Moralposering vinner over politisk debatt

Hvorfor fortsetter folk å si ting som åpenbart er falske? Kort sagt fordi overdrivelse virker. Det mest skumle er hvorfor det virker: vanlig språk har mistet sin emosjonelle kraft. Å kalle noe urettferdig skaper lite respons, mens å kalle det fascisme eller folkemord stopper debatt og mobiliserer følelser. Dette er moralsk inflasjon. Som med enhver utvannet valuta må hver påstand være mer ekstrem enn den forrige for å ha effekt. Når alt fremstilles som katastrofalt mister ord mening.

Mønsteret er tydelig: politiske motstandere blir Hitler og at sivile dør i krig blir folkemord. Noe mindre fungerer bare ikke. Emosjonelle snarveier vinner over argumenter, motargumenter, og nyanseringer. I stedet for å bruke fakta låner man historiens moralske tyngde og griper til det verste man kan tenke seg. Noe annet vil jo ikke duge. Hvis motstanderen kan fremstilles som nazist slipper man å forklare eller forsvare sin egen posisjon. Det er retorikk brukt for å vinne følelsesmessig, og da spiller det ingen rolle med argumenter.

I dagens medielandskap belønnes denne atferden. Raseri gir klikk, ekstreme ytringer gir sendetid, og nyanser forsvinner. Der har du medielogikken. Også psykologisk gir dette gevinster. Dramatiske påstander fungerer som statussignaler: se hvor moralsk alvorlig og opplyst jeg er. Rolig realisme sprer seg aldri, mens apokalyptisk retorikk fyker verden rundt på null komma svisj. «Anti-bullshit is doomed never to go viral,» som Niall Ferguson sier. Resultatet er en konkurranse om å fremstå mest mulig opprørt, og da har man ingen incentiver for å undersøke grunnlaget for denne følelsen særlig nøye.

Bak dette ligger også dypere psykologiske drivkrefter. Verden er kompleks og vekker uro. Mange håndterer ikke kompleksiteten og søker enkle fortellinger med klare skurker, der man kan ta på seg rollen som helt. Rettferdig harme føles godt! Dermed blir protest en identitet og raseri blir en livsstil. Vestlige samfunn som tidligere forsto grader av alvor hopper nå gjerne rett over på «katastrofe» først som sist. Når emosjonelle reaksjoner erstatter analytisk tenkning blir nyanser og motforestillinger grader borte.

Det vi ser er ikke lenger reell politisk debatt men teatralsk moralposering. Folk forsøker ikke en gang å overbevise. De signaliserer. De argumenterer ikke, men deler ut roller der de selvsagt er heltene og «de andre» er skurkerne. Overdrivelser blir nødvendige når sannheten ikke passer inn i ideologien. Og det burde bekymre oss alle for hysteri er smittsomt og raseri er ikke et argument. 

Fornuften rømmer når posørene poserer.