Death in Paradise 9

Dette er ren eskapisme (som det står på omslaget), og bygd opp etter en formel. Men denne serien er svært populær, og det er ikke uten grunn. Den har hatt noen hyggelige og morsomme karakterer, og ofte nok har plottene vært intrikate nok til å holde på interessen. Men holder det også i den niende runden?

Min hovedkritikk mot denne sesongen er den samme som mot sesong 8: Ardal O'Hanlon passer ikke i rollen. Han er for mye, og fremfor alt for mye Ardal O'Hanlon. En pratesjuk og jovial ire som tar opp på tok for mye plass. Dessuten mangler vi nå Dwayne Myers - den lokale juniordetektiven som både var virkelig morsom og en fin kontrast til den britiske inspektøren. Ruby Patterson, med det store og rare håret, klarer ikke helt å dekke inn det tapte. 

Plottene er heller ikke helt der oppe. Det blir i det hele tatt ganske skuffende, særlig sett på bakgrunn av de første sesongene med Sara Martins som hoveddetektivens side-kick Camille Bordey.

Men så: Er det i episode fire? Jeg husker ikke helt. Da kommer en ny detektiv, Neville Parker, spilt av Ralf Little. Overgangen er meget merkbar, og plottene blir også mye bedre. Jeg mistenker sterkt at de beste ble forbeholdt den nye detektiven, for å gi han en flying start. Han ligner litt på de to første detektivene i serien - mest kanskje på Humphrey Goodmann, spilt av Kris Marshall. Hans nevroser overspilles kanskje noe, men det var fint å se at Ardal forsvant fra en serie der han ødela balansen i staben helt. Spørsmålet er om hans side-kick Madeleine Dumas klarer å bære byrdene av en jevnere rollefordeling. Så langt er jeg ikke helt sikker.

Jeg håper Neville Parker finner sin plass i troppen, og at sesong 10 kan gi serien et nytt løft! Dessuten har jeg akkurat oppdaget at det er skrevet flere romaner med den opprinnelige staben på politistasjonen, og jeg har lastet ned den første av dem. 

Konklusjon - Forbeholden anbefaling (av de siste episodene)

Line of Duty - Serie 5

Jed Mercurio er mannen bak både denne serien og Bodyguard. Sistnevnte er Storbritannias mest sette TV serie gjennom tidene, og Line of Duty er ikke langt bak.

Også i denne foreløpig siste serien er vi i AC12 - Anti Corruption division 12. De etterforsker korrupte politifolk, og det har de holdt på med en stund. Fortsatt er det ulidelig spennende, men kanskje er dette den svakeste serien til nå. Det betyr ikke så mye - den er fortsatt vesentlig mer spennende og oppslukende enn den nest mest spennende serien på TV - hvilken det nå kan være. 

Man leter etter hovedpersonen blant de korrupte politifolkene i byen - de som har sin hånd over en utspekulert OCG (Organised Crime Group). Mistanken går både hit og dit, men denne gangen faller den sterkt og tungt på lederen for AC 12 Ted Hastings. Sentral for handlingen er også en politimann som er dypt under cover i OCGen.

Mer tror jeg ikke jeg kan fortelle uten å ødelegge den stolkantspenningen Jed Mercurio alltid serverer. De andre seriene har jeg gitt "Klar befaling" - og de vurderingene står. Jeg tar det ned et lite hakk her, men start gjerne med den første serien om mulig. 

Konklusjon - Klar anbefaling

Slow Horses (krim)

Her går det ikke fort i starten, og det kan være lett å gi opp. Jeg holdt ut og det er jeg glad for. 

Denne boka ble begynnelsen på en serie, der den sjette boka kommer i løpet av dette året. Vi befinner oss i London, men veldig langt fra James Bond og hans like. Vi er i etterretningens personalmessige søppelbøtte der anti-heltene er svært så anti. Men det tar seg veldig opp.

