Venstresidens selvgodhet

Godhet er bra, men selvgodhet er mer utbredt. Siden jeg hører til på den moderate høyresiden i norsk politikk, er det lettest for meg å identifisere hva som er galt med folk på den andre siden. Ikke for det, i mange år fra jeg var omtrent 15-16 til ut i 20-årene hørte jeg selv til venstresiden - til og med meget aktivt. Men venstresiden i dag er et mer sammensatt fenomen enn for 40 år siden.

Dette innlegget i Wortharguingfor er selvsagt satire, og er overdrevet og ikke utpreget balansert. Likevel fanger det opp flere fenomen som er godt synlige på venstresiden - kanskje noe mindre i Norge enn i en del andre land.

Et av fenomenene er vissheten om at man er på de godes side. I boka 1066 And All That ble frontene i den engelske borgerkrigen omtalt som wrong but wromantic (Royalistene) og right but repulsive (Parlamenttilhengerne). Mye av dette henger igjen. På venstresiden er man snille, og andre syn enn deres grunner seg i egoisme og det som verre er. Dette er et meget behagelig verdensbilde, og impliserer solide doser med selvros.

Forakten for arbeiderklassen (den aktive venstresiden er selvsagt middelklasse ansatt i offentlig sektor) skjules under begrep som "falsk bevissthet" (brukes bare av de som vet de har korrekt bevissthet, selvsagt). Arbeiderklassen trenger hjelp, og derfor må venstresidens aktivister gjøre felles sak med arbeiderklassen og alle de andre undertrykte. Utakk er verdens lønn, så det spiller liten rolle om arbeiderklassen og andre undertrykte faktisk deler venstresidens syn.

Siden den falske bevisstheten sitter så dypt, og de undertrykte døyver sin elendighet med interesser og aktiviteter venstresidens aktivister avskyr, så faller det på venstresiden å være fornærmet og provosert på arbeiderklassens og de undertyktes vegne.

Dermed får vi mange dydssignaler fra venstresiden. Tydelige markeringer av hvor riktig og viktig ens handlinger, vaner og følelsesuttrykk er. Virtue signalling kalles det på engelsk. Dette styrker i høy grad selvfølelsen, og skaper et tydelig skille mellom oss (som bryr oss om de svake og planeten) og de andre (som gir blanke i andre enn seg selv, eller er utsatt for falsk bevissthet - arbeiderklassen og andre undertrykte).

For all del - jeg er en sterk tilhenger av å gjøre verden bedre. Det er faktisk den mest vesentlige motivasjonen for politisk aktivitet. Alle som driver med politikk på en eller annen måte kunne med fordel ha gjort en innsats for å anerkjenne at også de med andre meninger og synspunkter har den samme motivasjonen.

For det mest avskyelige med venstresidens selvgodhet er nettopp det: demoniseringen av "de andre" og de konspirasjonsteoriene som må til for å få dette verdensbildet til å henge i hop.