Death in Paradise 9

Dette er ren eskapisme (som det står på omslaget), og bygd opp etter en formel. Men denne serien er svært populær, og det er ikke uten grunn. Den har hatt noen hyggelige og morsomme karakterer, og ofte nok har plottene vært intrikate nok til å holde på interessen. Men holder det også i den niende runden?

Min hovedkritikk mot denne sesongen er den samme som mot sesong 8: Ardal O'Hanlon passer ikke i rollen. Han er for mye, og fremfor alt for mye Ardal O'Hanlon. En pratesjuk og jovial ire som tar opp på tok for mye plass. Dessuten mangler vi nå Dwayne Myers - den lokale juniordetektiven som både var virkelig morsom og en fin kontrast til den britiske inspektøren. Ruby Patterson, med det store og rare håret, klarer ikke helt å dekke inn det tapte. 

Plottene er heller ikke helt der oppe. Det blir i det hele tatt ganske skuffende, særlig sett på bakgrunn av de første sesongene med Sara Martins som hoveddetektivens side-kick Camille Bordey.

Men så: Er det i episode fire? Jeg husker ikke helt. Da kommer en ny detektiv, Neville Parker, spilt av Ralf Little. Overgangen er meget merkbar, og plottene blir også mye bedre. Jeg mistenker sterkt at de beste ble forbeholdt den nye detektiven, for å gi han en flying start. Han ligner litt på de to første detektivene i serien - mest kanskje på Humphrey Goodmann, spilt av Kris Marshall. Hans nevroser overspilles kanskje noe, men det var fint å se at Ardal forsvant fra en serie der han ødela balansen i staben helt. Spørsmålet er om hans side-kick Madeleine Dumas klarer å bære byrdene av en jevnere rollefordeling. Så langt er jeg ikke helt sikker.

Jeg håper Neville Parker finner sin plass i troppen, og at sesong 10 kan gi serien et nytt løft! Dessuten har jeg akkurat oppdaget at det er skrevet flere romaner med den opprinnelige staben på politistasjonen, og jeg har lastet ned den første av dem. 

Konklusjon - Forbeholden anbefaling (av de siste episodene)

Line of Duty - Serie 5

Jed Mercurio er mannen bak både denne serien og Bodyguard. Sistnevnte er Storbritannias mest sette TV serie gjennom tidene, og Line of Duty er ikke langt bak.

Også i denne foreløpig siste serien er vi i AC12 - Anti Corruption division 12. De etterforsker korrupte politifolk, og det har de holdt på med en stund. Fortsatt er det ulidelig spennende, men kanskje er dette den svakeste serien til nå. Det betyr ikke så mye - den er fortsatt vesentlig mer spennende og oppslukende enn den nest mest spennende serien på TV - hvilken det nå kan være. 

Man leter etter hovedpersonen blant de korrupte politifolkene i byen - de som har sin hånd over en utspekulert OCG (Organised Crime Group). Mistanken går både hit og dit, men denne gangen faller den sterkt og tungt på lederen for AC 12 Ted Hastings. Sentral for handlingen er også en politimann som er dypt under cover i OCGen.

Mer tror jeg ikke jeg kan fortelle uten å ødelegge den stolkantspenningen Jed Mercurio alltid serverer. De andre seriene har jeg gitt "Klar befaling" - og de vurderingene står. Jeg tar det ned et lite hakk her, men start gjerne med den første serien om mulig. 

Konklusjon - Klar anbefaling

Berlin Station (DVD)

"Berlin Station" er en amerikansk TV-serie lagt til Berlin med britiske skuespillere på toppen av rollelisten. Dette er en omtale av den første serien, som kom i 2016. 

Vi er på CIAs hovedkvarter i den tyske hovedstaden, og der er stemningen langt fra god. En intern kilde driver og lekker informasjon om CIAs aktiviteter i Tyskland, og denne kilden blir kalt Thomas Shaw. 

