The English Question

Jeg var i England sist uke da skottene til slutt vendte seg mot brudd og valgte å holde seg i UK. Det var spennende, men de jeg diskuterte med forutså resultatet med stor presisjon. For min del var jeg bare en prosent unna, men det er ikke evnene som sannsiger som er mitt emne i dette innlegget. Det er det at UK kommer til å gå i oppløsning i min levetid.

Hovedutfordringen er at England er så totalt dominerende i en union som skal være likeverdig. Det er ingen vei utenom - det er omtrent 50 millioner mennesker i England, og Skottland har en tiendedel av dette. Wales og Nord-Irland har mye mindre.

Skottland ble lovet svært omfattende selvstyre av partiene i Westminster, men det forsterker bare utfordringen med The West-Lothian Question: Why was it that a member of parliament for West Lothian could vote on matters affecting the English town of Blackburn, Lancashire, but not on matters concerning Blackburn, West Lothian in his own constituency.

Statsminister David Cameron var raskt ute med å love at mer selvstyre for skottland skulle besvares med mer selvstyre for England: "english votes for english laws". Tanken er at de som er valgt inn fra engelske valgkretser sitter alene og stemmer over lover og annet som bare har med England å gjøre. Smart?

Det får i alle fall Labour til å gå i spinn, for de avhenger av de skotske stemmene for å få flertall i parlamentet. Bare et par ganger etter krigen ville de vunnet valgene uten de skotske stemmene.

Et eget engelsk parlament på linje med det skotske ville, på grunn av Englands dominans, vært bortimot umulig. Det måtte ha sin egen regjering - som den i Edinburgh - og en statsminister som skottene også har. Men med 80% av befolkningen i UK bak seg ville denne vært i sterk konkurranse med statsministeren og regjeringen i UK, så det er rett og slett utenkelig.

Men hva da med Camerons forslag: at de engelske medlemmene stemmer over engelske lover og bevilgninger, men uten å ha et eget apparat parallelt med det for UK? Et problem er at dette vil koble lovene og bevilgningene (skatter og avgifter) for 80% av befolkningen fra makten i UK. Noen ganger vil det være fullt sammenfall mellom flertallet i England og i UK, men andre ganger ikke. Dette er ikke noen grei og enkel sak, og alle som setter seg inn i dette sakskomplekset forstår det.

Jeg tror derfor at avstemningen 18. september bare er en utsettelse på den uavvendlelige oppstykkingen av The United Kingdom. Det er jeg ikke glad for, men den prosessen startet med Tony Blairs Scotland Act i 1998. Det er nå vanskelig å få ånden tilbake på flasken.

Disunited Kingdom?

I september skal skottene stemme på et spørsmål om de vil rive seg løs fra resten av United Kingdom og bli helt uavhengig. Jeg har naturlig nok ikke stemmerett, men jeg bryr meg nå om saken likevel siden jeg har sterke bånd til landet på andre siden av Nordsjøen.

Jeg mener det er best for alle om forbindelsen forblir forbundet, men om et flertall av skottene vil kjøre sitt eget løp så må de vel få det. Skjønt hvem er skottene? I avstemningen er det alle som er bosatt i Skottland som har stemmerett, mens alle som er født i Skottland men bosatt i England og Wales ikke har stemmerett - uansett hvor lenge de har bodd i Skottland. Jeg kjenner flere i siste kategori, og de er ikke særlig glade for denne utestengelsen. Dessuten er det ingen i England og Wales som får stemme på om de vil beholde unionen.

Som konservativ kunne det vært gode grunner til å ønske Skottland ut av unionen. Uten de skotske representatene ville det være omtrent utenkelig for Labour igjen å få regjeringsmakt. Sør for grensen ville vel alle valg etter krigen - med et mulig unntak for 1997 - endt med konservativ seier. På den annen side: det ville blitt et betydelig demokratisk problem dersom det ikke fantes en troverdig utfordrer til de konservative.

Et uavhengig Skottland ville også løst demokratisk problem: The West-Lothian Question. Wales, Nord-Irland og særlig Skottland har utskilt makt og ansvar over egne affærer. I Skottland gjelder dette i stor grad økonomi og skatt, rettsvesen og skolevesen. Også på andre områder er det betydelig såkalt devolved powers. Dette har altså ikke parlamentet i Westminster noen innflytelse over. Men det styrer med alle slike ting i England likevel - inklusive de som er valgt fra Skottland, Nord-Irland og Wales. Så skottene styrer med Englands skatter, skoler og rettsvesen - men de engelske har ikke noen innflytelse nord for grensen i slike spørsmål. Alle svar på denne utfordringen har betydelige svakheter - unntatt full union eller full løsrivelse. Men de har sine egne utfordringer som kanskje er større.

Derfor har vi ikke fått noen løsning. Før nå, kanskje.

Jeg er ikke alene om å bry meg om saken her i landet. Også norske forfattere har gitt sitt besyv. Men hvorfor skulle skottene høre på norske forfattere? Har de noen større innsikt i slikt enn advokater, filosofiprofessorer eller drosjesjåfører? Hamsun og de norske m-l forfatterne må da vel en gang for alle ha gitt dødsstøtet til poetokratiet? I sitt brev til en skotsk avis utelater de helt å nevne at Skottland fikk en kulturell oppblomstring uten sidestykke etter unionen med England i 1707.

Resultatet av avstemningen 18. september 2014 kan godt bli en skilsmisse, og gitt alle de bånd som er knyttet gjennom de dryge 300 årene med United Kingdom vil den bli langtrukken, bitter og gi dype sår. Når støvet omsider har lagt seg vil det bli ganske så klart at det er bare en gruppe som har tjent på løsrivelsen: advokatene.