The Recruit (Netflix)

Denne Netflix-serien på åtte episoder klassifiseres som "Spy-adventure" og "Comedy-drama" på Wikipedia, men den er mest det første og litt mindre det andre. Tonen er ganske lett tross de alvorlige konfliktene og de til dels blodige og smertefulle hendelsene, så det er nok der komedien finnes. 

Owen Hendricks er en ny advokat i CIA, med en far som døde i Afghanistan og mye å bevise. Han deler leilighet med to andre i Washington D.C, og den ene er en tidligere kjæreste. Han vikles fort inn i en sak der en tidligere dobbeltagent truer med å fortelle det hun vet om en hemmelig operasjon dersom hun ikke slippes ut av fengselet i Arizona. 

CIA fremstilles som et rottereir der alle er ute etter å unngå svarteper, og å komme seg opp og fram i organisasjonen. En av de litt mindre sentrale figurene er Janus Ferber som har hatt et kontinuerlig panikk-attakk i flere år. Han er kostelig spilt av Kristian Bruun. Det er nesten verdt å se serien bare for denne karakteren. Også de andre skuespillerne er fra øverste skuffe. 

Dette er en av de få seriene jeg kan huske som er nesten helt uten dødpunkter. Det er sjelden "plukke-opp-mobilen-for-å-se-om-det-har-skjedd-noe-refleksen" har vært så fraværende over åtte hele episoder. Det var kanskje ti minutter litt over halvveis, men ellers har dette vært knakende god underholdning (men ikke noe mer enn det) hele veien. 

Konklusjon: Klar anbefaling.

Three Pines (TV serie)

Kanadiske TV-serier har jeg ikke sett så mange av. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste en - bortsett fra denne,som jeg så nettopp på Prime Video.

Den er basert på en bokserie av Louise Penny sentrert rundt Chief Inspector Armand Gamache i Sûreté du Québec. I bokserien er Three Pines, der det meste foregår, en koselig landsby, men her i TV-serien er det en samling tilsynelatende alminnelige folk som har dype og til dels skumle hemmeligheter. Ikke alle disse karakterene er helt troverdige, dessverre, noe som trekker ned. 

Det er åtte episoder og fire kriminalmysterier. Det ene går gjennom alle episodene, og får fullt fokus i de to siste. Det er lite vold, men det mangler ikke på elendighet. Jevnt over sjelelig elendighet. Og det bringer meg over på det viktigste.

Det klart beste med hele serien, ut over at den er en spennende serie med whodunits, er Alfred Molina som Armand Gamache. Sjelfull, klok, men ikke uten feil og skavanker. 100% troverdig, og virkelig en skuespiller som bærer rollen, og gjennom rollen også hele serien. Gamache er frankofon, men snakker engelsk med britisk aksent etter å ha studert historie ved Cambridge. Da passer det godt at den skuespilleren som passet rollen perfekt er fra London. 

Konklusjon: Anbefaling.

Reacher (Prime Video)

Lee Childs karakter Jack Reacher er selve inkarnasjonen av en nådeløs hevner. Han snakker lite, er bygd som et brick shithouse, men i filmene ble han spilt av spjælingen Tom Cruise (170 cm). Cruise hadde kjøpt rettighetene, og kunne velge hvem som skulle spille. Det ble jo helt mislykket gitt at hele poenget med Reacher er et man mountain som ordner opp med tørre nevene. Cruise kom til kort. 

Men nå kan alle puste lettet ut. I Prime Videos serie Reacher blir han spilt av Alan Ritchson, som er like høy som meg (188 cm) men betydelig breiere over bringa (se over). Fiksjonens Reacher er 7,5 cm høyere, men det gjør ingenting i denne spennende serien bygd på den første boka Lee Child skrev om Reacher: The Killing Floor. 

Dette var også den første boka jeg leste i serien, og jeg har for lengst lest alle som Lee Child selv skrev. Plottet er meget godt, kanskje et av de beste i hele serien, og skuespillerne er førsteklasses og ingenting er spart på i produksjonen. Så langt jeg kan huske, er også TV-versjonen nært opp til boken. 

