Skatt og fordøm!

Det du skatter får du mindre av! (Tabellen viser skatt på næringskapital i Norge) Så enkelt er det. Det er derfor det koster å kjøre gjennom bomringen eller å kjøpe alkohol. Det er selvsagt terskler her som på andre felt. Vanens makt er sterk, og opp til et punkt lar man seg ikke påvirke så mye, men så blir det for drøyt. 

Drøyt har det tydeligvis blitt for en del rikinger her i landet. Noen mer profilerte enn andre. Sveits er landet for både eks-skiløpere og eks-fiskere med betydelig næringsvirksomhet. Det er sikkert ikke bare flagget som er et stort pluss. Skatt spiller nok også en rolle. 

Med på turen får de hat og forakt fra de samme politikerne som har skattet dem ut av landet. Det spiller også en rolle. Dersom du blir uglesett for å lykkes, så bidrar det ikke til at du vil være lenge i landet. Insentiver, og skatt er et negativt insentiv, virker. Noen ganger positivt. Uten skattenivået i Storbritannia under Labours Harold Wilson hadde vi sikkert ikke fått Beatles-sangen "Taxman" og Keith Richards ville vel heller ikke flyktet til Nellcôte ved Nice der Exile on Main Street ble spilt inn. I Storbritannia ville de ha betalt 98% skatt, og de hadde gjeld å betale. Skatte-Exile ble løsningen. 

Men skatt må vi (det vil si stat og kommune) ha, og skatt må vi betale. Ingen krangler på det, og det er heller ikke skattenivået Sveits-flyktningene plages mest med men systemet. Systemet der man må betale skatt av næringsformue, enten den tjener inn penger eller ikke. Formueskatten er ikke - som moms, utbytteskatt og inntektsskatt - knyttet til en pengestrøm. Slik sett fungerer den som en straff for ikke å bruke opp pengene i banken eller verdiene i en bedrift. De som eier bedrifter må ta penger ut av virksomheten som den har skattet av, og betale utbytteskatt på dette, for å betale formueskatten sin. Slik tappes bedrifter for midler på en måte som få OECD land fortsatt gjør. Ikke Sverige, ikke Danmark, ikke Finland, og så videre. 

To bedrifter som ligger vegg i vegg, som gjør det samme og tjener det samme, kan få to ulike utfall år for år. Hvis den ene er eid av en norsk eier og den andre av en utenlandsk, må den norske ta ut ekstra utbytte (som beskattes) for å betale formueskatten. Det må ikke den som eies av utlending. 

Det synes umulig å få en debatt om skattesystemet i Norge uten at det utarter til en utskjelling av rikinger. Ikke for det, skatten på næringsformue har økt betydelig i Norge det siste år. Regjeringens økning av skatt på næringskapital er den største i Norges historie. Fra 2021 til 2022 er den mer enn doblet fra 7,2 mrd til 15,2 mrd (men noe av dette skyldes tilpasning til fremtidig skattenivå). Og mer skal det bli, om signalene fra Regjeringen og ikke minst budsjettpartner SV er til å stole på. Det skal virkelig svi å lykkes med næringsvirksomhet her i landet. 

Utbytteskatten øker også, fra 22 til 32 milliarder fra 2021 til 2022 (sier Finansdepartementet). Totalt betaler norske eiere ca. 47 mrd i formueskatt og utbytteskatt i 2022 (estimert). Det er omtrent det samme som det koster staten å sponse folks låneopptak (rentefradrag). 

Norske husholdninger er verdens mest forgjeldede, og hvert år blir de mer forgjeldet. Gjeldsveksten er år om annet på minst det doble av veksten i nasjonalproduktet og har lenge vært på et kritisk nivå. Ikke rart, når du får betalt på skatteseddelen for å ta opp lån. (Noe jeg skrev om for snart ti år siden, og fikk titusenvis av lesere på.) Hvis man skal se etter en løsning for penger i statskassen som også reduserer den norske overforgjeldingen, så har vi her en ordning som er overmoden for revisjon eller fjerning. 

