Brexit på alvor

Nok en gang er det "crunch time" i Brexitforhandlingene, og sjelden har vel håpet om en avtale vært fjernere. Men dette er helt logisk og uunngåelig. Det vil virkelig forundre meg om det blir en avtale om frihandel i siste øyeblikk, for det skal ikke gå an. Boris må i så fall gå, for det er ikke dette han har solgt inn. 

EU krever, helt logisk, at om Storbritannia skal ha adgang til det indre marked så må det følge spillereglene til de andre som deltar der. Lik adgang krever like betingelser, og ikke lavere standarder på arbeidsmiljø, miljøkrav og omfattende statsstøtte. Dette sier seg selv. 

Storbritannia vil ikke godta dette, for hva skal da være vitsen med å gå ut av samarbeidet i EU? Agurkbøying og bindsterke verk med regler og forordninger skal det være over og ut med, og en norsk løsning a-la EØS er det verste av to verdener: Fortsatt regler og forordninger og agurkbøying, men uten mulighet til å være med på å bestemme disse. 

Det verdensbilde som ligger bak dette ønsket, er - eller må være - forestillingen om at det er EU som har holdt Storbritannia igjen gjennom snart femti år. Fri fra båndene til Brussel vil Storbritannia blomstre, og ta sin rettmessige plass som en global aktør og fyrtårn for alt som er bra. 

Men realiteten er at det er nesten ingen med innsikt i hvordan Europa, Storbritannia og verden fungerer som tror på dette. Heller ikke blant the brexiteers - og i hvert fall ikke Boris. Han har mange feil, men han er ikke dum. Briter som har solgt andre dårlige budskap, som nasjonalisering, the poll tax, invasjon av Irak, mm., har i alle fall trodd på det de har solgt inn. Men her har vi en gjeng som kynisk har solgt inn noe de ikke egentlig tror på men som har et stort marked. 

Markedet for dette budskapet er en underliggende forestilling om unntakslandet Storbritannia som vant andre verdenskrig, og som egentlig er en storhet som bare har blitt holdt tilbake. Det meste av det som har gått galt i Storbritannia har sin rot i Brussel og på kontinentet. Det er i alle fall det en lang rekke politikere har sagt (for det er alltid greiest å skylde på noen andre), og tabloidavisene har fulgt opp. Også nå, når det vil gå nedenom med Storbritannia på så mange vis, vil EU få skylden. Just you wait and see! Fortellingene om svik er allerede i sirkulasjon: EU vil straffe Storbritannia for Brexit. Hvis vi ikke får like gode vilkår som da vi var med, så er det deres skyld. (Og her kommer det nok flere - bare følg med.)

Jeg må ta et lite forbehold siden jeg går så høyt ut: Det blir ikke en avtale om frihandel, men det vil bli en mengde andre avtaler. Avtaler som ordner opp i noe av de forutsigbare problemene som vil tårne seg opp - som adgang for britiske fly i EU-området for eksempel, samt avtaler som løser en del av de mange problemene vi vil oppdage etter hvert. Men det å vinne suverenitet og å delta på like vilkår i et frihandelsområde lar seg ikke forene - det er som å beholde sirkelen men gjøre den firkantet. Eller have your cake and eat it too. 

Skotsk uavhengighet?

Så sent som i 2014 stemte skottene med ca. 55% flertall mot å forlate unionen med England og Wales (jeg tviler på om Nord-Irland var med i beregningsgrunnlaget), men nå vil de skotske nasjonalistene igjen ha en avstemning om å forlate unionen. De likte visst ikke resultatet fra sist, og har fått ny vind i seilene etter fremgangen ved siste valg til parlamentet (+ 8,1% til 45%). 

Men er skotsk selvstendighet fra et UK utenfor EU en god idé? Bildet over sier at det er en svært dårlig idé - akkurat som SNP har rett i at Brexit var en dårlig idé. Skotsk eksport, basert på tall fra 2017, går i all hovedsak til resten av UK (60%). Bare 18% går til EU. Jo hardere brexit vi får fra Boris, jo sterkere er argumentene for unionen på den britiske øya. 

