Det er fullt legitimt å kritisere Israel, som jeg selv gjør,* og det er ikke anti-semittisk å gjøre det. Men en særlig type ensidighet får meg til å fatte mistanke om nærværet av den eldste og mest rotfestede av alle rasismer på den politiske venstresiden.
La oss sammenligne Israel og Syria - krigen på Gaza som foregår nå, og borgerkrigen i Syria fra 2011 og framover. Det er store demonstrasjoner mot Israels krigføring. Nesten 30.000 skal være drept, i følge Hamas. 16.000 Hamas-terrorister er drept, hevder Israel. Uansett: fryktelige kamper, lidelse og død. Alle anstendige mennesker reagerer på dette. Uansett hvordan man regner eller ser på det: Tusenvis av uskyldige er drept og lemlestet.
Siden 2011 har omtrent 350.000 blitt drept i Syrias borgerkrig, der Assad-regimet har fått god hjelp av Russland til å massakrere egen befolkning. Hundretusener av uskyldige drept og lemlestet. Tilfeldigvis er ca. 4.000 av disse palestinere. 120.000 palestinere har flyktet fra Syria, og omtrent 280.000 palestinere har blitt internt fordrevet i Syria - der Assad fører tradisjonene videre med å gasse egen befolkning. Kan noen hevde at disse lidelsene er mindre? At de på et vis er uunngåelige? Nei. Men venstresidens protester mot dette? Hvor ble det av dem? Noen som kom med beskyldninger om "folkemord"?
De protestmarsjene som har gått i anledning Syria, har vært mot at vesten og USA skulle gå inn og gjøre noe. "Hands off Syria," sto det på plakatene da flere hundre protesterte i London i august 2013. I all hovedsak har USA og vesten holdt seg unna, og Putins krigsmaskineri har kommet Assad til unnsetning. Et vakum i maktens verden fylles fort. God trening har de også fått i å drepe, undertrykke og gasse sivile. Slik sett har demonstrantene fått det som de ville. USA og vesten holdt seg unna. Det gikk jo riktig bra. Omtanken for Syrias barn, gassing av sivile, og bombing av sykehus med mere var det vanskelig å få øye på.
For det første er ikke dette "Whataboutism." Saken her er motiver for aksjonisme, og det jeg presenterer her er elementer i et analogiargument. Er dette holdbart, og er det relevant? Ja, det jeg hevder her er sant. Det mest interessante her er om det er relevant. Hvilke er likhetene, og hvilke er forskjellene?
Hvis man betrakter Palestina som det området som i 1948 ble delt i Israel og Palestina som ett, så er det som foregår på Gaza nå del av en borgerkrig. Som i Syria. Også her er det en sterkere part, Israel, akkurat som Assad med statens maktmidler var og er sterkere i Syria. Mange uskyldige sivile drepes. Begge landene er i Midt-Østen. I ett tilfelle er det stor oppstand i våre land over det som foregår. "Folkemord," "Apartheid," og så videre. Forslag om boikott, sanksjoner og mere til. I det andre var det nesten total taushet fra gata og fra venstresiden ellers - rent bortsett fra i kravene om å holde seg unna.
Så hva er forskjellene her? I det ene tilfellet skulle vesten (i følge den aktivistiske venstresiden) holde seg unna når enorme mengder sivile ble drept av regimet og dets glade hjelpere (Russland), mens i det andre er det ingen måte på hvor grusomt det er når en stat går etter en terrororganisasjon som har gravd seg ned i 500 km med tunneler under to millioner menneskelige skjold. Kan det ha noe med at det i det ene tilfellet er verdens eneste stat for jøder involvert, og i det andre er det ikke noen jøder involvert? Man kan jo fatte mistanke. Antisemittismen ligger som en arvesynd i den vestlige kultur, og venstresiden er ikke vaksinert. Dette siste vil jeg komme tilbake til.
* - Noen sentrale punkt i så måte: Regjeringens undergravning av maktfordelingsprinsippet, ekstremister i regjeringen, bosettinger på vestbredden, og mye annet. Naivitet overfor Hamas, for eksempel. Krigføringen på Gaza? Mer burde vært gjort, og må gjøres, for å sikre forsyninger til sivile. Krigføringen blir også nøye saumfart, så eventuelle overtredelser av krigens folkerett vil komme for dag etter hvert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar