Knapt til å tro!

Det konservative partiet i Storbritannia er ikke konservativt. Det har det vel ikke vært siden 2016 da britene stemte for Brexit. I stedet har det blitt overtatt av en gjeng som lar seg styre av magisk tenkning, og der alminnelig fornuft - selve styringsdokumentet til de konservative - er et vagt minne. 

I stedet har det blitt som en TV-serie som har gått en sesong eller to for lenge. Hver sesong har blitt mer dramatisk og mindre plausibel enn den forrige, og plottet går fra usannsynlig til ubegripelig. Karakterene kommer og går i vill fart, og karakterer man trodde var "døde" dukker opp igjen som om ingen ting var skjedd. 

Egentlig burde man slå av, men det lar seg ikke gjøre. På bildet over (Sky News) flyr Boris Johnson "Economy" hjem fra Karibien for å stille som kandidat for statsminister igjen. WHAT?

Betegnende nok er det stort sett de som stilte seg bak Liz Truss som statsminister som nå flokker seg om kandidaturet til Boris. Sunn fornuft og virkelighetskontakt er ikke fremtredende kjennetegn hos denne gjengen med fantaster. Boris lovet gull og grønne skoger som leder for Leave-kampanjen. Bare tull og ønsketenkning hele greia. Liz Truss lovet slutt på "kuleramme-økonomien" og at det skulle lønne seg å låne og senke skattene samtidig som Bank of England økte rentene for å få inflasjonen ned. Bare tull, ønsketenkning og i tillegg (nesten) katastrofalt for økonomien.

Nå skal liksom Boris tilbake og redde det hele. Han som for kort tid siden ble jaget ut av 10 Downing Street av sine egne for løgn og skandaler, og fortsatt under etterforskning for å "villedet" (eller "løyet" som vi ellers ville sagt) for parlamentet. En sannsynlig straff er å bli utvist, og at det må nyvalg til i hans eget valgdistrikt. Han er beviselig mindre populær enn de to andre sannsynlige kandidatene ute i folket, men magisk tenkning gjør at flere i parlamentet tror Boris igjen vil vinne neste valget som han gjorde det i 2019. 

Knapt til å tro! 

PS: Jeg kommer tilbake med en mer omfattende analyse etter hvert. 

Jeg tok feil!

Noen ganger er jeg glad for å ta feil. Min spådom om at det ikke ble noen frihandelsavtale mellom UK og EU viste seg ikke å holde stikk - og bra er det!

Men det jeg skrev - rent bortsett fra utfallet - er fortsatt like aktuelt. For å sikre fortsatt tilgang til det indre marked må Storbritannia (for nå er ikke Nord-Irland med. De er fortsatt i det indre marked!) kontinuerlig tilpasse seg det som skjer i EU. Avvik vil bli tatt opp i et råd som møtes årlig, og mottiltak vil bli satt i verk. Friheten som er vunnet ser best ut på papiret, for i realiteten er det et tap av makt. 

Dette betyr at Brexit ikke er noe som har skjedd, men noe som vil pågå i all overskuelig fremtid. Politikerne i London vil fortsatt kunne skylde på EU for alt som går galt. Når toll blir pålagt på grunn av at britene ikke har fulgt opp miljøkrav, for eksempel, vil EU bli hengt ut som urimelige og hevngjerrige. Akkurat som i Brexit-forhandlingene. 

Matts vitsetegning (over) er fortsatt gyldig, men Brexit varer nok mye lenger enn noe kjent brettspill! 

Brexit på alvor

Nok en gang er det "crunch time" i Brexitforhandlingene, og sjelden har vel håpet om en avtale vært fjernere. Men dette er helt logisk og uunngåelig. Det vil virkelig forundre meg om det blir en avtale om frihandel i siste øyeblikk, for det skal ikke gå an. Boris må i så fall gå, for det er ikke dette han har solgt inn. 

EU krever, helt logisk, at om Storbritannia skal ha adgang til det indre marked så må det følge spillereglene til de andre som deltar der. Lik adgang krever like betingelser, og ikke lavere standarder på arbeidsmiljø, miljøkrav og omfattende statsstøtte. Dette sier seg selv. 

