Minnedagen for Holocaust

- er i dag. For bare noen dager siden skrev jeg om Nürnbergprosessen og mangelen på et dypt oppgjør med de skyldige. 

Bildet over er fra museumet til utryddelsesleiren Belzec helt øst og langt sør i dagens Polen. Om du ikke har hørt om den før, så er ikke det så rart. Selv om ca. 430.000 jøder ble myrdet her, så overlevde bare to. Dette var ikke en arbeidsleir, eller en kombinert arbeidsleir og utryddelsesleir som Auschwitz. Hit kom jødene for bli drept, og det tok bare noen få timer fra ankomst til død. I Sobibor, nord for denne leiren, overlevde bare 56 mens ca. en kvart million ble myrdet. Der var gjennomslittlig tid i leiren før døden tre timer. 

“It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?” – John Gray in Straw Dogs.

Dette var et folkemord. Folkemord betyr ikke bare «for mange sivile dødsfall» – et hjerteskjærende faktum i nesten alle kriger. Det betyr å forsøke å utrydde en gruppe mennesker uten annen grunn enn at de tilhører denne gruppen: nazistene og deres partnere drepte jøder i Holocaust fordi de var jøder, og hutuer drepte tutsier i folkemordet i Rwanda fordi de var tutsier. Målet var å "bli kvitt dem" som folk. 

På denne dagen er det viktig å minne oss selv på at hvis folkemord – et begrep som først ble skapt på 1940-tallet – skal beholde sin status som en unik og forferdelig forbrytelse, kan ikke begrepet brukes i hytt og pine på enhver krig med mange sivile dødsfall. Kriger er forferdelige nok. Krig er virkelig helvete på jord, og det er ingen klisje men en brutal og bloddryppende virkelighet. Det misbruket vi ser av begrepet «folkemord» risikerer å gjøre oss blinde for de virkelige folkemordene når de finner sted, og å gjøre den kalkulerte utryddelsen av millioner av jøder til et hendelig uhell. 

Nürnbergprosessen og de skyldige

Jeg er sent ute, men jeg har trengt tid til å tenke på dette. (Bildet: Skede i Latvia desember 1941 der 2.700 jøder ble skutt og drept på tre dager. De på bildet har sekunder igjen å leve.)

20. november var det nemlig 80 år siden Nürnbergprosessen mot Nazi-toppene begynte. Denne er grundig dokumentert, filmatisert og omskrevet. Men det som har krevd tid å tenke gjennom er omfanget og hvor mange som virkelig var skyldige, og som slapp så lett fra det. Ikke alle var tyskere heller, for den første fasen av Holocaust var en dugnad mellom tyskerne og lokale befolkninger i Øst-Europa. 

Jeg var i konsentrasjonsleiren Majdanek utenfor Lublin i 1992. Det var en dyster og rystende opplevelse. Noe av det mest rystende var kartene over det østlige Polen. Der var det tegnet inn de byene og landsbyene der alle jødene ble robbet og så drept. Gjerne ved å bli jaget inn i Synagogen som så ble påtent, men svært mange ble også skutt. Kartet var så tett av markerte massakre at det knapt var noen del av det til overs. 

Auschwitz har blitt et navn som oppsummerer det industrielle og systematiske mordet på millioner jøder og flere hundre tusen romfolk, men bruken skjuler den systematiske utryddingen av jøder i Øst-Europa som startet lenge før gasskamrene tok over. Dette var "The Holocaust by Bullets." Skissen under er fra et tysk dokument med oppskrift for å lage massegrav for jøder.

Dette illustrerer i grunnen poenget mitt: Det var uhorvelig mange som var involvert i massemord og massakre og som aldri så innsiden på en rettssal. 

Historiker Mary Fulbrook i Reckonings — Legacies of Nazi Persecution and the Quest for Justice:

“Perhaps 200,000 people and possibly closer to a million were at one point or another actively involved in killing Jewish civilians. And the ranks of those who made this possible were far wider.”

Dominic Lawson i The Times kommer inn på hvorfor: Myrderiene var så effektive at det var få eller ingen vitner igjen. Fra Belzec, for eksempel, ble ingen dømt. Om du ikke har hørt om denne leiren der en halv million ble myrdet, er det trolig fordi det bare var to overlevende herfra - hvorav den ene døde under mystiske omstendigheter før det kom til noen rettssak. Bare en ble dømt. Dømte vs døde er altså 1:500.000. 

Dette er i grunnen dekkende for hele oppgjøret. Da jeg var i Øst-Tyskland i 1982 kom representantene for SED stadig inn på nazistene som fortsatt hadde høye stillinger i Vest-Tyskland. Mangelen på oppgjør med Nazismen i Vest var en vesentlig del av legitimeringen av DDR. 

En annen grunn til at oppgjøret uteble er at rettssystemet og statsadministrasjonen fort ble fylt av de som nyss var nazister. Konrad Adenauers stabssjef var Hans Globke som også var en av nazistenes viktigste og mektigste jurister og formulerte "Loven for beskyttelsen av det tyske blod".