Vi får en grundig innføring i karakterene som befolker Slough House, the "slow horses" som de blir omtalt av etterretningen forøvrig. Hit blir tjenestens fiaskoer flyttet for at de skal forstå at de er ubrukelige og si opp, men det er ikke alle som er like raske i oppfattelsen, eller som rett og slett pønsker på å finne en veg tilbake.

Jackson Lamb leder avdelingen, og han har vært i aktiv tjeneste under den kalde krigen. Uten ambisjoner om å komme tilbake i varmen, men med en suveren forakt for pult-rytterne og en sluhet av en annen verden, blir han etter hvert den sentrale karakteren i denne romanen - og i hele serien. Lamb er ikke lett å like, men han blir likevel en anti-heltenes anti-helt. 

Forbrytelsen som står i sentrum i boka er at en ung muslimsk mann blir bortført, og kidnapperne skal hogge hodet av han i løpet av et par dager sier de. Kan han reddes? Har etterretningens søppeldunk noe å bidra med? Hvem skal få æren av å lykkes, og hvem vil sitte med svarteper om det går til helsike?

Som skrevet: til å begynne med gikk det litt tregt, men etter midten var det full gallopp. Jeg skaffet meg kvikt neste bok i serien. 

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Corbyn i nummer 10 Downing Street

Jo nærmere vi kommer Brexit, jo mer rotete ser det ut til å bli i britisk politikk. Ett av de mulige utfallene av situasjonen i parlamentet, er et nyvalg. Det er det Labour satser på framfor noe, og det er slettes ikke umulig at Labour vil vinne det valget. (Tegningen: mogusrus.org) 

Norske media ville da snakket om "det britiske arbeiderpartiet," som forsåvidt er rett siden det er britisk og heter Labour. Men partiet under Corbyn har en ganske annen politikk enn vårt hjemlige Arbeiderparti (DNA). Labour er mer som Rødt i Norge, enn Arbeiderpartiet i Norge. 

Corbyn i nr. 10 ville være en aldri så liten revolusjon i vårt nærområde, og her er noen av de mer vesentlige omkalfatringene som ville skje:

• Labours årsmøte ville styre landets politikk på alle områder, og ville være overordnet parlamentsgruppen. Dette vil være brudd med en flere hundre års tradisjon i Storbritannia, og langt på veg undergrave det parlamentariske demokrati. 
• Jernbanen, vannverk og annen infrastruktur vil ikke bare bli overtatt av staten, de vil også bli styrt (og ikke bare kontrollert) av staten (eller les: The Labour conference). De ville nok også sikre seg lojale folk på alle kommandopostene. 
• Journalistene i de store nasjonale avisene og BBC skal velge sine redaktører. (Journalistene er i all hovedsak venstreorienterte.)
• Alle lovene som begrenset fagforeningenes makt fra 80-tallet og utover, ville bli fjernet. Sjansene for en renessanse for 70-årenes streikekaos ville øke.
• Proteksjonismen ville komme tilbake big time. Mens de konservative Brexit-tilhengerne ser for seg et nytt Singapore i Nordsjøen, er det helt andre modeller Labour ser for seg. 
• Nye skatter, og høyere skatter, er selvsagte. Mye av inntektene ville gå til å fjerne skolepenger i høyere utdanning og et ambisiøst boligbyggeprosjekt.

Endringene ville ikke bare være innenriks, men også utenriks. Her vil kanskje endringene være mer radikale.

• Storbritannia ville bli meldt ut av NATO.
• Anti-terror kampanjer utenlands, som mot IS, ville bli stoppet.
• Corbyn ville søke vennskap med Iran, og et tøvær med Russland.
• Storbritannia ville, helt uten avtaler med andre land, oppgi sine atomvåpen. 

Alt dette avhenger av et tydelig flertall i et valg, så klart. De konservative har det travelt med å male partiet sitt i stykker, så det er slettes ikke sikkert de vil klare å utgjøre noen motvekt. 

