Mitt liv som TV-stjerne

Den dagen jeg reiste til Oxford på årskonferansen til British Society for Aesthetics ble noe annerledes enn jeg hadde sett for meg, og da tenker jeg ikke på at vi ble sittende i flyet på Flesland i to timer før vi tok av (flygeledermangel på Gatwick). 

Kort tid etter landing fikk jeg en telefon fra TV2 Nyheter. Navnet mitt var på en liste som Universitetet i Bergen hadde sendt ut om folk som kunne si noe fornuftig om Dronning Elisabeth II. Hun var syk, så syk at familien var blitt tilkalt. Kunne jeg stille opp på TV?

Jeg forklarte at jeg var i England på veg til en konferanse, og det var jo ingen ulempe. Jeg måtte avgjøre om jeg skulle si (som sant var) at det hadde gått 24 år siden jeg var Førsteamanuensis i Britisk kulturkunnksap og "plead ignorance." Men jeg er ubeskjeden nok til å tro at det er få som er så godt orientert om britiske forhold, og som har min (kremt, host) evne til å formulere seg konsist og med autoritet. Jeg tenkte derfor "cometh the hour, cometh the man" og stilte opp. 

Vel framme i Oxford hørte jeg ikke noe mer, men så fikk jeg en telefon fra Morten Sandøy i TV2 mens jeg spiste på en indisk restaurant. Jeg hadde selv akkurat sett på telefonen at dronningen var død, og sa meg villig til å stille opp på mobiltelefon fra det studentværelset ved St. Anne's College jeg hadde sjekket inn på. Nyhetssendingen kl. 21 er jo ganske vesentlig. Mens jeg gikk til St. Anne's slo kirkeklokkene sine sørgelige slag i ett kjør. Det var ikke vanskelig å kjenne på at dette var historisk. 

Telefonen måtte stå stødig og høyere enn magehøyde så det måtte bli på bokhyllen over studentpulten, støttet på bagen man ser på bildet under. På papiret under sto det noen stikkord som det viste seg at jeg ikke trengte. 

Dette ble ganske høyt, så for å unngå å se ut som en sammensunket dverg måtte jeg bokstavelig talt bygge meg opp, så det ble kontorstol på høyeste trinn og tre puter på toppen. Der satt jeg og tronte og måtte holde meg fast for ikke å ramle av. Der satt jeg altså og så rett i den lille kameralinsen og sa det som måtte sies på TV2 Nyheter klokken 21 den dagen Dronning Elisabeth II døde. 

Jeg fikk se resultatet etterpå via min datters mobilkamera. Det gikk over all forventning, og jeg har vært på TV2 Nyhetskanalen tre ganger til. To av dem fra dette "studioet" og en gang fra roterommet i heimen. UiBs kommunikasjonsavdeling skrev også at de var meget fornøyd med min innsats på TV2. 

TV-produksjon var ikke så glamorøst som noen tror, og treningen i å nå fram til studenter gjennom en ørliten kameralinse under pandemien kom godt med. 

Jeg har også vært intervjuet i skriftlige saker fra VG og saker TV2 har lagt ut på nettet, som denne og denne. Snart dabber nok interessen av betraktelig, men det var gøy å prøve dette. 

PS - Nå ser det ut til at jeg skal i TV2-studio på mandag 19. september fra kl. 10 til omtrent 11. (Jeg liker nok best de ørsmå kamera, og er ganske spent på hvordan dette vil arte seg.)

Pressens makt

Midt i en opphetet situasjon er det lite heldig å gjennomføre store prinsippielle endringer. Ed Milliband, leder for Labour i Storbritannia, har foreslått å bryte opp News Internationals Britiske avis"imperium". Ved siste valg støttet disse avisene de konservative, så det går ann å forstå hans holdning.

Men ved alle valg fra og med 1997 og til - men ikke med - det i fjor, har disse avisene støttet Labour som også vant disse valgene. Det har derfor vært en vedtatt sannhet at News International, med avisene som kjøpes og leses av de viktige velgerne som kan tenkes å skifte side ved valg, kan avgjøre utfallet av valg i Storbritannia. Men meg bekjent er dette en antakelse, og ikke basert på undersøkelser. Korrelasjon er ikke kausalitet. Kanskje News International bare fulgte stemningen i folket for ikke å støte fra seg lesere? De har - eller hadde - 40% av markedet for nasjonale aviser. Men kanskje denne oppfatningen har vært en selvoppfyllende profeti?

De politiske lederne i Storbritannia har ikke turt å la være å tro på denne sammenhengen, og det å ha et godt forhold til News International har vært en prioritert oppgave for alle politikere med ambisjoner om makt (og politikere uten ambisjoner om makt har man ikke bruk for!). En ganske utrolig servilitet har vært å observere, som det at Gordon Brown inviterte representanter for News International til sin sønns begravelse (det gjorde ikke David Cameron).

Men sjansen er stor for at de sitter fast i gamle forestillinger. Det er en stor spiller på den britiske media-scenen og det er BBC. Da Ofcom skulle undersøke medienes makt for regjeringen kom de til at 73% oppga TV som viktigste kilde for nyheter - og bare 8% oppga aviser. På TV har BBC, med sine soft left politiske holdninger 70% av markedet på nyheter - en langt mer dominerende stilling enn News International for aviser. Sky News hadde i 2009 (som tallene her er fra) 6% av markedet.

Men som de som leser bloggen min allerede vet: TV er gårsdagens medium. Personer under 30 oppgir internet som sin viktigste nyhetskilde. Hvem dominerer her da? I Storbritannia er svaret meget tydelig: bbc.co.uk.

Det The News of the World og andre tabloider i samme konsern foretok seg med hensyn til å bryte seg inn på telefonsvarerne til folk var utilgivelig. Men der som her bør man aldri foreta store strukturelle endringer i krisens hete, og man bør også ta med i beregningen at mediebildet endrer seg as we speak. Ingen vil om fem til ti år dominere mediebildet som aviser gjorde en gang, og TV gjorde for noen få år siden. Ny lovgivning her vil etter alt å dømme bli irrelevant før den blir satt ut i livet.