Løgner, fordømte løgner, og statistikk

Man trenger ingen andre enn NTB og godtroende journalister for å lage åpenbart usanne oppslag i norske aviser. Det er deprimerende. 

Oppslagene sier at "Israels egne tall viser at 83 prosent av de drepte i Gaza var sivile," blant annet på TV2.no og Aftenpoften. Det var vel knapt en avis, nettsted eller kringkaster i Norge som ikke gikk på den. Oppslaget bekrefter nemlig det etablerte narrativet om at jødene er blodtørstige barnedrepere, og det synes nå å være en etablert sannhet i Norge. 

Men om man bruker egen forstand viser tallene noe helt annet, for det disse tallene forteller er at "Databasen navngir 8900 soldater i Hamas og Islamsk hellig krig som skal ha blitt drept i Gaza fram til 19. mai i år." Nøkkelen ligger i "navngir." Dette er krigere som har blitt eliminert basert på konkret etterretning eller identifisert via rettsvitenskapelige analyser (som blir svært få til del) med navn og nummer. Hvor stor andel av døde i en krig som denne tror du dette omfatter? Hvor stor andel, for eksempel, av de døde IS-krigerne i Irak og Syria under de vestlige lands nedsabling av disse jihadistene tror du de kjente identiteten til? Svaret på begge spørsmål er selvsagt det samme: en liten andel. Da blir også prosentregningen til de lettlurte journalistene lite verdt.  

De fleste døde Hamas-krigerne kjenner man selvsagt ikke identiteten til. De bærer ikke uniform, og de går i alle fall ikke rundt med navnelapp på brystet. Selv Israel-hatende journalister burde kunne fatte det, eller i det minste kunne fatte at leserne deres vil kunne gjennomskue det de hevder i overskriftene. Om de gidder da, for de fleste er vel fornøyde med å få sine anti-semittiske fordommer bekreftet. Men tror du noen kommer til å publisere noen korreksjoner til det som står i overskriften? 

Jeg har også til gode å se noen korreksjoner i norske medier på at bilder av barn med cystisk fibrose, leukemi og annet har blitt brukt som illustrasjoner på "Israels utsulting av Gaza." Igjen kan enhver med tankens kraft i behold se på bildene at mødrene og søsken som noen ganger er med i bildet er sunne og velfødde, og hvorfor skulle de spise opp maten til sine egne barn og la dem sulte? Dette er grundig avslørt, og til og med The New York Times har kommet med beklagelse. Men i norske medier? Så sent som lørdag 23.8 brukte VG et av disse bildene som illustrasjon - men med den sunne og velfødde moren klippet vekk. 

Så noen korreksjoner venter jeg meg ikke. Det er slik propagandakrigen kjempes og vinnes. Av jihadistene og deres medløpere i demokratiske land. Gjentar du en stor nok løgn ofte nok blir den godtatt som sannhet, som Göbbels så godt visste. De redaktørstyrte mediene må gå i seg selv om de skal beholde en grad av troverdighet. Som det er i dag agerer de som aktivister for jihadistene i Hamas. 

Andrew Fox skriver dette på sin Substack om forskjellen på forskning og aktivisme: 

A credible civilian/combatant ratio would (1) publish definitions of “combatant” up front (police, auxiliaries, political cadres), (2) triangulate the denominator (MoH rolls plus grave/morgue records and missing‑under‑rubble estimates) with intervals, (3) build a fighter numerator that goes beyond named lists such as unit after‑action reports, group obituaries, detainee interrogations, and probabilistic matching to capture unnamed militants, and (4) publish a replication scaffold so others can audit the pipeline. That is the difference between scholarship and activism.

Denne rapporten fra Fox er et eksempel på scholarship.

Tallene fra Hamas selv viser at andelen er den tvert motsatte av det som hevdes i disse oppslagene: 

Of all fatalities recorded by Hamas between the ages of 13 to 55, which is the general combat age for Hamas fighters, 72% are male.

