Trump, USA og Venezuela

Jeg trives best som uglen Minerva som legger ut på flukt først i skumringen, men nå skal jeg for en gangs skyld være litt aktuell og skrive om USA og Venezuela. (Foto: fra en video sendt ut av Reuters)

Det er mye vi ikke vet i øyeblikket. Det jeg bygger på er at Maduro og fruen er på vei til eller allerede i USA etter en "smash and grab" i Caracas i dag. I New York blir han etter sigende tiltalt. 

Dette er etter alt å dømme det enkleste, til tross for at det ikke er noen triviell operasjon å rykke inn i hovedstaden og knabbe en diktator under nesen til landets sikkerhetsstyrker og militære. Det er et taktisk mesterstykke, men det er mye vanskeligere å få til et regimeskifte. Det er bare å bla bare litt tilbake i tiden og sjekke hva som skjedde i Afghanistan, Libya og Irak. Det er operasjoner som Trump har vært svært kritisk til - med god grunn - og derfor er dette en noe overraskende utvikling. 

Regimet til Maduro er råttent, korrupt, brutalt og inkompetent. Forsiktig sagt. Den folkelige støtten er deretter. Men det er ikke dermed sagt at valg- og Nobelprisvinner Machado bare kan flytte inn i Presidentpalasset og ta over. Det er heller ingen grunn til å tro at resten av regimet bare vil rulle over på ryggen og sprelle med beina.

Hvordan vil hæren innrette seg? Vil de snu på en femøring og støtte Machado? Vil de splittes, slik at man får en borgerkrig? CIAs kupp i Guatemala i 1954 som førte til flere tiår med borgerkriger og juntastyre er ikke noe godt forbilde.  

USA har trolig rett i at landet er en frihavn for organisert kriminalitet. Godt organisert kriminalitet med solid bevæpning. Hvordan stiller de seg til regimeendring? 

Dette taktiske mesterstykket var altså den enkleste delen, og graden og arten av lokal medvirkning er kanskje nøkkelen til hvordan dette videre utvikler seg. Det er ikke utenkelig at en del av det militære apparatet i Venezuela var delaktige i, eller i alle fall tilretteleggere for, operasjonen. De forholder seg neppe passive i tiden framover. 

Berlin Station (DVD)

"Berlin Station" er en amerikansk TV-serie lagt til Berlin med britiske skuespillere på toppen av rollelisten. Dette er en omtale av den første serien, som kom i 2016. 

Vi er på CIAs hovedkvarter i den tyske hovedstaden, og der er stemningen langt fra god. En intern kilde driver og lekker informasjon om CIAs aktiviteter i Tyskland, og denne kilden blir kalt Thomas Shaw. 

CIA og amerikanerne er ikke akkurat populære i Berlin etter avsløringene om avlytting av Merkels telefon, og Thomas Shaw gjør situasjonen stadig verre. Daniel Miller (Richard Armitage) går fra en fin stilling som analytiker i Langley og til den som har jobben med å røyke ut "Thomas Shaw". 

Det mangler ikke spenning og intriger. Dette er en serie som kan sammenlignes med Le Carrés serie om George Smiley og den franske Le Bureau. Det er store sko å fylle, og denne serien klarer det vel ikke helt på samme nivå. Men i mangelen av nye episoder Le Bureau er dette mer enn godt nok til å holde på interessen og ønske seg mer!

Rhys Ifans gjør en strålende rolle som Hector DeJean. 

Det er to serier til, men jeg ser ikke hvordan jeg kan få tilgang til de.

Konklusjon - Klar anbefaling! 

WikiSviks

WikiLeaks var lenge helter for den liberale venstresiden. De var den digitale verdens varslere med store datamengder som avslørte hvordan makten var korrumpert. Ledet av en av planetens største ego, Julian Assange, sto nettstedet fram som helter. Så stor var denne helten at fremstående intellektuelle skjønte at han ikke var skyldig i seksuelle overgrep i Sverige siden han var mot USAs utenrikspolitikk.

Nå er det mer tydelig enn noen gang at de står sammen med Russland og Kina i forsøkene på å bryte ned tilliten innen vestlige demokratier. De har aldri publisert ett eneste dokument som avslører noe av hva verdens diktaturer driver med av nederdrektig virksomhet; avretting, snikmord, fengsling uten lov og dom, og så videre. Til og med nå tror noen naive sjelder at dette er tilfeldig.

Noe av det jeg først kritiserte WikiLeaks og Assange for var at de ikke sto ansvarlige for noen. Det var over seks år siden. Tiden etterpå har vist hvor viktig dette var.

Nå i det siste har nettstedet dumpet tusenvis av dokumenter som viser hvordan CIA opererer, og det tjener jo USAs fiender godt. Vi venter i spenning på dokumenter som viser hvordan FSB opererer, men jeg vil advare mot å holde pusten. Noen har slått dette stort opp. Det er kanskje ikke så rart siden det ikke er ofte man får innblikk i slikt. Men dokumentene har ikke vist at organisasjonen gjør noe ulovlig eller noe utetisk.

Siden kryptering er lett tilgjengelig nå til dags, må en slik organisasjon skaffe seg tilgang til enheter som sender og mottar informasjon. Ellers kunne de like gjerne lagt ned virksomheten. Alle som er oppdaterte skjønner dette, og det er også slik den norske Dark Room etterforskningen har operert mot nettverk av overgripere.

Skandalen er todelt: for det første at noen fikk tak i denne informasjonen som har kommet ut. Trolig er det outsourcing som er problemet.

Den største skandalen er, som jeg antydet i starten, WikiLeaks selv. Ikke bare er de selektive i hva de er ute etter og hva de lekker, men de lyver også bevisst og uhemmet for å sverte vestlige demokratier. De hintet for eksempel at CIA hadde fingert russisk deltakelse i hackingen av demokratene under valgkampen. At CIA skulle hacke seg inn i presidentens parti og sluppet ødeleggende eposter fra organisasjonen til noen som snart kunne komme til å bli president? Ikke bare mangler dette støtte i dokumentene (etter det jeg forstår), men det er jo ulogisk og spinnvilt.

Nei, WikiLeaks er mafiastaten Russlands forlengede arm. I mange år har det vært en stigende mistanke, men nå har tvilen fordampet.