Det største avviket mellom boken og denne TV-serien er at Reacher snakker betydelig mer her enn i boken. Han lar helst nevene snakke for seg, men her jabber han i veg med både den ene og den andre. Det er vel knapt til å unngå. Hovedpersonen kan ikke gå rundt taus som en østers i en TV serie der ingen fortellerstemme kan fylle inn pausene. 

Heldigvis lar han nevene gjøre jobben med skurkene. Han snakker dem ikke i senk.

Konklusjon? - Klar anbefaling. (Man kan ta en gratis prøvemåned hos Prime Video)

John Le Carré - Silverview

Har du lest noen bøker av Le Carré vet du hva du får: Det dreier seg som oftest om spionasje og fungerende men likevel skakkjørte sjeler. Stilen er gjerne antydende, og leseren får sjansen til å tenke selv og liksom trekke strekene fra punkt til punkt og se et bilde som forfatteren selv overlater til leseren å skape. Som leser blir du skjerpet, og kan komme til å føle deg smart. 

Denne romanen var ikke ferdig da Le Carré døde for over et år siden, men den er i all hovedsak fullstendig i den forstand at handlingen kommer i mål. Med bare 207 sider er den betydelig kortere enn hva som er vanlig fra den kanten, og ofte kan man komme over korte avsnitt som bare antyder noe som i en vanlig roman fra denne kanten ville tatt en side eller fire.

Vår hovedperson er en relativt ung "flyktning" fra livet i The City, i London. Han etablerer en bokhandel i en døsig kystby på nordsjøkysten nord for London, og her møter han en sjarmerende og litt eksentrisk eldre mann som blir involvert i bokhandelen men som gjør en del påfallende ting. 

Uten å røpe for mye, så er handlingen i nåtid i denne lille byen og i London. Både Balkan og Midt-Østen kommer inn i handlingen som bakgrunn for personene, og som (nesten) alltid kaster også andre verdenskrig og den kalde krigen lange skygger inn i denne boka. 

Men det blir aldri særlig spennende. Det er i grunnen det viktigste ankepunktet. Man kan ganske tidlig se hvor dette bærer, og det er tynt med overraskelser. Som fan av forfatteren, og særlig den sentrale Smiley-trilogien, må man jo få dette med seg. Men jeg ble skuffet, og jeg er slett ikke sikker på om forfatteren ville ønsket at denne boka kom ut. 

Konklusjon - For blodfansen. 

Val McDermid - 1979 (Roman)

Val McDermid har skrevet noen av de mest spennende bøkene jeg har lest. Dette er slettes ikke en av dem. 

Vi møter en ny figur i McDermids univers her - Allie Burns. Hun har en grad fra Cambridge, og er nå journalist i Daily Clarion i Glasgow. Der møter hun Danny Sullivan som også er ganske ny. Sammen driver de fram noen spennende saker i grenseland, og over, til hva politiet er eller burde være interessert i. Internasjonal skattesvindel og terroristgrupper er ikke bare trivielt, og de skaffer seg fiender både på nært og fjernt hold. 

Advarsel: Plotspoilere følger!

Dette fører dem inn i flere dilemma og noen spennende situasjoner, men det er ikke mye til thriller og heller lite å lure på. Noe mord skjer ikke før mot slutten. Det er mest som en litt mer voksen bok i en serie som Hardyguttene eller Nancy Drew. Koselig nok, for all del, og grei tidtrøyte - men det blir ikke så spennende, og det er smått med overraskelser. Inkludert det at Allie oppdager at hun er lesbisk (som forfatteren), eller i det minste bifil. 

Også Val McDermid var journalist i Glasgow i 1979, og jeg hadde ventet meg litt mer frisk tidskoloritt - men slikt er det nok mye lettere å skape visuelt enn gjennom en bok. 

1979 skal etter sigende følges av 1989 og så videre, men jeg tror ikke jeg skal følge denne serien.

Konklusjon? - Ligg unna. 

Daniel Silva - A Death in Vienna (krim)

Daniel Silva var utenriksjournalist med Midt-Østen som spesiale før han slo seg på å skrive spenningsromaner. Dette er den fjerde i serien med Gabriel Allon, en Mossad-agent som også restaurerer kunstverk. Den første omtalte jeg her. 