Men uansett tall og fordeling av ofre: Dette er en fullstendig unødvendig krig startet av Hamas, den politiske myndigheten på Gaza, 7. oktober 2023, og den kunne vært stoppet hver eneste dag som har gått ved å slippe gislene og å legge ned våpnene. De som tror at det å etterlate Hamas som politisk myndighet på Gaza vil lede til noe annet enn videre krig, terror og martyrium er farlig naïve. 

Å se verden med to øyne

Jeg tenkte egentlig å skrive et innlegg denne gangen om "ustilte spørsmål" i forbindelse med krigen på Gaza. To av disse var "hvorfor hra det ikke blitt en regional krig i Midt-Østen?" og "hvorfor liker ingen araberland palestinerne?" Men jeg vil heller være litt positiv i alt dette negative, og fordi jeg ikke har noe svar på de to spørsmålene, vil jeg heller fremheve at noen klarer å se flere sider av en sammensatt sak: Martin Krasnik, dansk journalist av jødisk opphav, 

Krasnik har skrevet en bok som nå har kommet på norsk med et eget forord. I forordet til "En smal bro over avgrunnen" tar han opp det jeg selv har observert: at norsk offentlighet er ekstremt ensidig Israel-kritisk, og synes å feie terror fra Hamas og Hezbollah under teppet. Norge, kanskje sammen med Irland, skiller seg slik ut som særlig enøyd i den vestlige verden. Krasnik later ikke som han vet svaret på hvorfor det er slik, men forslaget om at vi lider av sorg over at Oslo-prosessene havarerte og trenger en - EN - syndebukk, har kanskje noe for seg. (For min egen del tror jeg posisjonen til Klassekampen, eller Krasseslampen, som jeg selv har kalt avisen siden 70-tallet, kan være del av forklaringen. Der skrives konflikten stadig inn i sjablongene fra 60- og 70-tallets Sovjet-propaganda.)

I et intervju med Morgenbladet er Krasnik svært reflektert og balansert, og dette anbefaler jeg på det varmeste. Også her er han undrende til den norske ensidigheten, men gir først og fremst et balansert bilde på et stort lerret. Han sier også at de som først og i særlig grad uttrykte sympati og støtte til han, som jøde, etter 7. oktober var palestinere. De visste kanskje bedre enn mange andre hvordan det var å føle seg utsatt for å være den man er. 

I dag kom også Torkel Brekkes ekstremt gode og veldokumenterte kronikk om sionismen. Den står i Aftenposten. 

PS: Jeg har tidligere uttrykt tvil om tallene som Hamas kommer med over ofre i krigen på Gaza kanskje ikke er til å stole på. Denne artikkelen viser godt hvorfor man bør tvile på dem, men uansett hva som er riktige anslag er det ingen tvil om at svært mange uskyldige sivile har blitt drept og skadet, og at svært mange flere lever i et aldri så lite helvete med mangel på det meste. Det er uansett vanskelig, ja kanskje umulig, å beregne sivile tap når svært store deler av bygningsmassen er ødelagt og det sivile samfunn i oppbrudd og kaos. The fog of war ligger tykk over Gaza. (Under: Påfallende tall fra Hamas' helsemyndigheter.)

Inflasjonsnaivistene

Den årlige inflasjonsraten i Norge er nå på 6,7% (mai til mai). Mange, inklusive Norges Bank, SSB, og mange analytikere sier seg "overrasket" over det høye tallet. Dette er folk som burde vite bedre, og mange av dem har som jobb å vite bedre og å ta bedre avgjørelser enn det de har klart til nå.

Alle som har lest bloggen min det siste året vet at jeg har påpekt at inflasjonen vil øke og holde seg høyere lengre i Norge enn andre land. (Jeg skrev denne for et år siden.) Hvorfor? Fordi renten er for lav til å hindre dette. Inflasjonen blir ikke borte av at du klapper den, men av at du klasker til den hardt. Som når du slår myggen på armen din vil det svi, men myggen kreperer. 

