Spionens minne

Hvorfor er det fortsatt folk som tror Arne Treholt var uskyldig dømt for spionasje? På toppen av alt annet var storspionen Oleg Gordievskij (bildet) vitne på at han var KGB-spion, og i Stasis arkiver dukker det også opp ganske tydelige bevis på det samme:

«Han var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål, og aktuelle internasjonale problemer. Samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp han Sovjetunionens sikkerhetstjeneste, samtidig som han forsøkte å motvirke faren ved USAs militaristiske kurs».

Sovjet-Unionen var også svært ivrige på å få han utvekslet med vestlige spioner, uten at det ble noe av. Han forlot Norge etter at han slapp ut. Visstnok for å slippe unna hat og annet ubehagelig, men på Kypros var det mye som tydet på at han forvaltet KGB-formue, og nå de siste årene flyttet han like godt til Moskva der han ble godt tatt vare på. (Mer om Gordievskij og Treholt her.)

Så hvorfor fortsetter fremstående norske samfunnsdebattanter å prosedere hans uskyld, eller at det fortsatt er tvil om dommen han fikk? Jeg tror svaret er å finne i en TV-serie på Britbox og i boka den er basert på. 

Kim Philby var uten tvil den mest betydningsfulle sovjetiske spion i vesten. Mistankene ble rettet mot han flere ganger, man han slapp unna. Noe var flaks, noe dyktighet, men det Ben Macintyre og andre legger mest vekt på er rett og slett at han var "en av våre egne" og dertil svært sjarmerende. 

Minner det om noen kanskje? Det er som en beskrivelse av Arne Treholt. Vi har ikke dyre kostskoler med dype nettverk, men vi har Arbeiderpartiet som i flere tiår var statsbærende. Og vi har etterkrigsgenerasjonen som kom til posisjoner i en tid der middelklassen åpnet seg nedover. Treholt var absolutt "en av oss," og hans ubetvilelige sjarm og tilsynelatende oppriktighet var perfekte egenskaper for en spion. 

Han var virkelig "A Spy Among Friends," og nå står vennene fram og holder de meningsløse forsvarstalene nok en gang. (Bildet: Gordievskij og Treholt, Dagbladet.no) 

Ben Macintyre - The Spy and the Traitor (Anmeldelse)

Dette er en av de mest spennende bøkene jeg har lest - til tross for at jeg visste hvordan det kom til å gå. Men den er ikke bare spennende, den er avslørende for den verden vi levde i, både før og etter jernteppets fall. Oleg Gordievsky, som er spionen i tittelen, endret verdenshistorien til det bedre. Det er det få forunt å kunne hevde, men det kan han. 

Boka følger Gordievsky fra oppveksten i en KGB-familie (både far og bror var i hhv. NKVD og KGB), og til en ideologisk oppvåkning særlig påvirket av invasjonen i Tsjekkoslovakia. Vi følger han også videre gjennom utdanning i KGB og utplassering i København på 60-tallet og videre inn på 70-tallet. 

Noe av det første han bidrar med etter rekruttering, er informasjon om det som viser seg å være Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Ingen som leser denne boka er det minste i tvil om at Treholt var skyldig i alt han ble dømt for - og vel så det! 

Boka er virkelig avslørende for det indre livet i KGB, og årene tilbake i Moskva der Gordievsky først er nedtrykt og underkuet er viktige. Han hadde nemlig begått den kardinalsynd å bli skilt, og dermed var han ute i KGBs mørke. Men han satser på en plan om å komme seg ut på posting i London, og lykkes omsider. Da skyter virkelig karriæren som spion fart.

I London legger han til rette først for at Mrs. Thatcher gjør en god figur i begravelsen til Andropov, og så for at de vestlige land for alvor skjønner hvor paranoide de er i Kreml. Få har vel hatt større grunn til å ta æren for ha lagt til rette for slutten på den kalde krigen. 

Allerede ved starten la MI6 en plan for å eksfiltrere Gordievsky fra Sovjet-Unionen om det skulle bli nødvendig. Den var snedig, detaljert, og ble innøvd stadig vekk. Men svært mye kunne gå galt, for å si det forsiktig.

Den nest siste delen av boka er fortellingen om denne fasen fra Gordievsky, som var blitt rezident for KGB i London, ble kalt hjem til Moskva for samtaler, til han skjønte at han var under mistanke, og til han satte fluktplanen i kraft og så fullføring. 

Boka er spennende, innsiktsfull og utrolig godt skrevet. Det er noe av det beste jeg har lest! 

Konklusjon - Klar befaling!