Skilleås = Skjoldås?

Det er bare ett sted i Norge som heter Skilleås, og jeg bærer navnet siden min tippoldefar Svein Olsen Skilleås kjøpte gård der i 1827. Han kom fra noen få kilometer unna i samme kirkesogn. Far er oppvokst på gården, og jeg vokste opp noen et par hundre meter unna - også på Skilleås. 

I følge Statistisk Sentralbyrå er det 33 personer i Norge som har Skilleås som etternavn, og alle er etterkommere av Svein Olsen Skilleås, f. 1802. Alle vi 33 sliter nok med å få folk til å skrive navnet riktig, og mange av oss har fått spørsmål om navnets opprinnelse. 

I følge Oluf Rygh i Norske Gaardsnavne er navnet på gården Skiljaas, og det er nært uttalen. Han spekulerer også i at navnet kommer, som mange har gjettet, av en ås som skiller. Eller kanskje av et gammelt navn på Myrelva som renner en halv kilometer unna. At dens navn var Skilja. 

Alt dette er spekulasjoner. Mannen skulle dekke svært mye materiale - 50.000 gårdsnavn samlet han inn, og bare en brøkdel av de 18 bindene kom ut i hans levetid. Selv om faren hans kom fra Overhalla (og han selv fra Verdal) kunne han ikke ha detaljkunnskap om etymologien. 

Norske stedsnavn og gårdsnavn er svært ofte nedskrevet av danske embedsmenn som lite forsto av hva de lokale analfabetene av noen bønder sa. Dette fenomenet er opphav til mange ubegripelige og ikke så rent få oppstyltede navn. 

Heller enn en ås som skiller (det må være svært mange slike, og ingen andre har dette navnet) tror jeg at navnet er avledet av ordet skjold. Området er etter alt å dømme ryddet og bosatt i yngre jernalder eller tidlig vikingtid, og det var en tid og et levesett der skjoldet hadde en mer fremtredende plass enn i våre dager. 

I gammelnorsk er ordet for skjold "skjoldr." Fremdeles ikke mistenkt i saken om navnet Skilleås. I genitiv "skjaldar" - likeså. Men når dativformene kommer inn blir det straks mer sannsynlig. Dativ brukes fremdeles i namdalsk, selv om det er på tur ut. Dativ for skjold er "skildi" og flertall for ordet skjold er "skildir." Det er slettes ikke langt fra disse formene og til navnet Skilleås, særlig når en ser for seg en dansk embedsmann som skulle lage et navn ut av det disse rare bøndene sa gårdsnavnet deres var.

I Vossaboki av Lars Kindem omtales også en gård, Skjelde, og det hevdes at navnet på gården kan knyttes til ordet skjold, så dette med at steder kan få navn fra ordet "skjold" er ikke ukjent. Selv bor jeg nå også på Skjold ved Nesttun i Bergen kommune.

Det er lite trolig at dette spørsmålet kan endelig oppklares noen gang, men for min del anser jeg flertall og dativ av "skjoldr" ("skildr" og "skildi") som vel så sannsynlige alternativ som at det skulle være en ås som skiller.

PS - En takk til min firemenning professor em. Kjell Ivar Vannebo for informasjon om Vossaboki og gammelnorske former. Spekulasjonene her står kun for egen regning.

Richard III og DNA-analyser

I 2010 sendte jeg en DNA-prøve til University of Leicester som deltaker i et prosjekt som tok sikte på å finne ut hvor i Norge de vikingene som slo seg til i The Wirral - halvøya ved Liverpool  - kom fra.

Det tok sin tid å få noe svar. Det vil si, jeg fikk svaret på analysen av min prøve, men ikke noe om prosjektet. Nå har de en artikkel på gang.

Grunnen til at det har tatt så lang tid finner vi i klippet over. En svært vellaget og uhyre interessant liten film om DNA-analysen av King Richard III - som ble funnet under en parkeringsplass i Leicester i England. Prof. Turi King ble tatt av Viking-prosjektet, og satt på analysen av Richard III. Det prosjektet kom opp med en del oppsiktsvekkende resultater. 

Dobbelklikk på videoen - den er svært interessant! 

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990 og har hatt kortere tid på å få «satt seg». Her var det nok en diskusjon, men det synes ikke å foreligge noe kommunalt vedtak. Felles for begge var at det ikke ble foretatt noen navneendring. Stedene heter derfor fortsatt Hunn og Ranemssletta selv om mange i dag sier «på Skage» og «på Overhalla».

Lov om stadnamn sier klart at stedsnavn er kulturminner – det gjelder i særlig grad for eldre/nedarva stedsnavn – noe både navna Hunn og Ranemssletta er. Det samme er navnet Skage og muligvis også kommunenavnet Overhalla. Alle fire navn vil bestå, men nå i den funksjonen de alltid har hatt.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. Hunn har etter alt å dømme vært bosatt i ca. 3000 år, og navnet har røtter fra før norrøn tid. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet og om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.

Overhalla kommune er i disse dager i ferd med å bli involvert i et meget spennende prosjekt om kulturminner fra Namdalen med navnet «Plyndrende vikinger – plyndrende lakselorder.» I følge prosjektplanen tas det sikte på seminar, utstilling og publikasjon omkring funn fra vikingetiden. Det ikke ukjente Melhus-skrinet røvet på en av de første vikingferdene til Irland vil sikkert bli sentralt i utstillingen.

Det kan i denne sammenhengen være verdt å merke seg at de eldste stedsnavna i Namdalen går tilbake til langt eldre tid enn vikingetida. Som nevnt er Hunn er et slikt navn. De språklige røttene går ifølge språkforskerne tilbake til utdødde germanske språk. En arkeologisk rapport fra Kjerkåkeren på Hunn viser at Hunn har vært bebodd i ca. 3.000 år – kort tid etter at det ble tørt land. Navnet betyr fangst og da antakelig av fisk. Muligvis er det det eldste ordet vi har for fiske og fangst. Det finnes tilsvarende ord på både tysk og engelsk, for eksempel ordet «hunt» på engelsk. Faren for at dette kulturminnet blir borte for godt er betydelig mindre nå etter at Klagenemnda for stedsnavnsaker grep inn, og det er å håpe at flere blir bevisste på at kulturminner ikke bare er ting som står på museum, men også navn vi bruker i det daglige.

(Innlegget ble også publisert i Namdalsavisa 27. juni)