Storbritannia vil ikke godta dette, for hva skal da være vitsen med å gå ut av samarbeidet i EU? Agurkbøying og bindsterke verk med regler og forordninger skal det være over og ut med, og en norsk løsning a-la EØS er det verste av to verdener: Fortsatt regler og forordninger og agurkbøying, men uten mulighet til å være med på å bestemme disse. 

Det verdensbilde som ligger bak dette ønsket, er - eller må være - forestillingen om at det er EU som har holdt Storbritannia igjen gjennom snart femti år. Fri fra båndene til Brussel vil Storbritannia blomstre, og ta sin rettmessige plass som en global aktør og fyrtårn for alt som er bra. 

Men realiteten er at det er nesten ingen med innsikt i hvordan Europa, Storbritannia og verden fungerer som tror på dette. Heller ikke blant the brexiteers - og i hvert fall ikke Boris. Han har mange feil, men han er ikke dum. Briter som har solgt andre dårlige budskap, som nasjonalisering, the poll tax, invasjon av Irak, mm., har i alle fall trodd på det de har solgt inn. Men her har vi en gjeng som kynisk har solgt inn noe de ikke egentlig tror på men som har et stort marked. 

Markedet for dette budskapet er en underliggende forestilling om unntakslandet Storbritannia som vant andre verdenskrig, og som egentlig er en storhet som bare har blitt holdt tilbake. Det meste av det som har gått galt i Storbritannia har sin rot i Brussel og på kontinentet. Det er i alle fall det en lang rekke politikere har sagt (for det er alltid greiest å skylde på noen andre), og tabloidavisene har fulgt opp. Også nå, når det vil gå nedenom med Storbritannia på så mange vis, vil EU få skylden. Just you wait and see! Fortellingene om svik er allerede i sirkulasjon: EU vil straffe Storbritannia for Brexit. Hvis vi ikke får like gode vilkår som da vi var med, så er det deres skyld. (Og her kommer det nok flere - bare følg med.)

Jeg må ta et lite forbehold siden jeg går så høyt ut: Det blir ikke en avtale om frihandel, men det vil bli en mengde andre avtaler. Avtaler som ordner opp i noe av de forutsigbare problemene som vil tårne seg opp - som adgang for britiske fly i EU-området for eksempel, samt avtaler som løser en del av de mange problemene vi vil oppdage etter hvert. Men det å vinne suverenitet og å delta på like vilkår i et frihandelsområde lar seg ikke forene - det er som å beholde sirkelen men gjøre den firkantet. Eller have your cake and eat it too. 

Get Brexit Done?

Ikke bare briter begynner å bli lei av alt snakket om, og alle utsettelsene av, Brexit. Det er de konservatives slagord, og det har den fordelen at Labours ganske kompliserte og kanskje ubegripelige posisjon på dette spørsmålet neppe kan formuleres som noe slagord.

Men det vil bringe skuffelse. Selv om overgangsavtalen godkjennes og Storbritannia forlater EU formelt i slutten av januar, så gjenstår det meste av Brexit. Sjansene for å få gjennomført og godkjent en handelsavtale innen utløpet av overgangsperioden, som er slutten av 2020, er vel så nær null som det vel går an. Da er alternativet ingen avtale, eller utsettelser. Det hadde vært en fordel for velgerne å vite hva Boris går inn for i dette scenariet. 

Det tok lang tid å forhandle fram en overgangsavtale. Over tre år, om vi teller den siste faneflukten fra Boris over grensen i Irskesjøen. Mitt tips er at det går minst like lang tid i forhandlingene om en langsiktig avtale for forholdet mellom EU og Storbritannia. Her vil også de ulike landene lettere få et spillerom for å beskytte sine interesser enn de fikk i tilfelle overgangsavtalen, der Irland fikk diktere det meste. 

Boris og co. vil søke konkurransefortrinn gjennom deregulering. Da hjelper det lite at man starter med at man er fullt ut på linje, for selve poenget med å gå ut er å forlate den linjen. Felles reguleringer, som EU er tuftet på, er suboptimalt for de aller fleste - men optimalt som sum for alle. Det er i alle fall teorien. Når Storbritannia vil ha bort reguleringer, så vil EU beskytte sine virksomheter som vil holde seg til de samme reguleringene. Det ligger i sakens natur. Boris er mer interessert i "Britannia Waives The Rules" enn "Britannia Rules the Waves".