Cormoran Strike (DVD)

Denne TV-serien er basert på romaner skrevet av Harry Potter-forfatter J.K. Rowling (under pseudonymet Robert Galbraith). Romanene, større en murstein, kjenner jeg ikke selv, men pålitelige kilder skryter av dem. Det sier seg selv at det som kommer på skjermen er nedskalert og forenklet, men det er bra likevel. 

Nå har jeg sett de tre små-seriene - til sammen syv episoder - som til nå er laget (en fjerde serie med fire episoder er nettopp planlagt) og konklusjonen finner du nederst i innlegget.

Strike har flere trekk fra andre privatdetektiver vi kjenner til, og som vi vel begynner å bli lei av. Trekkene, altså, ikke detektivene. Han har det med å drikke vel mye, og han bærer på smerte og sorg. Ikke er praksisen særlig innbringende heller - i alle fall ikke i den første serien. 

Men det er også noe nyskapende med denne figuren. Han har en forhistorie som militærpoliti (OK, Lee Childs Jack Reacher har også det), og han manlger venstrebeinet under kneet. En haltende helt, altså. Det som balanserer bildet og bedrer det totale visuelle inntrykket er assistenen hans, Robin Ellacott. 

Serien har spenning, atmosfære og interessante karakterer. Det lover godt, også for kommende utgaver. Ryktene vil ha det til at Rowling har planer for minst ti bøker til. 

Konklusjon - Klar anbefaling! 

Patrick Melrose (DVD)

Patrick Melrose er en fiksjonsfigur som ligner til forveksling på sin skaper, forfatteren Edward St. Aubyn. Hans serie på fem kritikerroste romaner har blitt til denne mini-serien på fem episoder - hver med navn etter bøkene. I den første dør faren, og i den siste dør moren, men fortid og nåtid spiller sammen som de må gjøre når den røde tråden er hvordan man kan komme seg gjennom livet med en bakgrunn i overgrep og psykisk elendighet. 

Dette kan fort bli bare dystert, men denne serien klassifiseres som "svart komedie" av en grunn. Replikkene sitter som presisjonsmissiler, og satire og ironi preger grunntonen. Men ikke bare. Det er vel kun mot en svart bakgrunn at det menneskelige lyset kommer tydeligst frem? 

Som sin skaper lever Patrick Melrose som høyt fungerende heroinist i den første episoden, og det er ikke helt uten komikk for å si det forsiktig. Men balansen holdes på mesterlig vis gjennom alle fem episodene. Likevel er det på sin plass å advare alle som har lett for å la ting gå inn på seg. 

Som så ofte ellers i britisk drama er sosial klasse et eget tema. St. Aubyn er selv fra overklassen - ikke the upper upper middle class men the real thing. Særlig i episode tre, der Princess Margaret deltar i et middagsselskap som også Patrick Melrose må gå på tross sine forsøk på å holde seg unna både alkohol og det som sterkere er, blir overklassen og den holdninger spiddet av ironi og sarkasme. Episoden er en eksplosiv blanding av det gripende og det latterlige, men som likevel bringer klarhet og avklaring. 

Benedict Cumberbatch er selvsagt fantastisk som Patrick Melrose. Helt fantastisk. Også uten de andre eksemplariske rolletolkningene i serien hadde han kunnet bære hele serien på egen hånd. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Bodyguard (DVD)

Dette er den nest mest sette TV-serien i Storbritannia gjennom tidene, og det er gode grunner for det. 

Spenningen er til å ta og føle på fra første minutt til det siste. Sett serien på pause hvis du går på do eller skal brygge deg en kopp te, for her er det lite med dødpunkt. Det er både ren spenning og mysterium: hvem står bak? Hva er motivene? Hvem lekker? Hvem står i ledtog med hvem? Osv.

Selv om selveste Keely Hawes er sentral i serien, er det relativt ukjente Richard Madden som Afghanistan-veteranen David Budd som har hovedrollen som livvakt. Men heller ikke han spiller med åpne kort, og kan vi egentlig være trygge på at han har så gode hensikter som han sier?

