Epstein-psykologi

Overskriften kunne like gjerne vært "sosialpsykologi" eller "Slik virker hjernen din," men det er Epstein-saken eller rettere: Epstein-sakene, som har gjort det aktuelt å fokusere på hvordan makt og innflytelse korrumperer - og på hvordan effektive operatører - som Epstein - bruker penger, tilgang og eksklusivitet til å oppnå det de ønsker. 

Allison Pearson skrev dette om Epstein-saken i Daily Telegraph forleden:

Power not only attracts the worst; it blinds the best, who indulge the powerful, extending to them a leniency they would never show to less important mortals.

Ketil Raknes skriver i dagens Aftenposten om sakskomplekset og spør: Hadde du virkelig oppført deg annerledes enn Brende og Jagland? Jeg liker å tro at ja, det ville jeg, men det er viktig å være oppmerksom på at de aller fleste av oss deler svakheter med de aller fleste andre, og det er derfor slike personer er så effektive i det de gjør. Raknes legger særlig vekt på tjenester, og å sette andre i takknemlighetsgjeld. Dette er åpenbart viktig, men det er også andre mekanismer i virksomhet. 

Folk som Epstein fungerte nok ikke spesielt annerledes enn andre i hans posisjon - rent bortsett fra at han brukte anerkjennelsen til å dekke over sin forbryterske virksomhet med unge jenter. Blant eliter blir bakgrunnssjekk outsourcet. Hvis en milliardær, tidligere president, fredsmegler, eller kjent akademiker er i rommet, antar andre at noen allerede har gjort vurderingen. Man får tilgang, skaffer seg legitimitet, som gir mer tilgang og legitimitet, og så videre. Er man innenfor mektige sirkler blir man betraktet som mektig, og da er det liten grunn til å høre på den stemmen som sier "dette føles feil."

Og vi må ikke glemme at det er svært så greit å være på innsiden. Det styrker selvtilliten, selvfølelsen og hjernens belønningssentre jobber på overtid. Har man først kommet inn i en verden med private jetfly, eksklusive fester, stiftelser, «filantropi», eliteskoler, inngjerdede øyer og slikt, blir det veldig viktig ikke å ramle ut av den. 

Det all den kommunikasjonen som nå kommer for en dag viser aller tydeligst, er at smiger er et mektig virkemiddel. En person som «forstår deg» og aldri motsier deg, blir raskere betrodd enn en som sier sannheten. "Speaking truth to power" får deg ut av de eksklusive sirklene fortere enn svint. 

Vi liker å tro at makt må stå til ansvar. Dessverre viser det seg gjennom denne saken at makt gir beskyttelse - i et sammensatt og komplisert nettverk der gjensidige ytelser er limet. 

Epstein-systemet er ikke unntaket, men uhyrligheten i hans handlinger gir mer oppmerksomhet om denne saken. Slike systemer gir status og fjerner kontroll. De lykkes ikke fordi alle er onde, men fordi de jobber med menneskenaturen og utnytter våre svakheter systematisk. 

Staten lenge leve!

Pandemien har framfor alt vist hva som er hovedoppgaven til staten: Å forsvare innbyggernes liv og eiendom. Klarer ikke staten det har den feilet. Alt det andre, som det sosiale sikkerhetsnettet vi er så opptatt av, er fine greier. Men klarer ikke staten å forsvare oss mot fiender er det over og ut. (Tegning: Roman Glenn)

Staten kan stenge butikken din, få deg til å holde deg hjemme, og hindre innbyggere fra andre land i å reise hjem. Den kan forby deg å holde hånden til din døende mor og legge deg inn på hotel for din egen regning. Den er nesten allmektig. 

Det var en brå oppvåkning for de aller fleste av oss 12. mars 2020, som jeg skrev om her. Det er nasjonalstaten som har gjort dette, for det er den som har voldsmonopol. At et land som Norge har klart seg såpass bra i pandemien til nå skyldes kanskje i bunn og grunn at vi har en stat som nyter tillit. 

Som jeg nevnte i det innlegget jeg lenker til over her, er det nasjonalstaten som har makt. Både rettigheter som innbyggerne har, og overnasjonal makt, springer ut fra denne statens monopol på makt. 

Dette er ikke noen hyllest til staten som problemløser eller inkarnasjon på ren fornuft. Jeg er grunnleggende liberal og skeptisk til at staten tiltar seg makt den ikke behøver. Men den grunnleggende statsmakt har blitt borte under mange lag av velferd og byråkrati, og den er det virkelig på tide å både oppdage og å verdsette når vi alle er så avhengige av den. 