CIA og amerikanerne er ikke akkurat populære i Berlin etter avsløringene om avlytting av Merkels telefon, og Thomas Shaw gjør situasjonen stadig verre. Daniel Miller (Richard Armitage) går fra en fin stilling som analytiker i Langley og til den som har jobben med å røyke ut "Thomas Shaw". 

Det mangler ikke spenning og intriger. Dette er en serie som kan sammenlignes med Le Carrés serie om George Smiley og den franske Le Bureau. Det er store sko å fylle, og denne serien klarer det vel ikke helt på samme nivå. Men i mangelen av nye episoder Le Bureau er dette mer enn godt nok til å holde på interessen og ønske seg mer!

Rhys Ifans gjør en strålende rolle som Hector DeJean. 

Det er to serier til, men jeg ser ikke hvordan jeg kan få tilgang til de.

Konklusjon - Klar anbefaling! 

Cold Feet - serie 8

Jeg måtte dobbelsjekke. Ja, det er den åttende serien med gjengen med vennepar i Manchester. Vi har fulgt dem siden forrige årtusen - den første serien kom i 1997! Altså i godt over 20 år. Det vil si - jeg har fulgt dem, og mange andre også. Som med mange andre serier er det best å få med seg starten. 

Det dreier seg, i alle fall dreide seg, om tre par venner og deres liv. Det er mye humor uten at det rett fram er en komedie, og mange utfordringer og problemer uten at det er et klassisk drama. Fremfor alt blir man glade i karakterene, og begynner fort å engasjere seg i dem. 

Serien ble første gang avsluttet i 2003, men den kom i gang igjen i 2016 med de samme skuespillerne. Det vil si, minus en - men det bør jeg ikke si så mye om hvis det skulle være noen der ute som ennå ikke har fått med seg starten. Den forrige runden, serie 7, var litt skuffende, men i denne serien er vi tilbake på det høye nivået den delvis hadde i de første fem seriene. 

Karakterene og skuespillerne er omtrent på min alder, og det byr jo på noen grunner til å kjenne seg igjen. I denne serien får vi mange utfordringer de fleste på 50+ kommer ut for, men i serieformen blir det vesentlig mer fortettet og det komiske potensialet blir utnyttet til det fulle. 

Dette er klart den beste serien etter gjenopplivelsen i 2016, og jeg ønsker en serie 9 velkommen!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Luther - sesong 5

De fire første sesongene av Luther er på Netflix, og den første sesongen omtalte jeg har på bloggen i 2011. Der fikk jeg fram at karakteren er larger than life, og at han er i politiet men ikke av politiet. Inkarnert av Idris Elba, blir dette aldri et sekund kjedelig. 

Her i femte runde er karakteren forlengst etablert, og det er intens spenning hele veien. Luther får i oppdrag å oppspore en tilsynelatende ansiktsløs morder som slår til på gaten i London, og som vanlig vet vi som seere mer enn Luther og politiet. 

Det baller etter hvert på seg, og fortiden innhenter Luther på så mange vis. Det er nok derfor en fordel å ha sett de tidligere sesongene. Men jeg kan ikke huske at de foregående sesongene er så spennende som denne. Det er virkelig sitte-på-stolkanten spennende. 

Denne sesongen er IKKE på Netflix. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Cormoran Strike (DVD)

Denne TV-serien er basert på romaner skrevet av Harry Potter-forfatter J.K. Rowling (under pseudonymet Robert Galbraith). Romanene, større en murstein, kjenner jeg ikke selv, men pålitelige kilder skryter av dem. Det sier seg selv at det som kommer på skjermen er nedskalert og forenklet, men det er bra likevel. 

Nå har jeg sett de tre små-seriene - til sammen syv episoder - som til nå er laget (en fjerde serie med fire episoder er nettopp planlagt) og konklusjonen finner du nederst i innlegget.

Strike har flere trekk fra andre privatdetektiver vi kjenner til, og som vi vel begynner å bli lei av. Trekkene, altså, ikke detektivene. Han har det med å drikke vel mye, og han bærer på smerte og sorg. Ikke er praksisen særlig innbringende heller - i alle fall ikke i den første serien. 