(Dette ble skrivet over en uke før Statsbudsjettet legges fram.)

Formuesskatten

Det er på ny bevegelse i skattedebatten, og det er bra. Denne gangen har initiativet kommet fra LO, og det er nytt, særlig siden det er bedriftenes ve og vel som har kommet i sentrum for Flaathens oppmerksomhet. Men hans synspunkter er ikke nye i den offentlige debatten, han sa mye det samme i februar i år.

Bedrifter betaler skatt på arbeidende kapital. Selv om bedriften går med underskudd skal bedriften betale for verdiene som ligger i maskiner og annet produksjonsutstyr. Det peker på et problem med formuesskatten: den er ikke knyttet til en pengestrøm, verken for bedrifter eller privatpersoner. Selv om det ikke kommer en krone inn, må man betale for ikke å ha brukt opp pengene sine. For det er det formuesskatt er: straff for ikke å ha brukt opp pengene sine. Så lenge ikke noe lovbrudd er begått, så har man betalt skatt på inntekter (personer) eller overskudd (bedrifter), og hvis man bruker dem opp er det greit. Men hvis du ikke gjør det, og sparer og legger til side, eller investerer i produksjonsutstyr eller legger opp reserver i bedriften, så kommer staten og tar litt av det som straff for at du ikke har brukt det opp.

Det som lanseres som alternativ av BT og andre er eiendomsskatt. Den lider av mange av de samme svakhetene som formuesskatt: den er ikke knyttet til kontantstrøm, og man må selge det som beskattes for å betale skatten dersom man ikke har en alternativ kontantstrøm. Økonomer liker eiendomsskatt, for det er et objekt som ikke så lett kan unndras beskatning og som lett kan identifiseres.

Som BT bemerker er Norge ett av en to-tre land i hele OECD som har beholdt formuesskatten - den er langt på vei særnorsk. Det de ikke nevner er at Norge utmerker seg på andre områder når det gjelder skatter og avgifter: staten sponser låneopptak. 28% av renteutgiftene betaler statskassen gjennom rentefradrag på skatten. Beskjeden fra skattesystemet er klar og tydelig: hvis du ikke bruker opp pengene kommer vi og tar dem (litt etter litt), men hvis du bruker penger du ikke har skal vi hjelpe deg. Og folk har tatt meldingen: Norge er verdensledende på privat gjeld. I gjennomsnitt ca. 200% av brutto inntekt er lånt. Da den amerikanske boligboblen sprakk og førte til finanskrisen var tallet i USA 126%.

Hvis man ser etter finansieringskilder for fjerning av formuesskatten ligger den her: rentefradraget. Det har bidratt til det klart mest foruroligende i norsk økonomi for tiden: den ekstreme private gjeldsgraden. Man må finne andre ordninger som hjelper familier i etableringsfasen, med boliglån, studielån og små barn, for rentefradraget hjelper stadig flere alle livsfaser til å låne så mye de tåler (eller mer).

Bevegelser i skattedebatten?

Ingenting stimulerer blodomløpet på høyrefolk så mye som skatt. Skatt er et område der forskjellene på høyre og venstre i politikken er tydelige, og man kan mistenke mange på den andre kanten for også å få en betydelig vaskulær stimulans av slike debatter. Når man hører statsminister Stoltenberg snakke om skattens velsignelser og sivilisatoriske betydning skulle man tro at det som sto mellom Norge i 2011 og Himmelrik på Jord var en økning av skatten til 100% (minus litt til lommepenger).

Nå kan ting tyde på at det er en viss bevegelse i Ap og LO når det gjelder skattesystemet i det minste, og dette er en debatt som høyresiden ikke bør skulke med den begrunnelsen at det er et forsøk på å øke det totale skattetrykket. Det er på tide at vi i Norge klarer å skille system fra nivå når det gjelder skatter og avgifter, og så vet vi fra før at høyre og venstre i politikken ønsker ulike nivå - noe utstpill fra AUF i det siste viser tydelig.

