Syttitallet på nytt?

Er syttitallet på tur tilbake i Storbritannia? Det kan man mistenke etter å ha hørt og sett hva den nye statsministerenAndy Burnham har å si om sin visjon for landet. Veien mot et bedre samfunn går gjennom å reversere det Thatcher gjorde på 80-tallet, kan det se ut som, for tiåret karakteriserte han som en serie med feil veivalg («wrong turns»). Denne fortellingen kjenner jeg godt, for folk på venstresiden den gang (som jeg) så på Thatchers regjering som inkarnasjonen av alt som var feil.

Jeg kom til å endre oppfatning, og det er det flere grunner til.

Avindustrialiseringen i Storbritannia har Thatcher fått skylden for, men det er ta feil av sykdommen og kuren. Hennes regjeringer tok konsekvensen av at store deler av etterkrigsindustrien kun holdt seg oppe på subsidier og reguleringer. Kull, stål, skipsverft, bilindustri (British Leyland) og så videre opererte som beskyttede monopol som i stor grad ble drevet for skattebetalernes penger. Disse virksomhetene hadde ingen konkurranse, ingen insentiver til å utvikle seg, ta kontroll over kostnadene, eller tilpasse seg kundene og markedet. De var i «fellesskapets eie», som det så fint heter, men det har aldri fungert. På syttitallet i England var det i praksis fagforeningene som styrte, noe jeg selv opplevde da jeg måtte svare fars kunder om hvorfor de ikke fikk traktoren de hadde skrevet kontrakt på (alltid var det minst ett ledd i verdikjeden i England som var i streik, og Massey-Ferguson i Coventry var en av verstingene).

Allerede i 1976 gikk landet konkurs, og måtte gå den ydmykende turen til IMF for å få penger til å drive videre. Det var Labours finansminister Dennis Healy som begynte privatiseringen av statlige virksomheter. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte. Det var IMFs krav, eller ett av dem i alle fall, for å låne ut penger.

Streiker var en folkesport. Bare i 1979 gikk 30 millioner arbeidsdager tapt i streiker. Storbritannia var Europas syke mann, og det var ikke Thatcher og de konservative, eller deres «nyliberalisme» som var infeksjonen. Men det var de som i 1979 ble valgt til å ordne opp.

Behandlingen var ikke behagelig. Ledigheten gikk opp. Betydelig opp. Nå var det ikke aktuelt å fortsette som om man fortsatt var på 50-tallet. Fagforeningene ble underlagt regler som at medlemmene måtte vedta streiker med et flertall, og fagforeningsledere kunne ikke lenger sitte på livstid (som velkjente Arthur Scargill)! Beboere i kommunale boliger kunne nå kjøpe husene de bodde i. 

Utover på 80-tallet kom resultatene: Fra lavest til høyest industriproduktivitetsvekst i G7. Inflasjonen falt som en stein, fra 22% i 1980 og til 2,5% i 1986. Streikedager tapt gikk fra før nevnte 30 millioner i 1979 og til 2 millioner i 1990.

Jeg kunne fortsette, men poenget er og forblir at Thatcher arvet store problemer og ordnet opp. Til dels brutalt, for de nødvendige endringene hadde tidligere regjeringer (og ikke bare Labour) utsatt og utsatt, og dermed bare akkumulert problemer.

Når Andy Burnham nå ønsker seg tilbake til Storbritannia før Thatcher, med offentlige reguleringer, offentlig boligbygging, og sterkere fagforeninger, så må han også påregne å få de samme problemene som syttitallet bød på. Før eller senere går slike planer tomme for andres penger. 

Valg i Storbritannia

Det er parlamentsvalg i Storbritannia, og alle vet at Labour kommer til å vinne og at Tories (de konservative) kommer til å tape stort.

Det er flere grunner til at de konservative kommer til å tape, og en underliggende årsak til mange av dem er at de har vært ved makten i 14 år i denne omgangen. Mange av de andre grunnene har sammensatte årsaker, og er separat sett interessante for oss alle. 

Jeg er glad jeg ikke har stemmerett i England. Det er ikke lett å finne noen som passer for meg, som det het i kontaktannonser før i verden. Siden det er flertallsvalg i enkeltpersonskretser står det kanskje mellom to partier. Slik ville jeg vurdert min stemmegivning:

Det er viktigst å unngå ekstremistene. De finnes i Nigel Farages parti "Reform" og i Greens. Ja, sistnevnte har et klart anti-semitt problem. Så hvilket som helst annet parti enn dem, dersom det står mellom et akseptabelt parti og en av disse. Å velge mellom disse to slipper man visst. I ingen kretser står det mellom disse to. 