Det ligger også i sakens natur at det blir 27 mot 1. 

UK Diktator for en Dag

The United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland er i et utrolig kaos. (Tegningen: Ingram Pinn, FT.COM) 

Det var et flertall som i 2016 stemte for å forlate EU, men det har ikke latt seg gjøre å finne flertall i Parlamentet for hvordan dette skal skje. Mange fortjener å dele skylden for det, men faktum er at det heller ikke nå er flertall for noe som helst i Parlamentet - bortsett fra å hindre Boris fra å ta landet ut uten en avtale med EU. 

Hva ville jeg gjøre dersom jeg fikk uinskrenket makt over The UK for en dag? 

Jeg ville vært fristet til å sanksjonere Mays avtale med EU, og være ferdig med det. Men Boris og co har rett i at "The Backstop" gir en åpning for EU til å bestemme handelsregime for UK i uoverskuelig fremtid. Det er urimelig, all den tid et flertall stemte for å forlate EU. 

Fristelsen er derfor stor til å overlate Nord-Irland til EUs handelsregime mv. en gang for alle, og innføre en grense i Irskesjøen mellom et delvis forent Irland og Storbritannia - men dette fordrer en ny avtale mellom EU og Storbritannia - noe som neppe lar seg løse på min 24-timersvakt. 

Da gjenstår det å utlyse en ny folkeavstemning. Et nyvalg ser bare ut til å sementere et fragmentert parlament, og det er dessuten urimelig å holde et parlamentsvalg bare om en sak - all den tid det er mer enn nok av andre saker å bruke tid og energi på. En folkeavstemning må det altså være. 

Et utgangspunkt må være den eneste fremforhandlede avtalen som finnes - den May fikk nedstemt tre ganger i Parlamentet. En avtale som sier bye-bye til Nord-Irland med alle problemene, vil ta for lang tid å få til. 

Stemmeseddelen vil se slik ut:

1. Leave
1.a. - Leave with May's Deal
1.b. - Leave with No Deal

2. Remain

Hvis 1. Leave får flest stemmer, så vinner det under-alternativet (altså a. eller b.) som får flest stemmer. 

Valgkampen burde i alle fall fokusert på at No Deal ikke betyr noe clean break. Det er bare et svært ugunstig sted for Storbritannia å begynne å forhandle om sitt fremtidige forhold til EU - for et forhold til EU må landet ha. 

Nå er mitt snarlige diktatur over The UK svært usannsynlig. Derfor håper jeg virkelig - som lederen av Europabevegelsen - at landet krasjer ut av EU, slik at tilhengerne av dette utfallet (som ble vurdert av de samme som helt utenkelig under EU-valgkampen) får vist hva de står for. 

Britiske ordspill

Den er ikke helt fersk lenger, men jeg må tilstå at jeg elsker ordspillene britiske aviser holder seg med. 

Not Exactly Hunky Dory

Retten til harselas

Retten til å harselere, til å drite ut, er en vesentlig bestanddel av ytringsfriheten. Det er ikke argumentasjon, ikke en gang rasjonelt, men harselas kan noen ganger være det mest effektive middel mot noe som enten er absurd eller himmelropende urettferdig. Ikke alle negative fenomen lar seg motbevise gjennom logiske resonnement. (Collage: Ole M. Skilleås)

For et par uker siden kom Boris Johnson i hardt vær for å ha sammenlignet burkakledde kvinner med britiske postbokser eller bankranere. For min egen del har jeg sammenlignet deres framtoning med Donald-figuren Spøkelseskladden. Nå er det ikke noen klok strategi for en som har tenkt å bli statsminister å drite ut en del av den muslimske befolkningen, men ofte er harselas - latterliggjøring - den beste måten å kommunisere at noe er absurd. Og det er greit at burkabærere får vite at mange av oss mener det er et absurd klesplagg. Som han som ble konfrontert på dørstokken av en burkakledd dame for den harselas han hadde uttrykt i sosiale media. Han gikk inn, og fortsatte samtalen gjennom brevsprekken. Han mente at det burde være en viss balanse i samtalen siden den ene parten skjulte seg. 