Jeg kan love stolkanten-spenning fra begynnelse til slutt. 

Forfatter Jed Mercurio har også skrevet en annen av de beste spenningsseriene gjennom tidene - Line of Duty, og her følger han opp.  

Konklusjon - Klar befaling!

Collateral

Denne korte BBC/Netflix-serien er skrevet av David Hare - en av Storbritannias mest kjente og høyest vurderte skuespill- og filmforfattere. Bare det kunne være nok til å se på den. 

De fire episodene på en time hver er innholdsrike på en god måte, og tema og konflikter får god hjelp av svært gode skuespillere og en klar produksjon uten dødpunkt. Mitt råd er å sette serien på pause dersom du må ut på do eller brygge en kopp te, for her er det ingen lange og dvelende scener. 

Mysteriet ligger på flere plan. Hvem skjøt får vi ganske tidlig svar på, eller i alle fall en klar indikasjon. Men traff morderen rett person? Hva er motivet? Hvordan henger ting sammen, og er det mulig å finne en rød tråd gjennom de ulike lagene?

Svarene kommer, og vi mer aner enn vet hvordan ting henger sammen - og noen ganger tar man feil. Både seere og etterforskere.

Men som nevnt er det spenning og mysterium hele veien, og gravide Kip Glaspie som leder etterforskningen ser vi gjerne igjen når hun har gjort ferdig den trolig svært så kortvarige barselpermisjonen.

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Unforgotten (første serien)

Hva skal man si om en serie som helt klart er blant de, tja, tre-fire beste jeg har sett? Den andre serien gikk på NRK i påsken dette år, og siden den var meget god førte den oss til den første serien.

Det ypperlig manuset er basert på funnet av et lik av en ung mann fra 70-tallet. Det er i all hovedsak tre familier som havner i søkelyset fordi en, eller minst en, av dem har hatt befatning med den myrdede. Handlinger som er fjerne i tid kaster lange skygger inn i nåtiden - dette er jo utgangspunktet for flere serier i våre dager, men denne serien kombinerer spenning med høy litterær kvalitet.

Det som hever denne serien godt over det meste annet av spennende krim på TV er at sentrale personer utvikler seg. De viser flere sider av sin personlighet, går gjennom kriser og kommer ut som endrede personer. Det aspektet støttes godt opp av en samling eminente skuespillere. De to detektivene på bildet spilles av Nicola Walker og Sanjeev Bhaskar - og de er svært gode. Bevares. Men det er Oscar-nominerte Sir Tom Courtenay, Bernard Hill og Trevor Eve som virkelig gir denne serien en ekstra dimensjon. Ikke for det, de kvinnelige rollene er også meget kompetent besatt, men disse tre herrene kommer i en klasse for seg.

De seks episodene på 45 minutter hver er mesterverk. Vi klarte ikke å holde igjen da vi kom til de tre siste episodene, og gikk for en maraton. Ikke et øye var tørt da rulletekstene kom.

Manusforfatteren Chris Lang har fått i oppdrag fra ITV i lage en tredje serie. Jeg håper den snart er ferdig!

Konklusjon - Klar befaling! Ja: BEFALING. 

Marcella (Netflix-serie)

Dette er et møte mellom skandinavisk noir og britisk krim, og det faller heldig ut. En grunn til det er at de har droppet den gørrkjedelige grå-blå paletten (som vel nærmest er parodisk nå?), og kjører stort sett naturlige farger - med kanskje en forkjærlighet for dust fargede modernistiske interiør.

Men den plagede og kanskje ikke heeelt normale kvinnelige detektiven (Forbrydelsen og Broen) har de ikke bare beholdt, men til og med gitt serien navn etter henne. Her er det ikke genseren som er varemerket, men anorakken. (se bildet)

Det skandinaviske forvaltes først og fremst av Hans Rosenfeldt, og hans bidrag er jo ikke helt ubetydelig. Han skapte suksessen Broen, og her har han skapt Marcella (som er en Netflix original). Men også norske Tobias Santelmann er med i en ikke helt ubetydelig rolle.

