Irvine Welsh's Crime (TV-Serie)

Dette er en skotsk TV-serie basert på boka Crime av Irvine Welsh - mest kjent for legendariske Trainspotting. Jeg har sett begge sesongene på Britbox, men den finnes også på TV2 Play. 

Det er den andre sesongen jeg har sett i relativt nær fortid. Serien er spennende og til dels overraskende, og de som er interessert kan sikkert finne et sammendrag et sted. 

Det som virkelig hever denne serien godt over det meste annet jeg har sett er skuespillet til Dougray Scott (bildet). Jeg er ikke den eneste som har lagt merke til dette, for han vant en International Emmy Award som Best Actor i 2022 for den første sesongen. Jeg mener han spiller mye bedre i den andre sesongen. Jeg tror ikke jeg har sett noen bedre inkarnere en brennende intensitet fyrt av rettferdig harme, samtidig med en følelsesmessig skjørhet som truer med å gå i tusen knas når som helst. Jeg satt som fjetret. 

Seeing is believing!

Konklusjon: Klar befaling.

Val McDermid - 1979 (Roman)

Val McDermid har skrevet noen av de mest spennende bøkene jeg har lest. Dette er slettes ikke en av dem. 

Vi møter en ny figur i McDermids univers her - Allie Burns. Hun har en grad fra Cambridge, og er nå journalist i Daily Clarion i Glasgow. Der møter hun Danny Sullivan som også er ganske ny. Sammen driver de fram noen spennende saker i grenseland, og over, til hva politiet er eller burde være interessert i. Internasjonal skattesvindel og terroristgrupper er ikke bare trivielt, og de skaffer seg fiender både på nært og fjernt hold. 

Advarsel: Plotspoilere følger!

Dette fører dem inn i flere dilemma og noen spennende situasjoner, men det er ikke mye til thriller og heller lite å lure på. Noe mord skjer ikke før mot slutten. Det er mest som en litt mer voksen bok i en serie som Hardyguttene eller Nancy Drew. Koselig nok, for all del, og grei tidtrøyte - men det blir ikke så spennende, og det er smått med overraskelser. Inkludert det at Allie oppdager at hun er lesbisk (som forfatteren), eller i det minste bifil. 

Også Val McDermid var journalist i Glasgow i 1979, og jeg hadde ventet meg litt mer frisk tidskoloritt - men slikt er det nok mye lettere å skape visuelt enn gjennom en bok. 

1979 skal etter sigende følges av 1989 og så videre, men jeg tror ikke jeg skal følge denne serien.

Konklusjon? - Ligg unna. 

Skotsk uavhengighet?

Så sent som i 2014 stemte skottene med ca. 55% flertall mot å forlate unionen med England og Wales (jeg tviler på om Nord-Irland var med i beregningsgrunnlaget), men nå vil de skotske nasjonalistene igjen ha en avstemning om å forlate unionen. De likte visst ikke resultatet fra sist, og har fått ny vind i seilene etter fremgangen ved siste valg til parlamentet (+ 8,1% til 45%). 

Men er skotsk selvstendighet fra et UK utenfor EU en god idé? Bildet over sier at det er en svært dårlig idé - akkurat som SNP har rett i at Brexit var en dårlig idé. Skotsk eksport, basert på tall fra 2017, går i all hovedsak til resten av UK (60%). Bare 18% går til EU. Jo hardere brexit vi får fra Boris, jo sterkere er argumentene for unionen på den britiske øya. 

Etter nesten femti år innenfor, er det å forlate EU en svært komplisert, langdryg og smertefull prosess. Etter 313 år i union med England og Wales vil skotsk uavhengighet bli vesentlig mer komplisert, langdrygt og smertefullt. 

I 2014 kunne man i det minste late som om en løsrivelse ville være en relativt grei affære siden begge parter etter en løsrivelse ville være i EU, men med Brexit vil en løsrivelse bety en tollgrense tvers over den britiske øya. Det er akkurat dette EU og Boris fikk unngått i siste liten for den irske øya, og som reddet overgangsavtalen. 

Mye annet har også endret seg siden 2014. Oljeprisen har reist sørover. For godt. Dertil må nok Skottland regne med å betale for sitt eget budsjett. og det kan bli krevende. I 2018 var underskuddet på 7,9% - det vil si at resten av UK (les: England) betalte nesten åtte prosent mer til Skottland enn det man fikk inn i skatter og avgifter. Som del av EU vil budsjettregimet bli strengt, og en innstramming på ca. 5% vil merkes! 

