Pandemien og studentene

Pandemien har vært en påkjenning for de fleste av oss, men selvsagt i ulik grad. De som har mistet noen nærstående, jobben, livsverket og så videre har hatt det verst. Men mange av oss synes også ekstra synd på studentene som har fått en betydningsfull livsfase forstyrret. Denne undersøkelsen viser dystre tall om tingenes tilstand. 

Det å sitte på en hybel i en fremmed by og stirre på en skjerm er ille nok, men kontrasten med hvordan livet skulle ha fortonet seg er desto verre: Man skulle vært ute og møtt nye mennesker, fått nye venner, kjærester, dyrket nye og spennende interesser og så videre. Det å bli student er normalt sett en mulighet til å oppfinne seg selv på ny, og svært mange som har vært studenter ser tilbake på en tid som var avgjørende for hvem man har blitt. Nå er dette satt på vent. De som begynte i vårsemesteret 2020 har allerede gått glipp av halvannet år av studietiden sin - sosialt sett.

For faglig er ikke alt bare mørkt. Våre studenter, på filosofi i Bergen, har aldri vært så produktive! Som mange andre fag som ikke er profesjonsstudier, sliter vi vanligvis med å gjøre våre studenter til heltidsstudenter. Mens det er 60 studiepoeng i et normert studium per år, har våre studenter "produsert" noe i overkant av 40. Men det er et normalår. I 2020 var tallet 65 studiepoeng! 

Man kan tenke seg at uten det sosiale livet blir det all work and no play. Typen arbeid har antakelig også noe å si, for med barer, restauranter og mye annet som er gøy stengt ned, er det dårligere med deltidsjobber for studenter. 

Når livet blir spolert av en pandemi, kan en like gjerne studere. 

Min studietid i Trondheim

- kunne jeg skrevet mye om, men inspirert av flere lignende enqueter i avisene nå rundt studiestart, så skal jeg holde meg til et moderat format. Jeg studerte to steder, ved det som nå er NTNU og ved University of Warwick, men det er bare årene 1982 til 1988 da jeg var ved NTNU jeg vil omtale her.

ExPhil tok jeg hjemme på gutterommet, og lånte bilen til far og kjørte til Trondheim for å ta eksamen våren 1982. Mitt første møte med universitetslivet var forelesningene i Fonetikk og Språkvitenskap som jeg tok som forkurs i august 1982.

Jeg hadde kommet inn på NHH i Bergen, men følte ikke at det var "meg". Løsningen ble at jeg bestemte meg for å lære et språk skikkelig, og så kunne jeg jo starte i Bergen året etter dersom jeg hadde endret oppfatning i mellomtiden. Jeg vurderte også å ta realfag på et privatgymnas, og søke meg til Medisin.

Det ble verken medisin eller NHH for jeg fant meg fort til rette. Engelsk hadde mye gruppeundervisning, og det var lett å bli kjent med andre og få gode venner. Etter et år på vandring (fire hybler, derav to på Moholt) havnet jeg også bostedsmessig nært Dragvoll (se over). Det meste av mitt sosiale og faglige liv var sentrert her, og et år med sosiologi på Lade og et halvår med PedSem på samme sted, gjorde ikke noe for å endre på det.

Jeg var ingen begersvinger, og Samfunnet besøkte jeg kun sporadisk. Filmklubben, derimot, var jeg trofast mot. Og mot Engelsk Institutt, som lot meg ta hovedfag med et innhold som i stor grad kom fra Filosofisk Institutt.

Vinteren 1988 fikk jeg først et Fullbrightstipend til USA som jeg sa fra meg, men da The British Council ga meg et stipend til å begynne en PhD ved University of Warwick sto jubelen i taket. Trondhjæm - æ rest i frå dæ.