Labour kommer til å vinne. Stort. Virkelig stort, og så stort at det kan bli et demokratisk problem. Derfor ville jeg antakelig stemt på de konservative heller enn Labour, dersom disse to kjempet om mandatet, delvis fordi et større opposisjonsparti også minsker sjansene for at dette partiet utvikler seg i mer radikal retning. 

Jeg ville også trolig stemt LibDem dersom det sto mellom dem og ett av de to partiene nevnt over. I politikken er ingen av partiene mer pro-EU enn LibDem, så det er kanskje mitt mest naturlige parti i Storbritannia. På den annen side er de uforklarlig passifistiske, og mot UK som atommakt. Det er livsfarlig i et Europa som snart må stå alene mot Putins diktatur. 

Og om min krets var i Skottland eller Wales, eller - God forbid! - Nord-Irland? På et ikke-nasjonalistisk og moderat parti, helst. 

Godt valg, UK!

The Shortest History of England - James Hawes

Dette er den andre "shortest history of"-boka til Hawes, og den er like god som den første (om Tyskland) til tross for (eller på grunn av?) at den er om hans hjemland. Jeg kjenner bedre til Englands historie enn Tysklands, men det er av mindre betydning her. 

Serien rommer flere titler - som jeg ikke har lest, så jeg vet ikke om dette er seriens særpreg eller Hawes' særpreg, men det er tydelige likheter mellom de to bøkene. I boka om Tyskland la Hawes veldig stor vekt på at Romerrikets utstrekning også ble den romerske kirkens utstrekning i Tyskland når reformasjonen hadde gjort sitt. Dette ble også, stort sett, til de områdene der nazistene fikk minst gjennomslag - og som senere ble kjernen i Vest-Tyskland. Østover hadde vi Preussen med sitt dominante og militaristiske forhold til de slaviske folkeslag, og det var Preussen som i 1871 overtok Tyskland med de følgene dette hadde langt inn i forrige århundre. 

Et lignende geografisk-historisk narrativ finner vi i denne boka. Det er 'the north-south divide' som utgjør den lange linjen i denne spennende boka. Det er delvis grunnlagt i geologiske forhold, der en linje fra The Bristol Channel til The Humber Estuary angir grensen mellom den sør-østlige delen som er Jurassic og har vesentlig mer fertil jord, og den nordlige og vestlige delen som ikke har den samme fordelen. Klima spiller også inn, selvfølgelig, og med samme uheldige vekting for den nordlige delen, uten at Hawes tar dette med i betraktning. 

Fordelen med et så kompromert narrativ er at det gir plass til et tydelig fokus, og noen tydelige tema. Ulempene er åpenbare. Nyansene blir det naturlig nok mindre av, og motforestillingene har man ikke plass til å diskutere i særlig grad. Et annet aspekt av disse bøkene det er verdt å legge vekt på, er bruken av det som på engelsk kalles infographics - oppfunnet av filosofen, sosiologen og Wienerkretsmedlem Otto Neurath og hans kone (not a lot of people know that). Ikke bare kart og tabeller, men også andre grafiske fremstillinger av sentrale sammenhenger, som for eksempel under her.

Som i de fleste riktig gode sakprosabøkene er det mye å lære, og ikke minst mye å lære gjennom å få knyttet sammen ting man egentlig visste fra før. Et eksempel er at anglerne og sakserne, som andre folkeslag i folkevandringstiden, også trakk nedover i Europa og ikke bare over havet mot England. Men her endte de ikke opp med å ta over. Hvorfor denne forskjellen? Jo, fordi det var praktisk umulig å ta med seg hele familer, budskap og bestemødre, langs bakken. I skip, derimot, kunne man forflytte seg som en enhet over lange avstander. 

Jeg kunne fortsette, men det er nok bedre at du fortsetter på egen hånd. Her er det mye gøy, og mye å lære. 

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Partidemokrati til skraphaugen?

Det er en fellesnevner for Tory'enes katastrofale Liz Truss og Labours like katastrofale Jeremy Corbyn: De ble valgt av partienes medlemmer. Vi har delvis Corbyn å takke for at Boris Johnson ble valgt i et valgskred i 2019, og vi har medlemmene i det konservative partiet å takke for at vi fikk 44 katastrofale dager med Liz Truss. Corbyn ble valgt av Labours medlemmer selv om han hadde liten støtte blant partiets MPs, og de fleste av de konservative parlamentsmedlemmene støttet Rishi Sunak (som nå er statsminister). 