Denne boka utgjør sammen med de to foregående et slags oppgjør med manglende oppgjør om Holocaust i Europa. The English Assassin lar sveitsiske banker lide for sine synder under andre verdenskrig, og i The Confessor er det den katolske kirken som får det glatte lag. Det er fiksjon, men nært nok den ubehagelige historien til at nevnte organisasjoner neppe kan ha likt det de leste. Her er det Østerrike som kommer i fokus når et arkiv i sentrum av Wien blir sprengt. 

Arkivet, som har et svært så nøytralt navn, driver og sporer opp nazister med krigsforbrytelser på samvittigheten. Grunnen til sprengningen er at de har kommet tett på aktuelle politiske krefter i Østerrike. Dessverre for disse kreftene er lederen for senteret, som kjemper for livet på sykehus, en venn av Allon. Mer enn dette tror jeg ikke jeg skal røpe av handlingen. 

På sett og vis er kanskje dette den minst spennende av de tre bøkene, men den er mer enn spennende nok. Etter fire bøker er det mye som tyder på at jeg kommer til å lese alle sammen, og med stor interesse. Handling, karakterer, de historiske forbindelsene og fortellerkunsten. Alt er elementer av høyeste kvalitet og som holdes sammen av en forfatter som virkelig kan sine saker.

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Jørn Lier Horst - Illvilje

Jeg har anmeldt bøker av Jørn Lier Horst tidligere, og alltid med Wisting - hans detektiv i Vestfold. De er alltid svært realistiske, såkalt police procedurals, hvor handlingen følger det som er politiets "dreiebok."

Sist jeg anmeldte en av Horsts Wisting-bøker syntes jeg den var på grensen, eller kanskje over, til å bli kjedelig. Realismen kan tas for langt. Man kunne nesten tro at Horst hadde lest min anmeldelse, for ingen kan beskylde denne boka for å være kjedelig. Da har man virkelig blitt forvent. Skikkelig spenning hele veien, er det. 

Det er en virkelig versting som står i sentrum for handlingen. Tom Kerr er en serieforbryter som voldtar, piner, plager og tar livet av sine unge kvinnelige ofre på bestialsk vis. Ikke bare det, kan parterer dem også, og graver dem ned. 

Heldigvis er han tatt. Handlingen begynner når han har innrømmet flere mord og skal ut av fengselet og på befaring. Der vil han vise hvor et annet offer er begravd. 

Selvsagt blir Wistings datter Line involvert. Det har blitt en hovedingrediens i plottet i disse bøkene. Omtrent som de bøkene med Hardy-guttene jeg vokste opp med. Det viser seg alltid at saken faren Frank og Joe egentlig jobber med den samme saken som de har begynt å nøste i. Noe av den samme følelsen har jeg med disse senere bøkene med Wisting. Men det har lite for seg å irritere seg.

Horst skriver nesten utelukkende hovedsetninger, noe jeg også prøvde i avsnittet over. Språket kommer aldri i veien for en spennende handling, men det gir heller ikke noe ut over handlingen. Når det er så spennende som her så gjør det egentlig ikke noe.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Undercover - Sesong 2

For å si det rett ut: Denne andre runden med den Flamsk/Belgiske serien "Undercover" er fantastisk!

For omtrent en måned siden anbefalte jeg første runde med dommen "klar anbefaling." Den jekker jeg nå opp til "klar befaling!" Dersom man i det hele tatt liker spenning på TV er det knapt noe bedre enn denne andre serien. Et pluss, mener jeg, er at det hele foregår (for det meste) på flamsk - et sjarmerende germansk språk som tidvis høres forbløffende norsk ut. 

Det er vel vanskelig å skrive mye om det som foregår uten å røpe for mye av plottet, men noe må jeg få med. 

Denne gangen er det internasjonal og illegal (selvsagt) våpenhandel det går i, men også uferdig business fra første sesong er i høy grad med og driver handlingen fremover. Derfor bør man absolutt få med seg den svært gode første sesongen før man setter i gang med denne fantastiske sesongen. 

Mye foregår på ranchen til brødrene Berger. Der er det ridning, line-dance og Country & Western. Der jobber også Nathalie, som har en sønn i småskolealder sammen med Laurent - den eldste og mildeste av de to Berger-brødrene. Naturlig nok, gitt tittelen, må noen skaffe informasjon fra innsiden av operasjonen som forsyner kjeltringer og banditter kloden over med dødbringende våpen. 

