Russians Among Us - Gordon Corera

Så du The Americans på Netflix eller NRK? Dette er boka om virkelighetens The Americans, og andre programmer og aspekter ved sovjetisk og senere russisk spionasje og påvirkning rettet mot den frie verden. (Under: Matthew Rhys og Keri Russel i TV-serien.)

Forfatteren er BBC redaktør med ansvar for sikkerhetstjenestene, og har tidligligere også skrevet bøker om blant annet MI6 og spionasje på nettet (Cyberspies). Her får vi en grundig og spennende historie om programmet med planting av illegale spioner (de legale har diplomatstatus) både før og nå. De som var modeller for TV-serien The Americans ga for øvrig serien kredit for å ha vært virkelighetsnær, bortsett fra drapene og parykkene. Og all kjedsomheten, selvsagt. 

En 'take home message' fra denne boka er hvor trege vestlige sikkerhetstjenester og politikere var med å fange opp Russlands onde hensikter. Det er rett og slett ubegripelig, og har åpenbart bidratt til å gjøre Russland mer modig med sine fremstøt mot naboland som Georgia og Ukraina. 

Med den kalde krigens opphør kom en annen type agent østfra: Påvirkningsagentene, eksemplifisert med Anna Chapman. Det er grunn til å tro at disse har dårligere vilkår nå når de aggressive hensiktene til Putins kleptokrati har blitt så tydelige. 

Corera er svært god, og meget aktuell, når han viser hvordan russiske cyber-agenter påvirker vestlig opinion gjennom aktiviteter på internet. De siste kapitlene alene bør være nok til å fastslå at dette er obligatorisk lesning. Anmeldelsen til Luke Harding i The Guardian, en journalist som mer enn noen annen jeg kjenner til har avdekket det russiske regimets aktiviteter i vesten, er absolutt verdt å lese. Men det er boka også. 

Konklusjon - Klar befaling!

Spionens minne

Hvorfor er det fortsatt folk som tror Arne Treholt var uskyldig dømt for spionasje? På toppen av alt annet var storspionen Oleg Gordievskij (bildet) vitne på at han var KGB-spion, og i Stasis arkiver dukker det også opp ganske tydelige bevis på det samme:

«Han var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål, og aktuelle internasjonale problemer. Samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp han Sovjetunionens sikkerhetstjeneste, samtidig som han forsøkte å motvirke faren ved USAs militaristiske kurs».

Sovjet-Unionen var også svært ivrige på å få han utvekslet med vestlige spioner, uten at det ble noe av. Han forlot Norge etter at han slapp ut. Visstnok for å slippe unna hat og annet ubehagelig, men på Kypros var det mye som tydet på at han forvaltet KGB-formue, og nå de siste årene flyttet han like godt til Moskva der han ble godt tatt vare på. (Mer om Gordievskij og Treholt her.)

Så hvorfor fortsetter fremstående norske samfunnsdebattanter å prosedere hans uskyld, eller at det fortsatt er tvil om dommen han fikk? Jeg tror svaret er å finne i en TV-serie på Britbox og i boka den er basert på. 

Kim Philby var uten tvil den mest betydningsfulle sovjetiske spion i vesten. Mistankene ble rettet mot han flere ganger, man han slapp unna. Noe var flaks, noe dyktighet, men det Ben Macintyre og andre legger mest vekt på er rett og slett at han var "en av våre egne" og dertil svært sjarmerende. 

Minner det om noen kanskje? Det er som en beskrivelse av Arne Treholt. Vi har ikke dyre kostskoler med dype nettverk, men vi har Arbeiderpartiet som i flere tiår var statsbærende. Og vi har etterkrigsgenerasjonen som kom til posisjoner i en tid der middelklassen åpnet seg nedover. Treholt var absolutt "en av oss," og hans ubetvilelige sjarm og tilsynelatende oppriktighet var perfekte egenskaper for en spion. 

Han var virkelig "A Spy Among Friends," og nå står vennene fram og holder de meningsløse forsvarstalene nok en gang. (Bildet: Gordievskij og Treholt, Dagbladet.no) 

Dette ser ikke bra ut!

Overskriften viser ikke til funnene av massakrerte sivile i forstedene til Kyiv, men til utsiktene for å få en akseptabel slutt på denne krigen i Ukraina. 

Den ubehagelige sannheten er at en fred i Ukraina vil måtte bety at Putin skal kunne hevde å ha oppnådd sine mål, og å komme seg unna med ære og respekt. Et regimeskifte i Moskva er ønsketenkning - eller kanskje det motsatte, for vi har ingen garantier for at et nytt regime er noe bedre. 

