Partidemokrati til skraphaugen?

Det er en fellesnevner for Tory'enes katastrofale Liz Truss og Labours like katastrofale Jeremy Corbyn: De ble valgt av partienes medlemmer. Vi har delvis Corbyn å takke for at Boris Johnson ble valgt i et valgskred i 2019, og vi har medlemmene i det konservative partiet å takke for at vi fikk 44 katastrofale dager med Liz Truss. Corbyn ble valgt av Labours medlemmer selv om han hadde liten støtte blant partiets MPs, og de fleste av de konservative parlamentsmedlemmene støttet Rishi Sunak (som nå er statsminister). 

Disse ordningene har en lang historie, og de konservative begynte med å gi partimedlemmene et valg mellom to kandidater som MP'ene hadde valgt ut i 1997. I 2010 fulgte Labour opp. Det virker på papiret som et godt system, men det har gitt minst to katastrofale resultat. Det burde gi grunnlag for ettertanke. I 2016 fikk Corbyn et mistillitsvotum mot seg i Labours parlamentsgruppe der hele 81% av hans egne stemte mot han. Men likevel vant han valget blant medlemmene, som gladelig støttet en leder som ikke hadde støtte fra dem han ledet. Dette er åpenbart et demokratisk problem (som de konservative ikke har, for der kan man ikke stille igjen dersom man mister gruppens tillit). Det er parlamentsmedlemmene som står til rette overfor velgerne, og deres leder bør ha parlamentsmedlemmenes støtte. Vedkommende kan jo bli statsminister, som Liz Truss ble, og lede landet men uten støtte fra de parlamentsmedlemmene velgerne har stemt inn. Å lede en regjering basert på en partigruppe som ikke vil ha deg, er konstitusjonelt tvilsomt og i praksis fryktelig vanskelig. 

Men hvorfor velger partimedlemmene så katastrofalt dårlig? Det er det store spørsmålet. De britiske partiene er i større grad enn de norske også koalisjoner av til dels vidt forskjellige oppfatninger. De konservative samler det meste fra det som i Norge ville vært Senterpartiet og over forbi Fremskrittspartiet, og Labour alt fra Arbeiderpartiet og forbi Rødt. Det er en viktig del av forklaringen på at Labour ble ledet (inntil ganske nylig) av noen til venstre for Rødt og Conservatives av (inntil for meget nylig) noen til høyre for Fremskrittspartiet. 

Partimedlemmer ser lite på egnethet. Som William Hague sier det: 

Social media has accentuated the appeal of emphatic assertions by some leadership candidates in preference to nuanced positions or explanations of painful reality, leading to unrealistic policies when they are elected.

Parlamentsmedlemmer vet mye mer om hvordan aktuelle kandidater vil kunne fungere i viktige posisjoner. De har sett dem på nært hold, og ser mer på personlige egenskaper som er relevante for oppgaven. Partimedlemmer stemmer mye lettere på noen som sier det de vil høre (som Liz Truss) enn noen som vet hva de snakker om (som Rishi Sunak).

Partimedlemmer er mye mer aktivistiske og ensporede enn velgerne som støtter partiet. Da Corbyn ble kandidat til partileder strømmet det på med alle slags rene og røde aktivister som meldte seg inn i Labour i hopetall til en billig penge. Dermed fikk Labour en leder som var ren, rød og rank - men som velgerne skydde som pesten. Ikke bare det, men i 2016 fikk Corbyn 80% av egne parlamentsmedlemmer mot seg i et mistillitsforslag. Men han rikket seg ikke, og de kunne ikke stemme han ut. Tenk det! Han kunne teoretisk sett ha blitt statsminister men med bare 20% av egne parlamentsmedlemmer som støtte! Ordningen er åpenbart ekstremt uheldig. 

Fra og med Brexit-kampanjen og valget (2016) har det konservative partiet i Storbritannia blitt et Brexit-parti der de gode gamle konservative er i et mindretall. Fantaster som lot seg forlede av alt det flotte Brexit skulle innfri har måttet vente forgjeves. Liz Truss lovet dem at skatteletter og fjerning av lover og regler ville sette veksten i gang igjen, og da overså de glatt manglende personlige egenskaper og det himmelropende urealistiske i hennes politikk. Det gikk som det måtte. 