Etter nesten femti år innenfor, er det å forlate EU en svært komplisert, langdryg og smertefull prosess. Etter 313 år i union med England og Wales vil skotsk uavhengighet bli vesentlig mer komplisert, langdrygt og smertefullt. 

I 2014 kunne man i det minste late som om en løsrivelse ville være en relativt grei affære siden begge parter etter en løsrivelse ville være i EU, men med Brexit vil en løsrivelse bety en tollgrense tvers over den britiske øya. Det er akkurat dette EU og Boris fikk unngått i siste liten for den irske øya, og som reddet overgangsavtalen. 

Mye annet har også endret seg siden 2014. Oljeprisen har reist sørover. For godt. Dertil må nok Skottland regne med å betale for sitt eget budsjett. og det kan bli krevende. I 2018 var underskuddet på 7,9% - det vil si at resten av UK (les: England) betalte nesten åtte prosent mer til Skottland enn det man fikk inn i skatter og avgifter. Som del av EU vil budsjettregimet bli strengt, og en innstramming på ca. 5% vil merkes! 

Det er vel heller ingen grunn til å tro at resten av UK vil slippe skottene ut fri for felles gjeld, og med det implisitte budsjettunderskuddet (se over) blir den fort på 100% av skotsk BNP. 

Alt dette bygger også på et stort "hvis": Om EU godtar et uavhengig Skottland som medlem. Alle medlemslandene må godta dette, og hva er sjansene for at for eksempel Spania (med Catalonia som utfordring) vil godta det? 

Når den romantiske tåken letter får man øye på de kalde fakta. De peker på et skjebnefellesskap på den britiske øya, og at alle de gode argumentene mot Brexit taler mye sterkere for å holde Skottland i unionen fra 1707. 

Get Brexit Done?

Ikke bare briter begynner å bli lei av alt snakket om, og alle utsettelsene av, Brexit. Det er de konservatives slagord, og det har den fordelen at Labours ganske kompliserte og kanskje ubegripelige posisjon på dette spørsmålet neppe kan formuleres som noe slagord.

Men det vil bringe skuffelse. Selv om overgangsavtalen godkjennes og Storbritannia forlater EU formelt i slutten av januar, så gjenstår det meste av Brexit. Sjansene for å få gjennomført og godkjent en handelsavtale innen utløpet av overgangsperioden, som er slutten av 2020, er vel så nær null som det vel går an. Da er alternativet ingen avtale, eller utsettelser. Det hadde vært en fordel for velgerne å vite hva Boris går inn for i dette scenariet. 

Det tok lang tid å forhandle fram en overgangsavtale. Over tre år, om vi teller den siste faneflukten fra Boris over grensen i Irskesjøen. Mitt tips er at det går minst like lang tid i forhandlingene om en langsiktig avtale for forholdet mellom EU og Storbritannia. Her vil også de ulike landene lettere få et spillerom for å beskytte sine interesser enn de fikk i tilfelle overgangsavtalen, der Irland fikk diktere det meste. 

Boris og co. vil søke konkurransefortrinn gjennom deregulering. Da hjelper det lite at man starter med at man er fullt ut på linje, for selve poenget med å gå ut er å forlate den linjen. Felles reguleringer, som EU er tuftet på, er suboptimalt for de aller fleste - men optimalt som sum for alle. Det er i alle fall teorien. Når Storbritannia vil ha bort reguleringer, så vil EU beskytte sine virksomheter som vil holde seg til de samme reguleringene. Det ligger i sakens natur. Boris er mer interessert i "Britannia Waives The Rules" enn "Britannia Rules the Waves".

Det ligger også i sakens natur at det blir 27 mot 1. 