Disse ordningene har en lang historie, og de konservative begynte med å gi partimedlemmene et valg mellom to kandidater som MP'ene hadde valgt ut i 1997. I 2010 fulgte Labour opp. Det virker på papiret som et godt system, men det har gitt minst to katastrofale resultat. Det burde gi grunnlag for ettertanke. I 2016 fikk Corbyn et mistillitsvotum mot seg i Labours parlamentsgruppe der hele 81% av hans egne stemte mot han. Men likevel vant han valget blant medlemmene, som gladelig støttet en leder som ikke hadde støtte fra dem han ledet. Dette er åpenbart et demokratisk problem (som de konservative ikke har, for der kan man ikke stille igjen dersom man mister gruppens tillit). Det er parlamentsmedlemmene som står til rette overfor velgerne, og deres leder bør ha parlamentsmedlemmenes støtte. Vedkommende kan jo bli statsminister, som Liz Truss ble, og lede landet men uten støtte fra de parlamentsmedlemmene velgerne har stemt inn. Å lede en regjering basert på en partigruppe som ikke vil ha deg, er konstitusjonelt tvilsomt og i praksis fryktelig vanskelig. 

Men hvorfor velger partimedlemmene så katastrofalt dårlig? Det er det store spørsmålet. De britiske partiene er i større grad enn de norske også koalisjoner av til dels vidt forskjellige oppfatninger. De konservative samler det meste fra det som i Norge ville vært Senterpartiet og over forbi Fremskrittspartiet, og Labour alt fra Arbeiderpartiet og forbi Rødt. Det er en viktig del av forklaringen på at Labour ble ledet (inntil ganske nylig) av noen til venstre for Rødt og Conservatives av (inntil for meget nylig) noen til høyre for Fremskrittspartiet. 

Partimedlemmer ser lite på egnethet. Som William Hague sier det: 

Social media has accentuated the appeal of emphatic assertions by some leadership candidates in preference to nuanced positions or explanations of painful reality, leading to unrealistic policies when they are elected.

Parlamentsmedlemmer vet mye mer om hvordan aktuelle kandidater vil kunne fungere i viktige posisjoner. De har sett dem på nært hold, og ser mer på personlige egenskaper som er relevante for oppgaven. Partimedlemmer stemmer mye lettere på noen som sier det de vil høre (som Liz Truss) enn noen som vet hva de snakker om (som Rishi Sunak).

Partimedlemmer er mye mer aktivistiske og ensporede enn velgerne som støtter partiet. Da Corbyn ble kandidat til partileder strømmet det på med alle slags rene og røde aktivister som meldte seg inn i Labour i hopetall til en billig penge. Dermed fikk Labour en leder som var ren, rød og rank - men som velgerne skydde som pesten. Ikke bare det, men i 2016 fikk Corbyn 80% av egne parlamentsmedlemmer mot seg i et mistillitsforslag. Men han rikket seg ikke, og de kunne ikke stemme han ut. Tenk det! Han kunne teoretisk sett ha blitt statsminister men med bare 20% av egne parlamentsmedlemmer som støtte! Ordningen er åpenbart ekstremt uheldig. 

Fra og med Brexit-kampanjen og valget (2016) har det konservative partiet i Storbritannia blitt et Brexit-parti der de gode gamle konservative er i et mindretall. Fantaster som lot seg forlede av alt det flotte Brexit skulle innfri har måttet vente forgjeves. Liz Truss lovet dem at skatteletter og fjerning av lover og regler ville sette veksten i gang igjen, og da overså de glatt manglende personlige egenskaper og det himmelropende urealistiske i hennes politikk. Det gikk som det måtte. 

En partileder må stå ansvarlig overfor de hen leder - partigruppen i parlamentet. Slik var det også i det norske Høyre, men de norske partiene velger nå ledere på landsmøtene. Nominasjonskomitéene vet stort sett hva de gjør, og tar i betraktning både personlig egnethet og velgerappell. Partiene dekker en mindre del av det totale spekteret, og ytterpartiene har de allerede de mest ytterliggående i sine rekker så de større folkepartiene utsettes ikke for den samme faren som i Storbritannia. 

I tillegg til aktivistenes - de rene og rankes - store innflytelse, er det lite gunstig for et parti at ledervalget trekker ut i tid og skjer i all offentlighet til tross for at det bare er partimedlemmene som kan bestemme. Et par måneder med offentlig skittentøyvask gjør lite for partiets troverdighet eller appell, særlig mens partiet er i regjering. 

Jeg tror både Labours og Conservatives organer vil se nærmere på disse valgsystemene. Det bør de i hvert fall!

Venstresidens myter - Del 3: "Alt var bedre før"

Dette er tredje og siste innlegg i denne korte serien. Det første sto 29. desember og det andre 10. januar. Den britiske sosialisten Chris Clarke har forsøkt å "legge død" en del ødeleggende myter som har hindret fremgang for det britiske Labour, og han skrev boka Warring Fictions: Leftpopulism and its defining myths. Myten om den gyllne æra er en av disse, og jeg tror overføringsverdien til norske forhold er betydelig. 