Norge har lavere renter enn nesten alle land i Europa når vi burde ha høyere renter enn nesten alle andre land i Europa. Hvorfor det? Jo, fordi små valuataer (som vår) sliter i urolige tider. Investorer krever en premie for å sitte med små valutaer fordi disse er mindre omsettelige i en krise. Denne har vi ikke gitt, og derfor har etterspørselen etter kroner vært for lav.

Inflasjonen er som en ubuden gjest. Klarer du ikke å stoppe den i døra, så er det mye mer jobb å få den ut når den først har satt seg. Norges Bank har tydd til ønsketenkning heller enn kjølig analyse. 

Vi har, og har svært lenge hatt, negativ rente. Renten etter inflasjon - særlig målt mot boligprisene - har vært negative. Det har lønt seg å låne, og det å spare i bank har vært et tapsprosjekt. Det er det fortsatt. Dette bidrar i seg selv til at penger pøses ut i markedene, og at "boblen" blir større. 

Arbeidsmarkedet i Norge er brennhett, og det er boligmarkedet også. Begge i seg selv tilsier høyere renter enn i andre land uten disse forholdene, men nei. Norges Bank ser framover og tror at ting vil bedre seg. I mellomtiden har inflasjonen satt seg godt til, ordnet seg med snacks og lagt beina på salongbordet. 

Når den norske krona synker som en stein, så blir importerte varer mye dyrere. Det er ikke så vanskelig å forstå. At ikke Norges Bank har klart å kalkulere dette inn er forstemmende, særlig gitt at de burde tatt høyde for at ingen importører tar prisøkningen på egen kappe siden kundene har penger å bruke. Regjeringen pøser også penger inn i økonomien. Det er ikke så rart, for det er et valg til høsten som må vinnes og går rentene opp er det Norges Bank som får skylden og ikke Vedum. 

Jeg er bare en amatør-økonom, men jeg kjenner til de viktigste faktorene, begrepene og teoriene. Norges Bank og de andre sentrale aktørene kjenner også alt dette, og mye mer og bedre. Hvorfor tar de da så feil? La meg foreslå en forklaring: Group-think. De norske miljøene i triangelet Norges Bank - SSB - UiO er konsensus-drevne, og å stikke seg ut (for eksempel ved å kreve høyere renter enn de mest respekterte miljøene) har en høy sosial og karrieremessig kostnad.

Eller kanskje det bare er utbredt inkompetanse? 

Det er i alle fall ingen grunn til å holde igjen nå: Få rentene opp godt over 4%. Gjerne 5%. Det er best å klaske myggen. 

Økende ulikhet i Norge?

Venstresiden i Norge fremhever stadig vekk at det er økende ulikhet i Norge. De har "sakseierskap" til det å jevne ut ulikhet. Nå til dags går det visst ut på å bruke skatter til å jage de rikeste ut av landet med pengene sine. Sånn blir landet fattigere, men ulikheten blir mindre. Hurra! Det andre grepet er å være mer liberal med å ta imot flyktninger fra land med lavt utdanningsnivå. Disse har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge, og slik vil man alltid kunne øke ulikheten ved å senke bunnen og dermed ha "en god sak". Men landet som helhet blir fattigere. (Bildet: Sosiologisk Institutt, UiB)

Hva sier statistikken? Som så ofte ellers sier den det den blir bedt om å si. Eller rettere sagt: Du kan få støtte til din "fortelling" ved å velge parametre og tidsintervall. World Inequality Database har jeg før omtalt her på bloggen. Det er en fantastisk kilde. 

Jeg har sjekket tallene for Norge, og valgt å sammenligne de rikeste ti prosent på inntekt, mot den fattigste halvparten. Her er det lett å finne støtte for "sin fortelling" ved å velge starttidspunkt. Dersom man velger 1992, for eksempel, har ulikheten i Norge økt. Den fattigste halvparten har fått redusert sin andel av nasjonalinntekten fra 36% til 33%, mens den rikeste tiprosenten har økt sin andel fra 19% til 23% i 2018 (og omtrent det samme i 2021 - men de siste tallene er det færre av). Altså har ulikheten i Norge økt. 