Bevisene for krigsforbrytelser og uhyrligheter blir stadig flere, og tilliten til at Putin og hans bande av løgnere og bedragere kan si en eneste sann eller oppriktig setning synker mot null. Hvordan kan man slutte fred med noen av dette slaget? Løgnene, bedrageriet og svindelen flyter like lett og ubesværet ut av dette regimet av krek og banditter som brutaliteten, volden og de bestialske overgrepene. 

Alternativet til fred, derimot, er en krig som bare eskalerer, og det er et svært dystert scenario. 

Mye tyder på at Putin etter å ha mislyktes i å ta over Ukraina nå forsøker å utslette landet. Å holde det i okkupasjon skjønner han sikkert er umulig. Putin ser på Ukraina som svikere, og svikere behander han på samme måte som Litvinenko (likvidert med det høyradioaktive stoffet Polonium, til en kostnad på nær 100 millioner kroner) og Skripal (forsøkt drept med den internasjonalt forbudte nervegiften Novichok). I Tsjetsjenia ble Grosjny pulverisert og landet overlatt til udyret Kadyrov. I Syria har Russerne brukt gass, nervegift og bombet sykehus med mere. Mønsteret er like tydelig som Putins utenrikspolitiske fantasier i essayet om Russland og Ukraina. 

Hva gjør Putin om invasjonen og regimeskiftet fortsatt går like dårlig for han? Vi håper alle at en fred er mulig, der Russland får noen biter av Ukraina og en sikkerhetsgaranti. Men mønsteret og handlingene som nå blir avdekket tyder på noe mye verre. Jeg frykter for at også militær konfrontasjon kan bli nødvendig dersom ikke hele Ukraina skal ofres for denne tyrannen.  

De dype røttene til Putins diktatur og hvordan dette kan ende

Dette lange intervjuet i The New Yorker er det klart beste jeg til nå har lest om Russland og Putin. Putin blir stående her som bare den siste inkarnasjonen av russisk despoti som har en historie i mange hundre år. Stephen Kotkin er kjent som Stalin-biograf og kjenner russisk historie bedre enn de fleste siden han har hatt en unik tilgang til kilder. 

Han forklarer også godt hvordan historien og geografien sammen trekker Russland i retning diktatur og paranoia. Dette er ikke den vanlige "innsirklingstesen" og historien med invasjoner vestfra, men en langt mer dyptpløyende analyse som starter med Ivan den Grusomme og den flere hundre år lange ekspansjonen av det russiske imperium. I flere hundre år ekspanderte dette imperium med 130 km2 om dagen i gjennomsnitt! 

Kotkin nevner det ikke, men jeg syns det er på sin plass: Enten styrer du på basis av tilslutning eller så styrer du på basis av frykt. Frykt oppstår ikke av seg selv, og i et imperium må alle i hele riket føle denne frykten for at det hele ikke skal gå opp i limingen. Derfor de spektakulære avlivningene med radioaktive materialer og nervegift som Putin har stått bak. Forrædere skal ikke bare dø. De skal dø på spektakulære og særlig smertefulle måter for at alle i imperiet skal frykte en slik endelikt. 

Jeg prøvde meg selv, for fire år siden, med en analyse av hva det var som motiverte Putin. Den står seg fortsatt, mener nå jeg. 

Den lange informasjonskrigen

Når krigen blir varm og maskene faller ser vi tydeligere sammenhengen i alt som har skjedd de siste ca 15 årene. Det blir stadig tydeligere at de russiske trollfabrikkene har hatt en klar og langsiktig rolle i Putins planer. Splid i vesten gir mer makt til de løgnene som diktatoren baserer sin makt på, og større spillerom.

Det gjenstår å se om det arbeidet som er gjort har vært vellykket nok til å stå i mot den plutselige enigheten som har oppstått som svar på krigen mot Ukraina, demokratiet og den fredelige sameksistens.  

Hardere lut må til

Jeg vet ikke om Putin og Russland invaderer og tar over Ukraina i nær fremtid, men det ville ikke være overraskende. I fjor sommer skrev han i et essay på hele fem tusen ord at Russland og Ukraina er ett folk. Udelelig. Fra før kjenner vi til at han mener at Sovjet-Unionens oppløsning var en katastrofe. Hans mål er å fortsette som kleptokratisk semi-diktator, og det passer dårlig at land så nære Russland begynner å få smaken på demokrati og rettsstat. (Bildet: Gzero media)

Putin er ikke interessert i en regelbasert verdensorden, bare en basert på makt og brutalitet. Det er der hans stat har et overtak. Der, og på løgn, propaganda og desinformasjon. Det er slik han agerer. Også i denne forestående krigen vil desinformasjon spille en avgjørende rolle. Når styrkene ruller over grensen er all kommunikasjon i Ukraina borte - rent bortsett fra de som forteller at lederne har rømt, hæren er i oppløsning, og at Ukraina startet det hele. Den organiserte kriminaliteten i Ukraina (et gjennomkorrupt land) skifter glatt side for å få en posisjon innen det nye systemet. 

Det som har gjort det hele mulig er ryggdekning i Kina og splittelse i vest. "Alle" kleptokratene har gjort det de kan for å gjemme sine verdier for sanksjoner, og på sikt er det uansett makta som rår. Putin tok Krim uten at det ble for smertefullt, og nå er det resten av Ukraina som står for tur. De var jo dumme nok til å gi fra seg sine atomvåpen på 90-tallet, og trodde traktater og avtaler betyr noe. I Russland er det bare makta som betyr noe. 

Vesten har ikke klart å stå samlet og maktfullt bak sine prinsipper. Ledere reiser til Moskva for å bli ydmyket av Putin på Russisk TV og gå tilbake på helt vesentlige prinsipper i en regelbasert verdensorden. Lederne har nektet å innse hva de har med å gjøre, og å handle deretter. Det dreier seg om en villet ignoranse, for tegnene har vært svært så tydelige. 

Putins kleptokrater er ikke interessert i et blomstrende, fredelig og velstående Russland. Han er interessert i et Russland der han styrer, og der de med makt og penger holdes ved roret. De ønsker å fortsette å hvitvaske sine penger i vesten, i London særlig, og å gå på ski i Sveits og ha sine stadig større yachter ved Rivieraen. 

Ingen, i alle fall ikke tyskerne, har tatt det alvorlig at de må bli uavhengige av russisk gass. De stenger atomkraftverk og bygger rørledninger fra kleptokratenes gassfelt. I Frankrike kobler de seg ikke på som kleptokratenes klienter, men her finansieres ytre høyres partier med russiske penger uten at noen griper inn. Ingen har klart å stoppe dette. 

Diktatorer og kleptokrater må man møte med fasthet og "fight fire with fire." Gå etter oligarkene. Ta informasjonskrigen over til russisk territorium. Stopp russiske penger til vestlige politiske aktører.

Og fremfor alt: Stopp Trump! Det er liten tvil om hvem han har som forbilde.

Vranjo

I følge flere kilder er vranjo en gammel russisk praksis der noen forteller en freidig løgn, de som hører på vet det er en løgn, og de som forteller den vet at tilhørerne vet at det er en løgn - men alle fortsetter som om det som sies er både opplagt og sant. (Se for eksempel Elena Gorokhova - From Russia with Lies.) Alle later som ingenting fordi løgneren har makt, og det freidige ved å fortelle en blank løgn med selvfølgelighet er en tydelig manifestasjon av makten. En motbydelig manifestasjon, men det gjør den ikke noe mindre tydelig. Heller tvert om. 

De to karene i bildet over (fra Russia Today) er de som ble avslørt som de som forgiftet Sergej Skripal og datteren i Salisbury (og som drepte Dawn Sturgess). På bildet forklarer de for russiske medier at de var i Salisbury for å se på katedralen, som de hadde hørt så mye fint om. Vranjo i praksis, med andre ord. 

Nå er Kremls løgnmaskin på gang igjen. Alexeij Navalny er forgiftet (igjen). Hvorfor forgiftning? Fordi det er både lettere å vri seg unna (særlig giftige substanser gjør svært stor skade i små mengder som ikke lar seg oppdage i blodet) og det er dertil svært gruoppvekkende. Slik inngir man opposisjonelle skrekk, og driver et skuespill der myndighetene kan lyve og utvise makt gjennom å get away with it. 

Alexander Litvinenko ble drept med Polonium 210 i London, og de som forgiftet han er grundig avslørt. Giften kostet anslagsvis 70-80 millioner kroner å lage, men propagandagevinstene overfor mulige avhoppere og dissidenter var betydelig. Dessuten kunne man overfor vestlige "nyttige idioter" hevde at det var en ondsinnet heksejakt på det hederlige og heltemodige Russland. 

