Produktivitet, lønnsoppgjør og media

Lønnsoppgjøret, langt fra vårens vakreste eventyr, har fått sin løsning i mange sektorer men ikke alle. Fortsatt kan jeg selv bli rammet av en mulig forestående strek som rammer flyplassene (dette skrives 8. juni). 

Mediedekningen er betydelig i omfang, men begredelig i kvalitet. Hva er det som kan gi folk mer å rutte med? Ikke bare mer penger, men også høyere reell kjøpekraft?

Aggregert, hvilket betyr for samfunnet som helhet, er det høyere produktivitet - og ikke produksjon som helhet. Det betyr at mengden varer og tjenester som blir produsert per tidsenhet (time, årsverk og så videre) blir høyere. Skal vi få høyere kjøpekraft må det produseres mer per tidsenhet, for det er ikke nødvendigvis relevant at produksjonen som helhet går opp. Siden 1990 har det blitt ca. 30% flere innbyggere i Norge.

Produktivitetsperspektivet er så å si totalt borte i medienes dekning, mens det er dette som kan gi høyere lønnsvekst enn prisvekst. Det er mange faktorer innolvert, som kronekurs, importvern, fordelingen mellom arbeid og kapital og mye annet rart, men skrellet ned til det helt grunnleggende må det produseres per time for at reallønnen skal kunne gå opp. Ellers blir mengden penger bare større uten at det blir mer å kjøpe for dem, noe som betyr at vinningen i kroner går opp i spinningen av inflasjon. 

Produktiviteten i Norge er høy. Det er derfor vi er et velstående land. Veksten i produktivitet, derimot, har gått kraftig ned siden ca. 2006 og er nå lavere enn i de fleste andre OECD-landene. Produktivitetsveksten i Norge var på 0,5% i året mellom 2010 og 2023, og dette er i realiteten rommet for lønnsøkning. 

Konklusjonen er at ja, dette kan være komplisert med så mange faktorer som har betydning, men nei - dette er ingen god grunn til ikke å nevne det aller mest grunnleggende når det gjelder å forbedre kjøpekraften: at det blir produsert mer per time. 

Det er forskjell på fagorganiserte og fagorganiserte

La oss si at det finnes to typer fagorganiserte, "Fagorganiserte 1" (F1) og "Fagorganiserte 2" (F2). F1 har fast plass i sentralstyret til det største regjeringspartiet og leder alltid valgkomitéen i dette partiet. Når tillitsvalgte i dette partiet sier "Fagbevegelsen," og særlig når de priser "Fagbevegelsen," mener de F1. F1 sponser også valgkampen til dette regjeringspartiet med svært store summer, finansiert gjennom kontingenten til medlemmene i F1. (Foto: Beate Oma Dahle, NTB)

Det er derfor ingen premie for å gjette hva dette partiet gjør når F1 og F2 har ulike syn på en tariffavtale F2 har forhandlet seg fram til. Regjeringspartiet bruker så staten som arbeidsgiver til å gi F1 en seier mot F2 i hovedoppgjøret før nytt stortingsvalg - der regjeringspartiet har godt håp om å få noen titalls millioner fra F1 til valgkampen.

Ja, det er kanskje hårreisende, som noen hevder, men overraskende er det ikke. Hadde dette spillet mellom regjeringspartiet og F1 skjedd i stater vi ikke liker å sammenligne oss med, hadde vi brukt lite rosende begreper om slike forhold. Hos oss, derimot, er det visst bare sånn det er. 

Ubegripelig, Følsvik?

I dag satte Norges Bank opp renten med 0,5% til 3,75%. Det mener LO-leder Følsvik er "ubegripelig."

Det som er ubegripelig er at Norges Bank ikke har gjort dette før, eller gått mye høyere tidligere, for inflasjonen biter seg fort fast om den ikke blir møtt med mottiltak. Høy inflasjon løser opp limet i samfunnet, som jeg skrev i desember 2021, og den pågående stagflasjonen spådde jeg sist sommer. 

Saken er at Norge er en liten økonomi med høy inflasjon og svak valutakurs. Det at vi er en liten økonomi betyr at det er lite kroner der ute i den store verden. Kommer det en krise er det ikke lurt å sitte med en valuta der det blir trangt i døra når alle vil ut, derfor må man tilby en forsikringspremie i form av høyere rente slik at flere vil holde på kronene. Ellers vil "alle" selge seg ut, og vi får lav kronekurs som betyr høyere importpriser som betyr høyere inflasjon. Danmark, som har fulgt Euroen og som derfor har en sterk valuta i forhold til den norske, har nå inflasjon på 2,9% mot vår på 6,7%. Sterk valuta betyr lav inflasjon, og svak valuta betyr høy inflasjon. 

Men Følsvik: Selv etter denne doble rentehevingen til 3,75% har Norge faktisk lavere rente enn de største handlesvalutaene våre som er Euro og Pund. Heller enn å få en premie for å sitte med norske kroner, får man mindre betalt enn om man holder på Euro og £. Det ubegripelige er at ikke Norges Bank søker å rette opp dette misforholdet jo før jo heller, men bare inviterer inflasjonen til å øke på. 