Det er vel heller ingen grunn til å tro at resten av UK vil slippe skottene ut fri for felles gjeld, og med det implisitte budsjettunderskuddet (se over) blir den fort på 100% av skotsk BNP. 

Alt dette bygger også på et stort "hvis": Om EU godtar et uavhengig Skottland som medlem. Alle medlemslandene må godta dette, og hva er sjansene for at for eksempel Spania (med Catalonia som utfordring) vil godta det? 

Når den romantiske tåken letter får man øye på de kalde fakta. De peker på et skjebnefellesskap på den britiske øya, og at alle de gode argumentene mot Brexit taler mye sterkere for å holde Skottland i unionen fra 1707. 

May-be not?

De siste ukene har jeg vært opptatt med organiseringen av Nordic Society of Aesthetics årskonferanse her i Bergen. Det har vært fremst i min bevissthet, men det har skjedd helt andre ting i resten av verden. Storbritannia har alltid vært viktig for meg, og nå har det vært valg.

Min støtte til de konservative i Storbritannia har vært av og på, og under May har den vært "av". Stammetilhørigheten rekker ikke alltid over Nordsjøen. Med ledere som Major og Cameron var tilhørigheten på plass, men med mer EU-fientlige og ikke-liberale figurer i ledelsen var min sympatibryter slått av.

Men resultatet fra valget på torsdag mottok jeg med blandede følelser.

Positivt

• Valgkampen virket. Det skjedde store endringer i løpet av valgkampen, og det er en seier for demokratiet.
• Med et parlament nært vippepunktet kan ikke May så lett kjøre en "hard brexit".
• Skottland er ikke lenger en ettpartistat. De konservative vant 12 seter (1 sist), og Labour og LibDem vant også nye. 
• Folk liker ikke å bli tatt for gitt. 

Negativt

• En terrorist- og diktatorsympatiserende gammelsosialist kom farlig nært Downing St. 10.
• Det blir trolig nyvalg om ikke så lenge, som om folk ikke var lei valg fra før.
• Det blir vanskelig - for alle - å planlegge særlig mye når retningen landet går er svært usikker. Særlig for økonomien blir dette et stor problem.
• Storbritannia har en leder uten autoritet. Det kan umulig vare særlig lenge. Da blir det vel Boris. Godhelpusall! 

Kort sagt: demokratiet virker, men gir ofte resultater som ingen egentlig ønsker seg. 

Brexit - veien videre

Jeg er sint på britene. Det vil si - i alle fall de 51,9% som stemte for å forlate EU. Det var en dårlig løsning. Men det vil være en mye dårligere løsning å blokkere utmeldelsen. Flertallet for utmeldelse var tydelig, og det vil føre til et solid sammenbrudd i tillitsforholdet mellom folket og makten dersom resultatet ikke blir satt i verk. Likevel må parlamentet stemme for å forlate EU, og det går jeg ut fra at et stort flertall gjør selv om et flertall av medlemmene er mot utmeldelse.


Det rasles også med sablene i den keltiske periferien - mest høylytt i Skottland. De truer med å blokkere en utmeldelse. I alles interesse - ikke minst sin egen - bør de la være. Det er også uklart om de har en slik makt - annet enn gjennom sine representanter i parlamentet i London.


Så starter forhandlingene da. Ledet av en ny statsminister fra britisk side. Britene vil ha kontroll på innvandringen, men full tilgang til det indre markedet. EU vil si "hah!". EU er fundert på fri bevegelse - ikke bare av varer, kapital og slikt - men også mennesker. Du får ikke en uten de andre.


En EØS-løsning kan bli utfallet av forhandlingene dersom man legger vekt på tilgang til det felles markedet. I det tilfelle må folket spørres på nytt. Vil de ha alle lovene og reglene (nesten) uten å ha noen innflytelse på dem - som Norge? Neppe.


En annen løsning er en mer fullstendig løsrivelse. Da vil Storbritannia bli mer som Canada eller Australia. WTO (Verdens handelsorganisasjon) vil bli rammeverket for handel og slikt, og resten vil avhenge av bilaterale avtaler. Dette blir resultatet dersom forhandlingene mellom EU og Storbritannia ikke fører frem. Trolig vil de økonomiske konsekvensene bli betydelige.


