"Folkemordet" og akademisk boikott

Flere forskere ved min arbeidsplass, Universitetet i Bergen, går ut og ber styret ved UiB om å avslutte alt samarbeid med institusjoner i Israel. Dette er vel å betrakte som forslag om en akademisk boikott. I innlegget i  Khrono der dette kravet fremmes nevnes ikke bakgrunnen for krigen i Gaza i det hele tatt. Det er som om terrororganisasjonen Hamas og de 500 kilometer med tunneler der de gjemmer seg, gisler, og militære kampmidler, ikke finnes. Hamas grusomme overfall på sivile i Israel nevnes heller ikke, det er bare uttrykket "siden 7. oktober" som kan identifisere en start, men hva denne starten var og hvorfor den førte til den krigen vi ser nå, har visst ingen betydning. (Illustrasjon Wendy Fu/Daily Trojan)

Siden Hamas og alt dens vesen ikke nevnes, blir heller ikke den enkleste slutten på krig og lidelser nevnt: at Hamas frigir gislene og overgir seg. Jeg antar at regimer som Syria og Iran gjerne tar imot dem, men alt tyder på at de foretrekker martyrdøden og å ta så mange sivile med seg som mulig. 

Siden Hamas trylles bort fra den fortellingen som presenteres, blir terrorister/krigere til "palestinere." Naturlig nok gir ikke Hamas' helsemyndigheter ut noen tall om hvor mange terrorister/krigere disse tapstallene omfatter. De blir også her til "palestinere," noe som sikkert er riktig men også tilslørende. IDF anslår selv å ha drept mer enn 12.000 Hamas-krigere, et tall som sikkert inngår i de 30.000 Hamas' helsemydigheter oppgir som døde i krigen. Da har vi altså 18.000 drepte sivile i en krig i et ekstremt tett befolket område med 2.300.000 mennesker i en fem måneder lang krig. (Til sammenligning anslår historikeren Norman Davies at 160.000 av ca. 700.000 sivile ble drept i Breslau/Wroclaw mellom februar og mai 1945.) 

Forskerne ved UiB fremholder som motivasjon at "Folkerettsdomstolen har nylig uttalt at det er plausibelt at det finner sted et israelsk folkemord på palestinerne i Gaza," men det må være lov å foreta en liten vurdering på egen hånd. For at noe skal være folkemord er det ikke tilstekkelig at folk blir drept. Man må "bevise en intensjon om å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe." Etter fem måneder med "folkemord" har altså en militærmakt med enorme ressurser klart å ødelegge kanskje mer enn halvparten av bygningene i Gaza (noen anslag er mye høyere), men kun klart å drepe 0,8% av den nasjonale gruppen de visstnok skal ha en intensjon om å ødelegge helt eller delvis. Enten er da IDF ekstremt talentløse - noe det at de varsler sivile, får dem til å forlate områder som skal bombes, osv. er sterke indikasjoner på - eller så er ikke Israel ute etter noe folkemord mens disse forskerne er på ville veier. Jeg tror det siste har en betydelig sannsynlighetsovervekt. 

Det er mulig akademisk boikott har noe for seg, men å presse på for boikott i et enkelt tilfelle basert på svært ensidige fremstillinger er ikke veien å gå. Heller enn "Lex Israel" kan vi heller vurdere noen prinsipper, blant annet med vurderinger om muligheten for å oppnå det ønskede veid opp mot kostnadene med å gjennomføre tiltakene. Deretter kunne man sett seg om i verden og foretatt sine vurderinger. Det er dette Torkel Brekke, svært fornufig og betimelig, har foreslått. 

Dette er kanskje ikke så aktivistisk, men det er desto mer akademisk. Som akademikere har vi en forpliktelse til saklighet og tenksom vurdering. Dette forslaget og dets begrunnelse svikter de akademiske verdiene. 

Pandemien og studentene

Pandemien har vært en påkjenning for de fleste av oss, men selvsagt i ulik grad. De som har mistet noen nærstående, jobben, livsverket og så videre har hatt det verst. Men mange av oss synes også ekstra synd på studentene som har fått en betydningsfull livsfase forstyrret. Denne undersøkelsen viser dystre tall om tingenes tilstand. 