En partileder må stå ansvarlig overfor de hen leder - partigruppen i parlamentet. Slik var det også i det norske Høyre, men de norske partiene velger nå ledere på landsmøtene. Nominasjonskomitéene vet stort sett hva de gjør, og tar i betraktning både personlig egnethet og velgerappell. Partiene dekker en mindre del av det totale spekteret, og ytterpartiene har de allerede de mest ytterliggående i sine rekker så de større folkepartiene utsettes ikke for den samme faren som i Storbritannia. 

I tillegg til aktivistenes - de rene og rankes - store innflytelse, er det lite gunstig for et parti at ledervalget trekker ut i tid og skjer i all offentlighet til tross for at det bare er partimedlemmene som kan bestemme. Et par måneder med offentlig skittentøyvask gjør lite for partiets troverdighet eller appell, særlig mens partiet er i regjering. 

Jeg tror både Labours og Conservatives organer vil se nærmere på disse valgsystemene. Det bør de i hvert fall!

Venstresidens myter - Del 2: Konspirasjonen

Dette er andre innlegg i denne korte serien, det første sto femte juledag 2019. Bakgrunnen er en bok av Chris Clarke, tidligere ansatt i britiske Labour, der han legger fram de tre fortellingene som har fulgt Corbyn og Momentum inn i det britiske arbeiderpartiet. Mye av dette finner vi også på norsk venstreside, og i bare litt redigerte utgaver på den ekstreme høyresiden. Kort sagt: ekstremistenes tenkning følger gjerne disse mønstrene. 

Den andre fortellingen (eller forklaringsmønstret kanskje vi skal si?) har Clarke kallt The Puppet Master. Det som er feil og vondt i samfunnet skyldes en omfattende og ondsinnet plan. Selv om Clarke ikke bruker dette begrepet er det mest som en konspirasjon å regne. Fienden varierer, men den er alltid "de mektige". 

Det er klart: Noen er mektige. Noen snakker sammen. Og noen styrer. Men myte blir det når denne "makten" forklarer alt, og når makten til "makten" overdrives, og når hensiktene til de med makt alltid forstås som onde. 

Clarke ser flere farer med denne myten - farer for venstresiden, vel å merke. Paranoia og sjablongtenkning er de mest åpenbare følgene. Men Clarke mener det verste er at denne myten fører til at man tror at regjeringen er allmektig, og at politikk er enkelt. Man tilskriver også noen aktører altfor stor makt - som MSM (mainstream media). Denne kritikken er ikke bare at BBC og de store avisene gjør det vanskelig for de som vil ha en radikal politikk, men at de gjør det på vegner av en sammensveiset elite. Analysen til Clarke er at vi har med "ville dyr" å gjøre, og ikke MSM. 

"Konspirasjonen" gjør det lett å tro at man selv er på folkets side, og at feilen ligger i "systemet". Fra min tid på venstresiden (det er noen år siden, men....) husker jeg at "systemet" var en svært ettertraktet forklaring på det meste som var feil, vondt og vanskelig. 

Det er flere feil med denne myten, og to av de viktigste er disse: 

1) Den forutsetter en sammensveiset elite som er superflink og superond. Hvordan kunne det skje? Enten har makten gjort dem onde (og da blir vel venstresiden også ond dersom den får makt?), eller så er de født onde (og bør tilintetgjøres). 

2) Myten får oss til å overse "Matteus-effekten" (de som har, de skal få), og dermed en viktig mekanisme man må motarbeide. Problemene blir heller sett som en villet effekt av noen onde og mektige mennesker. 

Jeg er ikke på venstresiden, men det gjør det kanskje lettere å se at Clarke har rett. Nå når Labour skal velge ny leder blir det interessant å se hvilken retning som vinner frem. De konservative trenger en troverdig og solid opposisjon, og den kommer ikke fra folk som holder seg med dårlige forklaringsmodeller. 

