Produktivitet, lønnsoppgjør og media

Lønnsoppgjøret, langt fra vårens vakreste eventyr, har fått sin løsning i mange sektorer men ikke alle. Fortsatt kan jeg selv bli rammet av en mulig forestående strek som rammer flyplassene (dette skrives 8. juni). 

Mediedekningen er betydelig i omfang, men begredelig i kvalitet. Hva er det som kan gi folk mer å rutte med? Ikke bare mer penger, men også høyere reell kjøpekraft?

Aggregert, hvilket betyr for samfunnet som helhet, er det høyere produktivitet - og ikke produksjon som helhet. Det betyr at mengden varer og tjenester som blir produsert per tidsenhet (time, årsverk og så videre) blir høyere. Skal vi få høyere kjøpekraft må det produseres mer per tidsenhet, for det er ikke nødvendigvis relevant at produksjonen som helhet går opp. Siden 1990 har det blitt ca. 30% flere innbyggere i Norge.

Produktivitetsperspektivet er så å si totalt borte i medienes dekning, mens det er dette som kan gi høyere lønnsvekst enn prisvekst. Det er mange faktorer innolvert, som kronekurs, importvern, fordelingen mellom arbeid og kapital og mye annet rart, men skrellet ned til det helt grunnleggende må det produseres per time for at reallønnen skal kunne gå opp. Ellers blir mengden penger bare større uten at det blir mer å kjøpe for dem, noe som betyr at vinningen i kroner går opp i spinningen av inflasjon. 

Produktiviteten i Norge er høy. Det er derfor vi er et velstående land. Veksten i produktivitet, derimot, har gått kraftig ned siden ca. 2006 og er nå lavere enn i de fleste andre OECD-landene. Produktivitetsveksten i Norge var på 0,5% i året mellom 2010 og 2023, og dette er i realiteten rommet for lønnsøkning. 

Konklusjonen er at ja, dette kan være komplisert med så mange faktorer som har betydning, men nei - dette er ingen god grunn til ikke å nevne det aller mest grunnleggende når det gjelder å forbedre kjøpekraften: at det blir produsert mer per time. 

Pressens makt

Midt i en opphetet situasjon er det lite heldig å gjennomføre store prinsippielle endringer. Ed Milliband, leder for Labour i Storbritannia, har foreslått å bryte opp News Internationals Britiske avis"imperium". Ved siste valg støttet disse avisene de konservative, så det går ann å forstå hans holdning.

Men ved alle valg fra og med 1997 og til - men ikke med - det i fjor, har disse avisene støttet Labour som også vant disse valgene. Det har derfor vært en vedtatt sannhet at News International, med avisene som kjøpes og leses av de viktige velgerne som kan tenkes å skifte side ved valg, kan avgjøre utfallet av valg i Storbritannia. Men meg bekjent er dette en antakelse, og ikke basert på undersøkelser. Korrelasjon er ikke kausalitet. Kanskje News International bare fulgte stemningen i folket for ikke å støte fra seg lesere? De har - eller hadde - 40% av markedet for nasjonale aviser. Men kanskje denne oppfatningen har vært en selvoppfyllende profeti?

De politiske lederne i Storbritannia har ikke turt å la være å tro på denne sammenhengen, og det å ha et godt forhold til News International har vært en prioritert oppgave for alle politikere med ambisjoner om makt (og politikere uten ambisjoner om makt har man ikke bruk for!). En ganske utrolig servilitet har vært å observere, som det at Gordon Brown inviterte representanter for News International til sin sønns begravelse (det gjorde ikke David Cameron).

Men sjansen er stor for at de sitter fast i gamle forestillinger. Det er en stor spiller på den britiske media-scenen og det er BBC. Da Ofcom skulle undersøke medienes makt for regjeringen kom de til at 73% oppga TV som viktigste kilde for nyheter - og bare 8% oppga aviser. På TV har BBC, med sine soft left politiske holdninger 70% av markedet på nyheter - en langt mer dominerende stilling enn News International for aviser. Sky News hadde i 2009 (som tallene her er fra) 6% av markedet.

Men som de som leser bloggen min allerede vet: TV er gårsdagens medium. Personer under 30 oppgir internet som sin viktigste nyhetskilde. Hvem dominerer her da? I Storbritannia er svaret meget tydelig: bbc.co.uk.

Det The News of the World og andre tabloider i samme konsern foretok seg med hensyn til å bryte seg inn på telefonsvarerne til folk var utilgivelig. Men der som her bør man aldri foreta store strukturelle endringer i krisens hete, og man bør også ta med i beregningen at mediebildet endrer seg as we speak. Ingen vil om fem til ti år dominere mediebildet som aviser gjorde en gang, og TV gjorde for noen få år siden. Ny lovgivning her vil etter alt å dømme bli irrelevant før den blir satt ut i livet.