Men det er også noe nyskapende med denne figuren. Han har en forhistorie som militærpoliti (OK, Lee Childs Jack Reacher har også det), og han manlger venstrebeinet under kneet. En haltende helt, altså. Det som balanserer bildet og bedrer det totale visuelle inntrykket er assistenen hans, Robin Ellacott. 

Serien har spenning, atmosfære og interessante karakterer. Det lover godt, også for kommende utgaver. Ryktene vil ha det til at Rowling har planer for minst ti bøker til. 

Konklusjon - Klar anbefaling! 

Patrick Melrose (DVD)

Patrick Melrose er en fiksjonsfigur som ligner til forveksling på sin skaper, forfatteren Edward St. Aubyn. Hans serie på fem kritikerroste romaner har blitt til denne mini-serien på fem episoder - hver med navn etter bøkene. I den første dør faren, og i den siste dør moren, men fortid og nåtid spiller sammen som de må gjøre når den røde tråden er hvordan man kan komme seg gjennom livet med en bakgrunn i overgrep og psykisk elendighet. 

Dette kan fort bli bare dystert, men denne serien klassifiseres som "svart komedie" av en grunn. Replikkene sitter som presisjonsmissiler, og satire og ironi preger grunntonen. Men ikke bare. Det er vel kun mot en svart bakgrunn at det menneskelige lyset kommer tydeligst frem? 

Som sin skaper lever Patrick Melrose som høyt fungerende heroinist i den første episoden, og det er ikke helt uten komikk for å si det forsiktig. Men balansen holdes på mesterlig vis gjennom alle fem episodene. Likevel er det på sin plass å advare alle som har lett for å la ting gå inn på seg. 

Som så ofte ellers i britisk drama er sosial klasse et eget tema. St. Aubyn er selv fra overklassen - ikke the upper upper middle class men the real thing. Særlig i episode tre, der Princess Margaret deltar i et middagsselskap som også Patrick Melrose må gå på tross sine forsøk på å holde seg unna både alkohol og det som sterkere er, blir overklassen og den holdninger spiddet av ironi og sarkasme. Episoden er en eksplosiv blanding av det gripende og det latterlige, men som likevel bringer klarhet og avklaring. 

Benedict Cumberbatch er selvsagt fantastisk som Patrick Melrose. Helt fantastisk. Også uten de andre eksemplariske rolletolkningene i serien hadde han kunnet bære hele serien på egen hånd. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Bodyguard (DVD)

Dette er den nest mest sette TV-serien i Storbritannia gjennom tidene, og det er gode grunner for det. 

Spenningen er til å ta og føle på fra første minutt til det siste. Sett serien på pause hvis du går på do eller skal brygge deg en kopp te, for her er det lite med dødpunkt. Det er både ren spenning og mysterium: hvem står bak? Hva er motivene? Hvem lekker? Hvem står i ledtog med hvem? Osv.

Selv om selveste Keely Hawes er sentral i serien, er det relativt ukjente Richard Madden som Afghanistan-veteranen David Budd som har hovedrollen som livvakt. Men heller ikke han spiller med åpne kort, og kan vi egentlig være trygge på at han har så gode hensikter som han sier?

Jeg kan love stolkanten-spenning fra begynnelse til slutt. 

Forfatter Jed Mercurio har også skrevet en annen av de beste spenningsseriene gjennom tidene - Line of Duty, og her følger han opp.  

Konklusjon - Klar befaling!

Peaky Blinders - series 4 (DVD)

Jeg har omtalt de tre foregående seriene her på bloggen, og da fortjener absolutt den fjerde også omtale. Som før er dette en blanding av The Wire, The Sopranos og Boardwalk Empire. Ikke at jeg har sett mer enn noen minutter av den siste av disse, men tematikken og tidsepoken ligger nær.

Det er klart at dersom man er ny til denne serien, så bør man absolutt starte med begynnelsen. Karakterene har historie med hverandre - mye historie, og til dels meget dramatisk historie.