Dersom vi velger 1997 ser vi at ulikheten i Norge ikke har økt i det hele tatt på et kvart århundre. Da hadde den fattigste halvparten også 33% av totalen, mens de rikeste ti prosent hadde en prosent mer (24%). De har altså fått litt mindre av totalen. 

Hva så med den rikeste prosenten? Mantraet fra venstresiden under Solberg-regjeringene fra 2013 til 2021 var at de gjorde "de rike rikere." Men tallene viser at den rikeste prosenten fikk redusert sin andel av inntektene fra 12% til 9% under regjeringene med Høyre, mens de åtte årene med SV i regjering (sammen med Ap og Sp) ikke førte til noen endring. 

De virkelig lange linjene, fra 1980 fram til i dag, viser virkelig overraskende små endringer. Den fattigste halvparten hadde da, som nå, ca. 33% av inntektene. Den rikeste tiprosenten hadde 21% da mot 22% nå - neppe noen grunn til å klage over stadig økende ulikhet i samfunnet. 

Men det er all grunn til å ta ulikhet alvorlig. Den forvitrer tillit og sosiale bånd i samfunnet, den gjør det vanskeligere med sosial mobilitet og er en (om enn indirekte) trussel mot demokratiet. Men det er også grunn til å ta alvorlig at ulikhet blir manipulert til politiske formål. Det undergraver også tillit og er en trussel mot demokratiet. I alle fall et opplyst demokrati. 

Skjevt bilde av virkeligheten - Storbritannia

Vårt bilde av verden er uklart og upresist. Kildene er minst like uklare og upresise. Bildet over viser antatte versus reelle andeler av befolkningen i Storbritannia som er ... (ett eller annet). (Klikk på bildet for å få det større. Kilden er her.) Undersøkelsen er gjennomført av YouGov - et svært anerkjent institutt. 

Poenget er å undersøke hva folk tror er forekomsten av ett eller annet samfunnsfenomen eller demokrafisk størrelse, for eksempel hvor stor andel av befolkningen som tjener over £100.000 eller hvor stor andelen av befolkningen som bor i London. 

Det siste, samt hvor stor andel det er som eier en bil og som har en universitetsgrad, er de eneste spørsmålene der avviket mellom oppfatninger og virkelighet ikke er svært betydelig. Avvikene ellers er til dels enorme. 

For eksempel trodde et gjennomsnitt av de spurte at jøder utgjør 10% av befolkningen, mens i virkeligheten er andelen under 1%. Andelen av alle minoriteter blir grovt overvurdert: Muslimer (15%/4%), asiater, svarte (20%/3%), biseksuelle, transseksuelle (5%/0,3%) og så videre. En nærliggende forklaring er at oppmerksomheten om antatt utsatte grupper gjør at flertallet i folket oppgraderer deres størrelse i samsvar med dette. 

Gjennomsnittet trodde også at 20% av befolkningen tjente £100.000 eller mer, men disse i virkeligheten utgjør ca. 3%. Det sier seg selv at det er lettere å tro at det å skattlegge de rike kan løse utfordringer når du tror de er så mange. 

Amerikanske Lionel Shriver (forfatter) tror det er den amerikanske venstresidens fanesaker som er forklaringen på disse misoppfatningene. Identitetspolitikken, også kjent som woke, kan jo være en faktor. I hennes eget land tror snittet av de spurte at andelen afro-amerikanere i befolkningen er 41% mens realiteten er 13%. 

Som nevnt tror jeg den viktigste forklaringen er en form for mere exposure effect. Denne viser egentlig til at folk begynner å like noe mer jo mer de blir eksponert for det. Her tror jeg at eksponering danner grunnlaget for oppfatninger om forekomst - jo mer du ser og hører om et fenomen, jo viktigere tror du at det er, og jo større tror du gruppene som som er involvert må være. Media og sosiale media er for tiden fokusert på identitetspolitikk, og dette får stor oppmerksomhet. Veien er ikke lang derfra og til å tro at gruppene som blir eksponert i disse sakene er større enn de egentlig er. 

