Fornuften rømmer når posørene poserer

Hvorfor fortsetter folk å si ting som åpenbart er falske? Kort sagt fordi overdrivelser virker. Det skumleste er kanskje hvorfor overdrivelser brer om seg: vanlig språkbruk har mistet sin emosjonelle kraft. Å kalle noe urettferdig skaper lite respons, mens å kalle det fascisme eller folkemord stopper debatt og mobiliserer følelser. Utfordringen ligger i denne moralske inflasjonen. Som med enhver utvannet valuta må hver påstand være mer ekstrem enn den forrige for å ha effekt. Når alt fremstilles som katastrofalt mister ord mening, og de virkelige katastrofene blir blasse.

Mønsteret er tydelig: politiske motstandere blir Hitler og at sivile dør i krig blir folkemord. Noe mindre fungerer bare ikke. Emosjonelle snarveier vinner over argumenter, motargumenter, og nyanseringer. I stedet for å argumentere låner man historiens moralske tyngde og griper til det verste man kan tenke seg. Noe annet vil jo ikke duge. Hvis motstanderen kan fremstilles som nazist slipper man også å forklare eller forsvare sin egen posisjon. Det er retorikk brukt for å vinne følelser, og da blir argumenter overflødige.

I dagens medielandskap, også kjent som "klikkøkonomien," belønnes denne atferden. Raseri gir klikk, ekstreme ytringer gir sendetid, og nyanser forsvinner. Der har du medielogikken. Også psykologisk, i det enkelte sinn, gir dette gevinster. Dramatiske påstander fungerer som statussignaler: se hvor moralsk alvorlig og opplyst jeg er. Ingen prisutdeling slipper unna. Rolig realisme sprer seg aldri, mens apokalyptisk retorikk fyker verden rundt på null komma svisj. «Anti-bullshit is doomed never to go viral,» som Niall Ferguson sier. Resultatet er en konkurranse om å fremstå mest mulig opprørt, og da har man ingen insentiver til å undersøke grunnlaget for denne følelsen særlig nøye. Raseriet og opprørtheten begrunner seg selv. 

Bak dette ligger også dypere psykologiske drivkrefter. Verden er kompleks og vekker uro. Verden har alltid vært et skummelt sted, men kjente mønstre er nå i rask endring. Mange håndterer ikke kompleksiteten og søker enkle fortellinger med klare skurker og der man kan gå inn i rollen som helt. Rettferdig harme føles godt! Dermed blir protest en identitet og raseri blir en livsstil. Vestlige samfunn som tidligere forsto grader av alvor hopper nå gjerne rett over på «katastrofe» først som sist. Når emosjonelle reaksjoner erstatter analytisk tenkning blir nyanser og motforestillinger grader borte og polariseringen brer videre om seg.

Det vi ser er ikke lenger reell politisk debatt men teatralsk moralposering. Folk forsøker ikke en gang å overbevise. De signaliserer. De argumenterer ikke, men deler ut roller der de selvsagt er heltene og «de andre» er skurkerne. Overdrivelser blir nødvendige når sannheten ikke passer inn i ideologien. Og det burde bekymre oss alle.