjon. Ukraina er Russland, og Russland har rett til å ta det tilbake. Ingen våpenhvile eller fredsslutning der Putin får noen smakebiter av Ukraina vil endre på det. Han vil ha alt, og det vil ikke endre seg. 

Bare et totalt nederlag for Putin og Russland vil være noe å bygge fred på. Den vel 70-årige etterkrigsordenen som har gitt oss i Europa fred fram til februar (eller egentlig 2014) er basert på en orden der angrepskrig ikke har noen plass. Det å endre på denne vil være å åpne portene for aggresjon som lønner seg. 

Resten av Europa kastet bort mye tid og krefter på å gjøre Putin til lags. Bare et totalt nederlag kan få slutt på de imperiefantasiene som driver dette vanviddet, og gi oss muligheter for fred og stabilitet. Det å gi etter for noen som truer med atomvåpen vil åpenbart gi oss flere trusler om bruk av atomvåpen. Det vil vi ikke ha! 

Men først og sist er det Ukraina som må ta denne avgjørelsen, og per i dag er det lite som tyder på at de tenker som den norske venstresiden om denne saken. Det er deres liv, land og eiendom.