Bob, undercover politimannen i sentrum av bildet over, får et svare strev med å drive denne etterforskningen, håndtere uoppgjorte synder fra første sesong, og ikke minst pleie de mildt sagt frynsete relasjonene med egen familie og nyrekrutterte agenter. 

Til tider blir det nesten for spennende!

Konklusjon - Klar befaling! 

Undercover (Netflix)

På den idylliske flamske landsbygda, på grensen til Nedeland og Tyskland, foregår det produksjon og distribusjon av store mengder narkotika i form av MDMA - også kjent som Ecstasy. Toppsjefen heter Ferry Bouman, og han bor på en campingplass nær Lommel.

Serien er basert på arrestasjonen i 2009 av Janus van Wesenbeeck, som bodde på en campingplass ved Lommel og drev i denne bransjen. Han ble avslørt på bakgrunn av arbeidet til en eller flere agenter som jobbet under dekke av falsk identitet.

Det er også opplegget her. Det gjelder å komme tett på Ferry og kona Danielle. Men Ferry er ikke født i går - han har også kilder i politiet, og blant skurkene er det ingen venner men derimot mange griske slanger. Komplikasjonene og spenningen bare øker på.

Serien er virkelig spennende, og til tider morsom. Frank Lammers som Ferry er bare helt fantastisk. Mannen ser ut som den type karikatur man kjøpte fra raske tegnere på gatehjørner før i verden, og spiller rollen til perfeksjon. 

Serien har ti episoder. Den andre sesongen kommer 8. november, har jeg lest. Jeg klarer nesten ikke vente!

Lesere av mine anbefalinger av TV-serier har kanskje lagt merke til at jeg vurderer det som positivt om serien går på et annet språk enn Engelsk. Her er det Nederlandsk og Flamsk det går i, og det er forfriskende. 

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

Young Wallander (Netflix)

 

Young Wallander er en serie på Netflix som byr på mye hodebry selv før plottet kommer i gang. Forbindelsen til Henning Mankells Wallander er både tydelig og eksplisitt, men Wallander er allerede død (tipper vi). Likevel er denne serien lagt til nåtidens Rosengård i Malmø, og alle snakker engelsk selv om de er svenske. Jeg har sett lignende løsninger før og klart å venne meg til det (med 'Allo 'Allo som det fremste eksemplet på hvordan det kan gjøres), men her sliter jeg hele veien gjennom.

Adam Pålsson som unge Wallander er den eneste svensken i hele serien, og hans engelsk med svensk aksent gjør det litt mer tilforlatelig. I omtrent ti sekunder til neste engelsktalende, gjerne med dialekt, tar over dialogen. Det hjelper på at han er en god skuespiller, og han spiller bra. Det er flere presumptivt gode skuespillere med, men de spiller heller middelmådig. De blir ikke troverdige. 

Der er mørkt i denne serien - på både den ene og den andre måten. Det er scandi-noir så det forslår. Det er forsåvidt spennende til tider, men det er for mye som skurrer. Ikke minst er det stereotypene. Man kan jo prøve å gjette, da, gitt dette formatet om det er de kriminelle gjengene og deres ledere som er skyldige - eller kanskje en rik mann med arvede penger?* Hva er sjansen for det første i svensk krim?

Konklusjon? - Take it or leave it. 

* - Det er ingen premie for å gjette riktig. 

Daniel Silva - The Kill Artist

 

Denne thrilleren fra ca. 20 år tilbake ligner mye mer på Le Carrés bøker enn på andre amerikanske thrillere med Bosch og Reacher som "helter." Det er Gabriel Allon som er gjennomgangsfiguren i denne serien. Allon arbeider for Mossad med farlige oppdrag, men er minst like interessert i sitt cover-yrke som er å føre gamle malerier tilbake til fordums prakt. 

Det viktigste for bøker som denne er å være spennende, og det er den absolutt. Men den er også noe mer. Atmosfæren, de ulike miljøene og perspektivet fra ulike karakterer gjør at den streker opp en verden som har flere fasetter en en thriller vanligvis har. Her er det modellen Rachel i Paris kommer inn. Hun er etterkommer av et par franske jøder som ble sendt i gasskammeret, men ikke før deres lille sønn ble reddet av naboene. 