Alle som har lånt til bolig de siste årene har blitt "stresstestet" til å tåle at renten hos Norges Bank settes opp til 5% eller mer. Det betyr ikke at rentehevinger ikke er noe problem for de som har store lån, og det er her Følvik ønsker å hente sin støtte. Men hun krever, helt forskriftsmessig, bedre betalt for sine medlemmer i lønnsoppgjørene, lav rente, full sysselsetting, og lav inflasjon. Dette henger dessverre ikke i hop. Følsvik hører nok til blant inflasjonsnaivistene som jeg skrev om for snart 14 dager siden. 

Med en rente på 3,75% og en lønnsøkning på 5,2% har vi fortsatt negativ rente her i landet. Inflasjonen er på 6,7%. Lånet ditt blir med andre ord mindre verdt, og det lønner seg fortsatt å låne penger. Realrenten er negativ i Norge, fordi rente minus inflasjon blir et negativt tall. Den er ca. MINUS 3%. ‍Negativ realrente oppstår når den nominelle renten på et lån er lavere enn inflasjonen. Dette betyr at pengene du låner faktisk mister verdi over tid.

Og dette er beregnet FØR jeg faktorerer inn at skattesystemet betaler deg for å bruke penger du ikke har gjennom "rentefradraget." Hvorfor er ikke helt klart, for med verdens mest (eller nest mest?) belånte folk burde det ikke være nødvendig å subsidiere låneopptak. Men siden "alle" har lån til pipa, er det ingen som gjør noe med det. 

Så, det er mye som er ubegripelig med Norges Bank, renten, og skattesystemet for den del. Men at Norges Bank satte opp renten med 0,5% i dag, det er noe av det mest begripelige som har skjedd på lenge. 

Hemskt mycket hej

Det er uklart hva de egentlig ønsker, LO og HNO, når de gir svenske ungdommer skylden for at norske ungdommer ikke kommer inn i arbeidslivet, og for høye boligpriser. Ønsker de å sette EØS-avtalen ut av spill? Rykke tilbake omtrent 60 år til tiden før et felles nordisk arbeidsmarked? Dersom disse organisasjonene ikke har noen virkemidler å vise til, så bør de holde tett.

NHO-direktør Dag Aarnes uttaler seg svært nedlatende når han ber land som Sverige og Polen "legge større vekt på eget arbeidsmarked" - som om regjeringene i disse landene ikke gjør sitt ytterste for å få fart på næringslivet. Det er få land i verden som har trukket vinnerloddet på samme måte som Norge har, og deres virkemidler er betydelig mer begrensede enn de vi har til rådighet her hjemme. Videre er det grovt misvisende å fremstille det som om regjeringene i disse landene busser ungdommene til norskegrensen og jager dem over grensen for å hjelpe på egen ledighetsstatistikk.

Her i Norden har vi vært velsignet med et felles arbeidsmarked siden 1954. På 60-tallet flyttet to av mine søskenbarn til Sverige for å ta arbeid på Volvo. En av dem giftet seg med en finsk dame, stiftet familie og har blitt værende. Små historier som dette forklarer noe av bakgrunnen til den suksesshistorien de nordiske land har vært i etterkrigshistorien.

Når såpass ubetydelige utfordringer som dette i vår svært gunstig stilte krok av verden fører til overopphetede uttalelser fra presumptivt ansvarlig hold, så er det grunn til å være på vakt mot utspill og reaksjoner i land der ungdomsledigheten er over 50% og økende. LO og NHO burde skamme seg når det er NAV som må ut og fortelle det som er sannheten her: disse arbeiderne tar jobber som norske ungdommer ikke vil ta i med tang. Det ligner altfor mye på hardt arbeid i "verdens rikeste land".

(Öresundbroen får symbolisere de nære forbindelser i Norden - og tittelen viser til en svensk hit fra 80-tallet)

Formuesskatten

Det er på ny bevegelse i skattedebatten, og det er bra. Denne gangen har initiativet kommet fra LO, og det er nytt, særlig siden det er bedriftenes ve og vel som har kommet i sentrum for Flaathens oppmerksomhet. Men hans synspunkter er ikke nye i den offentlige debatten, han sa mye det samme i februar i år.

Bedrifter betaler skatt på arbeidende kapital. Selv om bedriften går med underskudd skal bedriften betale for verdiene som ligger i maskiner og annet produksjonsutstyr. Det peker på et problem med formuesskatten: den er ikke knyttet til en pengestrøm, verken for bedrifter eller privatpersoner. Selv om det ikke kommer en krone inn, må man betale for ikke å ha brukt opp pengene sine. For det er det formuesskatt er: straff for ikke å ha brukt opp pengene sine. Så lenge ikke noe lovbrudd er begått, så har man betalt skatt på inntekter (personer) eller overskudd (bedrifter), og hvis man bruker dem opp er det greit. Men hvis du ikke gjør det, og sparer og legger til side, eller investerer i produksjonsutstyr eller legger opp reserver i bedriften, så kommer staten og tar litt av det som straff for at du ikke har brukt det opp.