I tillegg til mye action og spenning - og ikke minst vold - er det flere dypere tema som får sin dramatiske utvikling her. Flere av de sentrale karakterene, ikke minst Tommy Shelby og broren Arthur, har vært i krigen - 1. verdenskrig - og kommet hjem i live, men med dype sår i sjelen og endringer i verdensbilde. De psykiske og moralske skadene kommer i fokus i de senere episodene.  

Betydningen av utenforskap (Shelby-familien er sigøynere/rom-folk) er en viktig motivator for det som skjer. I serie 4 har den etniske bakgrunnen større betydning enn i de foregående, også for utviklingen av handlingen. Ikke minst er det å lykkes på tross av å være uglesett en sterk motivasjon. 

Tyvetallets sosiale motsetninger, og den kommunistiske inspirasjonen i arbeiderbevegelsen blir et tema som går gjennom alle seks episodene i serien her.

Men fremfor alt er det en ekte siciliansk vendetta, med familien Shelby som mål, som er fremst i oppmerksomheten. Det er drepende spennende hele veien.

Konklusjon: Klar anbefaling (for de som har sett serie 1-3).

Death in Paradise 7 (DVD)

Ardal O'Hanlon er en kjent irsk komiker - ikke minst kjent for rollen som Father Dougal i serien Father Ted fra 90-tallet. Nå er han den tredje britiske (for i serien har han jobbet i London-politiet) detektiven som havnet på den fiktive øya St. Marie i Karibien i Death in Paradise. 

Jeg har omtalt flere av de tidligere seriene av Death in Paradise her (første gang for fem år siden), og gitt dem svært gode vurderinger. Også denne runden har god atmosfære, fine scener og interessante utfordringer for en detektiv. Det er nesten uten unntak et begrenset sett av mistenkte og noe som enten er, eller ligner på, det lukkede roms mysterium. 

Som i de tidligere seriene skjer det noe som ved 42 eller 43 minutter inn i episoden får bitene til å falle på plass for detektiven, og så samles alle de mistenkte for en avklarende runde a-la Poirot. Man kan synes at dette er i overkant formelpreget, men det fungerer mener jeg.

Men i den syvende serien er det ikke serien helt på topp. De innfødte mannlige detektivene blir kanskje litt for karikerte, men det er ikke det viktigste. Jeg syns ikke Ardal O'Hanlon fungerer helt i rollen. Han blir for pratsom og ekspansiv til at dynamikken mellom karakterene fungerer. De tidligere detektivene i serien (Ben Miller og Kris Marshall)har vært mer eksentriske og keitete, mens Jack Mooney så tydelig er og forblir komikeren Ardal O'Hanlon. 

Derfor blir det ikke helt topp vurdering av denne runden i paradis.

Konklusjon - Anbefaling. 

Lucky Man (Series 2)

Første serien av Lucky Man gikk på NRK 1 i sommer. Jeg likte den såpass bra at jeg bestilte neste serie på DVD, og det angrer jeg ikke på. 

Men det er litt pussig at jeg skulle like denne serien, for jeg liker ikke vanligvis "fantasy" - og her er det et vesentlig element av nettopp "fantasy". For ikke å ødelegge for de som måtte finne på å se serie 1 for første gang (og det anbefales meget sterkt) skal jeg ikke si for mye om det som skjer der, men det eneste fantasy-elementet i serien er et armbånd fra østen som bringer bæreren lykke. 

Vanligvis klikker jeg fort videre når vi forlater det virkelighetsnære, men siden også karakterene sliter med å forstå og godta dette elementet har jeg kanskje lettere for å godta det jeg også? 

Det må nevnes at Stan Lee, som har laget serien, ikke er hvem som helst. Stanley Lieber (foreldrene var jødiske immigranter til USA fra Romania) er nå 95 år, og har før han skapte Lucky Man også vært med på å lage Spider Man, Hulken, og X-Men - for bare å nevne noe. 