Serien går over åtte episoder. I starten er Marcella selv, spilt av Anna Friel, hjemmeværende. Men når hun blir konsultert om en seriemorder som synes å ha startet opp igjen etter et lengre opphold, blir hun dratt inn i sin tidligere rolle som etterforsker. Ekteskapet rakner selvsagt samtidig, og dette får også en nær forbindelse til etterforskningen.

Som de to nevnte seriene fra skandinavia er også denne rik på på spor, villspor, tråder og mennesker som er betydelig skumlere og farligere enn de synes å være på overflaten. Man skal holde oppmerksomheten noe nær toppen det meste av tiden for ikke å ramle av. Men det er to grunner til at dette ikke er noe problem.

For det første er den jo på Netflix, så det er bare å spille av fra et tidligere punkt dersom noe er uklart.

For det andre er dette så spennende at trangen til å sjekke mobilen, brygge seg en kopp te, eller se ut av vinduet rett og slett ikke når opp i bevisstheten.

Ulempen er at det blir så fristende å se bare en episode til når man først er i gang. Det kan bli en tung påfølgende dag på jobben.

Konklusjon? - Klar anbefaling.

Dickensian (TV-serie)

Helligbrøde? Neppe! Dickens var selv ganske liberal med sjangerforventninger og innlån, og dette er en meget intelligent, spennende og velspilt utvikling av sentrale karakterer fra flere bøker samlet i en handling. Men fungerer det å ta disse sterke karakterene ut av sine bøker og samle dem i noe annet?

Ja, jeg mener det. Og det fungerer sikkert best om man ikke er en Dickens-fantast til å begynne med.

Vi har Fagin og Artful Dodger (og mange andre) fra Oliver Twist. Vi har familien Barbary fra Bleak House, skokkevis fra A Christmas Carrol, og slik kunne man fortsette. Delvis fortsetter de sin historie fra disse bøkene (uten at man trenger å kjenne dem i det hele tatt), og delvis er det historier som har gått forut for bøkene - som for Amelia Haversham og resten av Great Expectations del.

Det er flere intriger på gang, og en av dem er et mord. Inspector Bucket (til høyre på bildet over) vever sammen de ulike historiene siden de fleste av de andre intrigene har en forbindelse til han, eller til puben The Three Criples.

Skuespillerne er, selvsagt, sedvanlig gode. Dette er jo et BBC som gjør det de gjør aller best.

Serien gikk på BBC 1 fra sist jul til ut i februar. Den er på 20 episoder som hver er på 30 minutter. Her er det muligheter for binge watching.

Konklusjon? - Klar befaling! 

Codename Kyril

Denne britiske serien på to episoder og drøye tre timers spilletid ble laget i 1987, men den virker mye mer utdatert enn Tinker, Taylor, Soldier, Spy fra 1979. Alvorlige menn møtes på øde steder og snakker kryptisk. Mest utdatert er det vel kanskje at et norsk landskap skal være russisk, og at norske skuespillere med norsk aksent liksom skal være russere.

Det er ikke så mange av de siste, og de (Espen Schønberg og Tor Stokke) gjør forsåvidt en grei jobb, men det holder ikke helt. De britiske skuespillerne er gode, men replikkene de må si grenser mot det tunge og unaturlige. Vi får et første møte med en kjedereøykende Richard E. Grant (som like etterpå skulle bli kjent for "alle" som Withnail i Withnail and I), og en av de skumleste og mektigste personene spilles av en av de skumleste skuespillerne jeg vet om, Peter Vaughan.

Det hjalp heller ikke at serien manglet teksting - til noe språk som helst. Plottet er ganske komplekst, og det beste ved det er at utviklingen i handlingen er internt sett logisk, men også helt uventet for alle de som har makt til å styre den. Slutten er ganske overraskende. Mens jeg ikke vil si at det var dryge tre bortkastede timer, så var det heller ikke særlig gripende.