Rachel, som egentlig heter Sarah Halévy, er allerede pensjonert som agent men den farligste palestinske terroristen har planlagt å ødelegge fredsforhandlingene med en spektakulær aksjon. Derfor blir hun trukket inn i bransjen igjen og går under cover. Jeg skal ikke avsløre så mye mer, annet enn at det er svært spennende og at man får sjansen til selv å avdekke sammenhenger og skjønne hvordan ting henger sammen. Likevel kommer en del ting ganske så overraskende. 

Silva konverterte til jødedommen før han giftet seg med en jøde. Selv om vi følger en Mossad-agent trenger ingen trenger frykte for israelsk propaganda. Her er det skurker og mer sympatiske figurer på begge sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en så velbalansert fremstilling av bakgrunnen for konflikten i en fiksjon noen gang. Knapt nok i sakprosa heller. 

Av serien med Gabriel Allon har jeg så langt bare lest denne. Den har gitt mersmak, så neste bok i serien er lastet ned. 

Konklusjon - Anbefaling. 

The Silent Patient (Anmeldelse)

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge - i alle fall i sjangeren krim. Forfatteren er en debutant, men det skulle man ikke tro. Plottet er usedvanlig bra, og språket er nærmest perfekt. Det er ikke noe overflødig, og oppmerksomheten holdes lett på et høy nivå. 

En alternativ sjanger for denne boka er "psykologisk thriller". Pasienten i tittelen er innelåst i psykiatrien etter å ha skutt sin ektemann flere ganger i ansiktet, og fortelleren er psykologen Theo Faber. Men han er ikke den eneste fortelleren. Vi får også stadig lengre innslag fra dagboken til pasienten, kunstmaleren Alicia Berenson. 

Faber leser om saken, og søker seg over til institusjonen der Berenson er innlagt. Hun har ikke sagt et ord siden hun ble tatt etter drapet, og Faber setter seg som mål å få henne i tale. 

Det er en klisjé, men jeg hadde vanskelig for ikke å lese boka fra perm til perm. Men som med godteri er det best å posjonere det ut litt.

Boka var en Sunday Times Bestseller og selges rimelig på Kindle. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

White Lines (Netflix)

I år er vel dette det nærmeste de fleste av oss kommer Middelhavet. Serien er laget av Álex Pina, samme karen som står bak Papirhuset - som jeg også anmeldte her på bloggen. 

Handlingen går på to tidsakser: "i dag", der Zoe må ned på Ibiza for å identifisere et lik som er funnet i fastlands-Spania og som trolig er hennes bror, Alex, som forsvant på 90-tallet. Nå er det tydelig at han ble drept, og Zoe får det for seg at hun skylder ham å finne ut hvem det var som drepte ham. 

Dermed spilles også oppløpet til drapet på 90-tallet inn, og vi følger House-DJ'en Alex og hans ferd mot berømmelse som party-konge på Ibiza. Zoe og Alex mistet moren til kreften, og politi-faren er kontrollerende. Alex, derimot, er utagerende og har ambisjoner. Han stikker av til Ibiza og søsteren blir igjen. Alex tar 'an helt ut på Ibiza, og Zoe blir veldig streit i Manchester. Helt til denne serien begynner. 

Fortiden rulles sakte opp, med varierende mengder av hver episode som er fra 90-tallet og det som skjedde da. Zoe kommer ikke bare nærmere hva som skjedde med broren, men hun (og vi) skjønner også mer av hvem han var, og hvem han ble. Zoe blir raskt mindre streit på Ibiza, og glemmer vel bort at hun er gift og har en datter tidlig i tenårene. 

De første episodene har mer komikk enn de senere, og det passer forsåvidt greit siden handlingen generelt blir mørkere. Det kan også være en fordel å ha et liberalt forhold til narkotiske stoffer, for det har den implisitte seeren av denne serien på ti episoder. På den annen side, jeg er ingen narko-liberaler og tålte det godt. 

Pina har nok sett en del på Almodovars filmer, og hans portretter av kvinner. De er sensuelle og irrasjonelle - jevnt over - men dette er jo fiksjon, må vite. Ikke at mennene er fri for irrasjonalitet heller - eller grov vold.