Jeg tror jeg er bedre orientert enn hva som kommer fram i denne undersøkelsen, men også jeg trodde andelen vegetarianere i Storbritannia var høyere enn 4%. Men ikke på noe nær 20%. 

En helskrudd virkelighetsoppfatning

Spiller journalisters politiske oppfatninger noen rolle? 

Det er et kjent fenomen at journalister svært mye større grad enn befolkningen hører til på venstresiden politisk, og det er særlig på to måter at det kan spille en rolle i politikken. For det første kan politiske oppfatninger komme til uttrykk direkte eller i hvordan saker blir vinklet. Men en mye oversett påvirkning ligger i hvilke typer saker som får oppmerksomhet. Det kan man også måle på hvordan oppmerksomhet skrur virkelighetsoppfatningen. 

Test deg selv: Hvor stor andel av befolkningen i Norge tror du er muslimer? Hvor stor andel er samer? Hvor stor andel av befolkningen snakker samisk til daglig? (Svar nederst på siden)

I USA tror de som blir spurt i gjennomsnitt at 41% av befolkningen er svarte. Blant svarte amerikanere (African Americans som folkegruppen kalles til tross for at nesten ingen av den noen gang har vært i Afrika) er den gjennomsnittlige verdien 52%. Altså, svarte amerikanere tror at flertallet av befolkningen er svarte. Det riktige tallet (for i USA holder de rede på slikt gjennom folketellinger der folk blir bedt om å oppgi "rase") er 12%. Black lives matter, men andelen i befolkningen øker ikke av den grunn. 

Flertallet tror også at USAs asiatiske befolkning utgjør 29%, mens det egentlige tallet er 6%. Og at urinvånerne (som vi fortsatt ofte kaller indianere) utgjør 27% - mens det riktige tallet er 1%. Det må bety at landets hvite har blitt utsatt for et plutselig og omfattende folkemord. 

Når man legger sammen hva folk tror om folketallet i New York City (30%), California (32%) og Texas (30%) - så er det knapt folk igjen til resten av landet. Forklaringen er trolig medienes dekning og oppmerksomhet om disse to statene og den store byen med alle skyskraperne. Akkurat som med dekningen og oppmerksomheten rundt etniske minoriteter skrur det virkelighetsoppfatningen. "Alle" de ser på TV eller film bor jo i New York City eller i California, og Texas er jo en stor stat. 

Det samme slår inn på seksuelle minoriteter. Oppmerksomheten er det lite å si på. Med "woke" på dagsorden er det fullt fokus. Andelen homoseksuelle anslås til 30% - omtrent ti ganger så høyt som det reelle tallet. Transseksuelle anslås til å omfatte hele 21% av befolkningen (egentlig 0,6%). 

Det er mye annet gøy å lese ut av dette, men før man lar seg overmanne av det humoristiske bør man kanskje tenke over hva det sier om hvordan mennesker danner seg oppfatninger. Det er egentlig ganske lite av det vi tror om verden som er dannet gjennom entydige erfaringer og grundig gjennomtenkning. Og disse funnene er gode eksempler på dette. Eksponering danner grunnlaget for oppfatninger om forholdsmessig betydning og størrelse - som ved mye omtalte etniske minoriteter og befolkningen i høyt eksponerte byer og delstater. 

Løsning på selvtest: Ca. 4% er muslimer, 0,8% er samer, og 0,3% snakker samisk daglig. (Eller så nært som det lar seg gjøre å definere disse kategoriene.)

Hvor ille er Covid19?

