Ranem Kirke

En historisk gjennomgang - meget profesjonell - av min gamle arbeidsplass Ranem Kirke i Overhalla. Her jobbet jeg syv somre (første i 1979) med å slå gresset, stelle blomster, grave graver med spade (Alas, poor Yorick) og også guide de som ville se på kjerka fra ca. 1180. 

Erling Balstad forteller. Dobbelklikk på filmen for å få full skjermbredde på den. 

Fakta om navnesaka i Overhalla

Da har jeg sammen med min firemenning Kjell Ivar Vannebo fått en artikkel på trykk i Trønder-Avisa med fakta om navnesaken i Overhalla. Det er bare å trykke på lenken over. 

Skiltene med Hunn (som forsvant ca. 1970) og Ranemsletta (som forsvant tidlig 1990-tall) kommer opp igjen snart. Det betyr at vi vant fram.

Men: Regjeringen har en høring på en ny lov der kommunestyrer får lov til å fjerne nedarvede stedsnavn såfremt de er norske. Samiske og kvenske navn har de ikke lov til å fjerne, etter det som foreslås i lovutkastet. Forstå det den som kan! Norske navn har altså svakere vern enn andre. 

Det får bli stoff til et annet innlegg. I denne omgang er det lenken til artikkelen i TA som betyr noe.  

Navnesaken som drar ut

(Dette innlegget sto i Namdalsavisa lørdag 30. april)

Det har kommet fram en vrangforestilling om at det er vi i aksjonsgruppen for bevaring av stedsnavn i Overhalla som har tværet ut denne navnesaken, og som har ansvaret for at den stadig ruller og går. Det er feil. Helt feil.

Det hele startet med at det ble fremmet en reguleringsplan for «Skage sentrum», som kommunestyret etter klage endret til «Hunn». Det falt vel kommunens ledelse tungt for brystet, så det ble fremmet en navnesak for å endre navnene på kommunens tettsteder fra Hunn og Ranemsletta til Skage og Overhalla. Denne saken tapte kommunen. Klagenemnda for stedsnavnssaker vedtok at korrekte navn er Hunn og Ranemsletta. Kommunen kunne akseptert det og brukt tid og krefter på viktigere ting. Der kunne og burde saken ha sluttet. Men nei da.

Kommunen klaget til Sivilombudsmannen, og ble avvist. Departementet svarte også at saken var avgjort og avsluttet. Også her kunne kommunen ha gitt seg og avsluttet saken, men den gjorde det klart at den ikke hadde til hensikt å følge gyldige vedtak som gjelder for alle i samfunnet. Man kan kalle det «sivil ulydighet», og i dette tilfelle er det et fint uttrykk for «trass» og lovbrudd.

Videre i saken hadde tydeligvis ikke diverse statlige organer til hensikt å følge vedtaket. Vi fulgte opp, for det kan ikke være slik i en rettsstat at statlige etater saboterer gyldige statlige vedtak. Hvis etatene begynner å oppføre seg som stater i staten er vi ille ute. Vi fulgte opp det vi oppfatter som vår demokratiske plikt, og det er vi faktisk ganske stolte over.

Da saken endelig kom dit at skilt skulle settes opp kunne kommunen igjen akseptert at gyldige vedtak skulle gjennomføres. Men nei. Nå fikk kommunen det travelt. Den engasjerte sine mektige venner på Stortinget med det formål å sette kjepper i hjulene for en avgjort sak. Småkongene i Statens vegvesen Region Midt fulgte villig opp gjennom å peke på at kanskje kom reglene til å endres på en eller annen måte en eller annen gang i fremtiden, så derfor gjør vi ikke noe.

Dersom dette blir gjeldende statsskikk i Norge, så er vi virkelig ille ute. Vi håper, tror og arbeider for at det ikke skal bli slik at de med de mektigste vennene vinner alle saker, og at statlige etater gjør akkurat som de vil. Det er ingen tvil – det er Overhalla Kommune som tværer ut denne saken på en fullstendig unødvendig måte. Vi begynte å engasjere oss for navnesaken, men nå gjelder dette også helt sentrale prinsipper i vår rettsstat. 

Synlig endring

I mai skal Statens vegvesen endelig sette opp skiltene som bekrefter det vi har kjempet for. At de to tettstedene av noen betydning i Overhalla heter Hunn og Ranemssletta. (Foto: Overhalla Kommune)


Rett etter påske (30.3) skrev de til Ordføreren i Overhalla, med kopi til vår advokat, det følgende:


Skilting Ranemsletta og Hunn i stedet for Overhalla og Skage

Saken har versert i lengre tid. Med bakgrunn i den kjente uenigheten om stedsnavn

henvendte vi oss til Kartverket i brev av 16. februar 2016 (vedlagt) der vi ba om råd for

hvordan saken videre skulle håndteres. Kartverket svarte i brev av 16. mars 2016 (vedlagt)

og konkluderte med at det er Ranemsletta og Hunn som må brukes på skilt.