Episodene er av svært ujevn kvalitet. Det var en episode litt over midtveis der jeg sterkt vurderte å gi opp hele serien på grunn av dårlig skript og lite fremdrift, men heldigvis fortsatte jeg. Neste episode var spennende og holdt på oppmerksomheten hele veien. 

Zoe får sitt svar til slutt, og lærer mye på veien. Det gjør vi også - men det viktigste er at vi blir underholdt. 

Konklusjon - Anbefaling.

A Meditation on Murder (Bokanmeldelse)

Death in Paradise, TV-serien, har jeg anmeldt flere sesonger av her på bloggen. Kvaliteten har vært noe variabel, men "alle" har nok vært enige om at seriens første inkarnasjon med Ben Miller som detektiven Richard Poole var den desidert beste. 

Her har seriens skaper, Robert Thorogood, skrevet en serie romaner med utgangspunkt i serien men med andre historier enn de som gikk i serien. Dette er den første av dem, og som i TV-serien er dette også et eksempel på "det lukkede roms mysterium" med et begrenset sett av mistenkte. 

Richard Poole er lett å kjenne igjen, og det er også Camille Bordey hans franske Detective Sergeant, og resten av det opprinnelige teamet. 

Mysteriet er interessant. Det er god dynamikk og god stemning. En stemningsmessig lettere utgave av Agatha Christie, kan man si. Og det var lett å like denne boka. Så lett at jeg ville ha mer, og straks bestilte neste bok i serien på Kindle. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Papirhuset (Money Heist) (Netflix)

Denne spanske serien om innbrudd og gisseltaging i det spanske myntverket er noe av det beste jeg har sett på TV. I skrivende stund har jeg kommet litt ut i tredje sesong, og det jeg har sett så langt er nok til å foreta denne bedømmelsen. Den første sesongen har 13 episoder, den andre 9 (begge 2017) og den tredje 8 (2019). 

Aksjonen er planlagt ned til minste detalj og er svært utspekulert. Men selvsagt går ikke alt etter planen i krig og tjuveri. Det er mye spenning på action-nivå, men om det var alt ville jeg ikke bedømt serien som en av de beste jeg har sett. Det er samspillet og dramaet mellom aktørene som spiller på et svært vidt register. Skuespillerne er til dels ypperlige, og på det dårligste svært gode. Som seer får man også trimmet de emosjonelle musklene. 

Det spanske preget er også meget tydelig, og fortellerstemmen er en av de kvinnelige skurkene. Det er befriende ikke å ha en anglosaksisk eller amerikansk serie som er så god, og enda bedre at den er tydelig i sin annerledeshet. 

Hovedpersonen bak det hele kalles professoren, og han er ikke del av teamet som kommer seg inn myntverket. Hans rolle får også kontakt med politiet på så mange vis, og det er et rikt register av konflikter, lojaliteter og total oppofrelse som kommer i spill. 

Jeg føler meg beriket som menneske over å ha sett denne serien (til nå). Det er visst også snakk om en fjerde runde. 

Konklusjon - Klar befaling!

Gladbeck (NRK.tv)

Denne tyske serien på fire dramatiske episoder viser svært virkelighetsnært den bisarre historien om et bankran som ble gisseldrama i Tyskland og Nederland i august 1988. 

Serien legger seg så tett opp til virkeligheten at selv skuespillerne er vanskelig å skille fra de som var involvert tilbake i 1988. Dramaet er på ingen måte tysk politis, eller særlig tysk presses, beste hendelse. Det er spennende, latterlig, gruoppvekkende, pinlig og fremfor alt rystende. 

Selv om det er best ikke å ha lest om saken før man ser serien, så er dette likevel så gripende og himmelropende galt at det ikke gjør så mye om man har satt seg inn i det. Man skulle ønske at dette var ren fiksjon, men det er ekstremt virkelighetsnært. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Line of Duty - Serie 5

Jed Mercurio er mannen bak både denne serien og Bodyguard. Sistnevnte er Storbritannias mest sette TV serie gjennom tidene, og Line of Duty er ikke langt bak.

Også i denne foreløpig siste serien er vi i AC12 - Anti Corruption division 12. De etterforsker korrupte politifolk, og det har de holdt på med en stund. Fortsatt er det ulidelig spennende, men kanskje er dette den svakeste serien til nå. Det betyr ikke så mye - den er fortsatt vesentlig mer spennende og oppslukende enn den nest mest spennende serien på TV - hvilken det nå kan være. 