Løgnmaskinen bruker å lage en sky av alternative teorier som del av propagandaopplegget, og spredningen er godt hjulpet av trollfabrikkene. Nå skal visstnok Navalny ha forgiftet seg selv, antakelig mens han var full. Det kommer trolig flere usanne historier fra Kreml om saken. Det er slik de driver på mens kleptokratene beriker seg. 

Men en gang kan det ta slutt. Når mange nok ikke lar seg kue, men forlanger sannheten er spillet over. Men det kan være lenge til. 

Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”

Hva er det Russland driver med?

Da jeg vokste opp var bildet greit: Det var det demokratiske vesten mot de kommunistiske diktaturene i øst. Rundt om i verden ellers var det varm krig - der Sovjet- (og Kina-) støttede frigjøringsbevegelser sto mot gamle mer eller mindre kolonistater, men i vår del av verden var det kald krig. (Foto: MIKHAIL SVETLOV/ GETTY IMAGES EUROPE) Selv trodde jeg at sannheten lå et sted mellom kommunistisk og vestlig propaganda, men da murne fallt ble det tydelig at den vestlige fremstillingen av forholdene i øst var for moderat - og jeg justerte mitt verdensbilde deretter. 

Selv om nesten alle forsto at det var mest et ferniss, så lå det en slags ideologi og (og en gang i tiden muligens) gode tanker bak maktutøvelsen i øst. Proletariatet skulle frigjøres. Men hva er det i dag? Russland har restartet den kalde krigen. Russland driver en aktiv hybridkrig mot vestlige land. Intensiteten varierer, men bildet er klart. Mot land i den gamle interessesfæren, som Ukraina og Georgia, har krigføringen vært mye av den gamle "tanks og soldater over grensen varianten". Hva er motivasjonen?

Det gamle Sovjet-Unionen drev også med løgner, men Putins regime har gjort det til en viktig bestanddel i selve systemet. Putin benektet først at russiske soldater var aktive i Ukraina. Uniformene var jo så like. Det var ingen sak å kjøpe russiske uniformer og bruke dem, så det kunne ikke være noe bevis. Senere sa han at selvfølgelig var det russiske soldater i Ukraina. Jeg tror at selve det å heve seg over sannheten er en vesentlig del av maktutøvelsen - man viser hvor suveren man er, og er ikke bundet av alminnelige normer om sant og usant. 

Konspirasjonsteoriene florerer også. Etter at Skripal ble byttet mot russiske spioner i 2010 sverget Putin at forrederen skulle dø. Og etter at han ble forgiftet var de skyldige: Theresa May, Ukraina, Slovakere, Sverige, Tsjekkere, og datterens fremtidige svigermor. Alt dette, og mer, har utenriksminister Lavrov fått seg til å påstå. Til og med passasjer fra Jules Verne har de fått seg til å bruke som "bevis" for at det var Storbritannia selv som sto bak. 

Dette er selvsagt ikke troverdig. Det er ganske desperat. Men kanskje det er method in the madness. Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”

Det forklarer den strategiske bruken av løgn. Men hvor kommer desperasjonen fra? Hvorfor denne fullstendig unødvendige aggresjonen mot vesten? 

Det korte svaret er følelsen av mindreverdighet. Russland er digert, og det er utrolig rikt i naturressurser. Men økonomien er elendig. At den var det i Sovjet-tiden kunne (i alle fall i ettertid) forklares internt med at systemet faktisk var ubrukelig. Men nå?

Sett utenfra er det også klart at i dag er det mest korrupsjon og vanstyre som er hovedforklaringen, men dette sliter på selvtilliten og er vanskelig å innrømme. Som de gamle (og nyere - som Venezuela) kommuniststatene er det "de andre" som har skylden. Det er vesten sin skyld! Det er et sterkt mindreverdighetskompleks som ligger under og motiverer det som skjer i dag, og det er det som nærer det hatet som driver fram absurde beskyldninger og en aktiv hybridkrig. 

Ved å utnytte svakheter i vest, og å nøre opp under motsetninger, svekker Russland vestlig overlegenhet. Egen lykke er best, men andres ulykke er en god nummer to. 

Men underlegenheten har også et østlig motstykke: Kina har reist seg voldsomt, og er ikke lenger den fattige fetteren i øst. 

Om Russland ikke kan få respekt, så kan det i det minste bli fryktet. Det er det nest beste. Jeg tror det er her vi finner den viktigste motivasjonen for det Russland driver med. 

WikiSviks

WikiLeaks var lenge helter for den liberale venstresiden. De var den digitale verdens varslere med store datamengder som avslørte hvordan makten var korrumpert. Ledet av en av planetens største ego, Julian Assange, sto nettstedet fram som helter. Så stor var denne helten at fremstående intellektuelle skjønte at han ikke var skyldig i seksuelle overgrep i Sverige siden han var mot USAs utenrikspolitikk.