Også i Norge er det mange på venstresiden som ser tiden etter krigen, med Gerhardsen og tung styring med økonomien, som en gyllen æra som har blitt avløst av neoliberalisme, grådighet og overfladiskhet. 

Denne typen tenkning overskygger alt som har vært positivt i den samme perioden, og ender med å forme politikk for en forgangen tid - som Corbyns implisitte støtte til Brexit. Globaliseringen har skjedd, den skjer, og den er i all hovedsak for det beste. Nostalgien og "alt går til helvete-tenkningen" er lite fremtidsrettet - som Rødts Gerhardsen-oppskrift. 

Det meste av det som har skjedd siden andre verdenskrig har flere sider - negative såvel som positive. Den (som oftest) implisitte dyrkningen av den gyllne æra skygger for behovet for å skape ny politikk og nye løsninger for problemer som arter seg på nye måter. 

Det er ikke min jobb å redde venstresiden, men alle tjener på en effektiv og løsningsorientert opposisjon. Arbeiderpartiet har gått mye tilbake og synes å ha glemt å lage ny politikk. SV og Rødt synes å ha satt seg fast i en søttitallsretorikk, og løsninger fra femtitallet. 

OK. Det var svært korte og ikke helt rettferdige karakteristikker, men det at opposisjonens mest vellykkede parti er Senterpartiet sier vel sitt.

I alle fall gjør alle lurt i å huske, som Clarke sier: 

There’s no black-hearted nemesis; no far-sighted wizard behind the curtain; no lost Arcadia.

Venstresidens myter - Del 2: Konspirasjonen

Dette er andre innlegg i denne korte serien, det første sto femte juledag 2019. Bakgrunnen er en bok av Chris Clarke, tidligere ansatt i britiske Labour, der han legger fram de tre fortellingene som har fulgt Corbyn og Momentum inn i det britiske arbeiderpartiet. Mye av dette finner vi også på norsk venstreside, og i bare litt redigerte utgaver på den ekstreme høyresiden. Kort sagt: ekstremistenes tenkning følger gjerne disse mønstrene. 

Den andre fortellingen (eller forklaringsmønstret kanskje vi skal si?) har Clarke kallt The Puppet Master. Det som er feil og vondt i samfunnet skyldes en omfattende og ondsinnet plan. Selv om Clarke ikke bruker dette begrepet er det mest som en konspirasjon å regne. Fienden varierer, men den er alltid "de mektige". 

Det er klart: Noen er mektige. Noen snakker sammen. Og noen styrer. Men myte blir det når denne "makten" forklarer alt, og når makten til "makten" overdrives, og når hensiktene til de med makt alltid forstås som onde. 

Clarke ser flere farer med denne myten - farer for venstresiden, vel å merke. Paranoia og sjablongtenkning er de mest åpenbare følgene. Men Clarke mener det verste er at denne myten fører til at man tror at regjeringen er allmektig, og at politikk er enkelt. Man tilskriver også noen aktører altfor stor makt - som MSM (mainstream media). Denne kritikken er ikke bare at BBC og de store avisene gjør det vanskelig for de som vil ha en radikal politikk, men at de gjør det på vegner av en sammensveiset elite. Analysen til Clarke er at vi har med "ville dyr" å gjøre, og ikke MSM. 

"Konspirasjonen" gjør det lett å tro at man selv er på folkets side, og at feilen ligger i "systemet". Fra min tid på venstresiden (det er noen år siden, men....) husker jeg at "systemet" var en svært ettertraktet forklaring på det meste som var feil, vondt og vanskelig. 

Det er flere feil med denne myten, og to av de viktigste er disse: 

1) Den forutsetter en sammensveiset elite som er superflink og superond. Hvordan kunne det skje? Enten har makten gjort dem onde (og da blir vel venstresiden også ond dersom den får makt?), eller så er de født onde (og bør tilintetgjøres). 

2) Myten får oss til å overse "Matteus-effekten" (de som har, de skal få), og dermed en viktig mekanisme man må motarbeide. Problemene blir heller sett som en villet effekt av noen onde og mektige mennesker. 

Jeg er ikke på venstresiden, men det gjør det kanskje lettere å se at Clarke har rett. Nå når Labour skal velge ny leder blir det interessant å se hvilken retning som vinner frem. De konservative trenger en troverdig og solid opposisjon, og den kommer ikke fra folk som holder seg med dårlige forklaringsmodeller. 