Corbyn i nummer 10 Downing Street

Jo nærmere vi kommer Brexit, jo mer rotete ser det ut til å bli i britisk politikk. Ett av de mulige utfallene av situasjonen i parlamentet, er et nyvalg. Det er det Labour satser på framfor noe, og det er slettes ikke umulig at Labour vil vinne det valget. (Tegningen: mogusrus.org) 

Norske media ville da snakket om "det britiske arbeiderpartiet," som forsåvidt er rett siden det er britisk og heter Labour. Men partiet under Corbyn har en ganske annen politikk enn vårt hjemlige Arbeiderparti (DNA). Labour er mer som Rødt i Norge, enn Arbeiderpartiet i Norge. 

Corbyn i nr. 10 ville være en aldri så liten revolusjon i vårt nærområde, og her er noen av de mer vesentlige omkalfatringene som ville skje:

• Labours årsmøte ville styre landets politikk på alle områder, og ville være overordnet parlamentsgruppen. Dette vil være brudd med en flere hundre års tradisjon i Storbritannia, og langt på veg undergrave det parlamentariske demokrati. 
• Jernbanen, vannverk og annen infrastruktur vil ikke bare bli overtatt av staten, de vil også bli styrt (og ikke bare kontrollert) av staten (eller les: The Labour conference). De ville nok også sikre seg lojale folk på alle kommandopostene. 
• Journalistene i de store nasjonale avisene og BBC skal velge sine redaktører. (Journalistene er i all hovedsak venstreorienterte.)
• Alle lovene som begrenset fagforeningenes makt fra 80-tallet og utover, ville bli fjernet. Sjansene for en renessanse for 70-årenes streikekaos ville øke.
• Proteksjonismen ville komme tilbake big time. Mens de konservative Brexit-tilhengerne ser for seg et nytt Singapore i Nordsjøen, er det helt andre modeller Labour ser for seg. 
• Nye skatter, og høyere skatter, er selvsagte. Mye av inntektene ville gå til å fjerne skolepenger i høyere utdanning og et ambisiøst boligbyggeprosjekt.

Endringene ville ikke bare være innenriks, men også utenriks. Her vil kanskje endringene være mer radikale.

• Storbritannia ville bli meldt ut av NATO.
• Anti-terror kampanjer utenlands, som mot IS, ville bli stoppet.
• Corbyn ville søke vennskap med Iran, og et tøvær med Russland.
• Storbritannia ville, helt uten avtaler med andre land, oppgi sine atomvåpen. 

Alt dette avhenger av et tydelig flertall i et valg, så klart. De konservative har det travelt med å male partiet sitt i stykker, så det er slettes ikke sikkert de vil klare å utgjøre noen motvekt. 

Året 2019

Selv om jeg har noen riktige spådommer på samvittigheten, så er jeg ikke synsk. Men siden så mange andre oppsummerer 2018 og spår (mer eller mindre forsiktig) om 2019, så våger jeg meg utpå. Det er mer vågestykket enn stoffmangelen som driver meg.

Jeg har veddet på at  året 2019 blir dårlig på børsen. Jeg solgte ut det meste av det jeg hadde i aksjefond i oktober, og har sett børsene stupe etter det. Det jeg hadde igjen har jeg også vridd over til utlandet, og redusert eksponeringen mot Oslo Børs. Så langt ser det ut til å slå til. Selv om veddemål mot børsen ofte slår feil, traff jeg rett med sist jeg kjøpte meg inn. Det var den dagen Oslo Børs var på sitt laveste i november 2008. Heldig to ganger på rappen? Vi får se. 

Men godt nytt er det ikke at børsene går ned. Ikke i seg selv, for det tyder på at økonomiene er på tur ned igjen. Det har vært en sammenhengende opptur siden den kraftige nedturen som går under navnet "Finanskrisen," og alle oppturer tar slutt. Denne oppturen har vært fyrt av en pengetrykking verden aldri har sett før, og kredittboblene har vokst seg store. De har en tendens til ikke å fisle ut, men sprekke. 

Rent bortsett fra økonomien, er det vel å frykte at alle trender fra 2018 vil fortsette inn i det nye året.

Trump vil fortsette å gjøre verden utrygg og politikken uforutsigbar. Da jeg før han ble president fjerndiagnostiserte mannen som paranoid narcissist, og sa at 30-åra var på programmet igjen, fikk jeg mye motbør. Nå er det vel ingen, kanskje bortsett fra Carl I. Hagen og hans like, som vil protestere på det. 