UK Diktator for en Dag

The United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland er i et utrolig kaos. (Tegningen: Ingram Pinn, FT.COM) 

Det var et flertall som i 2016 stemte for å forlate EU, men det har ikke latt seg gjøre å finne flertall i Parlamentet for hvordan dette skal skje. Mange fortjener å dele skylden for det, men faktum er at det heller ikke nå er flertall for noe som helst i Parlamentet - bortsett fra å hindre Boris fra å ta landet ut uten en avtale med EU. 

Hva ville jeg gjøre dersom jeg fikk uinskrenket makt over The UK for en dag? 

Jeg ville vært fristet til å sanksjonere Mays avtale med EU, og være ferdig med det. Men Boris og co har rett i at "The Backstop" gir en åpning for EU til å bestemme handelsregime for UK i uoverskuelig fremtid. Det er urimelig, all den tid et flertall stemte for å forlate EU. 

Fristelsen er derfor stor til å overlate Nord-Irland til EUs handelsregime mv. en gang for alle, og innføre en grense i Irskesjøen mellom et delvis forent Irland og Storbritannia - men dette fordrer en ny avtale mellom EU og Storbritannia - noe som neppe lar seg løse på min 24-timersvakt. 

Da gjenstår det å utlyse en ny folkeavstemning. Et nyvalg ser bare ut til å sementere et fragmentert parlament, og det er dessuten urimelig å holde et parlamentsvalg bare om en sak - all den tid det er mer enn nok av andre saker å bruke tid og energi på. En folkeavstemning må det altså være. 

Et utgangspunkt må være den eneste fremforhandlede avtalen som finnes - den May fikk nedstemt tre ganger i Parlamentet. En avtale som sier bye-bye til Nord-Irland med alle problemene, vil ta for lang tid å få til. 

Stemmeseddelen vil se slik ut:

1. Leave
1.a. - Leave with May's Deal
1.b. - Leave with No Deal

2. Remain

Hvis 1. Leave får flest stemmer, så vinner det under-alternativet (altså a. eller b.) som får flest stemmer. 

Valgkampen burde i alle fall fokusert på at No Deal ikke betyr noe clean break. Det er bare et svært ugunstig sted for Storbritannia å begynne å forhandle om sitt fremtidige forhold til EU - for et forhold til EU må landet ha. 

Nå er mitt snarlige diktatur over The UK svært usannsynlig. Derfor håper jeg virkelig - som lederen av Europabevegelsen - at landet krasjer ut av EU, slik at tilhengerne av dette utfallet (som ble vurdert av de samme som helt utenkelig under EU-valgkampen) får vist hva de står for. 

Fra The Sunday Times

Hvordan blir en No Deal Brexit?

Kaos er på veg i Storbritannia - eller er det det? No Deal Brexit (NDB) ble kontant avvist som en mulighet under valgkampen om Brexit i 2016, men nå er det visst den eneste typen Brexit som er aktuell. Og dersom ikke noe uventet skjer, så forlater Storbritannia EU 31. oktober. Hva skjer da? Hvordan vil det gå? Det er dette jeg ønsker å drøfte her.

Det vi helt sikkert må vente oss, er  to sider av debatten som vil forsøke å gi hverandre skylden for det som går galt. Boris og regjeringen vil gi EU skylden for at det ikke ble noen avtale, og for alt som går galt etterpå. Det er EU og Irland som får skylden for at det blir satt opp en fysisk grense mellom nord og sør på den irske øya, selv om EU tilbød en avtale som holdt grensen åpen.

Men rent konkret - ut over the blame game. Hva vil skje? 

For det første: det blir ikke noen "bedre" avtale enn den May forhandlet fram. Kanskje noen kosmetiske endringer, men Johnson vil ikke snakke med EU med mindre de dropper hele Irish-backstop greia. Det vil ikke skje. Så det kommer en fysisk grense, i løpet av noen måneder, mellom nord og sør. 