Labour vil ha No Deal

Mange har lurt på hvorfor Labour ikke har gjort noe for å lage en allianse mot Boris og No Deal Brexit (NDB). De har hatt mange muligheter, og vært påfallende passive. Svaret er vel at de ønsker NDB. Så enkelt er det. Det som er helt klart er at det ikke er konservative som styrer det konservative partiet, og det er heller ikke sosialdemokrater som styrer i Labour. (Bildet: Newsthump.com)

Her i landet ser vi Labour som et litt rødere Arbeiderparti. Dette er feil. Under Corbyn og McDonnell er de et litt rødere Rødt, og NDB er en begivenhet som får leninister til å sikle. Det er fordi forholdene for en revolusjon, etter Lenins oppskrift, vil melde seg. Det er ikke så ofte slikt skjer i våre dager i vesten. De kan skaffe seg makten, rett og slett. 

Lenins første vilkår er at den herskende klasse må være ute av stand til å herske gjennom splittelser og usikkerhet. Man behøver ikke et spesielt klarsyn for å se at dette er tilfelle.

Det andre vilkåret er at middelklassen må miste troen på at de kan få trygghet og et godt liv gjennom det eksisterende systemet. Dette er et tema som er aktuelt også hos de konservative, men for at det skal bli riktig potent må forholdene forverres. Det er her No Deal Brexit kommer inn. Med mangel på viktige medisiner, sporadisk matmangel og annet gøy, vil forholdene for en rød maktovertagelse med drastiske virkemidler og en radikal politikk raskt bli gode. 

Det tredje vilkåret er at arbeiderklassen aktivt, og med makt, vender seg mot det eksisterende systemet. Dette er enhver marxist av John McDonnells kalibers våte drøm. Han har tydelig uttrykt at en millitant bevegelse må gjennomføre en revolusjon for å erstatte staten.

Den fjerde betingelsen er at marxister leder bevegelsen som gjennomfører revolusjonen. Med Corbyn og McDonnell har Labour slik sett et perfekt lag i spissen. De og bevegelsen deres har helt overtatt partiet. De har gjort det antisemittisk og revolusjonært. 

Heller enn å bli Europas Singapore, som er en våt drøm for høyresiden i det konservative partiet, kan Storbritannia bli Nord-Atlanterens Venezuela. 

Men uansett hvor ille NDB blir (sikkert ikke så ille som noen tror), så tipper jeg at Corbyn og co forregner seg på det tredje vilkåret. 

Labour og Brexit

Det har åpenbart vært en god idé for Labour å sitte stille og se på at de konservative maler seg i stykker over Brexit. Men det er ikke til gavn for landet de så gjerne vil styre. 

Labour har hatt to år på seg til å komme opp med et forslag til hvordan UK skal gå ut av EU, og de har presentert absolutt null og nix. Det er en skandale, og det er bare den enda større skandalen som heter The Conservatives som har gjort at den ikke har kommet i fokus. 

Når sluttspillet for overgangsavtalen nå er i gang så vet vi hva som er Labours alternativ: politisk spill, og ingenting annet. De har ikke noe annet å by på. Nå er håpet å manøvrere seg slik at de kan få nyvalg, og snu Storbritannia i en radikalt annen retning. 

Corbyn i nummer 10 Downing Street

Jo nærmere vi kommer Brexit, jo mer rotete ser det ut til å bli i britisk politikk. Ett av de mulige utfallene av situasjonen i parlamentet, er et nyvalg. Det er det Labour satser på framfor noe, og det er slettes ikke umulig at Labour vil vinne det valget. (Tegningen: mogusrus.org) 

Norske media ville da snakket om "det britiske arbeiderpartiet," som forsåvidt er rett siden det er britisk og heter Labour. Men partiet under Corbyn har en ganske annen politikk enn vårt hjemlige Arbeiderparti (DNA). Labour er mer som Rødt i Norge, enn Arbeiderpartiet i Norge. 

Corbyn i nr. 10 ville være en aldri så liten revolusjon i vårt nærområde, og her er noen av de mer vesentlige omkalfatringene som ville skje:

• Labours årsmøte ville styre landets politikk på alle områder, og ville være overordnet parlamentsgruppen. Dette vil være brudd med en flere hundre års tradisjon i Storbritannia, og langt på veg undergrave det parlamentariske demokrati. 
• Jernbanen, vannverk og annen infrastruktur vil ikke bare bli overtatt av staten, de vil også bli styrt (og ikke bare kontrollert) av staten (eller les: The Labour conference). De ville nok også sikre seg lojale folk på alle kommandopostene. 
• Journalistene i de store nasjonale avisene og BBC skal velge sine redaktører. (Journalistene er i all hovedsak venstreorienterte.)
• Alle lovene som begrenset fagforeningenes makt fra 80-tallet og utover, ville bli fjernet. Sjansene for en renessanse for 70-årenes streikekaos ville øke.
• Proteksjonismen ville komme tilbake big time. Mens de konservative Brexit-tilhengerne ser for seg et nytt Singapore i Nordsjøen, er det helt andre modeller Labour ser for seg. 
• Nye skatter, og høyere skatter, er selvsagte. Mye av inntektene ville gå til å fjerne skolepenger i høyere utdanning og et ambisiøst boligbyggeprosjekt.

