Gode spørsmål

Patrick Mascoe, en ikke-jødisk kanadisk lærer, stiller gode spørsmål:

Hvorfor blir jøder over hele verden holdt ansvarlige for handlingene til den israelske regjeringen?

En synagoge behandles som om den var en militær installasjon. En jødisk restaurant blir en stedfortredende slagmark. Et jødisk barn forventes å bære den moralske vekten av en krig de ikke startet og en regjering de ikke valgte. Det er grotesk. Det er eldgammelt hat med nye slagord, og flere burde si fra om det absurde i dette! Ingen klandrer muslimske elever for handlingene til Hamas eller Boko Haram, eller for steining av utro kvinner, henging av homofile, eller andre overgrep i muslimske land. Legg også merke til at når islamister angriper synagoger i England eller samlinger av jøder på en strand i Australia for eksempel, er det "sionister" de angriper. Det er det de sier. Men en trenger ikke være særlig skarp for å skjønne at det er jøder de vil drepe. (Jeg vil sterkt anbefale å lese dette innlegget hos Andrew Fox.)

Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat?

Det er visst en stor forbrytelse å mene at et land som har eksistert lengre enn de fleste land i verden fortsatt skal ha lov til det. Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat? Realiteten er at Israel har eksistert i mer enn 75 år og er blant den eldre halvdelen av verdens land. Land enten eksisterer eller så gjør de det ikke. Det finnes ikke noe begrep i folkeretten som en «illegitim» stat. Så hvorfor brukes dette om den jødiske staten og ingen andre land? Pakistan ble, for eksempel, opprettet i 1947 som følge av muslimsk løsrivelse fra India. Bangladesh oppnådde sin uavhengighet fra Pakistan i 1971 gjennom væpnet konflikt. Disse landene, også de som ble etablert gjennom vold, blir en del av det internasjonale samfunnet og oppnår aksept. Men ikke Israel. Israel blir demonisert og isolert. 

Hvorfor kaller folk Israel en apartheidstat?

Hvordan kan du være en apartheidstat når alle dine borgere har like stemmerettigheter, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og pressefrihet? Hvordan ligner det på apartheid i Sør-Afrika? Hvorfor kalles ikke de fleste muslimske land for apartheidstater? Kvinner har begrensede rettigheter, og kan i flere land ikke vise seg offentlig uten i følge med en mannlig slektning. Det er virkelig apartheid, der folk holdes fra hverandre og har ulike rettigheter. Jeg kunne fortsatt med sammenligninger med nabostatene, men poenget er etablert. 

Hvorfor er Holocaust det eneste folkemordet som blir relativisert og fornektet?

Ingen stiller spørsmål ved folkemordet i Kambodsja, Darfur eller Rwanda. Likevel blir det største og mest historisk dokumenterte folkemordet noensinne ofte diskutert om det i det hele tatt fant sted. Hvorfor finnes holocaustbenektelse i det hele tatt? Det finnes bare én grunn, og det er at det skjedde med jøder. 

Holocaustfornektelse har flere sider, og de har vi sett tydelig de siste årene. Sivile lidelser i Gaza eller Libanon er ganske enkelt en del av krig. De kan være ille og høyst virkelige uten å gjøre jøder til nazister. Krig kan være grusom uten å bli Shoah. Palestinere kan sørges over uten å stjele språket om jødisk tilintetgjørelse og bruke det som våpen mot jøder. Holocaust er ikke en metafor som bare står laglig til for å stjeles. Det var en spesifikk forbrytelse, begått mot et spesifikt folk, i en spesifikk skala, med et spesifikt ideologisk formål: å utrydde jødene fra jorden. Å snu dette mot jøder nå er rett og slett avskyelig. 

Når ett land og én gruppe mennesker holdes til en høyere standard enn alle andre, må man spørre seg hvorfor dette skjer? Alle er offentlig enige om at rasisme og diskriminering er galt, men likevel er antisemittisme systemisk. Jøder har vært sivilisasjonens utpekte syndebukk i to tusen år. Unikt grusomme, jesus- og barnedrepende, slu, rike og utrolig mektige og listige. Hver epoke finner sin egen begrunnelse: religion, rase, nasjonalisme, og nå geopolitikk. Emballasjen endres, men målet gjør det ikke. 

Blodanklagene er tilbake. De er bare blitt vasket gjennom språket til aktivisme og menneskerettigheter. Jøder fremstilles igjen som unikt grusomme, unikt konspiratoriske, unikt blodtørstige. Israel anklages ikke bare for feil, ikke bare for brutalitet, ikke bare for krig, men for metafysisk ondskap. Hvert offer reduseres til bevis på jødisk fordervelse. All kompleksitet viskes ut til fordel for demonisering og isolasjon. Hver grusomhet begått av Hamas eller Hizbollah eller Iran tåkelegges gjennom bortforklaringer. Jødisk sorg blir gransket. Jødisk frykt blir hånet. Jødisk selvforsvar behandles som kriminelt. 

Antisemittisme er ikke en reaksjon på hva jøder gjør. Det er et mønster så dypt forankret i menneskets historie at de fleste som bærer det ikke engang gjenkjenner det i seg selv.