Putin vil fortsette å finansiere trollfabrikker, forsøke å myrde overløpere, og på ulike måter hjelpe Trump til å gjøre verden utrygg og uforutsigbar. 

Hvordan det går med Brexit vet ingen. De konservatives borgerkrig sammen med selvskadingsøvelsen med å bryte ut av EU kan lett føre til en Labour regjering med Corbyn i spissen. Partiet er IKKE som det norske Arbeiderpartiet. De ligger næmere Rødt. Brexit sammen med skapelsen av et Venezuela i Nord-Atlanteren vil ikke være en god kombinasjon. 

Nei, jeg bør slutte å se inn i kystallkulen. Det kan jo gå bedre enn jeg tror?

Entusiasmen er politikkens død

Hvordan kan det ha seg at et land som USA ikke kan finne to bedre eller mer lettlikte politikere enn Trump og Hillary Clinton? Eller at Labour i Storbritannia er i ferd med å grave sin egen grav med medlemmenes entusiastiske deltakelse? (Foto av Jeremy Corbyn: Daily Telegraph)

Det er selvsagt mange grunner til disse to fenomenene, men spriket mellom partienes medlemmer og den jevne velger er en meget viktig faktor. Corbyns Labour har tre ganger så mange medlemmer nå som etter valget i 2015, men velgere er det dårligere stilt med. Partiet ligger jevnt 10-15% under de konservative, og er bortimot utradert i det SNP-dominerte Skottland.

Så hvorfor er det et så stort misforhold mellom medlemmer og velgere? De som melder seg inn i et parti er naturlig nok mer opptatt av politikk enn den jevne velger. Dertil kommer det sosialpsykologiske fenomenet at man oppfatter gruppen som normen - omgir deg du med ekstremister, fortoner de seg som normale og rasjonelle etter en stund. Ikke at Labours nye medlemmer er ekstremister, men de er "rene" og "alternative" og har aldri måttet inngå et politisk kompromiss eller finansiere en ny barnehage.

Så tendensen er klar: sett sammen en gruppe med sosialister, eller liberalister, og la dem samhandle bare med hverandre en periode. Når perioden er over vil de alle sammen være mer ytterliggående enn før. Dette er vel dokumentert i sosialpsykologisk forskning. Her har vi også en av de virkelig store farene med avisenes død og algoritmenes seier i sosiale medier: de rendyrker en profil for den enkelte, og vi blir alle mer ekstreme og mindre i stand til å se det store bildet.

Labours medlemsvekst må vel være et sunnhetstegn i et demokrati? Der valgdeltakelsen er høy er ikke nødvendigvis politikken mer sunn eller demokratisk. Ved valget i Irak var deltakelsen noe i retning 95% i noen områder - et tall bare diktatur med obligatorisk oppmøte og omfattende juks når opp til. Under Weimar-republikken i Tyskland var valgdeltakelsen godt over 80% mens nazistene steg til makten. Grunnen er, for å si det enkelt, at alle ønsker å hindre fiendene fra å komme til makten. Tilliten til systemet, og at politikerne kan ta rasjonelle valg på folkets vegne, er liten. Derfor engasjerer de seg.

Resultatet er polarisering og manglende tillit. Det har vært partienes jobb å bygge bro mellom de overbeviste og engasjerte, og de relativt uinteresserte store masser som kanskje kommer seg til valglokalet hvert andre år. I Labour ser vi nå tendensen til at det viktigste er å være ren og rød, og det å vinne valg er helt sekundært. Forbindelsen mellom parti og folk blir brutt av entusiasmen.

Entusiasmen fostrer mistillit, og faren er absolutt til stede for at Storbritannia kan bli like polarisert som USA. Partiet i midten, Liberal Democrats, ble en rykende ruin etter valget i 2015. Labour er i ferd med å begå harakiri. Brexit er på mange måter en konsekvens av disse prosessene siden det politiske sentrum ble borte i 2015.

Kan noe gjøres? Tiden vil vise, men den tiden kan fort bli lang og preget av større motsetninger og manglende tillit. Men kanskje valgdeltakelsen - som i Weimartiden i Tyskland - går opp?