Ikke all harselas er konstruktiv og produktiv, men noe satire og harselas er det. Man drar gjerne fram Jonathan Swifts A Modest Proposal som tilsynelatende foreslår at de sultende irene kan spise sine barn. Og Voltaires Candide med harselas av de troende. Begge bøkene ble svært populære, og fikk stor betydning. Foreløpig har ikke Charlie Hebdos karikaturer av Profeten Mohammed fått noe positivt etterspill, men retten til harselas må vernes! Det er kanskje særlig religionenes absurde univers som byr på så fjerne forutsetninger at logiske resonnement ikke biter på, og da er harselas det eneste som kan bite på. 

Presteskapet, uansett religion eller retning, baserer sin autoritet på respekt. Derfor er harselas ofte effektivt, for den river respekten bort fra et absurd grunnlag, og da er det lite igjen. Respekt bør man ha for individer, men ikke for trossystemer. 

Autoritære maktfigurer er heller ikke videre glade for harselas. Enten de styrer med rå makt eller med mer subtile midler, er det lite de frykter så mye som å bli latterliggjort. 

Karikaturtegnere er demokratiets luftehull. Selv i liberale demokrati er det ikke alt som lar seg fange inn i argumentasjon, og da er karikaturtegnerne gode å ha. Men også verbalt må det være lov å karikere for å drite ut. Men som mange andre våpen blir også dette sløvet av overforbruk. 

Men bruk at ansiktsdekkende bekledning er latterlig. De som bruker det bør forstå at det er latterlig, og det formidles bedre gjennom latterliggjøring enn rasjonell argumentasjon. Å legge lokk på latterliggjøring og harselas driver den bare under overflaten. Det er dit den nye puritanismen, offermentaliteten og lettkrenkeligheten vil ha den, men vi må ta vare også på de ytringene som ikke er så polerte og rasjonelle. Harselasen forsvarer sin plass som absurditentens fordriver. 

PS: Boris Johnson gjorde narr av burka og chador, men i artikkelen gikk han mot Danmarks forbudslinje. 

Reductio ad Hitlerum

På nasjonaldagen kan det kanskje passe å gjøre det vi feirer relevant for dagens politikk? (Foto: Daily Telegraph)

I Storbritannia går det mot EU-valg i juni, og debatten har allerede nådd et lavpunkt. Boris Johnson, tidligere ordfører i London, sammenlignet EU med Hitler (og Napoleon). Det de ikke hadde klart, å forene Europa, det er det EU er ute etter nå.

Dette kalles også Reductio ad Hitlerum, en undergruppe av usaklige argumenter. Det er jo ganske åpenbart hva som er galt med denne typen argumentasjon, og bruken av disse bruker å være en god indikasjon på når det er på tide å gå hjem fra nachspielet. At det brukes av en åpenbart intelligent person i en seriøs sak, viser vel bare hvor idiotisk personer kan opptre når nasjonalismen får surre rundt i hjernebarken en tid.

At EU ikke er prefekt er vel ganske åpenbart for de aller, aller fleste. I tillegg knaker det i sammenføyningene under Eurokrise og immigrasjonsbølger. Men hvem kan tro at alt ville bli så meget bedre dersom alle land i Europa kjørte sitt eget løp, la vekt bare på egne nasjonale interesser. Det politiske kaos av 28 land i fri dressur ville fort bli avløst av dominansen av noen få. Nasjonalismen i disse landene ville fort merkes i de andre landene - og det på en ganske ubehagelig måte.

At økonomiske problemer, klimakrise, Russlands aggressive opptreden mot naboer og folkevandringer ut av Midt-Østen og Afrika krever mindre samarbeid, mindre gjensidig forpliktelse, og mindre samhold er absurd. Helt absurd.

Men nasjonalismen har vist seg uforenlig med rasjonell tenkning tidligere også. Konsekvensene lever vi fremdeles med.