Politisk kan ikke det bli noe problem. "Leave"-kampanjen hadde ikke noe alternativ, bare løse løfter om full tilgang til det felles markedet, men uten innvandring og overstyring fra Brussel. Alle måtte jo skjønne at det var et luftslott, og hvis de ikke gjorde det har de bare seg selv å takke.


For min del tror jeg en ny folkeavstemning kommer til å bli avholdt. Kanskje om et år eller så. En EØS-lignende avtale vil ligge på bordet, men hva alternativet blir er uklart. Blir det fortsatt medlemskap som i dag, eller en fremtid uten avtale og tilgang til det felles markedet? Det som taler mot det første er at flertallet på torsdag ikke ville ha dette alternativet. Det som taler mot det siste er at det ikke svarer på ønsket om fortsatt å ha fri tilgang til det felles markedet.


Usikkerheten er det eneste sikre i kanskje to år framover. Og usikkerheten hemmer investeringer og utvikling, og forhandlingene tar opp tiden som burde vært brukt på flyktninger, økonomisk depresjon og klimautfordringene. Akkurat som jeg skrev for åtte dager siden.

I take responsibility!

Jeg endret tekst og emne i dette innlegget. Når jeg skriver dette har jeg akkurat slettet to glimrende avsnitt om Skottland og England, og deres skjebne som United Kingdom. (Tegning: The Times)

For oss i Norge er det viktigere å legge merke til hvordan man tar ansvar i Storbritannia og i Norge. Her hos oss tar man ansvar ved å si tre ord: "jeg tar ansvar". Og så fortsetter man som før - enten man har ansvar for tog som kolliderer eller en beredskap som svikter totalt en sommerdag i 2011. (Noe jeg har skrevet om her, og her. For ikke å snakke om her.)

Få timer etter at valgresultatet var klart gikk lederne for Labour, UKIP og Liberal Democrats av. Valgresultatet var for dårlig. De tok ansvar. Og derfor må noen andre rette opp der jeg har feilet som leder.

Det er sånn det skal være. Det å ikke klare det man har satt seg fore må få konsekvenser. Det er voksent gjort å pakke sammen og gå etter et liv viet til politikken. Det er noe det står respekt av.

Det å si "jeg tar ansvar" - for deretter å fortsette som før er feigt, og det gir helt feil signal til organisasjoner og til andre ledere. Det å forvalte et ansvar betyr at man utsetter seg selv for uønskede og relevante konsekvenser når noe går galt - for eksempel å fratre den stillingen man har feilet i. Dette bidrar også til å bevissstgjøre andre ledere på den tillit de forvalter.

Her viser Milliband, Clegg og Farage vei.

The English Question

Jeg var i England sist uke da skottene til slutt vendte seg mot brudd og valgte å holde seg i UK. Det var spennende, men de jeg diskuterte med forutså resultatet med stor presisjon. For min del var jeg bare en prosent unna, men det er ikke evnene som sannsiger som er mitt emne i dette innlegget. Det er det at UK kommer til å gå i oppløsning i min levetid.

Hovedutfordringen er at England er så totalt dominerende i en union som skal være likeverdig. Det er ingen vei utenom - det er omtrent 50 millioner mennesker i England, og Skottland har en tiendedel av dette. Wales og Nord-Irland har mye mindre.

Skottland ble lovet svært omfattende selvstyre av partiene i Westminster, men det forsterker bare utfordringen med The West-Lothian Question: Why was it that a member of parliament for West Lothian could vote on matters affecting the English town of Blackburn, Lancashire, but not on matters concerning Blackburn, West Lothian in his own constituency.

Statsminister David Cameron var raskt ute med å love at mer selvstyre for skottland skulle besvares med mer selvstyre for England: "english votes for english laws". Tanken er at de som er valgt inn fra engelske valgkretser sitter alene og stemmer over lover og annet som bare har med England å gjøre. Smart?

Det får i alle fall Labour til å gå i spinn, for de avhenger av de skotske stemmene for å få flertall i parlamentet. Bare et par ganger etter krigen ville de vunnet valgene uten de skotske stemmene.