Denne samme Globke skrev også lovteksten som i 1951 fastsatte kvoter for nyansettelse av Nazi-jurister på samme nivå som de før hadde jobbet. Ganske raskt var dermed 3/4 av de øvre embetene i rettssystemet besatt av gamle nazister. 

Amnestier og løslatelser fulgte - uten at de allierte blandet seg inn - av noen av de mest grusomme forbryterne som fortsatt satt i fengsel. 

Noe av det mest vesentlige med Nürnbergprosessen er altså alt som ikke skjedde etterpå. Men det skal de ha: Noe av det beste ved Haus der Wannsee-Konferenz (jeg var der i april 2023 - se bildet) er de siste rommene der de åpent og bramfritt tar fram hvor grunt oppgjøret etter Holocaust var. 

Det nye Tyskland er i grunnen forbilledlig når det gjelder oppgjøret med (det manglende) oppgjøret. 

Holocaust i Midt-Østen?

Nazistene planla å utrydde også jødene i Palestina under andre verdenskrig, men ble stoppet av Montgomery ved El Alamein. Godt hjulpet av "ørkenrottene" i SAS, som jeg før har skrevet om på bloggen. Hovedmålet deres var åpenbart Suez-kanalen og oljetransporten, men det sekundære målet var den halve millionen med jøder som hadde rømt til Palestina. SS hadde en tropp utstasjonert i Athen som skulle følge Rommel inn i Palestina og gjøre det av med jødene der. Dette mordet på jøder i Palestina var bare uker unna, og det skulle omfatte både de som hadde bodd i området i tusener av år og de som var mer nylig ankomne flyktninger fra forfølgelsen i Europa. 

Skuffelsen ble stor da Rommel gikk på det avgjørende nederlaget ved El Alamein, men troppen gikk til verket i Tunis og 2.500 jøder der omkom i konsentrasjonsleire. Alt dette kommer fram i boka Nazi Palestine av de tyske historikerne Mallmann og Cüppers basert på kilder som ble frigitt først for omtrent 20 år siden. 

Amin al-Husseini, Stormuftien av Jerusalem (se bildet over), var svært entusiastisk da han fikk høre om planene. Felles jødehat forente dem, og dette fellesskapet skulle vare krigen gjennom med Muftiens sendinger fra Berlin med ufortynnet jødehat blandet med Koransitat til Midt-Østen på kortbølgeradio.

Gruppene skulle operere i Palestins på samme måte som Einsatzgruppene i Ukraina med massiv nedskyting av den halve millionen jøder som hadde flyktet dit, og mulig bruk også av mobile gasskamre. 

Det er all grunn til å tro at Midt-Østen, såvel som mye annet her i verden, hadde sett annerledes ut om ikke de allierte hadde vunnet ved El Alamein. 

Hitler, Stalin, Mum and Dad - Daniel Finkelstein

Denne boka av The Times tidligere redaktør og medlem av Overhuset Daniel Finkelstein (eller Baron Finkelstein) er den beste jeg har lest på flere år. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal få skrevet for å få også deg til å lese den, men det må du!

Finkelstein er akkurat like gammel som jeg, født sommeren 1962. Han beskriver en scene fra sitt dagligliv i Nord-London da han fylte femti år, og hva han sa den gangen. Nesten alle var som han - britisk middelklasse av jødisk opphav, og han trodde noe som det hans familie gjennomgikk sytti år tidligere ikke kunne skje igjen. Det tror han ikke lenger, og det var en viktig grunn til at denne boka ble til. 

Kort fortalt så prøvde Hitler å ta livet av moren og hennes familie, mens Stalin hadde de samme planene for faren og hans familie. De lyktes bare nesten. På hver sin kant, som ofre for hvert sitt brutale diktatur, overlevde foreldrene krigen gjennom en serie med prøvelser, mirakler og tilfeldigheter som gir leseren hakeslipp. 

Handlingen, eller handlingene, i denne boken er mer enn nok til et dusin filmer. Du tenker at du har lest det meste om andre verdenskrig og alskens elendighet, men det har du bestemt ikke. Jeg regner meg som over gjennomsnittet belest og orientert om denne tidsepoken (og la oss ikke glemme at boken også følger Mirjam og Ludwik i fred og frihet i Storbritannia også), men jeg lærte mye nytt. Blant annet om hvorfor vi sjelden eller aldri hører noe om konsentrasjonsleiren Sobibor (der flere av morens familie ble myrdet). (Av kanskje en kvart million overlevde 56. Gjennomsnittlig levetid etter ankomst var tre timer!)

Boken er gripende, spennende, opplysende og også oppbyggelig. Gjennomgående kildebelagt og svært godt skrevet. Du bare må lese den! 

Konklusjon. KLAR BEFALING!