Men som nevnt - her fungerer fantasy-elementet godt fordi heller ikke hovedpersonene får seg til å tro at det er virkelig og ikke bare tilfeldigheter. 

Her i den andre serien kommer et viktig nytt element inn i handlingen - et lykkearmbånd nummer to som, selvsagt, sitter på en kvinne. 

Det er på mange måter den sjarmerende James Nesbitt som blir det sterkeste kortet til serien, men handlingen er også spenstig og spennende. Bruken av flaksen kommer i sentrum, og det er ikke fritt for at en del moralske dilemma kommer under debatt i løpet av disse episodene.

Alle bør se den første serien først, men:

Konklusjon - Klar anbefaling!

Inspector Nardone (DVD)

Denne italienske serien fra 2010-2012 bruker en levende modell: Mario Nardone (1915-1986). Han kom fra sør og til Milano i 1947, og ble en meget profilert politimann gjennom å løse mange bemerkelsesverdige saker (herunder den gruoppvekkende saken med Rina Fort) og å omorganisere politiet.

Serien på 12 episoder er delt i to. Den første delen fokuserer på etterkrigsårene fram mot 1950, og de siste seks er lagt til en periode ti år senere. Det er ikke bare sakene som kommer i fokus, det gjør også teamet han samler. Deres historier veves inn i serien, og det gjør også de store endringene i samfunnet gjennom disse tiårene etter krigen.

Formspråket er tradisjonelt - og tradisjonelt italiensk. Hvorfor i all verden kan de ikke ta opp lyd og bilde samtidig? På etter hvert latterlig italiensk vis legges lyden på i etterkant, og personen som spiller en karakter er ikke nødvendigvis den som gir den en stemme. Det gjør også at de enkelt kan la utenlandske skuespillere ta roller uten at de behøver å lære seg italiensk.

Men her er det solide italienske skuespillere i de viktigste rollene. Noe av det mest fascinerende er tidskoloritten, og selv om historiene er spennende er det karakterene vi etter hver bryr oss med. Jøden Spitz som også leter etter fascisten som fikk hans familie deportert og utryddet, Suderghi som kommer seg ut av sine fascistiske kretser og som faller for den smellvakre men akk så prostituerte Fló, Muraro som våkner av koma og oppdager noe meget interessant (jeg kan ikke gi bort for mye av plottet), og Rizzo som også har sitt å stri med på det private området.

De som forventer hurtig klipping og/eller 100 % realisme (hvem skygger vel noen i bil ved å ligge på støtfangeren?) kan bli skuffet, men jeg koste meg gjennom hver eneste av disse 12 episodene, og var skuffet først da serien var over.

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

Unforgotten (første serien)

Hva skal man si om en serie som helt klart er blant de, tja, tre-fire beste jeg har sett? Den andre serien gikk på NRK i påsken dette år, og siden den var meget god førte den oss til den første serien.

Det ypperlig manuset er basert på funnet av et lik av en ung mann fra 70-tallet. Det er i all hovedsak tre familier som havner i søkelyset fordi en, eller minst en, av dem har hatt befatning med den myrdede. Handlinger som er fjerne i tid kaster lange skygger inn i nåtiden - dette er jo utgangspunktet for flere serier i våre dager, men denne serien kombinerer spenning med høy litterær kvalitet.

Det som hever denne serien godt over det meste annet av spennende krim på TV er at sentrale personer utvikler seg. De viser flere sider av sin personlighet, går gjennom kriser og kommer ut som endrede personer. Det aspektet støttes godt opp av en samling eminente skuespillere. De to detektivene på bildet spilles av Nicola Walker og Sanjeev Bhaskar - og de er svært gode. Bevares. Men det er Oscar-nominerte Sir Tom Courtenay, Bernard Hill og Trevor Eve som virkelig gir denne serien en ekstra dimensjon. Ikke for det, de kvinnelige rollene er også meget kompetent besatt, men disse tre herrene kommer i en klasse for seg.

