Elefanten i skattekammeret

Skatteutvalget kommer med forslag til store endringer i det norske skattesystemet, men den endringen som formelig roper om å få komme på banen nevnes ikke i det hele tatt. 

Norge skiller seg ut på flere måter når det gjelder skattesystemet vårt. En av dem er formueskatten, som de fleste andre land ikke har - av gode grunner som jeg ikke skal komme inn på her. En annen er at vi vel er det eneste landet der man har en ubegrenset mulighet til å trekke fra renteutgifter på skatten. 

Derfor er det heller ikke noe mysterium hvorfor Norge kanskje er det landet i verden der husholdningenene har høyest belåningsgrad, og der netto belåning fortsetter å øke. Gjeldsgraden er 347% i 2021, og det er 9% høyere enn året før og 29% høyere enn i 2016. 

Bare for å si rett ut hva dette er: Dette er fellesskapets sponsing av alle som tar opp lån. Det var som om det var et problem i Norge at folk lånte for lite i forhold til inntekten, og ikke akkurat det motsatte. Mens formueskatten er en skatt på de som ikke bruker opp pengene sine, så er rentefradraget ren sponsing til de som bruker mer enn de har. 

Dette har også en fordelingspolitisk slagside, for de som låner mest er også de som tjener mest. Tjener du millionen har du kanskje fire millioner i lån, og det sponser vi alle med rentefradrag på skatten din. De som tjener mindre tar også opp mindre i lån, og får mindre sponsing fra oss alle. Omvendt Robin Hood der, altså. 

Men dette vil ikke skatteutvalget gjøre noe med. Neida. Elefanten ser alle, men ingen vil si noe om den. 

På forhånd takk....

(Den følgende teksten sto i Namdalsavisa 7. februar. De inviterte meg til å bidra under vignetten "Min mening", dermed ble det gratis for avisen - bortsett fra et kunstnerisk utført trykk. Spiller ingen rolle for meg, for jeg skriver ikke her for pengene heller. Emnet har jeg omtalt flere ganger her på bloggen, men jeg lenker ikke til noe. Det som står under er teksten jeg sendte avisen.)

Dersom jeg nå gikk til banken og lånte en million til kjøp av en Jaguar ville dere sponset meg med 11.200 kroner i året. Det er nå svært generøst, mener jeg, så tusen takk! Jaguarer er fine biler og det er en XJ, som koster fra. kr. 1.090.000, jeg har blinket meg ut. Med litt ekstra ditt og datt så blir den nok dyrere, men hvis jeg bytter inn den bilen vi har så må jeg vel omtrent låne en million. Vi har det sånn her i landet at vi kan trekke fra 28% av alle renteutgifter enten du bruker lånet på en Jaguar, reiser til Maldivene eller pusser opp badet.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å spare til barnas utdanning eller egen alderdom, men her kommer dere (det vil si skattevesenet) og tar et lite jafs hvert år av det jeg har spart opp. Det hjelper ikke at jeg har tjent pengene og betalt skatt på alt sammen. Staten synes visst det er viktigere at jeg kjøper en Jaguar for penger jeg ikke har – i alle fall er det det som sponses, og sparing som straffes. Hvert eneste år kommer dere tilbake og spør: “har du ikke brukt opp pengene dine ennå? Ikke det? Da må vi ta et nytt lite jafs”.

Skattereglene er tydelige og konkrete beskjeder, så det er ikke rart at folk hører etter. I Norge er vi omtrent alene i verden med å kunne trekke fra rentene på selvangivelsen, og ett av få land med formuesskatt. Det er ikke rart at husholdningenes gjeld er på verdenstoppen (rundt 200% netto belåning av brutto inntekt). Det betyr at i gjennomsnitt har alle husholdningene lån på dobbelt av bruttoinntekten sin.

Det er jo ikke sånn at en har det vondt økonomisk når en har full jobb og ingen lån, men alt er rettet inn mot at det skal være lønnsomt å bruke penger man ikke har. Er det virkelig en smart prioritering? Før var det sånn at man lånte mye da man etablerte seg med hus og familie, og mange hadde studielån på toppen, mens mot alderdommen var lånene betalt og man satte penger i banken. Da var rentefradraget og formuesskatten en ganske lur utjevning over et livsløp – baklengs fra da man var på trygg grunn til da man hadde det som trangest. Men det er det med de tydelige beskjedene fra skatteetaten: man hører etter. Så nå låner folk i Norge gjennom hele livsløpet – for det er jo toskete å si nei til å bli sponset av fellesskapet. I år 2000 var det 20% av 60-åringene som hadde boliggjeld, men nå er det 60%.

Straffen for sparing i noe annet enn bolig (verdifastsettelsen er godt under halvparten av salgsverdi på både egen bolig og på hytte), og sponsingen av det å bruke penger en ikke har, har ført til en boligboble i Norge. De verdiene som står som sikkerhet for de høye lånene er antakelig overvurdert, og faren er stor for at mange blir sittende med betydelig høyere lån enn verdier.