Det finnes løgner, forbannede løgner og statistikk. Slik er det også med dødsfall av Covid19. I mange land er man for fattige til å teste og vite hvem som dør av hva, i andre land (som Russland og andre bandittstater) sørger man for å redigere statistikken av strategiske årsaker. Grafen over, som bare delvis viser det jeg skulle ønske å vise (siden skrift og tall er borte), er hentet fra The Economist (følg lenken.) De har beregnet dødsfallene fra Covid19 ut fra "overdødelighet," og det er det røde feltet som viser overdødeligheten i perioden med Covid19 og det grå feltet som viser offisielle data. Modellen viser overdødelighet mellom 7 og 13 millioner har dødd av pandemien, mot ca. 3 millioner etter offisielle data. 

Noen land har også "underdødelighet," antakelig fordi det har vært mindre smitte fra andre sykdommer som influensa mens man har holdt Covid19 under kontroll. Dette er land som Australia og New Zeland særlig, men også Norge har underdødelighet. Feilrapportering er særlig utbredt i Asia (siste bildet i de fire underliggende i illustrasjonen her) og i Russland (hvor det riktige tallet på Covid19-dødsfall trolig er ca. 5 ganger så høyt som rapportert). 

Modellen er laget av en nordmann som jobber for The Economist, Sondre Ulvund Solstad. Her forklarer han (Youtube):

Hva nå med vaksineringen?

Det er kanskje litt tidlig å slå det fast, men det ser dårlig ut for både Astra-Zeneca vaksinen og Janssen vaksinen (Johnson & Johnson). Disse sjeldne og kontraintuitive blodproppene som synes å være knyttet til vaksinene gir helsemyndigheter fra USA til Norge hodebry. 

Det kontraintuitive ligger i at ofrene har færre blodplater enn normalt, og at blodplater ellers er det som lager blodpropper. Sjeldenheten er åpenbar. Ut fra gitte doser ser jeg tall som tyder på at en er 99,996% sikker på IKKE å få noen slike bivirkninger. De fleste tar fly tross at risikoen faktisk er noe høyere. Professor David Spiegelhalter ved Cambridge University har beregnet risikoen til noe over 0,001%, noe som tilsvarer sjansen for å gjette de fem siste sifrene i noens telefonnummer. Det tilsvarer også sjansen for at en ung kvinne som tar P-pillen får blodpropp - i løpet av en uke. En uke!

For unge, som sjelden får alvorlig Covid-sykdom, kan det synes unødvendig å ta denne risikoen selv om den er liten. Men det tar ikke med i betraktningen farene som ligger i lang Covid, faren for blodpropp med Covid, og den betydelige fordelen med at vaksinerte i vesentlig mindre grad sprer viruset videre. 

Men risiko har også med følelser å gjøre, ikke kalkulasjon. Eller aller mest med følelser å gjøre, for de aller fleste av oss er elendige til å vurdere risiko statistisk. Det er følelsene som forteller oss om noe er farlig eller ikke, og fornuften får liten plass inntil eventuelt den generelle stemningen endrer seg. (Tenk bare røykelovens innvirkning på antallet røykere.) 

Derfor er risikoen for at mange - altfor mange - vil vegre seg for å ta vaksinen dersom Astra-Zeneca og Janssen kommer inn i vaksineprogrammet. Det er også en trussel mot vaksineprogrammet. 

Ofte er det fornuftig å legge til grunn at det er følelser og ikke fornuft som styrer handlinger. 

Slektsforskning? Jeg hopper av.

Det sies at på menn som begynner å bli eldre er det bare to ting som vokser: Håret i ørene og interessen for historie. En kan sikkert hekte slektsforskning på det siste. For min del har slekten vært av interesse siden jeg var ganske liten, og det samme har mer generell historie. Så kanskje jeg har vært gammel fra tidlig alder? 

Interessen for mer generell slektsforskning har passert toppen for min del, vil jeg påstå, mens interessen for å finne ut mer om min mystiske morfar som jeg for mindre enn et år siden fant i en fattigmannsgrav i Adelaide, Australia, fremdeles er stor. 