Nå er det mer tydelig enn noen gang at de står sammen med Russland og Kina i forsøkene på å bryte ned tilliten innen vestlige demokratier. De har aldri publisert ett eneste dokument som avslører noe av hva verdens diktaturer driver med av nederdrektig virksomhet; avretting, snikmord, fengsling uten lov og dom, og så videre. Til og med nå tror noen naive sjelder at dette er tilfeldig.

Noe av det jeg først kritiserte WikiLeaks og Assange for var at de ikke sto ansvarlige for noen. Det var over seks år siden. Tiden etterpå har vist hvor viktig dette var.

Nå i det siste har nettstedet dumpet tusenvis av dokumenter som viser hvordan CIA opererer, og det tjener jo USAs fiender godt. Vi venter i spenning på dokumenter som viser hvordan FSB opererer, men jeg vil advare mot å holde pusten. Noen har slått dette stort opp. Det er kanskje ikke så rart siden det ikke er ofte man får innblikk i slikt. Men dokumentene har ikke vist at organisasjonen gjør noe ulovlig eller noe utetisk.

Siden kryptering er lett tilgjengelig nå til dags, må en slik organisasjon skaffe seg tilgang til enheter som sender og mottar informasjon. Ellers kunne de like gjerne lagt ned virksomheten. Alle som er oppdaterte skjønner dette, og det er også slik den norske Dark Room etterforskningen har operert mot nettverk av overgripere.

Skandalen er todelt: for det første at noen fikk tak i denne informasjonen som har kommet ut. Trolig er det outsourcing som er problemet.

Den største skandalen er, som jeg antydet i starten, WikiLeaks selv. Ikke bare er de selektive i hva de er ute etter og hva de lekker, men de lyver også bevisst og uhemmet for å sverte vestlige demokratier. De hintet for eksempel at CIA hadde fingert russisk deltakelse i hackingen av demokratene under valgkampen. At CIA skulle hacke seg inn i presidentens parti og sluppet ødeleggende eposter fra organisasjonen til noen som snart kunne komme til å bli president? Ikke bare mangler dette støtte i dokumentene (etter det jeg forstår), men det er jo ulogisk og spinnvilt.

Nei, WikiLeaks er mafiastaten Russlands forlengede arm. I mange år har det vært en stigende mistanke, men nå har tvilen fordampet.

Harding - A Very Expensive Poison

Dette er ikke en kriminalroman, men en meget veldokumentert fortelling om hvordan en av verdens mest kjente statsledere drepte en fiende på et annet lands territorium på en meget farlig og utrolig kostbar måte. Kostbar fordi den omfattet bruk av Polonium 210 - et av de mest radioaktive stoff som finnes, og som bare produseres ved ett anlegg i Russland i svært små mengder og som derfor koster flere titalls millioner for de mengdene som krevdes for å ta livet av Alexander Litvinenko. Kanskje over hundre millioner kroner. Farlig fordi ikke bare Litvinenko, som døde etter kort tid, men også alle andre som var i nærheten var i fare.

Polonium 210 ble antakelig valgt siden det både har en ganske kort halveringstid (138 dager) og bare avgir alfastråler (og det finnes svært få detektorer for alfastråler). Noen må ha trodd at Litvinenko derfor ville dø smertefullt og mystisk, mens morderne ville slippe lett fra det. Men den gang ei.

Historien har klare elementer av Le Carré, men det mest skremmende er nok at Putin selv må ha gitt klarsignal til aksjonen. Kan han ha visst at de ville bruke Polonium? Det er sannsynlig, for logistikken og kostnadene ved dette valget krever ordre fra høyeste hold. I så fall har en statsleder med vitende og vilje ført radioaktive stoffer til et annet land med det for øye å ta livet av en eller flere borgere av denne staten.

De som bare vil ha fakta kan lese alt her, på The Litvinenko Inquiry, men Harding - som var The Guardians reporter i Russland før han ble trakassert og utvist - gir oss en mer leservennlig og mangefasettert fortelling. Det er en av de mest spennende politiske thrillerne jeg har kommet over på lenge, og det er en historie fra virkeligheten. Han trekker veksler på sin bok Mafia State (der han hevder at Russland under Putin er en mafiastat), men i all hovedsak er det likvideringen av Litvinenko som står i sentrum her. Historien er rystende.

Konklusjon - Klar anbefaling!