Et eget engelsk parlament på linje med det skotske ville, på grunn av Englands dominans, vært bortimot umulig. Det måtte ha sin egen regjering - som den i Edinburgh - og en statsminister som skottene også har. Men med 80% av befolkningen i UK bak seg ville denne vært i sterk konkurranse med statsministeren og regjeringen i UK, så det er rett og slett utenkelig.

Men hva da med Camerons forslag: at de engelske medlemmene stemmer over engelske lover og bevilgninger, men uten å ha et eget apparat parallelt med det for UK? Et problem er at dette vil koble lovene og bevilgningene (skatter og avgifter) for 80% av befolkningen fra makten i UK. Noen ganger vil det være fullt sammenfall mellom flertallet i England og i UK, men andre ganger ikke. Dette er ikke noen grei og enkel sak, og alle som setter seg inn i dette sakskomplekset forstår det.

Jeg tror derfor at avstemningen 18. september bare er en utsettelse på den uavvendlelige oppstykkingen av The United Kingdom. Det er jeg ikke glad for, men den prosessen startet med Tony Blairs Scotland Act i 1998. Det er nå vanskelig å få ånden tilbake på flasken.

Disunited Kingdom?

I september skal skottene stemme på et spørsmål om de vil rive seg løs fra resten av United Kingdom og bli helt uavhengig. Jeg har naturlig nok ikke stemmerett, men jeg bryr meg nå om saken likevel siden jeg har sterke bånd til landet på andre siden av Nordsjøen.

Jeg mener det er best for alle om forbindelsen forblir forbundet, men om et flertall av skottene vil kjøre sitt eget løp så må de vel få det. Skjønt hvem er skottene? I avstemningen er det alle som er bosatt i Skottland som har stemmerett, mens alle som er født i Skottland men bosatt i England og Wales ikke har stemmerett - uansett hvor lenge de har bodd i Skottland. Jeg kjenner flere i siste kategori, og de er ikke særlig glade for denne utestengelsen. Dessuten er det ingen i England og Wales som får stemme på om de vil beholde unionen.

Som konservativ kunne det vært gode grunner til å ønske Skottland ut av unionen. Uten de skotske representatene ville det være omtrent utenkelig for Labour igjen å få regjeringsmakt. Sør for grensen ville vel alle valg etter krigen - med et mulig unntak for 1997 - endt med konservativ seier. På den annen side: det ville blitt et betydelig demokratisk problem dersom det ikke fantes en troverdig utfordrer til de konservative.

Et uavhengig Skottland ville også løst demokratisk problem: The West-Lothian Question. Wales, Nord-Irland og særlig Skottland har utskilt makt og ansvar over egne affærer. I Skottland gjelder dette i stor grad økonomi og skatt, rettsvesen og skolevesen. Også på andre områder er det betydelig såkalt devolved powers. Dette har altså ikke parlamentet i Westminster noen innflytelse over. Men det styrer med alle slike ting i England likevel - inklusive de som er valgt fra Skottland, Nord-Irland og Wales. Så skottene styrer med Englands skatter, skoler og rettsvesen - men de engelske har ikke noen innflytelse nord for grensen i slike spørsmål. Alle svar på denne utfordringen har betydelige svakheter - unntatt full union eller full løsrivelse. Men de har sine egne utfordringer som kanskje er større.

Derfor har vi ikke fått noen løsning. Før nå, kanskje.

Jeg er ikke alene om å bry meg om saken her i landet. Også norske forfattere har gitt sitt besyv. Men hvorfor skulle skottene høre på norske forfattere? Har de noen større innsikt i slikt enn advokater, filosofiprofessorer eller drosjesjåfører? Hamsun og de norske m-l forfatterne må da vel en gang for alle ha gitt dødsstøtet til poetokratiet? I sitt brev til en skotsk avis utelater de helt å nevne at Skottland fikk en kulturell oppblomstring uten sidestykke etter unionen med England i 1707.

Resultatet av avstemningen 18. september 2014 kan godt bli en skilsmisse, og gitt alle de bånd som er knyttet gjennom de dryge 300 årene med United Kingdom vil den bli langtrukken, bitter og gi dype sår. Når støvet omsider har lagt seg vil det bli ganske så klart at det er bare en gruppe som har tjent på løsrivelsen: advokatene.