Vranjo

I følge flere kilder er vranjo en gammel russisk praksis der noen forteller en freidig løgn, de som hører på vet det er en løgn, og de som forteller den vet at tilhørerne vet at det er en løgn - men alle fortsetter som om det som sies er både opplagt og sant. (Se for eksempel Elena Gorokhova - From Russia with Lies.) Alle later som ingenting fordi løgneren har makt, og det freidige ved å fortelle en blank løgn med selvfølgelighet er en tydelig manifestasjon av makten. En motbydelig manifestasjon, men det gjør den ikke noe mindre tydelig. Heller tvert om. 

De to karene i bildet over (fra Russia Today) er de som ble avslørt som de som forgiftet Sergej Skripal og datteren i Salisbury (og som drepte Dawn Sturgess). På bildet forklarer de for russiske medier at de var i Salisbury for å se på katedralen, som de hadde hørt så mye fint om. Vranjo i praksis, med andre ord. 

Nå er Kremls løgnmaskin på gang igjen. Alexeij Navalny er forgiftet (igjen). Hvorfor forgiftning? Fordi det er både lettere å vri seg unna (særlig giftige substanser gjør svært stor skade i små mengder som ikke lar seg oppdage i blodet) og det er dertil svært gruoppvekkende. Slik inngir man opposisjonelle skrekk, og driver et skuespill der myndighetene kan lyve og utvise makt gjennom å get away with it. 

Alexander Litvinenko ble drept med Polonium 210 i London, og de som forgiftet han er grundig avslørt. Giften kostet anslagsvis 70-80 millioner kroner å lage, men propagandagevinstene overfor mulige avhoppere og dissidenter var betydelig. Dessuten kunne man overfor vestlige "nyttige idioter" hevde at det var en ondsinnet heksejakt på det hederlige og heltemodige Russland. 

Løgnmaskinen bruker å lage en sky av alternative teorier som del av propagandaopplegget, og spredningen er godt hjulpet av trollfabrikkene. Nå skal visstnok Navalny ha forgiftet seg selv, antakelig mens han var full. Det kommer trolig flere usanne historier fra Kreml om saken. Det er slik de driver på mens kleptokratene beriker seg. 

Men en gang kan det ta slutt. Når mange nok ikke lar seg kue, men forlanger sannheten er spillet over. Men det kan være lenge til. 

Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”

Pressens makt

Midt i en opphetet situasjon er det lite heldig å gjennomføre store prinsippielle endringer. Ed Milliband, leder for Labour i Storbritannia, har foreslått å bryte opp News Internationals Britiske avis"imperium". Ved siste valg støttet disse avisene de konservative, så det går ann å forstå hans holdning.

Men ved alle valg fra og med 1997 og til - men ikke med - det i fjor, har disse avisene støttet Labour som også vant disse valgene. Det har derfor vært en vedtatt sannhet at News International, med avisene som kjøpes og leses av de viktige velgerne som kan tenkes å skifte side ved valg, kan avgjøre utfallet av valg i Storbritannia. Men meg bekjent er dette en antakelse, og ikke basert på undersøkelser. Korrelasjon er ikke kausalitet. Kanskje News International bare fulgte stemningen i folket for ikke å støte fra seg lesere? De har - eller hadde - 40% av markedet for nasjonale aviser. Men kanskje denne oppfatningen har vært en selvoppfyllende profeti?

De politiske lederne i Storbritannia har ikke turt å la være å tro på denne sammenhengen, og det å ha et godt forhold til News International har vært en prioritert oppgave for alle politikere med ambisjoner om makt (og politikere uten ambisjoner om makt har man ikke bruk for!). En ganske utrolig servilitet har vært å observere, som det at Gordon Brown inviterte representanter for News International til sin sønns begravelse (det gjorde ikke David Cameron).

Men sjansen er stor for at de sitter fast i gamle forestillinger. Det er en stor spiller på den britiske media-scenen og det er BBC. Da Ofcom skulle undersøke medienes makt for regjeringen kom de til at 73% oppga TV som viktigste kilde for nyheter - og bare 8% oppga aviser. På TV har BBC, med sine soft left politiske holdninger 70% av markedet på nyheter - en langt mer dominerende stilling enn News International for aviser. Sky News hadde i 2009 (som tallene her er fra) 6% av markedet.

Men som de som leser bloggen min allerede vet: TV er gårsdagens medium. Personer under 30 oppgir internet som sin viktigste nyhetskilde. Hvem dominerer her da? I Storbritannia er svaret meget tydelig: bbc.co.uk.

Det The News of the World og andre tabloider i samme konsern foretok seg med hensyn til å bryte seg inn på telefonsvarerne til folk var utilgivelig. Men der som her bør man aldri foreta store strukturelle endringer i krisens hete, og man bør også ta med i beregningen at mediebildet endrer seg as we speak. Ingen vil om fem til ti år dominere mediebildet som aviser gjorde en gang, og TV gjorde for noen få år siden. Ny lovgivning her vil etter alt å dømme bli irrelevant før den blir satt ut i livet.