De seks episodene på 45 minutter hver er mesterverk. Vi klarte ikke å holde igjen da vi kom til de tre siste episodene, og gikk for en maraton. Ikke et øye var tørt da rulletekstene kom.

Manusforfatteren Chris Lang har fått i oppdrag fra ITV i lage en tredje serie. Jeg håper den snart er ferdig!

Konklusjon - Klar befaling! Ja: BEFALING. 

Inspector De Luca (DVD)

Inspector De Luca-serien er mer en serie filmer enn en TV-serie, for episodene varer over 100 minutter,og som man kanskje gjetter ut fra bildet over er tiden en annen enn vår egen. Vi er i Rimini, Bologna og områdene rundt på 40-tallet. Vi starter i Mussolinis siste dager, og vi ser til og med Il Duce i første episode. Deretter får vi med oss de fleste fasene i perioden fram til Kristeligdemokratene vinner det første valget etter krigen.

Serien er basert på en trilogi av forfatteren Carlo Lucarelli, og den sentrale figuren er Achille De Luca. Han er ikke, som man kanskje kan forvente, en klar anti-fascistisk helt. Hans mantra er at han er politimann, og bare er ute etter å oppnå klarhet og rettferdighet.

Det er ikke bare de ytre politiske omstendighetene som bryter mot ønsket om klarhet og rettferdighet, det gjør også klassestrukturen. Grever og annet pakk mener seg hevet over loven, og det krever kløkt i tillegg til skarpsindighet for å nå gjennom og oppnå rettferdighet.

Det er, som alltid, irriterende at italienerne selv i 2008 (da serien kom) ikke lager TV med ekte lyd. Dubbing er en italiensk nasjonalsport, så selv italienskspråklig film og TV får lagt på lyden etter opptak.

Men det er flere faktorer som drar i motsatt retning. Tidskoloritten oppleves ekte, og omgivelsene og de historiske referansene er klare plussfaktorer. Historiene er gode, og de mellommenneskelige relasjonene tegnes også på en svært overbevisende måte.

Konklusjon: Klar anbefaling.

Codename Kyril

Denne britiske serien på to episoder og drøye tre timers spilletid ble laget i 1987, men den virker mye mer utdatert enn Tinker, Taylor, Soldier, Spy fra 1979. Alvorlige menn møtes på øde steder og snakker kryptisk. Mest utdatert er det vel kanskje at et norsk landskap skal være russisk, og at norske skuespillere med norsk aksent liksom skal være russere.

Det er ikke så mange av de siste, og de (Espen Schønberg og Tor Stokke) gjør forsåvidt en grei jobb, men det holder ikke helt. De britiske skuespillerne er gode, men replikkene de må si grenser mot det tunge og unaturlige. Vi får et første møte med en kjedereøykende Richard E. Grant (som like etterpå skulle bli kjent for "alle" som Withnail i Withnail and I), og en av de skumleste og mektigste personene spilles av en av de skumleste skuespillerne jeg vet om, Peter Vaughan.

Det hjalp heller ikke at serien manglet teksting - til noe språk som helst. Plottet er ganske komplekst, og det beste ved det er at utviklingen i handlingen er internt sett logisk, men også helt uventet for alle de som har makt til å styre den. Slutten er ganske overraskende. Mens jeg ikke vil si at det var dryge tre bortkastede timer, så var det heller ikke særlig gripende.

Modellen er helt klart før nevnte serie med Alec Guinness som George Smiley. Jeg elsker den serien, og har sett den flere ganger. Også her er det et meget intellektuelt plot og mye som står på spill, men det fenger ikke.

Konklusjon? - Ligg unna. 

The Americans (Sesong 3)

Denne tredje sesongen i serien The Americans er helt klart den beste. (Tidligere har jeg omtalt den første, mens den andre ser ut til å ha unngått omtale.) (Foto: Hitfix.com)

Det mangler ikke ytre spenning i denne runden heller, men seriens karakter av familiedrama blir forsterket gjennom KGBs press for at datteren, Paige, også skal bli agent for dem. Det er neppe for mye informasjon å si at dette er et tema som spilles ut på flere måter, og som ikke nødvendigvis er noe som styrker forholdet mellom de to spionene.