Statens vegvesen som skiltmyndighet forholder seg til dette og vil sette opp nye skilt medio

mai 2016."


Jeg gleder meg til å se skiltene på plass.


For de som lurer på hvorfor jeg har brukt tid og oppmersomhet på dette, så er et svar å finne her.

Navnesaken - en endelig ende?

"Navnesaken i Overhalla, hvor kommunale vedtak av stedsnavn på tettstedene Hunn/Skage og Ranem(s)- sletta/Overhalla utløste lange klageskriv, kan nå se ut til å ha fått en ende? Sivilombudsmannen har avvist klagebehandling av Overhalla kommunes klage på vedtakene gjort av klagenemnda for stedsnavnssaker når det gjelder navnevalg. Sivilombudsmannen skal blant annet «søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger» og det omfatter ikke klager et annet forvaltningsorgan (kommunen)." Dette skriver Namdalsavisa.

Overhalla Kommune har neppe kommet så godt ut av denne saken. Den startet med at kommunen fremmet kommunedelplan for "Skage sentrum". Formannskapet fikk Kommunestyret mot seg, som vedtok at stedet heter Hunn og at planen derfor måtte endre navn.

Deretter fremmet man navnesak, og at tettstedene i kommunen heretter gjennom vedtak skulle hete "Overhalla" (i stedet for Ranemssletta) og "Skage" (i stedet for det Kommunestyret vedtok - "Hunn"). Det var det noen - herunder jeg - som motsatte seg. Vi vant fram, og prosessen er vel dokumentert her på bloggen. .

Noen vil vel mene at Overhalla Kommune her har opptrådt klønete, hevngjerrig og kanskje litt smålig? Jeg skal ikke mene noe om det, men en sammenslåing med andre kommuner kan kanskje være av det gode? 

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990 og har hatt kortere tid på å få «satt seg». Her var det nok en diskusjon, men det synes ikke å foreligge noe kommunalt vedtak. Felles for begge var at det ikke ble foretatt noen navneendring. Stedene heter derfor fortsatt Hunn og Ranemssletta selv om mange i dag sier «på Skage» og «på Overhalla».

Lov om stadnamn sier klart at stedsnavn er kulturminner – det gjelder i særlig grad for eldre/nedarva stedsnavn – noe både navna Hunn og Ranemssletta er. Det samme er navnet Skage og muligvis også kommunenavnet Overhalla. Alle fire navn vil bestå, men nå i den funksjonen de alltid har hatt.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. Hunn har etter alt å dømme vært bosatt i ca. 3000 år, og navnet har røtter fra før norrøn tid. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet og om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.

Overhalla kommune er i disse dager i ferd med å bli involvert i et meget spennende prosjekt om kulturminner fra Namdalen med navnet «Plyndrende vikinger – plyndrende lakselorder.» I følge prosjektplanen tas det sikte på seminar, utstilling og publikasjon omkring funn fra vikingetiden. Det ikke ukjente Melhus-skrinet røvet på en av de første vikingferdene til Irland vil sikkert bli sentralt i utstillingen.

Det kan i denne sammenhengen være verdt å merke seg at de eldste stedsnavna i Namdalen går tilbake til langt eldre tid enn vikingetida. Som nevnt er Hunn er et slikt navn. De språklige røttene går ifølge språkforskerne tilbake til utdødde germanske språk. En arkeologisk rapport fra Kjerkåkeren på Hunn viser at Hunn har vært bebodd i ca. 3.000 år – kort tid etter at det ble tørt land. Navnet betyr fangst og da antakelig av fisk. Muligvis er det det eldste ordet vi har for fiske og fangst. Det finnes tilsvarende ord på både tysk og engelsk, for eksempel ordet «hunt» på engelsk. Faren for at dette kulturminnet blir borte for godt er betydelig mindre nå etter at Klagenemnda for stedsnavnsaker grep inn, og det er å håpe at flere blir bevisste på at kulturminner ikke bare er ting som står på museum, men også navn vi bruker i det daglige.

(Innlegget ble også publisert i Namdalsavisa 27. juni)

Stedsnavn - hvorfor alt oppstyret?

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla
Denne saken har jeg skrevet en del om her på bloggen, og i Fjasboka og i mange andre fora har det kommet en del kommentarer. Ikke alle har vært like saklige, kan man si. Derfor er det på sin plass å oppsummere noen hovedpunkter.

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990. Heller ikke her ser det ut til å ha vært noen vedtak om at navnet skulle endres.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. «Hunn» har etter alt å dømme vært brukt i ca. 3000 år – fra da folk bosatte seg her. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.