Hvorfor har interessen for slektsforskning dabbet av? For det første fordi jeg har fått avklart ganske mye for min egen del. De gjenstående detaljene er av noe mindre interesse. For det andre på grunn av fenomenet vi kjenner fra epidemiologien: Kraften i eksponentiell vekst, eller dobling per iterasjon. Når vi kommer tilbake til ca. da Karl den Store ble født har vi alle over en trillion forfedre og formødre, mens forskere har beregnet at det totalt sett har levd ca. 110 milliarder mennesker (homo sapiens) totalt. 

Denne tabellen viser det tydelig: Vi har svært lite til felles med forfedre og mødre bare noen få ledd tilbake. 6,25% med tippoldeforeldre, for eksempel. Og finner du slektninger i kirkebøkene helt tilbake til tidlig 1600-tall (som jeg har gjort) har du ca. 0.09765625% genetisk slektskap med dem. Og halvparten av det igjen i leddet før. Fra før vet vi at det som skiller oss homo sapiens fra en annen homo sapiens er en promille av DNA - så 0.09765625% av en promille er ganske lite. 

Men genetikk kan fortelle oss mye om menneskehetens historie og utvikling. Da er vi langt over individnivå. De gentestene som er så populære er det all grunn til å være skeptiske til - i alle fall de "tolkningene" som kommer med. 

Sekvenseringen av genomet, og den utrolige utviklingen i denne teknologien, har gitt mye ny og til dels overraskende kunnskap på meget kort tid. Man har også funnet måter å utvinne DNA fra svært gamle skjelett. David Reich har oppsummert mye uhyre interessant forskning i denne boka. 

Så kort oppsummert: Interessen for kollektivets historie er økende, den for slektsforskning synkende. Jeg skylder på matematikken! 

Manglende mangfold - eller statistisk enfold?

I en artikkel på E24.no aktualiserer Caroline Grundekjøn manglede mangfold blant norske toppledere med at det er "kun" 5% av topplederne som har bakgrunn fra ikke-vestlige land, mens 15% har bakgrunn fra andre vestlige land enn Norge. (Bildet: Getty Images)

Ikke noe sted brukes befolkningens sammensetning som sammenligningsgrunnlag, så her trenger Grundekjøn hjelp. Hvis poenget er mangfold må befolkningens sammensetning speiles, ikke sant? 

Statistisk sentralbyrå viser at ca. 7% av befolkningen har såkalt "ikke-vestlig bakgrunn." Avviket blant topplederne er i alle fall betydelig mindre enn jeg hadde sett for meg ut fra artikkelens innhold. To hoder til på bildet i E24.no og vi har en perfekt match. Fra før vet vi jo at kvinner er kraftig underrepresentert i akkurat denne gruppen, og det i betydelig større grad enn ikke-vestlige innvandrere. 

I befolkningen som helhet utgjør vestlige innvandrere også ca. 7%, noe som gjør denne gruppen kraftig overrepresentert blant topplederne i Norges største bedrifter med sine 15%. Hvis dette skal være et problem for mangfoldet må det vel være fordi de norske er underrepresentert blant topplederne? 

På meg virker det som om artikkelen ble skrevet med konklusjonen først og at "base rate" derfor ble underkommunisert eller rettere sagt totalt neglisjert. Den ville ødelagt poenget. 

Manglende mangfold er en utfordring på mange felt i samfunnet. Det at man rekrutterer personer som ligner en selv er et faktum, akkurat som de fleste søker sammen med personer man ligner eller har mye til felles med. Det er ikke bare på toppen av de børsnoterte selskapene dette skjer, men over alt.

Dette poenget hadde fortjent en artikkel med et bedre grunnlag. 

Befolkningsutvikling

Et av de mest interessante kart jeg har sett på lenge: befolkningsutvikling i årene 2001 til 2011 i
Europa. I alle fall de land der vi har data. Det er best å klikke på bildet for å få det stort nok.

Jo mørkere rødfarge jo sterkere tilvekst, og jo mørkere blåfarge jo sterkere tilbakegang.

Det er så mye interessant å kommentere her at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne, så jeg lar det være. Studer i ro og mak!