Det er mange tegn som tyder på at noe er rav ruskende galt. Bare to ganger før har vi hatt større sprik mellom kostnadene med å kjøpe og med å leie bolig:på slutten av 1890-årene, og på slutten av 1980-årene. Begge gangene endte det med boligkrakk få år senere. Dessuten er 70% av nye boliglån avdragsfrie – de som låner betaler ikke på lånet, men bare renten. Med god hjelp av deg og meg. I to tiår har vi hatt en vesentlig høyere økning i kredittmengden enn i reallønnen – boligprisene er i ferd med å miste kontakten med realøkonomien. Nå vet jo ingen om vi har en boligboble før vi hører smellen, men da er det uansett for sent å gjøre noe.

Det er klart at lave renter, muligheter for avdragsfrihet og gode tider hjelper på. Alle, inklusive Norges Bank, mener vi burde hatt høyere renter her i landet, men det vil føre til sterkere krone og konkurser i eksportbedriftene som ikke driver med noe som har med olje å gjøre. Svaret er jo klart: fjerner man rentefradraget blir det dyrere å låne, og man oppnår en ønsket innstramning uten at bedrifter går konk.

Tenketanken Manifest (som er klart venstreorientert) er enig med tenketanken Civita (som er klart høyreorientert) om en ting: rentefradraget må fjernes. Manifest peker på at det er grovt urettferdig fordi det er de med høyest inntekt som kan låne mest og som dermed sponses mest på denne måten, mens Civita legger vekt på at hele økonomien blir svært sårbar siden husholdningene er så høyt belånt.

Men hva med politikerne til høyre, til venstre og i midten? De tør ikke røre rentefradraget, og en trenger ingen dypsindig analyse for å skjønne hvorfor: velgerne er jevnt over tungt belånt (det er jo det som er problemet!), og ingen tør utfordre velgerne. I alle fall ikke i et valgår. De stoler ikke på at de vil nå gjennom med argumenter som viser at det er best for alle om rentefradraget blir trappet ned og fjernet, og i mellomtiden blåses boblen større og større.

PS – men hvordan ble det med den Jaguaren? Jeg ser de snart skal lansere en F-type. Den lekreste Jaguaren siden E-typen (se bildet). Så jeg tror jeg venter litt…

Formuesskatten

Det er på ny bevegelse i skattedebatten, og det er bra. Denne gangen har initiativet kommet fra LO, og det er nytt, særlig siden det er bedriftenes ve og vel som har kommet i sentrum for Flaathens oppmerksomhet. Men hans synspunkter er ikke nye i den offentlige debatten, han sa mye det samme i februar i år.

Bedrifter betaler skatt på arbeidende kapital. Selv om bedriften går med underskudd skal bedriften betale for verdiene som ligger i maskiner og annet produksjonsutstyr. Det peker på et problem med formuesskatten: den er ikke knyttet til en pengestrøm, verken for bedrifter eller privatpersoner. Selv om det ikke kommer en krone inn, må man betale for ikke å ha brukt opp pengene sine. For det er det formuesskatt er: straff for ikke å ha brukt opp pengene sine. Så lenge ikke noe lovbrudd er begått, så har man betalt skatt på inntekter (personer) eller overskudd (bedrifter), og hvis man bruker dem opp er det greit. Men hvis du ikke gjør det, og sparer og legger til side, eller investerer i produksjonsutstyr eller legger opp reserver i bedriften, så kommer staten og tar litt av det som straff for at du ikke har brukt det opp.

Det som lanseres som alternativ av BT og andre er eiendomsskatt. Den lider av mange av de samme svakhetene som formuesskatt: den er ikke knyttet til kontantstrøm, og man må selge det som beskattes for å betale skatten dersom man ikke har en alternativ kontantstrøm. Økonomer liker eiendomsskatt, for det er et objekt som ikke så lett kan unndras beskatning og som lett kan identifiseres.

Som BT bemerker er Norge ett av en to-tre land i hele OECD som har beholdt formuesskatten - den er langt på vei særnorsk. Det de ikke nevner er at Norge utmerker seg på andre områder når det gjelder skatter og avgifter: staten sponser låneopptak. 28% av renteutgiftene betaler statskassen gjennom rentefradrag på skatten. Beskjeden fra skattesystemet er klar og tydelig: hvis du ikke bruker opp pengene kommer vi og tar dem (litt etter litt), men hvis du bruker penger du ikke har skal vi hjelpe deg. Og folk har tatt meldingen: Norge er verdensledende på privat gjeld. I gjennomsnitt ca. 200% av brutto inntekt er lånt. Da den amerikanske boligboblen sprakk og førte til finanskrisen var tallet i USA 126%.

Hvis man ser etter finansieringskilder for fjerning av formuesskatten ligger den her: rentefradraget. Det har bidratt til det klart mest foruroligende i norsk økonomi for tiden: den ekstreme private gjeldsgraden. Man må finne andre ordninger som hjelper familier i etableringsfasen, med boliglån, studielån og små barn, for rentefradraget hjelper stadig flere alle livsfaser til å låne så mye de tåler (eller mer).