Retten til harselas

Retten til å harselere, til å drite ut, er en vesentlig bestanddel av ytringsfriheten. Det er ikke argumentasjon, ikke en gang rasjonelt, men harselas kan noen ganger være det mest effektive middel mot noe som enten er absurd eller himmelropende urettferdig. Ikke alle negative fenomen lar seg motbevise gjennom logiske resonnement. (Collage: Ole M. Skilleås)

For et par uker siden kom Boris Johnson i hardt vær for å ha sammenlignet burkakledde kvinner med britiske postbokser eller bankranere. For min egen del har jeg sammenlignet deres framtoning med Donald-figuren Spøkelseskladden. Nå er det ikke noen klok strategi for en som har tenkt å bli statsminister å drite ut en del av den muslimske befolkningen, men ofte er harselas - latterliggjøring - den beste måten å kommunisere at noe er absurd. Og det er greit at burkabærere får vite at mange av oss mener det er et absurd klesplagg. Som han som ble konfrontert på dørstokken av en burkakledd dame for den harselas han hadde uttrykt i sosiale media. Han gikk inn, og fortsatte samtalen gjennom brevsprekken. Han mente at det burde være en viss balanse i samtalen siden den ene parten skjulte seg. 

Ikke all harselas er konstruktiv og produktiv, men noe satire og harselas er det. Man drar gjerne fram Jonathan Swifts A Modest Proposal som tilsynelatende foreslår at de sultende irene kan spise sine barn. Og Voltaires Candide med harselas av de troende. Begge bøkene ble svært populære, og fikk stor betydning. Foreløpig har ikke Charlie Hebdos karikaturer av Profeten Mohammed fått noe positivt etterspill, men retten til harselas må vernes! Det er kanskje særlig religionenes absurde univers som byr på så fjerne forutsetninger at logiske resonnement ikke biter på, og da er harselas det eneste som kan bite på. 

Presteskapet, uansett religion eller retning, baserer sin autoritet på respekt. Derfor er harselas ofte effektivt, for den river respekten bort fra et absurd grunnlag, og da er det lite igjen. Respekt bør man ha for individer, men ikke for trossystemer. 

Autoritære maktfigurer er heller ikke videre glade for harselas. Enten de styrer med rå makt eller med mer subtile midler, er det lite de frykter så mye som å bli latterliggjort. 

Karikaturtegnere er demokratiets luftehull. Selv i liberale demokrati er det ikke alt som lar seg fange inn i argumentasjon, og da er karikaturtegnerne gode å ha. Men også verbalt må det være lov å karikere for å drite ut. Men som mange andre våpen blir også dette sløvet av overforbruk. 

Men bruk at ansiktsdekkende bekledning er latterlig. De som bruker det bør forstå at det er latterlig, og det formidles bedre gjennom latterliggjøring enn rasjonell argumentasjon. Å legge lokk på latterliggjøring og harselas driver den bare under overflaten. Det er dit den nye puritanismen, offermentaliteten og lettkrenkeligheten vil ha den, men vi må ta vare også på de ytringene som ikke er så polerte og rasjonelle. Harselasen forsvarer sin plass som absurditentens fordriver. 

PS: Boris Johnson gjorde narr av burka og chador, men i artikkelen gikk han mot Danmarks forbudslinje.