Både Storbritannia og EU nå i full gang med å forberede seg til NDB, så de mest apokalyptiske visjonene kan nok nedskrives til "mindre sannsynlig". Men noen semi-kaotiske scener kan vi vente oss, og usikkerhet av typen matvarer og medisiner som kommer og går i butikkhyllene. Mange, også bedrifter og spedisjonsfirma, vil være forvirret om hva som gjelder ved eksport og import. 

Brexit-gjengen tror at de kan fremforhandle lukrative frihandelsavtaler med sentrale land, som USA, i løpet av kort tid etter NDB. De tar feil. Det vil ta årevis, og USA og andre vil benytte seg av Storbritannias svake posisjon til å skaffe seg fordeler. 

Jeg tror at NDB betyr at en mindre del av Storbritannias handel med resten av verden vil være dekket av fri handel om fem og ti år enn det som nå er tilfelle - med mindre de ender opp, i mellomtiden, med en avtale lik EØS. Denne skrullete forestillingen om å bli en øy av frihandel i en verden av proteksjonisme og reguleringer vil bli avslørt. 

Tross et vissts oppsving for en del eksportvarer grunnet et fallende pund, så vil både innkommende og intern inversteringslyst falle dramatisk. Vekstraten vil falle under trenden, og Storbritannia vil bli fattigere utenfor EU enn det ville vært innenfor. 

Alt negativt om NDB blir raskt stemplet som project fear av EU-motstanderne - uten diskusjon eller argumenter. Nå får vi vel snart se hvem som får rett. 

Labour vil ha No Deal

Mange har lurt på hvorfor Labour ikke har gjort noe for å lage en allianse mot Boris og No Deal Brexit (NDB). De har hatt mange muligheter, og vært påfallende passive. Svaret er vel at de ønsker NDB. Så enkelt er det. Det som er helt klart er at det ikke er konservative som styrer det konservative partiet, og det er heller ikke sosialdemokrater som styrer i Labour. (Bildet: Newsthump.com)

Her i landet ser vi Labour som et litt rødere Arbeiderparti. Dette er feil. Under Corbyn og McDonnell er de et litt rødere Rødt, og NDB er en begivenhet som får leninister til å sikle. Det er fordi forholdene for en revolusjon, etter Lenins oppskrift, vil melde seg. Det er ikke så ofte slikt skjer i våre dager i vesten. De kan skaffe seg makten, rett og slett. 

Lenins første vilkår er at den herskende klasse må være ute av stand til å herske gjennom splittelser og usikkerhet. Man behøver ikke et spesielt klarsyn for å se at dette er tilfelle.

Det andre vilkåret er at middelklassen må miste troen på at de kan få trygghet og et godt liv gjennom det eksisterende systemet. Dette er et tema som er aktuelt også hos de konservative, men for at det skal bli riktig potent må forholdene forverres. Det er her No Deal Brexit kommer inn. Med mangel på viktige medisiner, sporadisk matmangel og annet gøy, vil forholdene for en rød maktovertagelse med drastiske virkemidler og en radikal politikk raskt bli gode. 

Det tredje vilkåret er at arbeiderklassen aktivt, og med makt, vender seg mot det eksisterende systemet. Dette er enhver marxist av John McDonnells kalibers våte drøm. Han har tydelig uttrykt at en millitant bevegelse må gjennomføre en revolusjon for å erstatte staten.

Den fjerde betingelsen er at marxister leder bevegelsen som gjennomfører revolusjonen. Med Corbyn og McDonnell har Labour slik sett et perfekt lag i spissen. De og bevegelsen deres har helt overtatt partiet. De har gjort det antisemittisk og revolusjonært. 

Heller enn å bli Europas Singapore, som er en våt drøm for høyresiden i det konservative partiet, kan Storbritannia bli Nord-Atlanterens Venezuela. 

Men uansett hvor ille NDB blir (sikkert ikke så ille som noen tror), så tipper jeg at Corbyn og co forregner seg på det tredje vilkåret.