Modellen er helt klart før nevnte serie med Alec Guinness som George Smiley. Jeg elsker den serien, og har sett den flere ganger. Også her er det et meget intellektuelt plot og mye som står på spill, men det fenger ikke.

Konklusjon? - Ligg unna. 

Line of Duty - Serie 3

Er dette noe av det beste på TV noen gang? Det lurte jeg på da jeg anmeldte serie 1 og 2 for snart to år siden også.

Konkurrentene er mange, og omfatter også de første to seriene, så jeg tror jeg lar være å konkludere. Men det som er sikkert er at det er både spennende og uforutsigbart. Hvem skulle vel trodd at - nei, jeg kan jo ikke si det. Det ville være å ødelegge spenningen. Nettet har, naturligvis, lister over "the ten most shocking moments...". Ligg unna - til du har sett serien ferdig.

Som i de to første seriene er handlingen i hovedsak lagt til politiets enhet for intern granskning, AC12. Politipolitiet. Vi et i The Midlands et sted, og trolig er det Birmingham som fungerer som lokasjon selv om det ikke nevnes noen gang (men det er kart over byen de bruker). Innspillingen av serie 3 har skjedd i Nord-Irland, men det er altså ikke den dramatiske lokaliseringen.

Det er ikke noen mangel på action, ei heller på intriger. Men det er, som så ofte, skuespillet som gjørt denne serien obligatorisk.

Daniel Mayes griper deg fra første gang du ser han i rollen som Danny Waldron. Jeg kunne også nevnt flere av de andre, men ikke alle de viktigste. For denne serien er ikke laget over helt samme lest som de fleste TV-seriene. Flere forventinger blir brutt.

Hvorfor er dette så utrolig bra? Kanskje en kilde er seriens forfatter Jed Mercurio. Han sier om prosessen:

"I am the only writer and I write them [the episodes] one by one."

Jeg skal ikke skrive mer. Det er bare å komme i gang. Det er nok en fordel å ha sett de to foregående seriene, og i alle fall serie 2. Har du ikke det, er det mye å se fram til. Det er mer enn nok i serie 3 også. Vil du ha endeløs spenning (i alle fall opp mot et døgn), så kan du kjøpe alle tre seriene på Amazon.

Det beste er at serien kommer med to nye runder, og den første av dem kommer neste år.

Konklusjon - Klar befaling. 

New Tricks 12 (Krim DVD)

Når en serie kommer opp i 12 sesonger tyder mye på at det har gått bra med den. Med denne serien har det blitt laget 107 episoder på omtrent en time. Smak på det: 107 timer! Men bare en gang før, ser det ut til, har jeg omtalt en av seriene på bloggen.

Men dette er siste runde, og litt ut i denne sesongen blir den siste av den originale besetningen skrevet ut. Alt dette er trist, men det oppløftende er at jeg aldri har opplevd at dette går på tomgang eller at det først og fremst er gammel vane som fører meg foran skjermen for å se en ny episode.

Tvert om. Besetningen har blitt skiftet ut noe gradvis, og den som avslutter serien er ikke dårligere enn noen av de andre. Jeg vil vel heller si tvert om. Og manusene har beholdt sin høye kvalitet.

De to første episodene, som henger sammen som del en og del to, er noe av det beste jeg kan huske. Det er forbindelser tilbake til en av karakterenes tidlige yrkesliv i politiet, og den gamle og den nye saken får selvsagt sin oppklaring.

Som før er det en blanding av gammel og uløst kriminalsak, og det indre drama mellom karakterene som driver episoder og serie framover. Det er godt drama, noe å tenke på, og helt fritt for den fargemanipuleringen som har blitt så utbredt i denne sjangeren. Her er det farger som du er vant med å se dem, og ikke det grønn-grå-blå preget som er er så drittlei av at jeg knapt kan få sagt det.

Konklusjon - Klar befaling!

The Complete Black Books (DVD)

Her er alle tre seriene i den BAFTA-vinnende komiserien fra Channel Four i årene 2000 - 2004. 18 episoder i alt.