Endringene ville ikke bare være innenriks, men også utenriks. Her vil kanskje endringene være mer radikale.

• Storbritannia ville bli meldt ut av NATO.
• Anti-terror kampanjer utenlands, som mot IS, ville bli stoppet.
• Corbyn ville søke vennskap med Iran, og et tøvær med Russland.
• Storbritannia ville, helt uten avtaler med andre land, oppgi sine atomvåpen. 

Alt dette avhenger av et tydelig flertall i et valg, så klart. De konservative har det travelt med å male partiet sitt i stykker, så det er slettes ikke sikkert de vil klare å utgjøre noen motvekt. 

Orbanisering av høyresiden

Det har skjedd en orbanisering av høyresiden i den vestlige verden. Der Reagan rev ned murer, Thatcher frigjorde markedene, og Kohl og andre samlet øst og vest i Europa - er dagens ytre høyre på helt andre veier. Konservatismen i den vestlige verden omfavnet liberale verdier, men nå er det andre strømninger som gjelder. Murer skal bygges, proteksjonismen har blitt som ny, og det manes til kulturkamp heller enn integrering. En av de som har ledet an i denne transformasjonen fra frihetlig til nasjonalistisk er Viktor Orban - derav uttrykket orbanisering. (Bildet: George W. Bush og Orban i mer liberale tider)

Et sentralt kjennetegn ved orbaniseringen er forestillingen om at nasjonalstaten og dens særegne lokale kultur er under et organisert angrep utenfra - særlig fra islam, men også den gamle favoritten med den internasjonale jødiske konspirasjonen har fått en renessanse. Denne har fått gro fram til og med i britiske Labour, så det er ikke bare høyresiden som sliter med disse strømningene. 

På høyresiden i Storbritannia er det ikke så lenge siden at UKIPs Nigel Farage ikke ville ta i franske Front National, men nå forsvarer han til og med skrullingen Alex Jones. Boris Johnson var sterk forsvarer for et fargerikt fellesskap i 2012, men nå legger han seg nært opp til Trump og Steve Bannon. 

Brexit og Trump har gitt en helt ny dynamikk til idéer som beviselig ikke fungerer: proteksjonisme og nasjonalisme har utelukkende ledet til krise og krig. Men også årsakene til at noen omfavner slikt er historisk tydelige. I vår del av verden var det finanskrisen som undergravde forestillingen om jevn og fredelig fremgang, og globaliseringen har ikke vært så enkel å bære for lavt utdannede grupper i den vestlige verden. Men det var flyktningekrisen i 2015 som virkelig satte fart i nasjonalisme, proteksjonisme og vrangforestillinger om sivilisasjonskrig. 

Konservatismen har alltid vært best når den har vektlagt kulturell og økonomisk frihet i kombinasjon med solide politiske og forsvarsmessige tradisjoner. Den vil gå i forråtnelse i kompaniskap med nasjonalisme, proteksjonisme og sjåvinisme. 

Grenfell Tower og skyld

Det er ikke rart de har laget skrekkfilmer om brann i høye bygninger. Det er gruoppvekkende å tenke på å bli innesperret uten andre valg enn å bli brent levende eller hoppe ut og slå seg i hjel. Bildene og reportasjene har vært gruoppvekkende, og alle normale mennesker har hatt dyp sympati for de rammede. (Foto: http://www.independent.co.uk/)

Men i iveren etter å plassere skyld har mye falsk informasjon blitt spredd. Alt skyldes visst kyniske konservative politikere som prioriterer rike naboer framfor fattige beboere. Men noen fakta kan det være greit å få på plass. 

Det var ikke det lokale bydelsstyret som bestemte over Grenfell Tower, men Kensington and Chelsea Tenant Management Organisation (KCTMO). Der sitter det 8 som er oppnevnt av beboerne, fire valgte representater til bydelsstyret og tre uavhengige representatner. 

Selv om de konservative har flertallet i bydelen, er det Labour som styrer i London og som dermed har ansvaret for det underfiansierte brannvesenet. Det var Sadiq Khan (Labour) som ordfører i London som sto for rapporten som sa at brannvesenet ikke var underfinansiert. Det var også dette brannevesenet som ga beskjed til beboerne om å holde seg på plass i leilighetene. 

Kensingtons parlamentsmedlem er Emma Coad (Labour), og hun satt også i KCTMO, og det var dette organet som bestemte seg for å skifte entreprenør under oppussingen av dette bygget. Det var også de som bestemte at de ikke skulle bruke £138.000 på sprinkleranlegg, og som har blitt beskyldt for ikke å høre på beboerne. 