Man leter etter hovedpersonen blant de korrupte politifolkene i byen - de som har sin hånd over en utspekulert OCG (Organised Crime Group). Mistanken går både hit og dit, men denne gangen faller den sterkt og tungt på lederen for AC 12 Ted Hastings. Sentral for handlingen er også en politimann som er dypt under cover i OCGen.

Mer tror jeg ikke jeg kan fortelle uten å ødelegge den stolkantspenningen Jed Mercurio alltid serverer. De andre seriene har jeg gitt "Klar befaling" - og de vurderingene står. Jeg tar det ned et lite hakk her, men start gjerne med den første serien om mulig. 

Konklusjon - Klar anbefaling

Carlo & Malik (Netflix)

Dette er en italiensk krimserie lagt til Roma, og til å begynne med tenkte jeg at den var omtrent midt på treet. Pluss for å være verken engelskspråklig eller blå-grå og dyster, men ellers lite utenom det man kunne forvente når det gjelder spennende intriger. Men så tok det seg opp kraftig mot slutten av serien på 10 episoder.

Hovedgrunnen til det er at livet til hovedpersonene blir tema for kriminalintrigen. Som i så mange slike serier som baserer seg på en relativt høy grad av realisme, er hovedpersonenes liv den røde tråden mellom episoder der et mord eller slikt blir oppdaget og løst i løpet av en episode.

Far og datter har hver sin rolle i etterforskningen. Faren er etterforskningsleder, og datteren rettsmedisiner. Malik, til venstre i bildet, kommer inn i livene til begge.

Fortid, nåtid, og personlige relasjoner trekkes sammen av forbrytelser og etterforskning i nåtidens Roma. De siste episodene er virkelig gode, så jeg håper den får en ny sesong. 

Konklusjon: Klar anbefaling

Berlin Station (DVD)

"Berlin Station" er en amerikansk TV-serie lagt til Berlin med britiske skuespillere på toppen av rollelisten. Dette er en omtale av den første serien, som kom i 2016. 

Vi er på CIAs hovedkvarter i den tyske hovedstaden, og der er stemningen langt fra god. En intern kilde driver og lekker informasjon om CIAs aktiviteter i Tyskland, og denne kilden blir kalt Thomas Shaw. 

CIA og amerikanerne er ikke akkurat populære i Berlin etter avsløringene om avlytting av Merkels telefon, og Thomas Shaw gjør situasjonen stadig verre. Daniel Miller (Richard Armitage) går fra en fin stilling som analytiker i Langley og til den som har jobben med å røyke ut "Thomas Shaw". 

Det mangler ikke spenning og intriger. Dette er en serie som kan sammenlignes med Le Carrés serie om George Smiley og den franske Le Bureau. Det er store sko å fylle, og denne serien klarer det vel ikke helt på samme nivå. Men i mangelen av nye episoder Le Bureau er dette mer enn godt nok til å holde på interessen og ønske seg mer!

Rhys Ifans gjør en strålende rolle som Hector DeJean. 

Det er to serier til, men jeg ser ikke hvordan jeg kan få tilgang til de.

Konklusjon - Klar anbefaling! 

Luther - sesong 5

De fire første sesongene av Luther er på Netflix, og den første sesongen omtalte jeg har på bloggen i 2011. Der fikk jeg fram at karakteren er larger than life, og at han er i politiet men ikke av politiet. Inkarnert av Idris Elba, blir dette aldri et sekund kjedelig. 

Her i femte runde er karakteren forlengst etablert, og det er intens spenning hele veien. Luther får i oppdrag å oppspore en tilsynelatende ansiktsløs morder som slår til på gaten i London, og som vanlig vet vi som seere mer enn Luther og politiet. 

Det baller etter hvert på seg, og fortiden innhenter Luther på så mange vis. Det er nok derfor en fordel å ha sett de tidligere sesongene. Men jeg kan ikke huske at de foregående sesongene er så spennende som denne. Det er virkelig sitte-på-stolkanten spennende. 

Denne sesongen er IKKE på Netflix. 

Konklusjon - Klar anbefaling.