For meg var denne serien ukjent inntil en britisk venn anbefalte den, og langt om lenge fikk vi sett gjennom den nå. Det var en opptur - selv om kanskje den siste serien ikke helt levde opp til de to første. Unntaket var den absolutt siste episoden.

Det er få andre enn de tre karakterene på boksens forside (over) som kommer i fokus, og det er derfor kammerspillet mellom disse det står på. Bernard Black eier bokhandelen, men er en misantropisk kjederøykende ire som lever av kaffe, røyk og børst. Han hater også kundene.

I første episode kommer Manny inn, og jeg avslører neppe for mye om jeg sier at han ender med i jobbe i bokhandelen og bo i etasjen over. Han er en naiv og optimistisk sjel. Sammen med Fran, som er venn med Bernard (på et merkelig vis), prøver han å få Bernard til å drive butikken forsvarlig og å oppføre seg som folk. Det blir det forviklinger av.

Den første episoden er vanvittig morsom, og til sammen er de tre seriene kanskje det morsomste jeg har sett siden Black Adder (allusjonen i navnet er neppe helt tilfeldig). Jeg betalte vel £8 for 18 episoder på Amazon, og det er latterlig billig tross pundkurs rundt de 12.

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

The Sandbaggers (TV-serie)

"The best spy show in TV history" - sto det i The New York Times. Foreløpig holder jeg meg til Tinker, Tailor, Soldier, Spy basert på Le Carrés roman og med Alec Guinness i hovedrollen som George Smiley, men jeg må ile til og bekjenne at jeg skriver dette bare basert på den første serien. De to andre må jeg nok se uten kona, for hun syntes dette ble i overkant pratete og lite actionpreget.

Og det er sant: her merker man at det har gått noen tiår siden første serien gikk på lufta i 1978, men så kan det da også være godt med en pause fra det kjappe, visuelle og overproduserte som TV-mediet er så rikt på i våre dager. Produksjonen er til dels ganske billig, kan man si, men plottene er svært gode og spennende. Det er ganske tydelig at Karakterene, med Neil D. Burnside i spissen (spilt av Roy Marsden), er ikke nødvendigivs likandes heller.

MI6 nevnes ikke, men det er avdelingen i etterretningen "the sandbaggers" sorterer under. Det er kald krig, og "the sandbaggers" er en eliteavdeling for spesielle oppdrag. Neil Burnside leder avdelingen, og mye av handlingen dreier seg også om den manøvreringen som kreves innad i avdelingen og opp mot departement og i siste instans Number 10 Downing Street.

Det er ikke mange som jobber i denne elitedivisjonen. Tre er maksimalt i den første serien, og i flere episoder er det egentlig bare en i tillegg til Burnside - som jo ikke lengre er i utøvende tjeneste.

Det er synd at episodene ikke er tekstet. Rett nok er uttalen så perfekt at Dronning Elisabeth har noe å lære her, men det er ikke alltid at det tales høyt nok til at det er så lett å følge med. Engelske tekster er ofte greie å ha, synes vi her i familien, tross samlet sett syv års universitetsutdannelse i Engelsk.

Jeg må nok sørge for å være alene i huset for å få sett resten av seriene. Sukk.

Konklusjon - Anbefaling.

Peaky Blinders II (TV-serie)

Det var ikke overraskende at denne serien kom tilbake med en ny runde. Den ble en favoritt både hos publikum og hos kritikerne - inklusive meg, og anmeldelsen sto her.

Jeg syntes vel kanskje at de mer stiliserte elementene - der vi gjerne ser Murphy gå i sakte kino gjennom settet med blast furnaces og den blues/soul orienterte temamusikken på full guff - fikk dominere i de første av de seks episodene, men handlingen spisser seg til og spenningen stiger.

"Familiefirmaet" prøver å etablere seg i London, og sammen med den irske konflikten (eller konfliktene) og rasisme (The Blinders er sigøynere) er dette de store konfliktene som dominerer serien, men det er nok av sterke personlige følelser av alle slag til å spinne en langt mer omfattende serie.