Siden så mye i denne serien må holdes hemmelig, og siden de sentrale karakterene må lyve så det renner av dem omtrent hele tiden, så har serien en egen mulighet til å utforske den betydning løgn, feilinformasjon og svik har på våre relasjoner til andre.

I flere situasjoner er vi som seere ikke sikre på om karakterene er ekte, eller om de spiller et spill for å oppnå et mål. Denne typen flertydighet er ikke det samme forvirring, og flertydigheten bidrar til det som gjør serien ypperlig.

For det er ingen tvil i min sjel: denne sesongen av serien er noe av det beste som har vært vist i TV-formatet noen gang. 

Konklusjon - Klar befaling!

The Americans (DVD)

Reagan er president i USA og den kalde krigen er intens. I frontlinjen står to falske amerikanere. De er plantede sovjetiske agenter som opererer bak en besteborgerlig fasade i Washington DC. Dette er grunnlaget for denne serien - den første av minst tre.

De ble plantet som et par av KGB, selv om de ikke var kjærester. De følger forventningene og bor sammen som et ektepar, og får barn sammen. I denne serien er barna 13 og ti. Agentene driver et reisebyrå, og får mye tid til å drive spionasje på si.

Over gaten flytter en ny FBI agent inn, og som amerikanere flest er de alle joviale og omgås mye. Både han og våre KGB-agenter verver sine agenter på innsiden av de andres organisasjon.

Her er det mer action enn i The Game som jeg anmeldte for ikke så lenge siden, men det er også et ekteskapsdrama. Mellom de to hovedpersonene er det bindinger og konfliktmateriale til å bære mange serier.

Serieskaperen er tidligere CIA-agent Joe Weisberg, så helt hinsides realitetene kan vel serien ikke være? Likevel er det en del som må tas på poetic licence. Jeg skal ikke nevne noe av det, men alt er gjort for å gjøre dette til en tett spenningsserie.

Skuespillerne i hovedrollene er Keri Russell og Matthew Rhys (Evans). Russell er perfekt i rollen som dedikert og nådeløs agent Elizabeth Jennings, og her er det Philip Jennings i waliseren Rhys' skikkelse som er den noe rundere og mindre kompromissløse av de to. En ikke ubetydelig del av serien er samspillet mellom de to, og den noe ualminnelige basisen for deres ekteskap. (Det å spille i en serie sammen er kanskje også en noe uvanlig basis, men de to venter barn sammen i løpet av året.)

Bortsett fra de to barna, så er det ikke lett å finne noen i denne serien som man kan identifisere seg med. Men likevel er jeg spent nok på fortsettelsen til at jeg kjøper neste serie også. (Eller kanskje ikke - begge er på Netflix.)

Konklusjon - Klar anbefaling.

Rush (Film/DVD)

Denne DVDen lå lenge på ønskelista mi på Amazon.co.uk. Plutselig ble den svært billig, og da slo jeg til.

Filmen fikk jeg aldri sett. Jeg leste gode kritikker, og historien om Nikki Lauda og James Hunt kjente jeg fra oppveksten som motorinteressert på 70-tallet. Den var som laget for en film, og langt om lenge ble filmen også laget.

Svært ulike personligheter blir det fort drama av, og når de lever av å risikere livet i en rullende bombe med hverandre som største utfordrer blir det ikke mindre spennende.

Briten James Hunt, som var min favoritt siden han var engelsk, var en playboy og livsnyter som vel egentlig bare tok en ting alvorlig - det å kjøre fort. Før hvert løp kastet han opp av nervepåkjenningen. Han ble verdensmester bare en gang, i 1976, og etter det hadde han vist at han hadde det i seg. Da var det ikke fullt så nøye.