Det som lanseres som alternativ av BT og andre er eiendomsskatt. Den lider av mange av de samme svakhetene som formuesskatt: den er ikke knyttet til kontantstrøm, og man må selge det som beskattes for å betale skatten dersom man ikke har en alternativ kontantstrøm. Økonomer liker eiendomsskatt, for det er et objekt som ikke så lett kan unndras beskatning og som lett kan identifiseres.

Som BT bemerker er Norge ett av en to-tre land i hele OECD som har beholdt formuesskatten - den er langt på vei særnorsk. Det de ikke nevner er at Norge utmerker seg på andre områder når det gjelder skatter og avgifter: staten sponser låneopptak. 28% av renteutgiftene betaler statskassen gjennom rentefradrag på skatten. Beskjeden fra skattesystemet er klar og tydelig: hvis du ikke bruker opp pengene kommer vi og tar dem (litt etter litt), men hvis du bruker penger du ikke har skal vi hjelpe deg. Og folk har tatt meldingen: Norge er verdensledende på privat gjeld. I gjennomsnitt ca. 200% av brutto inntekt er lånt. Da den amerikanske boligboblen sprakk og førte til finanskrisen var tallet i USA 126%.

Hvis man ser etter finansieringskilder for fjerning av formuesskatten ligger den her: rentefradraget. Det har bidratt til det klart mest foruroligende i norsk økonomi for tiden: den ekstreme private gjeldsgraden. Man må finne andre ordninger som hjelper familier i etableringsfasen, med boliglån, studielån og små barn, for rentefradraget hjelper stadig flere alle livsfaser til å låne så mye de tåler (eller mer).

Arbeiderpartiet, Fagforbundet og sykehjem

Det er et tett samarbeid mellom LO og Arbeiderpartiet, og dette er institusjonalisert gjennom samarbeidsutvalget der representanter for disse to møtes for å meisle ut politikk, og LO har også egen representasjon i Arbeiderpartiets sentralstyre. I samarbeidsutvalget fattes det ikke vedtak, men målet er å være samstemt om de viktige sakene. I Sentralstyret fattes det vedtak, og når det gjelder harmonien de to i mellom hjelper nok den omfattende økonomiske støtten fra LO til Arbeiderpartiet godt på.

Den særstilling LO har for Arbeiderpartiet er ett av mine viktigste ankepunkter mot partiet. Svært mange i Norge er fagorganiserte - jeg er det også - men som meg er omtrent halvparten av disse ikke i LO.

Det er og bør være lov å støtte politiske partier i Norge, enten det er privatpersoner eller organisasjoner som gjør det. Det blir et demokratisk problem bare dersom penger og representasjon knyttes sammen - som det gjør i Arbeiderpartiet. Høyre og andre partier på den siden får støtte fra noen rike individer, men jeg ville meldt meg ut dersom en av disse fikk plass i sentralstyret på permanent basis, eller det ble opprettet et samarbeidsutvalg mellom Høyre og NHO. Sistnevnte avviklet sin støtte til de borgerlige partiene for mange år siden, men LO har nektet å følge etter det gode eksemplet.

Men LO representerer jo arbeiderklassen, "I som sulten knuget har" som det heter i Internasjonalen. Kan ikke det være et selvstendig argument for denne ordningen? Vel, for det første bare dersom organsierte utenom LO ikke er arbeiderklassen, og bare dersom de svakeste i samfunnet er arbeiderklassen.

Slik er det vel ikke lenger. De som er utenfor arbeidslivet er nok "svakere", og aller svakest er de som er pasienter på helseinstitusjoner. Her er det Fagforbundets video kommer inn. Den fremstiller private tilbydere innen eldreomsorgen som hjerterå og pengefikserte. Det er selvsagt feilaktig. Min svigermor er på et privat drevet sykehjem og hun har det trolig bedre enn de fleste i hennes situasjon! Det er neppe eierskapet som er avgjørende for omsorgen eller pleien, men som ellers er det gjerne ledelsen av institusjonen som setter en standard og en "tone" for hva som foregår der. De økonomiske rammene er naturlig nok viktige, men den personlige faktoren er nok betydelig! 26.100 brudd på arbeidsmiljøloven i Trondheim tyder ikke på at offentlig omsorg = arbeidervennlig omsorg i alle fall.

Mange brukere og pårørende ønsker "oljeturnus" i omsorgen. Mange ansatte ønsker også dette, og vil gjerne avgjøre lokalt hva som skal skje med dette. Men det vil ikke Fagforbundet. De vil avgjøre dette sentralt. Her er Fagforbundet den sterke gruppen, og pasienter og ansatte lokalt den svake.

16.000.000 i valgkampstøtte til Arbeiderpartiet, SV og Sp sørger vel for at de får sin vilje tipper jeg. Arbeiderpartiet gir LO politiske fordeler som de andre organisasjonene ikke har, og de får penger for det. Det ville vært bedre for samfunnet om LO og Arbeiderpartiet avviklet koblingene. De kan jo være enige likevel!