Den siste episoden er et lite mesterverk, men den kan jeg jo ikke si så mye om uten å ødelegge spenningen.

Konklusjon - Klar anbefaling (særlig for de som har sett første runde).

Line of Duty - series 1 and 2 (DVD)

Er dette den mest spennende krimserien på TV dette århundret? Den er i alle fall en seriøs kandidat, for det har vært vanskelig å la være å se neste episode selv om det er sent på kveld.

Basis for serien er polititets etterforskning av sine egne - antikorrupsjonspolitiet - men det er på ingen måte klart hvem som er de største skurkene bestandig. Det er overraskelser, snedige vendinger i plottet, høk over høk, men uten at dette blir påklistret eller på noe vis plagsomt. Det gjør bare at man blir sittende på stolkanten.

Skuespillerne er førsteklasses, og i den andre serien er det spesielt Keely Hawes som imponerer.

Ut over spenningen og de gode skuespillerne, er det de moralske dilemmaene som engasjerer. Hvor lett det er å trå feil, og hvor fristende det er å dekke over - med noe som kanskje er hakket mer tvilsomt. Dette er ikke en serie som serverer en ferdig tygget moralistisk rett, men gir deg ingrediensene og overlater til deg å finne ut hva som er rett og galt.

Fabelaktig serie!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Party Animals (DVD)

Et ganske realistisk drama fra "nedsiden" i det politiske spillet i Westminster, for her er det den yngre generasjon av fremmadstorbende (eller kanskje ikke?) politiske rådgivere og veskebærere som står i sentrum. Over 400 minutter blir vi kjent med karakterene, og det er særlig Matt Smith som imponerer som skuespiller.

Man kommer også tett på Westminster - det politiske livet som leves i tett kontakt med media og med politiske motstandere. PR-rådgivere, lobbyister og journalister lever med politikerne i en symbiose som lett kan gjøres til spennende underholdning.

Serien gikk i 2007 så det er Labour som sitter i regjering, mens de konservative gjør mer eller mindre vellykkede forsøk på å tekkes nye velgergrupper. Det hele topper seg i et suppleringsvalg.

Serien har ikke de samme ressursene som den amerikanske The West Wing - og ikke like profilerte skuespillere - men dette er mer troverdig helt fritt for det pompøse. Det er først og fremst et menneskelig drama, men det er nok likevel mest spennende for de politiske dyrene blant oss.

Konklusjon: Klar anbefaling.

Vexed (DVD)

Dette er noe så sjelden som vellykket komisk krim - i en serie på tre episoder på en liten time hver.

Realismen er ikke påtrengende her, og det er heller ikke den nå så vanlige men nærmest parodiske blå-grå-grønne paletten. De to hovedpersonene, spilt av Lucy Punch (Doc Martins første sekretær) og Toby Stephens (en rekke fremtredende roller, blant annet som Kim Philby i Cambridge Spies), er detektiver i London og får en serie mord å oppklare. Ganske vanlig. Men den mannlige hovedrollen er lat, inkompetent og ganske uinteressert i å oppklare forbrytelser. Derimot er han rimelig sjarmerende. Karakteren er eksepsjonelt velspilt, og viser bredden i Stephens talent (han er sønn av Dame Maggie Smith og Sir Robert Stephens - så han har å slekte på).

Karakteren til Lucy Punch er mer av en foil til Stephens, men hun bidrar til komikken på sitt eget vis, og er dessuten ikke vond å se på. Handlingen er underholdende uten at man blir sittende på stolkanten av spenning. Vexed er mer morsom enn spennende, men til gjengjeld er den riktig morsom.

Stephens er den eneste av de to som ble med på den andre serien. Den ble vist på britisk TV i høst, men er ennå ikke sluppet på DVD.

Og serien er tekstet på engelsk i versjonen jeg kjøpte fra Amazon.co.uk.

Konklusjon - Klar anbefaling!