Lovgivningen som opprettet organ slik som KCTMO var det Labour som vedtok i 2002, og den har vel ikke vært noen suksess kan det se ut som. 

Men alt dette betyr ikke noe når "man" har bestemt seg for hovedfortellingen: de slemme konservative mot de snille Labour. 

May-be not?

De siste ukene har jeg vært opptatt med organiseringen av Nordic Society of Aesthetics årskonferanse her i Bergen. Det har vært fremst i min bevissthet, men det har skjedd helt andre ting i resten av verden. Storbritannia har alltid vært viktig for meg, og nå har det vært valg.

Min støtte til de konservative i Storbritannia har vært av og på, og under May har den vært "av". Stammetilhørigheten rekker ikke alltid over Nordsjøen. Med ledere som Major og Cameron var tilhørigheten på plass, men med mer EU-fientlige og ikke-liberale figurer i ledelsen var min sympatibryter slått av.

Men resultatet fra valget på torsdag mottok jeg med blandede følelser.

Positivt

• Valgkampen virket. Det skjedde store endringer i løpet av valgkampen, og det er en seier for demokratiet.
• Med et parlament nært vippepunktet kan ikke May så lett kjøre en "hard brexit".
• Skottland er ikke lenger en ettpartistat. De konservative vant 12 seter (1 sist), og Labour og LibDem vant også nye. 
• Folk liker ikke å bli tatt for gitt. 

Negativt

• En terrorist- og diktatorsympatiserende gammelsosialist kom farlig nært Downing St. 10.
• Det blir trolig nyvalg om ikke så lenge, som om folk ikke var lei valg fra før.
• Det blir vanskelig - for alle - å planlegge særlig mye når retningen landet går er svært usikker. Særlig for økonomien blir dette et stor problem.
• Storbritannia har en leder uten autoritet. Det kan umulig vare særlig lenge. Da blir det vel Boris. Godhelpusall! 

Kort sagt: demokratiet virker, men gir ofte resultater som ingen egentlig ønsker seg. 

Entusiasmen er politikkens død

Hvordan kan det ha seg at et land som USA ikke kan finne to bedre eller mer lettlikte politikere enn Trump og Hillary Clinton? Eller at Labour i Storbritannia er i ferd med å grave sin egen grav med medlemmenes entusiastiske deltakelse? (Foto av Jeremy Corbyn: Daily Telegraph)

Det er selvsagt mange grunner til disse to fenomenene, men spriket mellom partienes medlemmer og den jevne velger er en meget viktig faktor. Corbyns Labour har tre ganger så mange medlemmer nå som etter valget i 2015, men velgere er det dårligere stilt med. Partiet ligger jevnt 10-15% under de konservative, og er bortimot utradert i det SNP-dominerte Skottland.

Så hvorfor er det et så stort misforhold mellom medlemmer og velgere? De som melder seg inn i et parti er naturlig nok mer opptatt av politikk enn den jevne velger. Dertil kommer det sosialpsykologiske fenomenet at man oppfatter gruppen som normen - omgir deg du med ekstremister, fortoner de seg som normale og rasjonelle etter en stund. Ikke at Labours nye medlemmer er ekstremister, men de er "rene" og "alternative" og har aldri måttet inngå et politisk kompromiss eller finansiere en ny barnehage.

Så tendensen er klar: sett sammen en gruppe med sosialister, eller liberalister, og la dem samhandle bare med hverandre en periode. Når perioden er over vil de alle sammen være mer ytterliggående enn før. Dette er vel dokumentert i sosialpsykologisk forskning. Her har vi også en av de virkelig store farene med avisenes død og algoritmenes seier i sosiale medier: de rendyrker en profil for den enkelte, og vi blir alle mer ekstreme og mindre i stand til å se det store bildet.

Labours medlemsvekst må vel være et sunnhetstegn i et demokrati? Der valgdeltakelsen er høy er ikke nødvendigvis politikken mer sunn eller demokratisk. Ved valget i Irak var deltakelsen noe i retning 95% i noen områder - et tall bare diktatur med obligatorisk oppmøte og omfattende juks når opp til. Under Weimar-republikken i Tyskland var valgdeltakelsen godt over 80% mens nazistene steg til makten. Grunnen er, for å si det enkelt, at alle ønsker å hindre fiendene fra å komme til makten. Tilliten til systemet, og at politikerne kan ta rasjonelle valg på folkets vegne, er liten. Derfor engasjerer de seg.