Utspillet fra AUF har et par element jeg liker, og svært mange jeg liker dårlig. La meg for en gangs skyld fokusere på det jeg liker best: "Null skattefradrag for renter på lån over 3 millioner kroner." Aller helst ville jeg hatt "null skattefradrag for renter" - og det kombinert med enten ingen formueskatt, eller en solid heving av terskelen for hvor denne slår inn. Tiden for å trappe ned rentefradraget er nå, mens rentene enda er lave. Da vil endringen merkes minst. Selvsagt må skattene ned samtidig.

I Norge har gjennomsnittshusholdningen lån på 195% av disponibel inntekt, mens den på slutten av 90-tallet var på ca. 120%. Knapt noe annet land i verden er i nærheten av å ha husholdninger som er så til de grader høyt belånt. USA, som jo har vært et skrekkeksempel på lånefinansiert forbruk og påfølgende kollaps, har 118% belåning av disponibel inntekt. (Kilde: Norges Bank). Grunnen er delvis gode tider og trygge forhold, men også det faktum at staten betaler 28% av renteregninga di. Uansett hva du bruker pengene på!.

Inntil finanskrisen kom gikk banker og andre pengeforvaltere ut og tilbød såkallte "strukturerte produkter", samtidig som de tilbød lånefinansiering av 100% av beløpet. Ett av salgsargumentene var at "du får jo fradrag for rentene på skatten". Dette er en stimulans for å bruke penger man ikke har, så belåning på i gjennomsnitt 195% av disponibel inntekt er ikke noe mysterium.

Når dette er kombinert med formueskatt har vi en giftig blanding. Formueskatt er beslagleggelse av privat eiendom som ikke er knyttet til en kontantstrøm. Det er en relativt mild form for beslagleggelse siden satsen er relativt lav, men prinsippet er: "har du ikke brukt opp pengene dine? Da må vi ta litt av dem." Dette gjentar seg hvert år. Incentivet er derfor å bruke opp pengene, eller å "gjemme dem" unna på ulike vis.

Eiendom har vært en gunstig form for gjemsel. Verdsettelsen av eiendom har vært lav i Norge, men er økende. Formueskatt sammen med lav verdsetting av eiendom, og statlig sponsing av renteutgifter, har gitt verdensrekord i belåning. Når det nå synes å være tegn til nytenkning om skattesystemet må disse tre tingene ses i sammenheng:

1. Rentefradraget (premie for å bruke penger man ikke har).
2. Formueskatten (beslagleggelse av eiendom, og straff for ikke å bruke opp alle pengene).
3. Verdsetting av eiendom (stimulans til å bruke penger på eiendom heller enn noe annet).

Det er flere aktverdige grunner for rentefradraget. Før 1992 kunne man trekke fra alle renter på skatten, og 28% var en betydelig begrensning. Dertil kommer det at i et livsløpsperspektiv er det etableringsfasen som en den finansielt hardeste: studielån, boliglån og små barn slår inn for fullt omtrent samtidig.

Men det må kunne være måter å lette byrden i etableringsfasen uten å sponse absolutt alle lån! Når middelaldrende begynner å ha betalt ned lånene blir de fristet av skattesystemet til å 1. ta opp lån for å få rentefradrag, 2. komme seg unna det å få beslaglagt sin eiendom gjennom å 3. kjøpe eiendom som hytter, bolig i utlandet eller leiligheter til utleie.

Rentefradraget er derfor ikke særlig treffsikkert lenger siden sparing har gått helt av moten i nesten alle aldersgrupper. Det er de som har opplevd 30-tallet og den umiddelbare etterkrigstiden som fremdeles sparer i banken og slikt. Incentivene har virket - og det slik at Norge nå har verdensrekord i belåning.

På tide å snu!

PS: Statistisk sentralbyrå melder at veksten i husholdningenes bruttogjeld har en kraftig økning. Tolvmånedersveksten er på 6,4% - mye mer enn inflasjon og reallønnsoppgang. Høye boligpriser og mye gjeld er en utfordring for finansiell stabilitet.