Østerrikeren Niki Lauda var hans rake motsetning. Pirkete og nøysom, og ikke akkurat noen match for den smellvakre James Hunt utenfor banen. Men på banen var de, som nevnt, rivaler og jevnbyrdige. Lauda ble verdensmester tre ganger.

Rush fokuserer mest på 1976-sesongen som ikke manglet spenning, akkurat. Skuespillerne er usedvanlig velvalgte, for ikke bare spiller de utmerket - de ligner også Hunt og Lauda i nesten skremmende grad. Også når det gjelder handlingen ligger den tett opp mot virkeligheten. Den notorisk pirkete Lauda uttalte "it is very accurate". Ikke minst imponerende er det at løpsopptakene faktisk i stor grad er gjort med de samme bilene som ble brukt den gang da. De kjøres i løp fremdeles - med unntak av de som gikk opp i flammer eller ble vraket totalt.

Filmen er spennende, velspilt, og er et ualminnelig bra tidsvitne.

Konklusjon - Klar anbefaling!

The Fall (DVD)

Ikke ukjente Gillian Anderson har den ene hovedrollen i denne serien fra Nord-Irland som politiinspektør Stella Gibson, men for meg er det den andre hovedrolleinnehaveren som utmerker seg mest som skuespiller. Jamie Dornan, som er fra Nord-Irland, spiller seriemorderen Paul Spector på en måte som griper deg.

Serien er ikke for sarte sjeler, for vi er tett på seriemorderen og hans gjerninger. Spector er ikke noe monster, selv om han gjør monstrøse ting med sine ofre. Han lever et normalt familieliv og arbeider som grief councelor eller sorgrådgiver som vi kanskje kan oversette det til norsk. Det kommer etter hvert fram at han har vokst opp i en serie med fosterhjem, uten at det forklarer hans morderiske gjerninger.

Spenningen bygges opp gjennom at vi ser Spector følge og spionere på sine ofre, og ved å følge politiets arbeid. Stella Gibson er den som avdekker at det er en seriemorder på ferde, og hennes arbeid er både systematisk og intuitivt.

Dessverre er også Spectors arbeid grundig og systematisk - men utfordringene er mange. Belfast i Nord-Irland er ikke det mest lovede sted å operere for morderiske forbrytere, og hvordan rekker man over alt man må gjøre som seriemorder når man også er heltidsarbeidende småbarnsfar?

Jeg skal ikke avsløre hvordan dette går, men i og med at det også finnes en Serie 2 (som jeg ennå ikke har sett) er det vel klart at ikke alt blir oppklart i denne serien.

Konklusjon - Klar anbefaling. 

The Complete Black Books (DVD)

Her er alle tre seriene i den BAFTA-vinnende komiserien fra Channel Four i årene 2000 - 2004. 18 episoder i alt.

For meg var denne serien ukjent inntil en britisk venn anbefalte den, og langt om lenge fikk vi sett gjennom den nå. Det var en opptur - selv om kanskje den siste serien ikke helt levde opp til de to første. Unntaket var den absolutt siste episoden.

Det er få andre enn de tre karakterene på boksens forside (over) som kommer i fokus, og det er derfor kammerspillet mellom disse det står på. Bernard Black eier bokhandelen, men er en misantropisk kjederøykende ire som lever av kaffe, røyk og børst. Han hater også kundene.

I første episode kommer Manny inn, og jeg avslører neppe for mye om jeg sier at han ender med i jobbe i bokhandelen og bo i etasjen over. Han er en naiv og optimistisk sjel. Sammen med Fran, som er venn med Bernard (på et merkelig vis), prøver han å få Bernard til å drive butikken forsvarlig og å oppføre seg som folk. Det blir det forviklinger av.

Den første episoden er vanvittig morsom, og til sammen er de tre seriene kanskje det morsomste jeg har sett siden Black Adder (allusjonen i navnet er neppe helt tilfeldig). Jeg betalte vel £8 for 18 episoder på Amazon, og det er latterlig billig tross pundkurs rundt de 12.

Konklusjon? - Klar anbefaling.