Resultatet er polarisering og manglende tillit. Det har vært partienes jobb å bygge bro mellom de overbeviste og engasjerte, og de relativt uinteresserte store masser som kanskje kommer seg til valglokalet hvert andre år. I Labour ser vi nå tendensen til at det viktigste er å være ren og rød, og det å vinne valg er helt sekundært. Forbindelsen mellom parti og folk blir brutt av entusiasmen.

Entusiasmen fostrer mistillit, og faren er absolutt til stede for at Storbritannia kan bli like polarisert som USA. Partiet i midten, Liberal Democrats, ble en rykende ruin etter valget i 2015. Labour er i ferd med å begå harakiri. Brexit er på mange måter en konsekvens av disse prosessene siden det politiske sentrum ble borte i 2015.

Kan noe gjøres? Tiden vil vise, men den tiden kan fort bli lang og preget av større motsetninger og manglende tillit. Men kanskje valgdeltakelsen - som i Weimartiden i Tyskland - går opp?

I take responsibility!

Jeg endret tekst og emne i dette innlegget. Når jeg skriver dette har jeg akkurat slettet to glimrende avsnitt om Skottland og England, og deres skjebne som United Kingdom. (Tegning: The Times)

For oss i Norge er det viktigere å legge merke til hvordan man tar ansvar i Storbritannia og i Norge. Her hos oss tar man ansvar ved å si tre ord: "jeg tar ansvar". Og så fortsetter man som før - enten man har ansvar for tog som kolliderer eller en beredskap som svikter totalt en sommerdag i 2011. (Noe jeg har skrevet om her, og her. For ikke å snakke om her.)

Få timer etter at valgresultatet var klart gikk lederne for Labour, UKIP og Liberal Democrats av. Valgresultatet var for dårlig. De tok ansvar. Og derfor må noen andre rette opp der jeg har feilet som leder.

Det er sånn det skal være. Det å ikke klare det man har satt seg fore må få konsekvenser. Det er voksent gjort å pakke sammen og gå etter et liv viet til politikken. Det er noe det står respekt av.

Det å si "jeg tar ansvar" - for deretter å fortsette som før er feigt, og det gir helt feil signal til organisasjoner og til andre ledere. Det å forvalte et ansvar betyr at man utsetter seg selv for uønskede og relevante konsekvenser når noe går galt - for eksempel å fratre den stillingen man har feilet i. Dette bidrar også til å bevissstgjøre andre ledere på den tillit de forvalter.

Her viser Milliband, Clegg og Farage vei.

Red Ed?

Labour har sine intrikate metoder når det skal velge ny leder, og denne gangen ble resultatet at den valgte lederen fikk et mindretall av stemmene til partimedlemmene og av de folkevalgte i partiet. Hvorfor? Fordi Ed Milibands knappe flertall kom som resultat av stemmene fra fagforeningene, der flesteparten av medlemmene ikke er Labour-medlemmer.

Nok om det. Vil Ed bli stasminister? Det er jo det store spørsmålet. Åpenbare grunner til at det kan gå bra:

• Den store statsgjelden, og det enorme løpende underskuddet på statsbudsjettet, vil føre til smertefulle innstramminger. Lavere statsutgifter og høyere skatter er ingen god kombinasjon for den sittende regjeringen. Den forestående spending review vil bli blodig.
• Den sittende regjeringen er en koalisjon, og det er det ikke dype tradisjoner for i Storbritannia. Ryker den blir det trolig nyvalg, og kombinert med dype kutt burde det være gode nyheter for Labour.

Men politikk er ikke lett å forutsi. A week is a long time in politics sa Harold Wilson, så ting kan skje og skje fort. Men min intuisjon sier at Ed Miliband ikke vil bli valgt, og grunnen er mangelen på folkelig appell. Han er intelligent og hyggelig, men han kommuniserer ikke med folk. Som minister eller leder for ungdomspartiet ville han vært et funn. Virkelig lovende. Men her skal han når som helst kunne flytte inn i Nr. 10 Downing Street, og det har han ikke format til. Det virker rett og slett som han er litt skuffet over dem han snakker til - og på landsmøtet i Manchester var vel det lett forståelig: de fleste der hadde vel stemt på broren hans. Problemet hans, og dermed også Labour sitt problem nå, er at han ikke liker de som har stemt på de konservative - og som tidligere stemte Labour.

En annen grunn til at han vil mislykkes er at han tar feil. I talen til landsmøtet sa han, og han har sagt det tidligere også, at hver gang Labour har lyktes så var det fordi de utfordret den konvensjonelle tenkningen. Sannheten er akkurat motsatt. New Labour lyktes fordi de var konservative med et menneskelig ansikt (Tony Blairs). Blair var også karismatisk. Ed Miliband er et svart hull når det gjelder karisma, og han vil oppdage at sentrum i politikken ligger fast. Han kan ikke bare rykke inn og legge det litt lenger til venstre.