Det å sitte på en hybel i en fremmed by og stirre på en skjerm er ille nok, men kontrasten med hvordan livet skulle ha fortonet seg er desto verre: Man skulle vært ute og møtt nye mennesker, fått nye venner, kjærester, dyrket nye og spennende interesser og så videre. Det å bli student er normalt sett en mulighet til å oppfinne seg selv på ny, og svært mange som har vært studenter ser tilbake på en tid som var avgjørende for hvem man har blitt. Nå er dette satt på vent. De som begynte i vårsemesteret 2020 har allerede gått glipp av halvannet år av studietiden sin - sosialt sett.

For faglig er ikke alt bare mørkt. Våre studenter, på filosofi i Bergen, har aldri vært så produktive! Som mange andre fag som ikke er profesjonsstudier, sliter vi vanligvis med å gjøre våre studenter til heltidsstudenter. Mens det er 60 studiepoeng i et normert studium per år, har våre studenter "produsert" noe i overkant av 40. Men det er et normalår. I 2020 var tallet 65 studiepoeng! 

Man kan tenke seg at uten det sosiale livet blir det all work and no play. Typen arbeid har antakelig også noe å si, for med barer, restauranter og mye annet som er gøy stengt ned, er det dårligere med deltidsjobber for studenter. 

Når livet blir spolert av en pandemi, kan en like gjerne studere. 

Studer filosofi ved Universitetet i Bergen!

Jeg tar meg den frihet å reklamere for jobben min, eller rettere sagt for det vi tilbyr. Jeg er så heldig at jeg kjenner alle de som deltar.

Fadderuken

Snart er den over oss - Fadderuken. Det er Universitetenes (i alle fall UiBs) forsøk på å etterligne noen studentforeninger med lange tradisjoner. Disse studiene ga posisjoner i samfunnet, og det som etterlignes er å ligne med overgangsriter. Det er i alle fall disse aspektene som har skaffet Fadderuken negativ omtale.

En viktig grunn til den negative omtalen av Fadderuken er utbredt, overdreven og svært synlig beruselse på offentlig sted. Hva kan man vente? Det de nye studentene kan om festlige tilstelninger er det de nettopp har lært gjennom den liminale fasen "Russetiden". Her settes vanlige krav til oppførsel ute av spill siden man kan vise til en midlertidig og lett synlig identitet ("Russ") som tillater dette (innenfor straffelovens rammer). For svært mange er russetiden knapt overstått når Fadderuken begynner, og de fleste finner det lett å spille på de samme strengene som i mai.

Et overgangsrite gir en ny status - selv om det er ikke all verden til status lengre å gå på et universitet nå til dags. Det som søkes fremmet, går jeg ut fra, er en gruppetilhørighet. Overgangsritene omfatter gjerne ydmykelse på offentlig sted, og dette gir med nødvendighet betydelig oppmerksomhet til disse foreteelsene. Når en tar i betraktning at det dreier seg om flere hundre unge mennesker, ja kanskje flere tusen, går fenomenet fra å være kuriøst til å bli en plage.

OK, så er jeg vel en middelaldrende grinebiter som ikke unner ungdommen å ha det gøy. Men trenger morskapen å være så plagsom for offentligheten? Det er ikke noe poeng å etterligne "gamle dager" da vi ikke ble tatt imot på universitetene, men da det var et overgangsrite i seg selv å finne fram og finne seg til rette helt på egen hånd. ("Mestringsglede" er et stikkord her.)

Fadderuken kan ha mye for seg både sosialt og faglig, og alkohol er velkjent som sosialt løsemiddel. Men jeg vil foreslå det følgende: Når studentene kommer, topptrent på grøftefyll gjennom en hard russetid, så bør alkoholen få en svært underordnet plass i opplegget. Det er ikke så vanskelig å bli alkis, og det bør ikke være noe poeng å forlenge russetiden ut mot høsten. Overgangsriter eller leker der man bruker Torvalmenningen eller annet offentlig sted bør fjernes. Og sist men ikke minst: For å bevege seg på offentlig sted med UiBs logo lett synlig må man kunne si "bruksmåtebeskrivende definisjon" uten å snøvle.