Det er selvsagt mange grunner til disse to fenomenene, men spriket mellom partienes medlemmer og den jevne velger er en meget viktig faktor. Corbyns Labour har tre ganger så mange medlemmer nå som etter valget i 2015, men velgere er det dårligere stilt med. Partiet ligger jevnt 10-15% under de konservative, og er bortimot utradert i det SNP-dominerte Skottland.
Så hvorfor er det et så stort misforhold mellom medlemmer og velgere? De som melder seg inn i et parti er naturlig nok mer opptatt av politikk enn den jevne velger. Dertil kommer det sosialpsykologiske fenomenet at man oppfatter gruppen som normen - omgir deg du med ekstremister, fortoner de seg som normale og rasjonelle etter en stund. Ikke at Labours nye medlemmer er ekstremister, men de er "rene" og "alternative" og har aldri måttet inngå et politisk kompromiss eller finansiere en ny barnehage.
Så tendensen er klar: sett sammen en gruppe med sosialister, eller liberalister, og la dem samhandle bare med hverandre en periode. Når perioden er over vil de alle sammen være mer ytterliggående enn før. Dette er vel dokumentert i sosialpsykologisk forskning. Her har vi også en av de virkelig store farene med avisenes død og algoritmenes seier i sosiale medier: de rendyrker en profil for den enkelte, og vi blir alle mer ekstreme og mindre i stand til å se det store bildet.
Labours medlemsvekst må vel være et sunnhetstegn i et demokrati? Der valgdeltakelsen er høy er ikke nødvendigvis politikken mer sunn eller demokratisk. Ved valget i Irak var deltakelsen noe i retning 95% i noen områder - et tall bare diktatur med obligatorisk oppmøte og omfattende juks når opp til. Under Weimar-republikken i Tyskland var valgdeltakelsen godt over 80% mens nazistene steg til makten. Grunnen er, for å si det enkelt, at alle ønsker å hindre fiendene fra å komme til makten. Tilliten til systemet, og at politikerne kan ta rasjonelle valg på folkets vegne, er liten. Derfor engasjerer de seg.
Resultatet er polarisering og manglende tillit. Det har vært partienes jobb å bygge bro mellom de overbeviste og engasjerte, og de relativt uinteresserte store masser som kanskje kommer seg til valglokalet hvert andre år. I Labour ser vi nå tendensen til at det viktigste er å være ren og rød, og det å vinne valg er helt sekundært. Forbindelsen mellom parti og folk blir brutt av entusiasmen.
Entusiasmen fostrer mistillit, og faren er absolutt til stede for at Storbritannia kan bli like polarisert som USA. Partiet i midten, Liberal Democrats, ble en rykende ruin etter valget i 2015. Labour er i ferd med å begå harakiri. Brexit er på mange måter en konsekvens av disse prosessene siden det politiske sentrum ble borte i 2015.
Kan noe gjøres? Tiden vil vise, men den tiden kan fort bli lang og preget av større motsetninger og manglende tillit. Men kanskje valgdeltakelsen - som i Weimartiden i Tyskland - går opp?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar